Har mistet troen min..

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i et trygt og godt kristent hjem. Det har aldri vært noe alternativ å ikke tro hjemme hos oss. Foreldrene mine har flere ganger snakket om andre som ikke trodde lengre, med sjokk og vantro. Jeg er 40 år og har sakte men sikkert mistet troen min i løpet av de siste fem år. Veldig vanskelig å forklare, for frem til jeg var 35 år tvilte jeg aldri et sekund. Jeg tror tvilen kom snikende med at jeg ikke kunne finne noen forklaring på at Gud ikke hjelper. Flere som er i samme situasjon som meg og som ikke kan fortelle det til noen? Dette har vært en slags krise i livet mitt, men det har bragt noe godt med seg, nemlig at jeg lever mer i nuet og vet at vi kun har dette livet her, og må gjøre det beste ut av det og nyte øyeblikkene. Det som er sårt og som jeg savner er troen på at Jesus alltid var ved min side..

 

Anonymous poster hash: 8c19d...605

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i et trygt og godt kristent hjem. Det har aldri vært noe alternativ å ikke tro hjemme hos oss. Foreldrene mine har flere ganger snakket om andre som ikke trodde lengre, med sjokk og vantro. Jeg er 40 år og har sakte men sikkert mistet troen min i løpet av de siste fem år. Veldig vanskelig å forklare, for frem til jeg var 35 år tvilte jeg aldri et sekund. Jeg tror tvilen kom snikende med at jeg ikke kunne finne noen forklaring på at Gud ikke hjelper. Flere som er i samme situasjon som meg og som ikke kan fortelle det til noen? Dette har vært en slags krise i livet mitt, men det har bragt noe godt med seg, nemlig at jeg lever mer i nuet og vet at vi kun har dette livet her, og må gjøre det beste ut av det og nyte øyeblikkene. Det som er sårt og som jeg savner er troen på at Jesus alltid var ved min side..

 

Anonymous poster hash: 8c19d...605

Neida, det trenger du ikke si til noen. Skal ikke dette med tro være så personlig? Bare la det skure og gå. Ingen grunn til å gi foreldrene dine infarkt bare fordi du har innsett fakta. Er jo ikke akkurat sånn at dette er så revolusjonerende. Jeg har aldri trodd, men jeg gidder ikke å starte noen diskusjon med mine besteforeldre som er troende. Jeg snakker ikke med dem om guden deres og vi er kjempeglad i hverandre allikevel.

 

Anonymous poster hash: 66204...5f2

[Anonym bruker]

En klem løser ikke problemer - men det hjelper.

Les Job. Gud lover ikke noen et problemfritt liv, bare en ro og støtte gjennom de prøvelser vi går gjennom.

Anonymous poster hash: af35b...fa9

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke Gud, men jeg kan ikke la være å tro på ham. Har en andaktsbok der det står et bibelvers og en liten historie til hver dag skrevet av vanlige folk fra hele verden. Leser ikke hver dag, men når jeg gjør det merker på en måte at "han" er tilstede i livet og jeg har fått bønnesvar mange ganger.

 

MEN - skjønner meg altså ikke på ham - hvorfor så mange mennesker må lide så mye og noen lever i sus og dus. Urettferdigheten og grusomheten i mye som skjer....

Anonymous poster hash: 761c5...b29

[Anonym bruker]

MEN - skjønner meg altså ikke på ham - hvorfor så mange mennesker må lide så mye og noen lever i sus og dus. Urettferdigheten og grusomheten i mye som skjer....

Anonymous poster hash: 761c5...b29

1 Korintierne 13:12

 

Anonymous poster hash: af35b...fa9

[Anonym bruker]

Nå er strengt tatt de største elendighetene menneskeskapte og kommer av at vi gjennom syndefallet fikk fri vilje. Gi har gitt oss en vakker verden, som vi ødelegger. For ikke å nevne de grusomhetene vi utsetter hverandre for.

Så for meg er trøsten at det finnes en Gud som tar imot oss med åpne armer, til tross for dette.

 

Anonymous poster hash: 9bc3a...fbf

[Gjest Mammatilvesla]

Jeg vokste opp i et trygt og godt kristent hjem. Det har aldri vært noe alternativ å ikke tro hjemme hos oss. Foreldrene mine har flere ganger snakket om andre som ikke trodde lengre, med sjokk og vantro. Jeg er 40 år og har sakte men sikkert mistet troen min i løpet av de siste fem år. Veldig vanskelig å forklare, for frem til jeg var 35 år tvilte jeg aldri et sekund. Jeg tror tvilen kom snikende med at jeg ikke kunne finne noen forklaring på at Gud ikke hjelper. Flere som er i samme situasjon som meg og som ikke kan fortelle det til noen? Dette har vært en slags krise i livet mitt, men det har bragt noe godt med seg, nemlig at jeg lever mer i nuet og vet at vi kun har dette livet her, og må gjøre det beste ut av det og nyte øyeblikkene. Det som er sårt og som jeg savner er troen på at Jesus alltid var ved min side..

 

Anonymous poster hash: 8c19d...605

 

Jesus er fortsatt like virkelig og han bryr seg fortsatt like mye om deg. Jeg tipper han banker på døren din hver dag for at du skal slippe ham inn igjen og han blir aldri trett . Har du prøvd å be til ham, fortelle hva du føler, om tvilen din? Bare få ut alt! Det står jo; Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

(Matt 11, 28-30)

Jeg føler ofte en følelse av lettelse å få ut tankene mine av og til, Jesus er alltid der og jeg føler en sterk kjærlighet.

 

 

Her er en fin beskrivelse av Jesus:

      I begynnelsen var Ordet (Jesus).  

          Ordet var hos Gud,

          og Ordet var Gud.

          

           Han var i begynnelsen hos Gud.

          

           Alt er blitt til ved ham,

          uten ham er ikke noe blitt til.

        

          Det som ble til i ham, var liv,

          og livet var menneskenes lys.

          

           Lyset skinner i mørket,

          og mørket har ikke overvunnet det.

        

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.  7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

          

           Det sanne lys,

          som lyser for hvert menneske,

          kom nå til verden.

          

          Han var i verden,

          og verden er blitt til ved ham,

          men verden kjente ham ikke.

          

          Han kom til sitt eget,

          og hans egne tok ikke imot ham.

          

           Men alle som tok imot ham,

          dem ga han rett til å bli Guds barn,

          de som tror på hans navn.

          

          De er ikke født av kjøtt og blod,

          ikke av menneskers vilje

          og ikke av manns vilje,

          men av Gud.

          

          Og Ordet ble menneske

          og tok bolig iblant oss,

          og vi så hans herlighet,

          en herlighet som den enbårne Sønn

          har fra sin Far,

          full av nåde og sannhet.

 

Jeg håper du får troen tilbake. Du må bare snakke direkte til ham, Jesus er ikke en upersonlig Gud fjernt borte. Se for deg at han er i samme rom som deg når du ber, spør han om alt.

 

Til sist vil jeg bare legge ved en sang, jeg elsker den sangen, begynner nesten å gråte  : https://www.youtube.com/watch?v=A1oHJR2g7Tw

 

[Elsker livet]

Jeg har vært i nesten samme situasjon som deg. I tenårene var jeg veldig tvilende som endte opp med at jeg i flere år ikke trodde. Jeg var midt i et ungdomsopprør, så mine foreldre fikk det rett i fleisen rett som det var. Men brått en dag la jeg all tvil til side fordi jeg sluttet å komplisere alt. Jeg er veldig dårlig til å forklare kort hvordan jeg tenker, men eg tenker det så enkelt at Gud kun er kjærlighet, mens djevelen hele tiden vil angripe oss, og det er der ondskapen kommer inn. Vi velger selv om vi vil vende oss bort fra satan, og mot Gud. Gud vil hjelpe, men vi er født med fri vilje. 

 

Savner du Jesus synes jeg du skal snakke med noen som har en sterk tro og mye kunnskaper. Noen som ikke er dømmende, men som er mest opptatt av å støtte og hjelpe. En som er flink å forklare, svare på spørsmål uten å hele tiden dra fram bibelvers.

[skjotta]

Jeg har tro, bare ikke på Gud og Jesus. Jeg tror på det gode i mennesket, på kreftene naturen innehar, på styrken i samhold og ikke minst på meg selv.

 

For meg er religion bare en forlengelse av det jeg tror på. Jeg tror alle mennesker tror på det samme, men at noen velger å sette andre navn på det enn hva jeg gjør.

 

Når jeg har det vanskelig og mister tro, gjør jeg ting som gir meg fred og ro, ting som lar tankene vandre og som gir meg glede. En ettermiddag i stallen, gåtur med ungene på stranda, bake noe...

 

Gjør det du trenger for at DU skal ha det godt, og troen vil muligens komme med den indre freden for deg som den gjør for meg.

[Anonym bruker]

Det er for mange logiske brister for at jeg skal kunne tro på Gud.

 

Blant annet er jo det gamle og det nye testamentet nokså motstridende. Det gamle viser en Gud man skal frykte. Det nye presenterer en kjærlig og tilgivende Gud.

 

Hvorfor vet ikke alle folkeslag om Gud? Noen som ikke fortjener å bli frelst bare fordi de er født i en stamme i ingenmannsland?

 

I følge kr.dommen er jorda ca 4000 år gammel. Men det er jo vitenskapelig bevist at den er betraktelig mye eldre...

 

Hvorfor skal Gud gjemme seg og være skjult? Hvis han finnes, hvorfor skal ikke vi alle bare vite det?

 

Hvorfor har Gud skapt oss i stand til å være onde?

 

Vet at mange har tilsvar til disse spørsmålene, men har fortsatt ikke fått noe overbevisende svar...

 

Jeg skulle på mange måter ønske jeg hadde en tro. Det virker så behagelig og trygt. Så i grunn er vel de troende heldige...

 

 

 

Anonymous poster hash: ebc91...d2c

[Firekids]

Dette var som å lese meg...

Der er en sorg jeg forstår så inderlig godt. Min barndom var også lys og uendelig god. Med troen min var jeg alltid trygg.

Dessverre raknet det da jeg mistet et barn. Jeg klarte ikke fullt ut tro at jeg fikk se henne igjen. Det var veeeldig vondt.

Jeg finner likevel stor glede i salmer, julegudstjeneste og er opptatt av de kristne verdienes påvirkning på det norske samfunnet. Min vekt på tilgivelse, takknemlighet og å dele med e fattige har jeg fått av kristendommen. Jeg har også sett hvor viktig religion kan være for mennesker i kriser, krig og konflikt.

 

Synes også du bør snakke med noen. Noen du stoler på. Kanskje en prest i menigheten der du bor?

[Anonym bruker]

Som ikke-troende tenker jeg at du har tatt til fornuft, men om du ønsker å finne troen igjen bør du kontakte kirken eller menigheten du tilhører for å høre om det er noen der som kan hjelpe deg? 

Anonymous poster hash: 105ea...fa0

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at dette er en krise for deg, når du hele barndommen og ditt voksne liv frem til nå har tolket alt i lys av noe "større". Det er vondt for alle når man må justere innlærte og automatiserte mønstre i oss. Samtidig tenker jeg som anonym over at du har tatt til fornuft. Du står nå fri til å søke andre svar, eller helst (slik jeg ser det) jobbe med å godta at vi ikke kan ha svar. 

 

De kristne verdiene som nestekjærlighet osv. som kristne liker å trekke fram, går også hånd i hånd med mindre positive syn på verden og mennesket. Mennesket er syndig og trenger frelse og nåde fra en Gud man aldri får en virkelig bekreftelse på at finnes. Det virker sadistisk på meg at en Gud som skal være god forventer så mye av mennesket han selv har skapt med fornuft og følelser som gjør at man ikke har lett for å gjøre som han krever. Hvis man er født med en fornuft, hvorfor skal man måtte legge den vekk for å bli god nok i Guds øyne? 

 

Gå gjennom krisen din med hevet hode. Alle har godt av å stille spørsmål ved sitt syn på verden, seg selv, andre ol. Det er slik man vokser og utvikler seg. Det finnes lys i andre enden av tunnelen. Kanskje finner du ut at du likevel kan tro på Gud? Kanskje finner du ut at du ikke trenger en Gud for å leve et meningsfullt liv, eller kanskje du finner ut at du kan ha tro uten å sette navn på alt sammen. Livet kan ikke handle om å alltid være så sikker på alt. Usikkerhet skaper bevegelse og utvikling. 

 

Alle de "store" navnene i kristen tradisjon, såvel som i andre, har tvilt på et tidspunkt!

Anonymous poster hash: 4a5d1...a06

[Anonym bruker]

Man kan leve et veldig godt liv uten en tro. Opplevelsen av å "legge dine bekymringer hos Gud" får man selvsagt ikke. Men nettopp derfor finner man i stedet løsninger.

Og opplevelsen av et håp for det hinsidige, å møte de kjære igjen osv, den har man heller ikke. Men nettopp derfor prioriterer man kanskje å leve mer til stede mens man lever. Fordi man vet det blir med dette ene, mirakuløst fantastiske livet.

 

Poeten Piet Hein sier det slik:

"Der er ingen absolut op eller ned,

Der er ingen Gud eller Fanden.

Vi får ikke anden kærlighed

End den, som vi gi'r hinanden"

 

Jeg syns faktisk det er flott. Det er bedre enn misjonsbefalingen. Den ber deg ikke frelse andre, bare dyrke kjærligheten til mennesket, og se stort på alt annet.

 

Anonymous poster hash: 459fb...4f4

[Anonym bruker]

Jeg trodde også på en almektig gud i det høye da jeg var yngre, men denne personen har etterhvert forsvunnet fra min tro. Men det betyr ikke at grunnstenene i kristendommen er borte. Mye av det som jeg har fått gjennom barndommen er jo en del at den kristne troen: medmenneskelighet, rettferdighet, omtanke osv.

 

Jeg velger derfor ikke å tro på at et vesen kan endre folk, men at hvert menneske kan endre verden.

Om du ønsker å fortelle dine foreldre dette eller ikke er din sak, men synes du skal slå deg til ro med at fordi du ikke lengere tror på Gud så trenger du ikke nødvendigvis ha mistet din tro, den har kanskje bare blitt mer realistisk og håndgripelig.

Anonymous poster hash: 6846b...e33