Hva er "godkjente" årsaker til skilsmisse?

[Anonym bruker]

Jeg ønsker å skille meg fra mannen min, det er null følelser igjen mellom oss, og den eneste grunnen til vi fortsatt er i lag er barna. Vi har rett og slett vokst fra hverandre å lever på helt forskjellige planeter. Vi krangler litt inn i mellom, men stort sett samarbeider vi. Så jeg føler det ikke er greit at vi skiller oss ovenfor barna, jeg føler at når vi samarbeider såpass godt sammen er det best for barna at vi er sammen. Men jeg er så innmari lei av han, jeg drømmer bare om å bo for meg selv uten den irriterende gubben.

 

Hva tenker dere er "godkjente" skilsmisse-grunner?

 

Anonymous poster hash: 6fafc...dca

[Anonym bruker]

Det er vel individuelt.

Jeg gikk fra mannen min fordi han nektet å bli voksen..

 

Har dere prøvd å jobbe med forholdet? Parterapi, alenetid, kino, middag, tur i skogen etc.

 

Prøver du å se han? Ågi handen lille ekstra oppmerksomheten? Prøver han det med deg?

 

Anonymous poster hash: 82907...4bc

[Anonym bruker]

Psykisk og fysisk mishandling, utroskap, mannen gidder ikke å bidra med noe i hjemmet annet enn penger, løgner, egoisme, feks at den ene parten tror han skal bestemme alt ang pengebruk, ferier osv osv

 

Anonymous poster hash: a89e8...bc0

[Anonym bruker]

Jeg skal skilles nå.

Grunnen her er at jeg ikke har følelser for ham mer. Synes det må være en "bra nok" grunn!

Anonymous poster hash: 37ebe...a61

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom. Jeg ble altfor lenge fordi jeg jo er glad i han, men jeg er blitt så sliten selv og barnet vårt har opplevd mye det ikke skulle ha fått med seg. Vi har det bedre nå, og etter jeg flyttet har mannen fått hjelp for problemene sine. De er større enn det han og omverdenen ville ta innover seg da jeg ba om hjelp for oss/familien sin del.

Det blir nok en spesiell første jul, men jeg senker samtidig skuldrene. Jeg har mye å se frem til i 2016!! :-)

 

Anonymous poster hash: bb91e...ed2

[februarprins2013]

utroskap

vold

[the amazing spidermamma]

Når man har prøvd alt og ingenting funker. Eller når man har opplevd tillitsbrudd som ikke lar seg reparere.

 

Eller når det ikke finnes raushet igjen.

 

Når man ikke vil hverandre vel.

 

Og helt sikkert mange andre grunner.

[Anonym bruker]

Synes det at man ikke har følelser for hverandre er god grunn, men da skal man å ha prøvd mye før man går.

 

Her så var det en kombinasjon av følelser som var borte, vokst fra hverandre, lat mann og han ble spilleavhengig og spilte bort alt vi eide og hadde. Jeg fikk veldig aksept for å gå, grunnet det siste problemet vårt. Men jeg hadde nok gått uansett, men da tror jeg ikke at jeg hadde fått like bra aksept for å gå. Og vi gikk 1 år på familievernkontoret, og prøvde å fikse forholdet.

Anonymous poster hash: 7b3f3...8d9

[Gjest Antarctica]

Å gå fra noen gjør man når ulempene ved å være sammen er blitt så store at det vil være bedre å være aleine; f eks konflikter. Men om det er nok at følelsene har avtatt? Det vet jeg ikke. Det kommer veldig an på hva man legger i en sånn påstand som at «følelsene er borte».

Hos mange her høres det ut som at ordet «følelsene» er synonymt med «romantikken» eller «den nyforelskede fasen». Og den vil bli borte. Det skjer med nesten alle. Skjer det ikke, er du heldig. Men for de vanlige dødelige som opplever at det ikke lenger er forelskelse eller romantikk til stede, er vel riktig framgangsmåte å enten blåse liv i romantikken, eller å se hva man sitter igjen med. For det kan godt hende man sitter igjen med noe enda finere enn forelskelse.

Men er følelsene borte i en så gjennomgripende grad at man er fremmedgjort, forsteina og ensom i forholdet er det et alternativ å avslutte det.

[Anonym bruker]

At man ikke lenger ønsker å være gift.

Anonymous poster hash: e03df...b7b

[Anonym bruker]

Å gå fra noen gjør man når ulempene ved å være sammen er blitt så store at det vil være bedre å være aleine; f eks konflikter. Men om det er nok at følelsene har avtatt? Det vet jeg ikke. Det kommer veldig an på hva man legger i en sånn påstand som at «følelsene er borte».

Hos mange her høres det ut som at ordet «følelsene» er synonymt med «romantikken» eller «den nyforelskede fasen». Og den vil bli borte. Det skjer med nesten alle. Skjer det ikke, er du heldig. Men for de vanlige dødelige som opplever at det ikke lenger er forelskelse eller romantikk til stede, er vel riktig framgangsmåte å enten blåse liv i romantikken, eller å se hva man sitter igjen med. For det kan godt hende man sitter igjen med noe enda finere enn forelskelse.

Men er følelsene borte i en så gjennomgripende grad at man er fremmedgjort, forsteina og ensom i forholdet er det et alternativ å avslutte det.

Enig, men samtidig er det jo et spørsmål om tid også. Hvis man fungerer fint i hverdagen synes jeg godt man kan vente til barna er større før man skiller seg. Samlivsbrudd er en enorm omveltning for barn, og man fratar dem den daglige kontakten med begge foreldrene samtidig som de må leve liv på to forskjellige plasser. Det er en tid for alt, og hvis du klarer det synes jeg du kan prioritere barna til de er større og så kan du prioritere din egen lykke da.

 

Anonymous poster hash: e155c...629

[Anonym bruker]

At man ikke lenger ønsker å være gift.

Anonymous poster hash: e03df...b7b

Det enkleste er ofte det beste. Dette synes jeg var enkelt og veldig greit forklart.

 

Anonymous poster hash: d87b2...a34

[Magia]

 

Å gå fra noen gjør man når ulempene ved å være sammen er blitt så store at det vil være bedre å være aleine; f eks konflikter. Men om det er nok at følelsene har avtatt? Det vet jeg ikke. Det kommer veldig an på hva man legger i en sånn påstand som at «følelsene er borte».

Hos mange her høres det ut som at ordet «følelsene» er synonymt med «romantikken» eller «den nyforelskede fasen». Og den vil bli borte. Det skjer med nesten alle. Skjer det ikke, er du heldig. Men for de vanlige dødelige som opplever at det ikke lenger er forelskelse eller romantikk til stede, er vel riktig framgangsmåte å enten blåse liv i romantikken, eller å se hva man sitter igjen med. For det kan godt hende man sitter igjen med noe enda finere enn forelskelse.

Men er følelsene borte i en så gjennomgripende grad at man er fremmedgjort, forsteina og ensom i forholdet er det et alternativ å avslutte det.

Enig, men samtidig er det jo et spørsmål om tid også. Hvis man fungerer fint i hverdagen synes jeg godt man kan vente til barna er større før man skiller seg. Samlivsbrudd er en enorm omveltning for barn, og man fratar dem den daglige kontakten med begge foreldrene samtidig som de må leve liv på to forskjellige plasser. Det er en tid for alt, og hvis du klarer det synes jeg du kan prioritere barna til de er større og så kan du prioritere din egen lykke da.

 

Anonymous poster hash: e155c...629

 

 

Det er nettopp det; hvis man føler seg veldig ensom i forholdet, så fungerer man nok ikke så godt i hverdagen. I hvert fall ikke hvis det er en slik altoppslukende ensomhet som jeg tenker på med ordet ensomhet. Mangel på nærhet, både fysisk og emosjonelt, kan over tid gjøre en ganske så ulykkelig, og da mener jeg det er best å gå videre. 

 

Det er som regel en veldig vanskelig situasjon å være i, og de færreste tar nok lett på det - spesielt når det er barn i bildet! 

[Gjest Antarctica]

 

Å gå fra noen gjør man når ulempene ved å være sammen er blitt så store at det vil være bedre å være aleine; f eks konflikter. Men om det er nok at følelsene har avtatt? Det vet jeg ikke. Det kommer veldig an på hva man legger i en sånn påstand som at «følelsene er borte».

Hos mange her høres det ut som at ordet «følelsene» er synonymt med «romantikken» eller «den nyforelskede fasen». Og den vil bli borte. Det skjer med nesten alle. Skjer det ikke, er du heldig. Men for de vanlige dødelige som opplever at det ikke lenger er forelskelse eller romantikk til stede, er vel riktig framgangsmåte å enten blåse liv i romantikken, eller å se hva man sitter igjen med. For det kan godt hende man sitter igjen med noe enda finere enn forelskelse.

Men er følelsene borte i en så gjennomgripende grad at man er fremmedgjort, forsteina og ensom i forholdet er det et alternativ å avslutte det.

Enig, men samtidig er det jo et spørsmål om tid også. Hvis man fungerer fint i hverdagen synes jeg godt man kan vente til barna er større før man skiller seg. Samlivsbrudd er en enorm omveltning for barn, og man fratar dem den daglige kontakten med begge foreldrene samtidig som de må leve liv på to forskjellige plasser. Det er en tid for alt, og hvis du klarer det synes jeg du kan prioritere barna til de er større og så kan du prioritere din egen lykke da.

 

Anonymous poster hash: e155c...629

Ungene har det så bra som du selv har det...