Er blod virkelig tykkere enn vann??

[februarprins2013]

[Gjest Antarctica]

 

 

Jeg kuttet ut min mamma. Stefar (mamma og stefaren min skilte seg da jeg var 15 år) har jeg mye kontakt med. Han er morfar til mine barn og vi er mye sammen.

For meg er ikke blod tykkere enn vann. Bortsett fra når det kommer til barna mine da

 

Anonymous poster hash: 1a242...464

 

Da får du håpe at barna dine ikke kutter ut deg! Eksemplets makt er stor og de vil jo se at det er helt greit å kutte ut sine foreldre hvis de ønsker det. Som barn fikk jeg ikke treffe min morfar da min mor hadde så mye problemer med han. Jeg slet med det i oppveksten at min mors behov skulle hindre meg fra å bli kjent med min morfar. Nå er jeg 46, har veldig god kontakt med min morfar etter at han tok initiativ til å møtes (og ja han har sine sider, men verdien av å ha han i mitt og mitt barns sitt liv er viktigere enn hans "håpløse" sider), min mor ser jeg kanskje en gang i året da jeg har veldig lite til overs for hennes valg og egoisme. Mitt eldste barn har også kuttet ut sin mormor da hun fylte 21, og det valget ble tatt før jeg minimaliserte mitt forhold til min mor. 

 

Anonymous poster hash: a9a73...fe3

 

Og dette gjør deg "bedre" enn moren din... ?

Det er jo du som viser ungene et eksempel til etterfølgelse.

[Anonym bruker]

For meg er blod tykkere enn vann,to det har jeg gått merke flere ganger. Familien min er der altid for meg, uansett hva som skjer. Det kan jeg ikke si om alle andre rundt meg. Skjønner at det ikke er sånn for alle men sånn er det for meg:)

 

Anonymous poster hash: 5d759...4d6

Da har du tydeligvis vært heldig med familien din, og da er det lett å si "at blod er tykkere enn vann".

 

 

 

Anonymous poster hash: affcc...4e9

[Anonym bruker]

For meg er blod tykkere enn vann, det har jeg gått merke flere ganger. Familien min er der altid for meg, uansett hva som skjer. Det kan jeg ikke si om alle andre rundt meg. Skjønner at det ikke er sånn for alle men sånn er det for meg:)

 

Anonymous poster hash: 5d759...4d6

 

HI her igjen :-)

 

Så heldig du er! Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om min familie, men her er det ikke slik.

 

Gjennom oppveksten hadde jeg et bedre forhold til mine venners foreldre enn jeg hadde til min far. Den dag i dag har jeg fortsatt et nært forhold til mine barndomsvenner og deres familier, og det er de som har vært der for meg - ikke min far. Jeg mener derfor at blod ikke er tykkere enn vann. For min del er det de som virkelig stiller opp som betyr noe, uavhengig om man er i familie eller ikke. 

 

Anonymous poster hash: c5e53...716

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kuttet ut min mamma. Stefar (mamma og stefaren min skilte seg da jeg var 15 år) har jeg mye kontakt med. Han er morfar til mine barn og vi er mye sammen.

For meg er ikke blod tykkere enn vann. Bortsett fra når det kommer til barna mine da

 

Anonymous poster hash: 1a242...464

 

Da får du håpe at barna dine ikke kutter ut deg! Eksemplets makt er stor og de vil jo se at det er helt greit å kutte ut sine foreldre hvis de ønsker det. Som barn fikk jeg ikke treffe min morfar da min mor hadde så mye problemer med han. Jeg slet med det i oppveksten at min mors behov skulle hindre meg fra å bli kjent med min morfar. Nå er jeg 46, har veldig god kontakt med min morfar etter at han tok initiativ til å møtes (og ja han har sine sider, men verdien av å ha han i mitt og mitt barns sitt liv er viktigere enn hans "håpløse" sider), min mor ser jeg kanskje en gang i året da jeg har veldig lite til overs for hennes valg og egoisme. Mitt eldste barn har også kuttet ut sin mormor da hun fylte 21, og det valget ble tatt før jeg minimaliserte mitt forhold til min mor. 

 

Anonymous poster hash: a9a73...fe3

 

 

Som forelder er det min jobb å være en god forelder for barna, det er ikke barnas jobb å være et "godt barn". Om jeg noen gang gjør noe så forferdelig at barnet mitt kommer til det punktet at hun ønsker å kutte meg ut - ja da håper jeg hun gjør det, for jeg tror (og har erfart selv) for når man tar et sånt valg gjør man det med god grunn. Jeg vil aldri behandle min datter slik min far har behandlet meg, men jeg håper at om hun hadde blitt behandlet sånn, så hadde hun kuttet meg ut på dagen. Ingen fortjener å bli dyttet og dratt nedover av sin egen forelder. Foreldre (og besteforeldre) skal støtte opp og være en positiv person i barnets liv, og det er det jeg ønsker å være for min datter. HI

 

Anonymous poster hash: c5e53...716

[Anonym bruker]

Dette er et vanskelig tema - og derfor vanskelig å si hva andre burde gjøre. Men altså : min barndom var, som mange andres, noe utfordrende til tider. Men også veldig bra. Har foreldre med bla annet noe rusproblematikk. Men har nå, som godt voksen, et nært forhold til, moder'n og fader'n - noen ganger er det frustrerende, sært, og vanskelig. Men andre ganger er det fult av humor og kaos og jeg ville ikke være det foruten.

 

Så jeg har gått litt andre veien enn andre som har skrevet her; jeg vil ikke kutte ut det vanskelige og krevende i livet, selv om livet er kort og alt det der. Det vanskelige er også verdt å ha med!

 

Vet det ikke er sån for alle, men det kan være verdt og også ha med den tunge "bagasjen" videre. I mitt tilfelle er det i alle fall verdt det.

 

Anonymous poster hash: d8150...067

[Anonym bruker]

Venner er familie man selv velger, er det noe som heter

 

Anonymous poster hash: acd4c...211

[Anonym bruker]

Dette er et vanskelig tema - og derfor vanskelig å si hva andre burde gjøre. Men altså : min barndom var, som mange andres, noe utfordrende til tider. Men også veldig bra. Har foreldre med bla annet noe rusproblematikk. Men har nå, som godt voksen, et nært forhold til, moder'n og fader'n - noen ganger er det frustrerende, sært, og vanskelig. Men andre ganger er det fult av humor og kaos og jeg ville ikke være det foruten.

Så jeg har gått litt andre veien enn andre som har skrevet her; jeg vil ikke kutte ut det vanskelige og krevende i livet, selv om livet er kort og alt det der. Det vanskelige er også verdt å ha med!

Vet det ikke er sån for alle, men det kan være verdt og også ha med den tunge "bagasjen" videre. I mitt tilfelle er det i alle fall verdt det. Anonymous poster hash: d8150...067

Mange har et noe anstrengt forhold til foreldrene sine, men slik som i ditt tilfelle er det ting der som også er bra, og som man ikke får noe annet sted. Men det er verre når det er nesten utelukkende negativt å ha disse personene i livet, og når man ofrer seg helt for å bevare en relasjon til dem bare fordi de er familie.

 

Jeg har selv kutta ut mora mi, og det var ingen lett avgjørelse, men den riktigste jeg noen gang har tatt likevel. Nå kan jeg leve, puste, uttale meg fritt. Jeg slipper ukene med å grue meg før et møte med henne, og ukene med mareritt, tynnslitte nerver og generell sorg i ukene etterpå.

 

Men det er vanskelig for folk å forstå dette, og veldig mange føler de har rett til å snakke med meg om hvor dårlig gjort de syns det er at jeg velger det jeg gjør. Det blir sår som aldri gror på den måten.

 

Anonymous poster hash: 1ce3a...37c