AD/HD i voksen alder?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt i bakhodet om jeg kunne ha ADHD, og som barn ble jeg utredet en rekke ganger uten at de kom fram til noe særlig, og mine foreldre til slutt satt ned foten på all testingen. Da mitt eget barn ble utredet gikk det opp for meg hvor mange punkter jeg selv mener jeg passer i, og hvor mye jeg kjenner meg igjen i barnet. 

 

Har selv en bror med ADHD og har pga. ham alltid forbundet det med å være hyperaktiv noe han har vært i alle år, også i voksen alder. Men jeg har jo med tiden innsett at ikke alle trenger å være hyper, og ikke nødvendigvis så ille som ham. Jeg har også forstått det slik at det også kan gå andre veien, at man kan bli veldig organisert, veldig strukturert o.l. 

 

*Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med noe så enkelt som å skal skrive på ei side (Dette var veldig upraktisk på skolen) og om jeg da skrev en bokstav "stygg" eller skrev et ord feil så kunne jeg ikke bare styrke ordet å skrive det igjen. Det måtte begynnes helt på nytt, og jeg brukte derfor uendelig lang tid på å skrive sider på nytt igjen. 

*Jeg har alltid hatt problemer med å være på kafeer, butikker eller lignende fordi jeg på en eller annen måte klarer å få med meg alt av bråk og støy, og samtaler som de rundt meg har og jeg mister derfor fokus på de jeg selv skal føre en samtale med. Jeg legger merke til absolutt alt og det gjør at en relativt kort bytur er mentalt utmattende. 

*Jeg har problemer med lange, utfyllende svar eller konkrete beskjeder. En og en går fint, to går også greit, men om det er "innviklet" og det prates "for lenge om" så mister jeg all fokus og klarer ikke å innhente informasjonen i det hele tatt. 

*Jeg er veldig impulsiv og jeg planlegger sjeldent noe som helst, liker ikke låse meg fast og foretrekker å bare ta det på sparket. Alt fra sydenturer til besøk, det finner jeg ut av på minuttet. 

*Oppgaver jeg syns er interessante klarer jeg å holde fokus på, mens stort sett alt annet faller rett ut igjen og jeg kan mest sannsynligvis ikke gjengi en eneste setning rett etter det er blitt fortalt om temaet ikke interesserte meg. Om jeg derimot har fått interessen for noe så klarer jeg rett å slett ikke å la være å tenke på det og jeg plages f.eks med nattesøvn. 

*Jeg er best når jeg får en frist til å gjøre noe ferdig, om ikke får jeg det ikke til. Jeg finner alltid å noe helt annet å gjøre og så baller det bare på seg før jeg plutselig kommer til å tenke på det jeg egentlig holdt på med. Der igjen, blir det for "mye" så faller jeg helt ut og får hjerneteppe tvert og så ser jeg noe annet jeg skal gjøre, og så har jeg plutselig gjort det. 

 

Har hele tiden noe jeg tenker på som jeg rett å slett ikke klarer å bli ferdig med, og gjerne maaange ting på en gang og det gjør meg både stresset og sliten. Jeg blir sliten av folk og støy, familieselskap, byturer og andre ting som jeg føler tapper energien ut av meg. Liker å ha det i orden og ha struktur på ting, egentlig alt mulig, og når jeg ikke får det til er den følelsen helt forferdelig - Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått opp halv fire på natta fordi jeg bare må vaske den kroken, rydde bordet, eller bare ikke får til å sove fordi jeg aldri klarer å bli ferdig med ting mentalt sett. 

Jeg jobber i helsevesenet og syns dette fungerer fint, jeg kan ta ting på sparket slik jeg liker det og føler at jeg mestrer dette og har kontroll. Men når jeg kommer hjem så sitter jeg å tenker på de alle sammen, hva vi har gjort den dagen, hva vi kunne gjort annerledes, hvordan jeg skulle håndtert ditten og datten bedre. Ja, jeg sliter meg ut. 

Samtidig kan jeg ikke bare sette meg ned å slappe av, jeg må gjøre noe, eller tenke på noe, eller mene noe. 

Jeg kan aldri huske at jeg har tenkt over hva jeg skal si før jeg har sagt det, og når jeg prøver å "planlegge" det så blir det noe som: Øh... Øh....


Alt dette kan jo like greit være personlighetstrekk som jeg har, og at jeg bare er sånn. Men dere med AD/HD, hva tenker dere? Burde jeg oppsøke lege med de tankene jeg har, og hvordan er veien videre etter det? 

 

 

 

Anonymous poster hash: b067f...e08

[Anonym bruker]

Ut fra det du forteller så tenker jeg OCD, men ikke nødvendigvis ADHD.

Anonymous poster hash: ef492...6ea

[Anonym bruker]

Som voksen med adhd selv, så syns jeg du har veldig mange av de samme symptomene jeg har. Ble utredet i en alder av 25 og hadde da blutt behandlet for angst og depresjoner i seks år, med diverse behandlingsmetoder og medisiner, uten hell. Fikk adhd diagnose og riktige medisiner og et helt nytt liv. Kontakt fastlegen din og be om en henvisning til å bli utredet på nytt. De vet mye mer om voksne og adhd nå enn de gjorde for bare 15 år siden. Lykke til

 

Anonymous poster hash: df7f2...586

[Anonym bruker]

 

Ut fra det du forteller så tenker jeg OCD, men ikke nødvendigvis ADHD.

 

Anonymous poster hash: ef492...6ea

 

Bortsett fra at jeg har støv på hjernen og et ønske om kontroll så tror jeg ikke selv at jeg er spesielt OCD. Jeg gjør ikke bevisste tvangshandlinger for å unngå noe jeg mener er ubehagelig, eller for at jeg er redd for at det ene eller det andre skal skje om jeg ikke gjør det. Dette er aldri noe som har direkte plaget meg, annet enn at jeg ikke klarer å avslutte oppgaver jeg er begynt i, og har fokus på. 

 

Som barn hadde jeg flere tvangshandlinger husker jeg, spesielt på tallet fire. Det måtte hele tiden være fire, og jeg gikk sikkert inn døra 4 ganger på eksakt samme måte og husker følelsen av at om jeg ikke gjorde det så ville noe gærnt skje. Jeg var ikke så gammel men husker selv at jeg vurderte det som rimelig teit, jeg visste jo egentlig at det ikke hadde noe sammenheng med noe negativt - Men turte ikke ta sjansen på noe annet alikevel. Da jeg var 11-13 år forsvant det bare, og siden har jeg heldigvis ikke hatt noe lignende.

 

Som voksen med adhd selv, så syns jeg du har veldig mange av de samme symptomene jeg har. Ble utredet i en alder av 25 og hadde da blutt behandlet for angst og depresjoner i seks år, med diverse behandlingsmetoder og medisiner, uten hell. Fikk adhd diagnose og riktige medisiner og et helt nytt liv. Kontakt fastlegen din og be om en henvisning til å bli utredet på nytt. De vet mye mer om voksne og adhd nå enn de gjorde for bare 15 år siden. Lykke til

 

Anonymous poster hash: df7f2...586

 

Det er 17 år siden jeg ble utredet, og grunnen til det var at skolen pushet på. De syns jeg hadde problemer med å holde fokus, ikke klarte å ta mot enkle beskjeder med en gang de inneholdt mer enn to ting, at jeg var rastløs og kunne bli totalt oppslukt i noe jeg interesserte meg i, gjerne en oppgave jeg syns var gøy/spennende. 

 

Som voksen vil jeg ikke betegne meg selv som hyper eller rastløs med mindre jeg blir sittende veldig lenge med den samme tingen og vier det all fokus "for lenge", noen dager er man jo også litt mer hyper enn andre, men ikke noe over gjennomsnittet tenker jeg. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b067f...e08

[Anonym bruker]

Fler?

Anonymous poster hash: b067f...e08

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke uttale meg om det med adhd, men det virker uansett som om du er høysensitiv. Det du beskriver om støy, familieselskap, byturer osv. Les deg litt opp på akkurat det. Høysensitivitet er ingen diagnose, det er et personlighetstrekk.

 

Jeg synes også det kan virke som om du kanskje kan ha en form for tvangstanker, tenker da på det du fortalte om å skrive feil da du gikk på skolen + det at du føler du må stå opp midt på natten for å vaske noe ferdig, noe du har glemt osv.

 

Hva med å kontakte en psykolog og ta noen samtaler der i første rekke. Det du forteller trenger ikke være en diagnose, men kan være greit å finne mer ut av. Og enten det er en diagnose eller ikke så er det flere av de tingene du trolig kan få hjelp til å håndtere lettere i hverdagen.

 

Er du forholdsvis nyutdannet og ikke har vært så lenge i jobben? I så fall er det veldig vanlig at helsepersonell i et år eller lenger "tar jobben med hjem" og tenker gjennom dagen. Det bruker å gå seg til etter hvert.

Hvis du har jobbet lenge så kanskje det kan være at selvtilliten kunne vært bedre, at du ikke helt stoler på at den jobben du gjør er god nok?

 

Jeg kaster bare ut tanker, trenger ikke være noe i det jeg sier, bare tenker det kan være ting å tenke gjennom. En del av de egenskapene du beskriver kan jo også være svært positive hvis du kanskje lærer deg å bruke dem mer hensiktsmessig, ikke bruke for mye energi på ting unødvendig osv.

 

Jeg ville tatt noen timer til en psykolog som en start, tror jeg.

Anonymous poster hash: f6ec8...a70

[Anonym bruker]

 

Jeg kan ikke uttale meg om det med adhd, men det virker uansett som om du er høysensitiv. Det du beskriver om støy, familieselskap, byturer osv. Les deg litt opp på akkurat det. Høysensitivitet er ingen diagnose, det er et personlighetstrekk.

 

Jeg synes også det kan virke som om du kanskje kan ha en form for tvangstanker, tenker da på det du fortalte om å skrive feil da du gikk på skolen + det at du føler du må stå opp midt på natten for å vaske noe ferdig, noe du har glemt osv.

 

Hva med å kontakte en psykolog og ta noen samtaler der i første rekke. Det du forteller trenger ikke være en diagnose, men kan være greit å finne mer ut av. Og enten det er en diagnose eller ikke så er det flere av de tingene du trolig kan få hjelp til å håndtere lettere i hverdagen.

 

Er du forholdsvis nyutdannet og ikke har vært så lenge i jobben? I så fall er det veldig vanlig at helsepersonell i et år eller lenger "tar jobben med hjem" og tenker gjennom dagen. Det bruker å gå seg til etter hvert.

Hvis du har jobbet lenge så kanskje det kan være at selvtilliten kunne vært bedre, at du ikke helt stoler på at den jobben du gjør er god nok?

 

Jeg kaster bare ut tanker, trenger ikke være noe i det jeg sier, bare tenker det kan være ting å tenke gjennom. En del av de egenskapene du beskriver kan jo også være svært positive hvis du kanskje lærer deg å bruke dem mer hensiktsmessig, ikke bruke for mye energi på ting unødvendig osv.

 

Jeg ville tatt noen timer til en psykolog som en start, tror jeg.

 

Anonymous poster hash: f6ec8...a70

 

Tusen takk! 

 

Ja, jeg er nok høysensitiv, det har jeg vel egentlig alltid visst. Barnet mitt viser også tydelige tegn på å være det samme og har store problemer med å være i støy, noe som også er en utfordring, både for liten og stor. Men siden jeg kjenner meg så godt igjen i det så er vi jo egentlig ganske like og jeg tåler det heller ikke så bra. Men så blir man jo usikker på om det bare er sånn man er, eller om det ligger noe mer bak (F.eks AD/HD) eller kombinasjoner av begge. 

 

Jeg er nyutdannet ja, og jobbet der i under et år. Det er mulig at dette går over med tiden, det vil iallefall forenkle veldig mye og kanskje denne altoppslukende ansvarsfølelsen går litt over. Ellers har jeg alltid vært sånn, også i andre jobber selv om det ikke handlet om mennesker, det kunne være arbeidsoppgaver, hvordan jeg skulle gjøre det eller det. Ting som MÅTTE planlegges, noe jeg ikke er flink med. Jeg hiver meg bare på og så finner jeg ut av resten underveis. Med en gang jeg innså at det måtte planlegges så kom hjerneteppet og all informasjon etter det aner jeg ikke hvor blir av.

 

Det er ikke nødvendigvis kun vasking jeg tenker på når jeg våkner på natta - Det kan også være at jeg begynner å tenke på tidspress, klokkeslett, hvor jeg skal være og til hvilket klokkeslett å prøve å forberede meg. Som sagt, en million tanker iløpet av hele dagen for ting jeg uroer meg for (dette kan være ganske enkle ting, egentlig..)  og selv på en fridag ender jeg opp med å starte større prosjekter som jeg vet tar tid, og som jeg egentlig er for sliten til å gjennomføre. Men så takler jeg ikke å ikke fullføre noe, da blir det altoppslukende, og derav ødelegger nattesøvn som et eksempel. 

 

Den følelsen av å ikke ha noe å gjøre er tydeligvis et problem, selv om jeg ikke er hyper. Men det må bare skje et eller annet. 

 

Det er mulig en psykolog er på sin plass, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke kjenner den veldig store trangen til å brette ut livet mitt til en psykolog som skal vurdere det jeg sier :-P 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b067f...e08

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kan ikke uttale meg om det med adhd, men det virker uansett som om du er høysensitiv. Det du beskriver om støy, familieselskap, byturer osv. Les deg litt opp på akkurat det. Høysensitivitet er ingen diagnose, det er et personlighetstrekk.

 

Jeg synes også det kan virke som om du kanskje kan ha en form for tvangstanker, tenker da på det du fortalte om å skrive feil da du gikk på skolen + det at du føler du må stå opp midt på natten for å vaske noe ferdig, noe du har glemt osv.

 

Hva med å kontakte en psykolog og ta noen samtaler der i første rekke. Det du forteller trenger ikke være en diagnose, men kan være greit å finne mer ut av. Og enten det er en diagnose eller ikke så er det flere av de tingene du trolig kan få hjelp til å håndtere lettere i hverdagen.

 

Er du forholdsvis nyutdannet og ikke har vært så lenge i jobben? I så fall er det veldig vanlig at helsepersonell i et år eller lenger "tar jobben med hjem" og tenker gjennom dagen. Det bruker å gå seg til etter hvert.

Hvis du har jobbet lenge så kanskje det kan være at selvtilliten kunne vært bedre, at du ikke helt stoler på at den jobben du gjør er god nok?

 

Jeg kaster bare ut tanker, trenger ikke være noe i det jeg sier, bare tenker det kan være ting å tenke gjennom. En del av de egenskapene du beskriver kan jo også være svært positive hvis du kanskje lærer deg å bruke dem mer hensiktsmessig, ikke bruke for mye energi på ting unødvendig osv.

 

Jeg ville tatt noen timer til en psykolog som en start, tror jeg.

 

Anonymous poster hash: f6ec8...a70

 

Tusen takk! 

 

Ja, jeg er nok høysensitiv, det har jeg vel egentlig alltid visst. Barnet mitt viser også tydelige tegn på å være det samme og har store problemer med å være i støy, noe som også er en utfordring, både for liten og stor. Men siden jeg kjenner meg så godt igjen i det så er vi jo egentlig ganske like og jeg tåler det heller ikke så bra. Men så blir man jo usikker på om det bare er sånn man er, eller om det ligger noe mer bak (F.eks AD/HD) eller kombinasjoner av begge. 

 

Jeg er nyutdannet ja, og jobbet der i under et år. Det er mulig at dette går over med tiden, det vil iallefall forenkle veldig mye og kanskje denne altoppslukende ansvarsfølelsen går litt over. Ellers har jeg alltid vært sånn, også i andre jobber selv om det ikke handlet om mennesker, det kunne være arbeidsoppgaver, hvordan jeg skulle gjøre det eller det. Ting som MÅTTE planlegges, noe jeg ikke er flink med. Jeg hiver meg bare på og så finner jeg ut av resten underveis. Med en gang jeg innså at det måtte planlegges så kom hjerneteppet og all informasjon etter det aner jeg ikke hvor blir av.

 

Det er ikke nødvendigvis kun vasking jeg tenker på når jeg våkner på natta - Det kan også være at jeg begynner å tenke på tidspress, klokkeslett, hvor jeg skal være og til hvilket klokkeslett å prøve å forberede meg. Som sagt, en million tanker iløpet av hele dagen for ting jeg uroer meg for (dette kan være ganske enkle ting, egentlig..)  og selv på en fridag ender jeg opp med å starte større prosjekter som jeg vet tar tid, og som jeg egentlig er for sliten til å gjennomføre. Men så takler jeg ikke å ikke fullføre noe, da blir det altoppslukende, og derav ødelegger nattesøvn som et eksempel. 

 

Den følelsen av å ikke ha noe å gjøre er tydeligvis et problem, selv om jeg ikke er hyper. Men det må bare skje et eller annet. 

 

Det er mulig en psykolog er på sin plass, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke kjenner den veldig store trangen til å brette ut livet mitt til en psykolog som skal vurdere det jeg sier :-P 

 

Anonymous poster hash: b067f...e08

 

 

Det er veldig vanlig i nye jobber å føle som du gjør, og i helsevesenet er det vanlig at det varer et år, for noen også lenger. Hos meg slapp det gradvis etter det første året

 

Det du forteller om at du får jernteppe når du skal planlegge noe, det kan også gå på en form for prestasjonsangst?

 

Du kan forresten også gå inn på Lab1 og lese om peptid-testing. Noen med adhd, autisme, hyperaktivitet, overaktive tanker m.m. har det fordi de ikke tåler proteinene i f.eks. gluten eller melk. Det kan testes ut. Dessverre må man betale det selv foreløpig. Noen blir "ruset" når de får i seg slike proteiner, og de kan få abstinenser når de ikke får dem i seg. Les litt rundt det. Det kan jo også være en medvirkende årsak.

 

Ang. psykolog så trenger du ikke nødvendigvis "brette ut livet ditt" i alle detaljer. Det kan like gjerne være at du forteller omtrent som du har gjort her, og så får kognitive verktøy til å takle noen av utfordringene i hverdagen. Det er ikke all behandling lenger som er superanalyse av alt som har skjedd deg og alt du har tenkt hele livet

 

Yoga og meditasjon kan også hjelpe deg til å lære å fokusere og roe tankene.

 

Sjekk ut litt forskjellig

 

Forresten... jeg er også høysensitiv. Når jeg ikke har beskyttet meg nok, tatt små pauser innimellom der det er mulig, så kan jeg reagere med en "overaktiv hjerne" og få problemer med å slå av tankene. Når jeg tar mer hensyn til meg selv, da har jeg ikke dette problemet på samme måten. Om jeg ikke kommer unna slitsomme situasjoner så kan jeg innimellom likevel bruke teknikker for å stenge ute inntrykk slik at jeg ikke blir like mye påvirket av omgivelsene.

 

Anonymous poster hash: f6ec8...a70

[Anonym bruker]

 

Kjekt å vite at jeg ikke er alene om det! :-) 

Nei, jeg er generelt sett veldig sikker på meg selv og det jeg kan, så det er ikke prestasjonsangst heller selv om jeg også har ting jeg vet jeg ikke kan. Men dette kan skje også på det jeg vet jeg er god på. 

Jeg skal absolutt ta å sjekke det ut! Tåler faktisk ikke melk og holder meg mer eller mindre helt unna det selv om det i perioder ser ut til å gå greit med mindre mengder. Men slik som jeg beskriver meg selv har jeg vært gjennom hele livet, men innså jo med tiden at ikke alle hadde det sik som jeg oppfatter ting.

Hovedproblemet ligger vel i at jeg ikke klarer å stenge ute inntrykk, jeg får med meg hva de med nabobordet prater om, hva de på andre siden sier og legger merke til absolutt alt. For å da innhente meg må jeg fysisk vekk fra situasjonen og det som gjør at hjernen bare stopper fullstendig. Kan jo i samme farta nevne at jeg ikke har noen sosial angst, jeg trives veldig godt med mennesker og er sosial som person. 

Forslaget med yoga var ikke så dumt! Jeg har ikke prøvd det før, og det kan godt hende det vil hjelpe. Når jeg skal få ut tankene fordi jeg holder på å bli gal drar jeg på bane og kjører som en tulling i en time. Den følelsen etterpå overgår alt, men den varer ikke så lenge, Holdt også på med boksing, og det hjalp også, selv om det ikke akkurat er en rolig og særlig behersket sport noen av delene. Men det hjalp, en kombinasjon av noe sinne jeg aldri får ut, til energi som fyker ut i en fei. 


HI 

Anonymous poster hash: b067f...e08