Er gift, men ulykkelig forelsket i en annen...

[Anonym bruker]

Det føles så tomt og trist, og har ingen å snakke med dette om 😥

Saken er at jeg har falt pladask for en mann i min bekjentskapskrets, som jeg nok kommer til å ha en del med å gjøre i årene fremover. Fra første gang vi snakket sammen følte jeg denne sterke, fysiske kjemien mellom oss, og det går omtrent rundt for meg hver gang vi treffes.

Aner ikke om han føler det samme, men det gnistrer når jeg møter blikket hans..

 

Men jeg er gift, og han har en kjæreste, så dette er jo et helt håpløst prosjekt. Jeg har vært gift lenge, og har tenkt å fortsette med det. Vi fungerer greit, men jeg tenner ikke på ham lenger, har sex mest for plikt. Kan jo ikke forlate ham bare fordi jeg er betatt av en annen?

 

Noen her som har vært gjennom det samme, som har litt trøst å komme med? Jeg er også nysgjerrig på om noen rett og slett falt for fristelsen, og hva skjedde så?

 

 

 

Anonymous poster hash: a8d59...fa4

[Anonym bruker]

dytt

Anonymous poster hash: a8d59...fa4

[Anonym bruker]

Hvis han er utro så ikke gi opp ekteskapet for han. Utro menn kan være sjarmerende og glatte der og da, til og med overbevise en til å gi opp sitt eget til fordel for å kunne kaste seg over han. Når han har oppnådd det så er han fornøyd og går tilbake til sin kjæreste og lyver om alt sammen.

 

Gresset er grønnere der du vanner det. Du vet også hva du har, du vet derimot ikke hva du får. Selv om det ser aldri så fantastisk ut fra der du står nå.

Anonymous poster hash: c984a...abf

[Anonym bruker]

Jeg har et skikkelig kjipt forhold til min mann. Han er snill, men ekstremt tafatt, usunn, lite initiativ, avhengig av mobilen osv. Jeg har bare mistet all respekt.

 

Så har det oppstått varme følelser for en gammel venn, som visstnok alltid har vært forelske i meg. Han innrømmet det akkurat på riktig (eller feil) tidspunkt, og jeg ble hodestups forelsket. Det har blitt noen meldinger - som har gått langt over streken.. Det har også blitt klining. Helt jævlig gjort av meg, samtidig den lykkeligste kvelden jeg har hatt på lenge.

 

Uansett. Jeg vil ikke forlate mitt forhold, og det vil ikke han heller. Så vi har brutt kontakten. vennskapet er over. Jeg har innsett at han egentlig ikke har vært forelsket i meg, han har bare hatt et behov for å kapre den han aldri fikk. Og han elsker konen sin. Jeg esker ikke mannen min, tror jeg, men jeg kommer til å fortsette å leve sammen med ham. Og kommer til å forsøke å leve med den dårlige samvittigheten jeg har. Selv om jeg faktisk tror at mannen min ville ha forstått og tilgitt meg, med tanke på hvor elendig vårt forhold har vært - har ikke hatt sex på over et år. Likevel klarte jeg å stå i mot å ha sex med han andre, selv om skaden allerede er skjedd med klining og meldinger.

 

Oppsummert kan jeg si at dersom du skal gå fra din mann, så bør årsaken være noe annet enn en annen person. For man vet aldri hvordan forholdet til denne andre mannen blir når hverdagen kommer. Ikke bare skal man da forholde seg til de vanlige problemene som kommer i løpet av et langvarig forhold, men man skal også ha et forhold som bygger på mistillit. Kan man stole på den som man var utro med? Vil han respektere deg, sånn egentlig?

 

Anonymous poster hash: 85469...263

[Anonym bruker]

 

Jeg har et skikkelig kjipt forhold til min mann. Han er snill, men ekstremt tafatt, usunn, lite initiativ, avhengig av mobilen osv. Jeg har bare mistet all respekt.

 

Så har det oppstått varme følelser for en gammel venn, som visstnok alltid har vært forelske i meg. Han innrømmet det akkurat på riktig (eller feil) tidspunkt, og jeg ble hodestups forelsket. Det har blitt noen meldinger - som har gått langt over streken.. Det har også blitt klining. Helt jævlig gjort av meg, samtidig den lykkeligste kvelden jeg har hatt på lenge.

 

Uansett. Jeg vil ikke forlate mitt forhold, og det vil ikke han heller. Så vi har brutt kontakten. vennskapet er over. Jeg har innsett at han egentlig ikke har vært forelsket i meg, han har bare hatt et behov for å kapre den han aldri fikk. Og han elsker konen sin. Jeg esker ikke mannen min, tror jeg, men jeg kommer til å fortsette å leve sammen med ham. Og kommer til å forsøke å leve med den dårlige samvittigheten jeg har. Selv om jeg faktisk tror at mannen min ville ha forstått og tilgitt meg, med tanke på hvor elendig vårt forhold har vært - har ikke hatt sex på over et år. Likevel klarte jeg å stå i mot å ha sex med han andre, selv om skaden allerede er skjedd med klining og meldinger.

 

Oppsummert kan jeg si at dersom du skal gå fra din mann, så bør årsaken være noe annet enn en annen person. For man vet aldri hvordan forholdet til denne andre mannen blir når hverdagen kommer. Ikke bare skal man da forholde seg til de vanlige problemene som kommer i løpet av et langvarig forhold, men man skal også ha et forhold som bygger på mistillit. Kan man stole på den som man var utro med? Vil han respektere deg, sånn egentlig?

 

 

Anonymous poster hash: 85469...263

 

Kan legge til at jeg jobber med å finne tilbake til følelsene for min mann. Jeg har tenkt til å elske ham igjen. Og når all fokus kan rettes mot å finne frem til de varme følelsene for ham - og ikke kastes bort på en annen mann, så har vi kanskje en sjanse. Det er som en annen sa lengre oppe - gresset blir grønnere der hvor man vanner.

 

Når jeg i en vanskelig situasjon har fått næring fra en annen person har jeg forsømt det jeg allerede har, og det har hatt enda dårligere forutsetninger for å overleve enn hvis jeg faktisk klarte å holde fokuset der hvor det burde vært - hos mannen min og familien min.

 

Det som nå skjer er at jeg tenker mindre og mindre på han andre - men det tok litt tid. Jeg måtte tvinge meg til å kutte ham ut av bevisstheten. Og det er klart at det er mer plass til mannen min nå når han andre ikke tar opp plass lengre..

 

Anonymous poster hash: 85469...263

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Ja fornuftsmessig vet jeg alt dette, men føler jeg mister hodet helt når han er i nærheten. Er rett og slett skikkelig betatt.

 

Det du sier med å bestemme seg for å elske mannen din er veldig fint. Det er det jeg må også, og prøve å tenke minst mulig på han andre. Men det er så vanskelig...😥

 

Anonymous poster hash: a8d59...fa4

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Ja fornuftsmessig vet jeg alt dette, men føler jeg mister hodet helt når han er i nærheten. Er rett og slett skikkelig betatt.

 

Det du sier med å bestemme seg for å elske mannen din er veldig fint. Det er det jeg må også, og prøve å tenke minst mulig på han andre. Men det er så vanskelig...

 

Anonymous poster hash: a8d59...fa4

Når jeg er i samme rom som den andre mannen så er det ingenting annet som betyr noe. Det er derfor jeg må holde avstand. Men jeg vet ikke om jeg klarer det dersom han tar kontakt igjen.

 

Sist jeg møtte ham var en venninne av meg der. Hun tok meg til side og spurte hva i alle dager som foregikk. Da hadde vi bare så vidt snakket med hverandre, men gnistene omtrent føyk mellom oss.

 

Så da er faktisk eneste mulighet å enten kutte all kontakt, eller å gå ut av forholdet man er i - men da av helt andre årsaker - og se om det etter hvert blir noe med den andre. Det å gå fra familien for en annen person er oppskriften på skandale... Og for en samvittighet man sitter med når den verste besettelsen gir seg.

 

Anonymous poster hash: 85469...263