Det å bli dumpet to uker før termin.. midt i jula!

[Anonym bruker]

Huff, dette er et mareritt Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er både flau, trist og føler meg ensom/tom akkurat nå. Har ingen jeg kan ha med på fødsel - så jeg må føde alene. Jeg tørr ikke snakke med venner/familie om situasjonen, da forholdet mellom meg og kjæresten (eksen!) har vært som en berg og dalbane i lang tid. Føler "hva var det jeg sa" kommer til å bli slengt i trynet på meg.

 

Finnes det noe lyspunkt oppi alt dette? Nå vil jeg bare grave seg ned under jorda og bli der..

 

 

Anonymous poster hash: fe2b2...884

[Anonym bruker]

Du må snakke med noen. Foreldrene dine?

 

Å få barn er slitsomt...kan hende du vil trenge litt hjelp eller avlastning i starten.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 43793...347

[Anonym bruker]

Så utrolig kjip situasjon Vet ikke hva jeg skal si annet enn at du bør snakke med familie om dette. Det er jo nå du trenger støtte mest.

 

Har du ingen venninner som kan være med på fødsel? Ingen søstre?

 

Hva med en doula? (tror det er det det heter).

 

Jeg føler virkelig med deg. Bor du i Bergen kan jeg være behjelpelig med et lyttende øre og gode ord

 

Anonymous poster hash: 63bd8...43a

[Anonym bruker]

Huff, dette er et mareritt Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er både flau, trist og føler meg ensom/tom akkurat nå. Har ingen jeg kan ha med på fødsel - så jeg må føde alene. Jeg tørr ikke snakke med venner/familie om situasjonen, da forholdet mellom meg og kjæresten (eksen!) har vært som en berg og dalbane i lang tid. Føler "hva var det jeg sa" kommer til å bli slengt i trynet på meg.

 

Finnes det noe lyspunkt oppi alt dette? Nå vil jeg bare grave seg ned under jorda og bli der..

 

 

Anonymous poster hash: fe2b2...884

 

Uff, stor klem til deg! Hørtes virkelig ikke noe koselig ut, også så dårlig timing da. 

 

Vil bare si at om du skulle ende opp med å føde alene, så har jeg erfaring fra det og det var helt fantastisk, kun gode minner fra fødselen (bortsett fra at det gjorde j*vlig vondt). Men selve situasjoen kunne jeg ikke vært mer fornøyd med. Hadde en fantastisk jordmor som fulgte meg ekstra godt opp og jeg kunne fokusere 100 % på meg selv. Jeg ville gjort det igjen neste gang, om ikke faren vil være med! 

 

Anonymous poster hash: 4cbf6...3a6

[Anonym bruker]

Huff, dette er et mareritt Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er både flau, trist og føler meg ensom/tom akkurat nå. Har ingen jeg kan ha med på fødsel - så jeg må føde alene. Jeg tørr ikke snakke med venner/familie om situasjonen, da forholdet mellom meg og kjæresten (eksen!) har vært som en berg og dalbane i lang tid. Føler "hva var det jeg sa" kommer til å bli slengt i trynet på meg.

 

Finnes det noe lyspunkt oppi alt dette? Nå vil jeg bare grave seg ned under jorda og bli der..

 

 

Anonymous poster hash: fe2b2...884

Flau må du ikke være:-) er mange som har vært i lignende situasjon og du må bare prøve å gjøre det beste ut av det. "Hva var det jeg sa" folkene kan ta seg ei pære. Du skal ha barn! Ett av livets største mirakel:-) det blir tøft å være alene , men dette klarer du! Er 100% alenemor selv og det går veldig fint. Masse lykke til og god klem:)

 

Anonymous poster hash: 8abf7...cd8

[sprelline]

Hvor bor du? Kanskje jeg kan hjelpe deg med noe

[Gjest Hercule Poirot]

Nå er det fremdeles en uke igjen til jul, da... Men snakk med familien din, du kan avvæpne dem med å innlede med "Dere trenger ikke å si "Hva var det jeg sa!", men nå trenger jeg altså litt hjelp."

 

Hopp i det, det er etter min mening mye bedre enn å krype. Dette går bra, tror jeg. Men for en dust, da, som forlater moren til barnet sitt rett før fødsel!

[Anonym bruker]

Du må snakke med noen. Selv om du ikke føler at noen står deg nær nok, må du velge den eller de som står deg nærmest å snakke med om dette. Du kommer til å trenge støtte, hjelp og kanskje litt omsorg fra noen som er glad i deg (og det er det helt sikkert mange som er). Min erfaring fra samlivsbrudd kombinert med vanskelig livssituasjon er at de jeg valgte å involvere var der for meg, selv om jeg i utgangspunktet trodde at jeg var helt alene og at ingen var nære nok. Det å betro seg til noen kan også gjøre relasjonen deres nærere og bedre. Det er tøft å stå helt alene og måtte spørre noen om hjelp, men det første skrittet er vanskeligst og så blir det lettere. Jeg lover!

 

Ønsker deg alt godt!

 

Anonymous poster hash: cf788...a0f

[Anonym bruker]

Du klarer deg uten han. Familien din vil ikke dømme deg. Hva så om de tenker "i told you so"? Først og fremst og aller viktigst, så bryr de seg om at du har det bra. Så, snakk med dem. Du er ikke alene. Du er sterkere enn du tror. En dag vil du se at det var til det beste. Nå får du også hele permisjon og han har ikke krav på så mye. God klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 6c809...3e7