Er blod virkelig tykkere enn vann??

[Anonym bruker]

Leste i en annen tråd at noen syns HI var egoistisk som har kuttet kontakten med mor, med tanke på at barna ikke får ha et forhold til sin bestemor. Virkelig, egoistisk?

 

Jeg har kuttet kontakten med min far. Jeg ble ikke fysisk mishandlet og ikke ble jeg forsøkt solgt heller, slik som noen mente var "godkjente" grunner for å kutte noen ut. Men jeg lurer på, hvorfor skal man ha noen i livet sitt, som ikke tilføyer deg noe positivt?

 

Jeg har av forskjellige grunner valgt å kutte min far ut av livet mitt. Bakgrunnen for dette er ubetydelig, men sannsynligvis ikke god nok grunn for mange, og ikke god nok grunn for min far heller. Men etter mye fram og tilbake stilte jeg rett og slett meg selv spørsmålet "Ville jeg hatt kontakt med denne mannen om vi ikke var i familie?" Svaret er nei. For meg er ikke blod tykkere enn vann, og det å være forelder gir ikke automatisk rett til å oppføre seg som en drittsekk og bli tilgitt gang på gang. Tvert i mot, å være forelder burde da være en grunn til å oppføre seg ordentlig? 

 

Noen mener at jeg fratar barnet mitt muligheten til å bli kjent med sin bestefar. Dette mener bestefaren selv også og det er også en måte å se på det på. Men barnet mitt har to besteforeldre på sin fars side, en bestemor på min side og en dag får hun kanskje stebesteforeldre i tillegg (jeg er ikke sammen med barnefar). Hun har tre onkler og et godt forhold til sine faddere (mine søskenbarn). Hun har også et godt forhold til mine onkler og tanter. Hun skal snart begynne i barnehage hvor hun nok får gode lekekamerater og sannsynligvis noen helt fantastiske ansatte som passer på henne på dagtid. 

 

Jenta mi er glad og fornøyd, hun mangler ingenting, og jeg er absolutt ikke bekymret for at hun skal savne sin bestefar (som hun heller aldri har møtt). Jeg fratar henne ingenting, å kutte ut min far var et valg jeg tok da jeg var gravid, mye fordi jeg ønsker det beste for jenta mi.

Og hun har det bedre uten denne mannen i sitt liv. 

 

Beklager langt innlegg, men jeg ble litt provosert av å bruke ordet "egoistisk" om HI i det andre innlegget. Ikke vet dere grunnen til at det er slik, og ikke skulle dere trenge å vite det. Man klarer seg fint uten en besteforelder. 

 

 

Anonymous poster hash: c5e53...716

[Anonym bruker]

Gjeeesp 😴😴😴😴😴

 

Anonymous poster hash: bc7cc...d46

[the amazing spidermamma]

Jeg tror at dersom man går til det skritt å kutte kontakten med sine egne foreldre, har man gått mange og lange runder med seg selv.

 

Ingen kan stå på utsiden og dømme noen som har gjort et slikt valg.

[Anonym bruker]

Jeg tror at dersom man går til det skritt å kutte kontakten med sine egne foreldre, har man gått mange og lange runder med seg selv.

 

Ingen kan stå på utsiden og dømme noen som har gjort et slikt valg.

 

Helt enig! Der oppsummerte du stort sett det jeg brukte laaang tid på å få fram. HI

 

Anonymous poster hash: c5e53...716

[Anonym bruker]

Det er egoistisk og merkelig dersom grunnen er "god nok". Man bør etter min oppfatning tåle en del før man kutter ut foreldrene sine. Om det var "nok" i ditt tilfelle, vet jeg selvsagt ikke, men det at du både er skilt (eller i alle fall ikke sammen med barnefar) og har kuttet ut din egen far, gir noen tanker om hvor på prioriteringslista du setter familierelasjoner, og hvor villig du er til å kjempe for å få noe til å fungere.

Anonymous poster hash: a9ca9...25b

[the amazing spidermamma]

 

Det er egoistisk og merkelig dersom grunnen er "god nok". Man bør etter min oppfatning tåle en del før man kutter ut foreldrene sine. Om det var "nok" i ditt tilfelle, vet jeg selvsagt ikke, men det at du både er skilt (eller i alle fall ikke sammen med barnefar) og har kuttet ut din egen far, gir noen tanker om hvor på prioriteringslista du setter familierelasjoner, og hvor villig du er til å kjempe for å få noe til å fungere.

 

Anonymous poster hash: a9ca9...25b

Atskillig mer merkelig å være så totalt blottet for empati at du legger all skylden på Hi.

[Anonym bruker]

 

Det er egoistisk og merkelig dersom grunnen er "god nok". Man bør etter min oppfatning tåle en del før man kutter ut foreldrene sine. Om det var "nok" i ditt tilfelle, vet jeg selvsagt ikke, men det at du både er skilt (eller i alle fall ikke sammen med barnefar) og har kuttet ut din egen far, gir noen tanker om hvor på prioriteringslista du setter familierelasjoner, og hvor villig du er til å kjempe for å få noe til å fungere.

 

Anonymous poster hash: a9ca9...25b

 

 

Oi, den så jeg ikke komme  

 

Jeg er ikke skilt, barnefar stakk da jeg ble gravid. Jeg fikk valget mellom han eller baby, jeg valgte da å beholde. Idag elsker han datteren vår veldig høyt, og jeg kommer aldri til å fortelle henne at han ikke ønsket henne de første månedene hun levde. Jeg har et godt forhold til han idag (som far til min datter), men kjærester blir vi aldri. Sjansen for det ødela han da han ba meg velge.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c5e53...716

[Anonym bruker]

 

Det er egoistisk og merkelig dersom grunnen er "god nok". Man bør etter min oppfatning tåle en del før man kutter ut foreldrene sine. Om det var "nok" i ditt tilfelle, vet jeg selvsagt ikke, men det at du både er skilt (eller i alle fall ikke sammen med barnefar) og har kuttet ut din egen far, gir noen tanker om hvor på prioriteringslista du setter familierelasjoner, og hvor villig du er til å kjempe for å få noe til å fungere.

 

Anonymous poster hash: a9ca9...25b

Har du det fint der oppe på din høye hest? En dag faller du kanskje av.

 

Anonymous poster hash: 45522...e64

[Anonym bruker]

Jeg har også kuttet ut min far. Da hadde jeg forsøkt i 10-12 år å få til et godt forhold. Han fikk sjanse på sjanse på sjanse, jeg prøvde å få ham med på fvk, til psykolog, jeg skrev brev. Ingenting hjalp. Da jeg kuttet kontakten med ham ble jeg syndebukken. At han i realiteten egentlig hadde kuttet kontakten med meg før dette, det var ikke så farlig, for han var jo mann, må vite, og menn må man forstå ihjel - selv når de prioriterer alt annet enn sine barn først, bryter avtaler, driter i å stille opp når lover - uten å gi beskjed, selvfølgelig. Jeg gikk mange runder med ham, jeg valgte å gå til psykolog selv for å finne ut av situasjonen med min far. Etterhvert som jeg forsøkte det ene og det andre for å få til et normalt forhold til min far uten at han tok noen av sjansene var psykologen enig med meg - den mannen gjør ikke noe som skulle tilsi at han er min far eller en del av mitt liv, så da trengte jeg heller ikke å behandle ham med "privilegiet" farstittelen ellers ville gitt ham.

Han har heller aldri slått eller mishandlet meg fysisk. Psykisk eller emosjonelt har han ved sin nærmest totale ignorering og konsekvente bortprioritering gitt meg både sår og arr.

 

Jeg spurte meg selv det samme som Hi spurte seg selv - ville jeg hatt kontakt med denne mannen hvis han ikke var familie. Svaret var nei. Jeg spurte venner og andre familiemedlemmer "hvis jeg hadde vært sammen med en mann som gjorde slik og slik, behandlet meg sånn og sånn, hadde du ment at jeg burde bli hos en slik mann?". Uten unntak svarte alle nei. Flere fortalte meg også at hvis jeg hadde vært i et slikt forhold så ville de blitt bekymret for meg og bedt meg om å bryte ut av forholdet. Når de så fikk høre at det var min far, nei, da mente de fleste at jeg skulle godta alt likevel. Når jeg spurte hvorfor hadde ingen noe svar annet enn at han er min far.

 

Så jeg kuttet kontakten. Og fikk etter hvert et langt bedre liv.

 

Anonym 25b viser at hun ikke har peiling der hun kaster ut påstander om HI og His vilje til å kjempe for å få noe til å fungere. Anonym 25b sier dermed mye om hva hennes meninger og holdninger er, men siden det tross alt bare er synsing så betyr det ikke noe for Hi eller andre.

 

Jeg kjenner andre som har kuttet kontakt med foreldre, og alle - uten unntak - har som regel tålt altfor mye, kjempet altfor lenge og tålt altfor mye før de tok valget å kutte den/de ut. Så sterke som bånd normalt er mellom foreldre og barn så er det smertefullt å komme dit at man innser man må kutte slike bånd. Hverken personlig eller yrkesmessig har jeg noen gang møtt noen som har kuttet foreldre fra livene sine som har gjort det uten å gå gjennom en lang prosess på forhånd.

 

Så jeg lurer på hvor mye anonym mener man bør tåle, hvor mye hun mener at noen skal kjempe? Hun sier at man skal ha gode grunner og må kjempe "nok". Men hva er egentlig "nok" i hennes verden? Og er det virkelig hennes standard for "nok" som skal gjelde for andre for at hun ikke skal dømme dem?

 

Jeg mener at de fleste som har en del livserfaring på både godt og vondt vil se at ingen bryter med sine foreldre uten å ha gått gjennom en lengre prosess med å tåle for mye og kjempe for lenge.

 

Hi - du har tydeligvis et godt og nært nettverk ellers, og da har jenta di det hun trenger.

 

Anonymous poster hash: fdf5a...192

[Superdolly]

 

Det er egoistisk og merkelig dersom grunnen er "god nok". Man bør etter min oppfatning tåle en del før man kutter ut foreldrene sine. Om det var "nok" i ditt tilfelle, vet jeg selvsagt ikke, men det at du både er skilt (eller i alle fall ikke sammen med barnefar) og har kuttet ut din egen far, gir noen tanker om hvor på prioriteringslista du setter familierelasjoner, og hvor villig du er til å kjempe for å få noe til å fungere.

 

Anonymous poster hash: a9ca9...25b

 

Og etter å ha lest dette svaret får jeg noen tanker om hvor du velger å legge ansvaret for relasjonen. I et foreldre-barn-forhold er det den voksne som må ta ansvaret for å skape en god og fungerende relasjon. Hadde His pappa gjort jobben sin skikkelig da hi var barn, hadde situasjonen kanskje vært annerledes i dag. I stedet sier du at det skal et barn tåle, og når barnet blir voksen er det barnets ansvar å fikse relasjonen til sin forelder.

 

Til Hi. Jeg er enig med hun som skrev at du helt sikkert har gått mange runder og tenkt gjennom dette i utallige timer. Det er helt sikkert ikke en lett beslutning.

[Anonym bruker]

Vi har kuttet kontakten til mine foreldre. Beste jeg har gjort for meg og mine i hele mitt liv. Endelig får jeg "lov" å være en selvstendig tenker, uten å få prenta på meg fordommer og baktalelser av andre. Blant annet.

Anonymous poster hash: aff69...7d6

[Anonym bruker]

Jeg kuttet ut min mamma. Stefar (mamma og stefaren min skilte seg da jeg var 15 år) har jeg mye kontakt med. Han er morfar til mine barn og vi er mye sammen.

For meg er ikke blod tykkere enn vann. Bortsett fra når det kommer til barna mine da

Anonymous poster hash: 1a242...464

[Anonym bruker]

Nei."The blood of the covenant is thicker than the water of the womb" heter det vel egentlig. Altså helt motsatt av at blod er tykkere enn vann.

 

Anonymous poster hash: 16f70...0d3

[Anonym bruker]

Jeg og kuttet ut min far.

Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg kom dit, men for meg så var det det beste jeg har gjort. Og også for mine barn, de trenger ikke en sånn figur som en rollemodell.

 

Man kan kalle det hva man vil, men enkelte ganger er det faktisk best. Og det er aldri uten grunn, og aldri noe som skjer over natten (stort sett).

 

Ingen andre har rett til å dømme. Så jeg mener blod er IKKE tykkere enn vann, ikke hele tiden!!!

Anonymous poster hash: d232a...786

[Gjest Antarctica]

Jo eldre jeg blir, desto sikrere blir jeg på at jeg ikke skal bruke av min korte tid i verden på mennesker, relasjoner, aktiviteter eller annet som trekker meg ned. Jeg skal omgi meg med gode folk som bygger meg opp, og drive med ting som er bra for meg. Pliktfølelse, skyld og skam legger folk i en for tidlig grav - enten mentalt eller konkret. Og dit vil jeg ikke før tida.

[liniss - mamma til tre små]

Nå blir jeg vel ikke så anonym lenger , men det er jeg som er Hi i den andre tråden. Jeg har jo forklart litt hvorfor jeg ikke ønsker moren min i livet mitt å mener oppriktig at det er ikke noe som heter god nok grunn. Som andre sier, man går noen runder med seg selv , finner ut hva som er riktig for seg selv og sin familie. Ikke kom her og fortell meg hva som er rett og galt ovenfor hverken meg eller ungene mine. Det vet jeg best selv . Men skjønner det er et sårt tema for folk, vi er jo stort sett mødre selv. Tanken på at ungene mine skulle kuttet meg ut endag gjør meg uvel. Jeg vet hvertfall selv at man lærer så lenge en lever , og for å svare på spmålet ditt : blod er ikke alltid tykkere enn vann , nei.

Endret 18. desember 2015 av liniss - to små å en i magen

[Gjest Antarctica]

Nå blir jeg vel ikke så anonym lenger , men det er jeg som er Hi i den andre trpden. Jeg har jo forklart litt hvorfor jeg ikke ønsker moren min i livet mitt å mener oppriktig at det er ikke noe som heter god nok grunn. Som andre sier, man går noen runder med seg selv , finner ut hva som er riktig for seg selv og sin familie. Ikke kom her og fortell meg hva som er rett og galt ovenfor hverken meg eller ungene mine. Det vet jeg best selv . Men skjønner det er et sårt tema for folk, vi er jo stort sett mødre selv. Tanken på at ungene mine skulle kuttet meg ut endag gjør meg uvel. Jeg vet hvertfall selv at man lærer så lenge en lever , og for å svare på spmålet ditt : blod er ikke alltid tykkere enn vann , nei.

Men du vet jo også at du ikke gir ungene dine grunn til å kutte deg ut.

[liniss - mamma til tre små]

Selvsagt :-) men jeg ser den at noen her inne kan syns det er et sårt tema, iåmed vi stort sett er mødre selv.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle har barnet kun kontakt med en besteforelder.. Skulle ønske det ikke var sånn men siden min mor ikke liker barn og heller ikke er særlig hyggelig, faren min er alkoholiker og ikke i bildet, faren til sambo er død, er kun moren hans som er igjen da. Synd for barnet vårt da, men sånn er det!

Anonymous poster hash: 4d35c...386

[Anonym bruker]

Jeg kuttet ut min far etter at det hadde gått nesten 40 år. jeg har hele livet prøvet å please ham og prøvet å fikse relasjonen til ham. Fant det tilslutt nytteløst da han saboterer relasjonen vår gang på gang på gang....-Hvorfor skal jeg bruke tid på en som stadig bare trekker meg ned og ikke forstår selvom jeg tydelig har prøvet å forklare ham hvorfor ting er slik?...........

 

Anonymous poster hash: 2896c...cda

[Anonym bruker]

Mine barn ble til ved donor.

Nei, blod er ikke tykkere enn vann.

 

Forøvrig har jeg en bestefar som "ingen" vet hvem er. Jeg trenger ikke han i livet mitt heller, faktisk så har ikke det berørt meg i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 7a8e2...3e3

[Anonym bruker]

 

Jeg kuttet ut min mamma. Stefar (mamma og stefaren min skilte seg da jeg var 15 år) har jeg mye kontakt med. Han er morfar til mine barn og vi er mye sammen.

For meg er ikke blod tykkere enn vann. Bortsett fra når det kommer til barna mine da

 

Anonymous poster hash: 1a242...464

 

Da får du håpe at barna dine ikke kutter ut deg! Eksemplets makt er stor og de vil jo se at det er helt greit å kutte ut sine foreldre hvis de ønsker det. Som barn fikk jeg ikke treffe min morfar da min mor hadde så mye problemer med han. Jeg slet med det i oppveksten at min mors behov skulle hindre meg fra å bli kjent med min morfar. Nå er jeg 46, har veldig god kontakt med min morfar etter at han tok initiativ til å møtes (og ja han har sine sider, men verdien av å ha han i mitt og mitt barns sitt liv er viktigere enn hans "håpløse" sider), min mor ser jeg kanskje en gang i året da jeg har veldig lite til overs for hennes valg og egoisme. Mitt eldste barn har også kuttet ut sin mormor da hun fylte 21, og det valget ble tatt før jeg minimaliserte mitt forhold til min mor. 

 

Anonymous poster hash: a9a73...fe3

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg kuttet ut min mamma. Stefar (mamma og stefaren min skilte seg da jeg var 15 år) har jeg mye kontakt med. Han er morfar til mine barn og vi er mye sammen.

For meg er ikke blod tykkere enn vann. Bortsett fra når det kommer til barna mine da

 

Anonymous poster hash: 1a242...464

 

Da får du håpe at barna dine ikke kutter ut deg! Eksemplets makt er stor og de vil jo se at det er helt greit å kutte ut sine foreldre hvis de ønsker det. Som barn fikk jeg ikke treffe min morfar da min mor hadde så mye problemer med han. Jeg slet med det i oppveksten at min mors behov skulle hindre meg fra å bli kjent med min morfar. Nå er jeg 46, har veldig god kontakt med min morfar etter at han tok initiativ til å møtes (og ja han har sine sider, men verdien av å ha han i mitt og mitt barns sitt liv er viktigere enn hans "håpløse" sider), min mor ser jeg kanskje en gang i året da jeg har veldig lite til overs for hennes valg og egoisme. Mitt eldste barn har også kuttet ut sin mormor da hun fylte 21, og det valget ble tatt før jeg minimaliserte mitt forhold til min mor.

 

Anonymous poster hash: a9a73...fe3

Jeg tror at ditt forhold til din mor er preget av hvordan hun har behandlet deg (og ikke nettopp det faktum at hun kuttet ut sin far). Hadde hun skapt en fantastisk relasjon til deg (selvom hun hadde kuttet ut sin far) hadde du nok hatt mye og god kontakt med henne uansett.

 

 

Anonymous poster hash: 2896c...cda

[Anonym bruker]

Livet er for kort til å bruke tid og energi på mennesker som stort sett kun påfører deg smerte og negativitet. Blod er ikke tykkere enn vann og jeg synes mennesker som behandler familien sin dårlig ikke fortjener å ha dem i livet sitt. Jeg har kuttet ut en tante og etterhvert valgte resten av familien det også.

 

Anonymous poster hash: b3991...fd5

[Anonym bruker]

For meg er blod tykkere enn vann, det har jeg gått merke flere ganger. Familien min er der altid for meg, uansett hva som skjer. Det kan jeg ikke si om alle andre rundt meg. Skjønner at det ikke er sånn for alle men sånn er det for meg:)

 

Anonymous poster hash: 5d759...4d6