Kjenner du noen som er alvorlig psykisk syk

[Anonym bruker]

og som er så god mor de selv sier de er?

Jeg har en nabo som er åpen om diagnosene sine.

Skal ikke gå i detalj men at hun er syk er jeg ikke i tvil om.

Hun er hyggelig og snill på alle måter men mangler selvinnsikt.

Sier ting som, takk og lov går ikke dette utover barna, jeg klarer å være den mammaen jeg må være.

Men hun tar feil, hver helg er barna hennes hos oss eller naboer. Leeeeenge. De er så forsiktige og stille, nesten usynlige. De får aldri ha med venner hjem fordi moren ikke tåler bråk. Ofte sier de mamma må sove så vi kan ikke leke hjemme.

Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?

 

Anonymous poster hash: caab6...590

[Gjest Antarctica]

og som er så god mor de selv sier de er?

Jeg har en nabo som er åpen om diagnosene sine.

Skal ikke gå i detalj men at hun er syk er jeg ikke i tvil om.

Hun er hyggelig og snill på alle måter men mangler selvinnsikt.

Sier ting som, takk og lov går ikke dette utover barna, jeg klarer å være den mammaen jeg må være.

Men hun tar feil, hver helg er barna hennes hos oss eller naboer. Leeeeenge. De er så forsiktige og stille, nesten usynlige. De får aldri ha med venner hjem fordi moren ikke tåler bråk. Ofte sier de mamma må sove så vi kan ikke leke hjemme.

Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Hva vil du med innlegget ditt? Skal vi sette oss ned rundt i de 1000 hjem og vurdere naboenes ferdigheter som mødre? Ønsker du å hjelpe de barna? Tenker du å sende bekymringsmelding og vil ha støtte for ditt valg? Vil du hjelpe dama å bli friskere? Vil du skape nye fordommer mot psykisk syke?

Dette er bare rart.

[Anonym bruker]

Begge mine foreldre er psykisk syke, klart det gikk ut over oss barna. Vi er alle preget av oppveksten vår...

 

Tror ikke det er mulig å være psykisk syk uten at det påvirker barna, men om man er gift med en frisk person så trenger det ikke prege så mye at barna blir skadet av det. Det trenger ikke være skadelig å være glad i noen som trenger litt ekstra tilrettelegging og omsorg, om det er at mor er døv, sitter i rullestol eller er psykisk syk trenger ikke være negativt. Men da trenger barna også en frisk omsorgsperson som ballast, så de ikke lider fordi deres behov kommer i andre rekke etter mors/fars behov.

 

Men det er jo en kjensgjerning at psykisk sykdom går i arv, og at de ikke helt vet hvor mye som er genetisk og hvor mye som er sosial arv.

 

Jeg har f.eks lært av min mor med sosial angst at man ikke skal være til bry. Man skal ikke ringe til folk for folk er sikkert opptatt, man skal ikke spørre om hjelp for folk har sikkert nok med sitt, man skal ikke gå på besøk for folk har sikkert lyst til å være i fred, man skal ikke invitere folk for da sier de sikkert ja bare fordi de synes de må og ikke fordi de har lyst osv. Er min dårlige selvtillit og mitt snev av sosial angst da tillært eller har jeg arvet det genetisk?

 

Barn som lærer av sine foreldre at det er skummelt å være sammen med andre mennesker, som har foreldre som ikke tør gå på skoleavslutninger eller følge på trening, som får hetta av dugnader og idrettsarrangementer, har de lært av foreldrenes signaler at slike ting er skummelt og dermed fått sosial angst selv, eller har de arvet den sosiale angsten genetisk?

 

Selv om man tror barna ikke merker angsten, så gjør de det, tro meg!

Anonymous poster hash: 1a3a3...cb4

[Anonym bruker]

 

og som er så god mor de selv sier de er?

Jeg har en nabo som er åpen om diagnosene sine.

Skal ikke gå i detalj men at hun er syk er jeg ikke i tvil om.

Hun er hyggelig og snill på alle måter men mangler selvinnsikt.

Sier ting som, takk og lov går ikke dette utover barna, jeg klarer å være den mammaen jeg må være.

Men hun tar feil, hver helg er barna hennes hos oss eller naboer. Leeeeenge. De er så forsiktige og stille, nesten usynlige. De får aldri ha med venner hjem fordi moren ikke tåler bråk. Ofte sier de mamma må sove så vi kan ikke leke hjemme.

Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Hva vil du med innlegget ditt? Skal vi sette oss ned rundt i de 1000 hjem og vurdere naboenes ferdigheter som mødre? Ønsker du å hjelpe de barna? Tenker du å sende bekymringsmelding og vil ha støtte for ditt valg? Vil du hjelpe dama å bli friskere? Vil du skape nye fordommer mot psykisk syke?

Dette er bare rart.

Ser du ikke spørsmålet mitt?

Les en gang til.

 

Fordommene danner du selv i eget hode. Det må være lov å spørre om et tema som vedrører barn av psykisk syke. I min verden trumfer ikke psykisk syk barns oppvekst.

Hva som skjer rundt disse barna er ikke vesentlig for mitt spørsmål. Poenget er at det krever selvinnsikt og mot å innse at ens egen sykdom påvirker barna negativt.

 

 

Anonymous poster hash: caab6...590

[Anonym bruker]

Alt vil påvirke barna våres. Jobb, sykdommer, holdninger, alder... Alt. Men den totale pakken er det som teller. Kan fint være et godt hjem, selv om noen av foreldrene er syke.

Anonymous poster hash: 0e3b4...164

[Anonym bruker]

 

Begge mine foreldre er psykisk syke, klart det gikk ut over oss barna. Vi er alle preget av oppveksten vår...

 

Tror ikke det er mulig å være psykisk syk uten at det påvirker barna, men om man er gift med en frisk person så trenger det ikke prege så mye at barna blir skadet av det. Det trenger ikke være skadelig å være glad i noen som trenger litt ekstra tilrettelegging og omsorg, om det er at mor er døv, sitter i rullestol eller er psykisk syk trenger ikke være negativt. Men da trenger barna også en frisk omsorgsperson som ballast, så de ikke lider fordi deres behov kommer i andre rekke etter mors/fars behov.

 

Men det er jo en kjensgjerning at psykisk sykdom går i arv, og at de ikke helt vet hvor mye som er genetisk og hvor mye som er sosial arv.

 

Jeg har f.eks lært av min mor med sosial angst at man ikke skal være til bry. Man skal ikke ringe til folk for folk er sikkert opptatt, man skal ikke spørre om hjelp for folk har sikkert nok med sitt, man skal ikke gå på besøk for folk har sikkert lyst til å være i fred, man skal ikke invitere folk for da sier de sikkert ja bare fordi de synes de må og ikke fordi de har lyst osv. Er min dårlige selvtillit og mitt snev av sosial angst da tillært eller har jeg arvet det genetisk?

 

Barn som lærer av sine foreldre at det er skummelt å være sammen med andre mennesker, som har foreldre som ikke tør gå på skoleavslutninger eller følge på trening, som får hetta av dugnader og idrettsarrangementer, har de lært av foreldrenes signaler at slike ting er skummelt og dermed fått sosial angst selv, eller har de arvet den sosiale angsten genetisk?

 

Selv om man tror barna ikke merker angsten, så gjør de det, tro meg!

 

Anonymous poster hash: 1a3a3...cb4

Du virker da svært reflektert og ser ut til å ha god innsikt i deg selv og hvordan det er å være psykisk syk.

 

Og ja, barna merker dette, ikke nødvendig at de tar så stor skade, jeg synes bare det er skummelt at de sier at barna ikke merker noe. Å ha innsikt i egen sykdom og likevel ikke innse at det påvirker andre.

 

Anonymous poster hash: caab6...590

[Gjest Antarctica]

 

 

og som er så god mor de selv sier de er?

Jeg har en nabo som er åpen om diagnosene sine.

Skal ikke gå i detalj men at hun er syk er jeg ikke i tvil om.

Hun er hyggelig og snill på alle måter men mangler selvinnsikt.

Sier ting som, takk og lov går ikke dette utover barna, jeg klarer å være den mammaen jeg må være.

Men hun tar feil, hver helg er barna hennes hos oss eller naboer. Leeeeenge. De er så forsiktige og stille, nesten usynlige. De får aldri ha med venner hjem fordi moren ikke tåler bråk. Ofte sier de mamma må sove så vi kan ikke leke hjemme.

Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Hva vil du med innlegget ditt? Skal vi sette oss ned rundt i de 1000 hjem og vurdere naboenes ferdigheter som mødre? Ønsker du å hjelpe de barna? Tenker du å sende bekymringsmelding og vil ha støtte for ditt valg? Vil du hjelpe dama å bli friskere? Vil du skape nye fordommer mot psykisk syke?

Dette er bare rart.

Ser du ikke spørsmålet mitt?

Les en gang til.

 

Fordommene danner du selv i eget hode. Det må være lov å spørre om et tema som vedrører barn av psykisk syke. I min verden trumfer ikke psykisk syk barns oppvekst.

Hva som skjer rundt disse barna er ikke vesentlig for mitt spørsmål. Poenget er at det krever selvinnsikt og mot å innse at ens egen sykdom påvirker barna negativt.

 

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Mener du dette spørsmålet: "Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?"

 

Er det noe vi utenfor kan svare på? Det kan hun bare selv, om noen. Tja, hvordan kan folk si noe som ikke stemmer helt fra en annens ståsted.

 

Eller mener du spørsmålet om vi kjenner noen som er så god mor som de vil ha det til selv, men som er psykisk syke? Jeg kjenner noen som er psykisk syke, men ikke alle kaller seg gode foreldre. De ser sine begrensninger, eller de ser bare feilene og kaller seg dårlige foreldre uten at det er rett.

 

Fikk du svar, eller vil du ha flere generelle betraktninger om hvor dårlige mødre de psykisk syke er...?

[Anonym bruker]

 

 

 

og som er så god mor de selv sier de er?

Jeg har en nabo som er åpen om diagnosene sine.

Skal ikke gå i detalj men at hun er syk er jeg ikke i tvil om.

Hun er hyggelig og snill på alle måter men mangler selvinnsikt.

Sier ting som, takk og lov går ikke dette utover barna, jeg klarer å være den mammaen jeg må være.

Men hun tar feil, hver helg er barna hennes hos oss eller naboer. Leeeeenge. De er så forsiktige og stille, nesten usynlige. De får aldri ha med venner hjem fordi moren ikke tåler bråk. Ofte sier de mamma må sove så vi kan ikke leke hjemme.

Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Hva vil du med innlegget ditt? Skal vi sette oss ned rundt i de 1000 hjem og vurdere naboenes ferdigheter som mødre? Ønsker du å hjelpe de barna? Tenker du å sende bekymringsmelding og vil ha støtte for ditt valg? Vil du hjelpe dama å bli friskere? Vil du skape nye fordommer mot psykisk syke?

Dette er bare rart.

Ser du ikke spørsmålet mitt?

Les en gang til.

 

Fordommene danner du selv i eget hode. Det må være lov å spørre om et tema som vedrører barn av psykisk syke. I min verden trumfer ikke psykisk syk barns oppvekst.

Hva som skjer rundt disse barna er ikke vesentlig for mitt spørsmål. Poenget er at det krever selvinnsikt og mot å innse at ens egen sykdom påvirker barna negativt.

 

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Mener du dette spørsmålet: "Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?"

 

Er det noe vi utenfor kan svare på? Det kan hun bare selv, om noen. Tja, hvordan kan folk si noe som ikke stemmer helt fra en annens ståsted.

 

Eller mener du spørsmålet om vi kjenner noen som er så god mor som de vil ha det til selv, men som er psykisk syke? Jeg kjenner noen som er psykisk syke, men ikke alle kaller seg gode foreldre. De ser sine begrensninger, eller de ser bare feilene og kaller seg dårlige foreldre uten at det er rett.

 

Fikk du svar, eller vil du ha flere generelle betraktninger om hvor dårlige mødre de psykisk syke er...?

Du skal få et tips.

Let etter et spørsmålstegn.

Gjerne i starten.

 

Anonymous poster hash: caab6...590

[Anonym bruker]

Min mor var psykisk syk under min oppvekst. Mye angst.

 

Hva mener du burde vært gjort?

 

Jeg fikk mat, stell og den kjærligheten jeg trengte. Er et fint menneske som bidrar til samfunnet i dag. Klart det preget meg at mamma var syk.

 

Mamman til venninna mi var forferdelig frekk. Venninna mi ble en mobber.

 

En annen mamma jobbet hele tiden, og døtrene hennes sleit med det. Vanskelig.

 

Må alle være perfekte? Hvorfor tror du psykisk sykdom er værre enn andre ting? Om ungene ikke kan bråke fordi mamma har angst - okei, det var leit. Men hva så? De kan jo åpenbart leke ute, eller hos andre barn.

 

På den andre siden er jeg glad for at det finnes "nabokjærringer" som bryr seg litt. Jeg tenker ofte på Kristoffer og boka "jeg tenker nok at du skjønner det sjøl". Så du skal bare fortsette å bry deg og å ha ungene på besøk!!

 

It takes a village

 

Anonymous poster hash: 2e1f3...859

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor. Hun har posttraumagisk stressyndrom og biopolar 2. Hun har også slitt med mye angst. Hun ble rasende for de minste ting, brukte alkohol for å flykte fra seg selv. Ble så sint for små ting at hun slo og hun skreik mye til meg. Jeg fikk heller ikke ha venner hjemme og hun var ofte full. Tror ikke det var mange utenfor som merket dette. Det hadde jo alltid Vært sånn så som barn trodde jeg det var helt normalt og vanlig. Mamma og pappa var skilt og jeg var kun annenhver helg hos pappa som var frisk. Det var for lite. Han prøvde å få omsorgen flere ganger men tapte alltid desverre.

 

Anonymous poster hash: 0c00d...de4

[Anonym bruker]

Denne tråden er bortkastet. Om du så fikk 100 svar fra forskjellige om at de kjenner fantastiske mødre med psykisk lidelse, ville du allikevel ment at naboen din ikke er en god mor...

 

Psykisk lidelse er selvsagt ingen pluss som forelder. Men det er heller ikke dumskap, overvekt, fysiske sykdommer, alderdom, lite nettverk, lite utdanning, dårlig økonomi, dårlig hus, lite kreativitet, følelseskald.

 

Lista over potensielt negative ting som forelder er uendelig. Hvilke mangler har du? Eller er du den eneste perfekte forelderen?

 

Anonymous poster hash: 57aaf...4d7

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

og som er så god mor de selv sier de er?

Jeg har en nabo som er åpen om diagnosene sine.

Skal ikke gå i detalj men at hun er syk er jeg ikke i tvil om.

Hun er hyggelig og snill på alle måter men mangler selvinnsikt.

Sier ting som, takk og lov går ikke dette utover barna, jeg klarer å være den mammaen jeg må være.

Men hun tar feil, hver helg er barna hennes hos oss eller naboer. Leeeeenge. De er så forsiktige og stille, nesten usynlige. De får aldri ha med venner hjem fordi moren ikke tåler bråk. Ofte sier de mamma må sove så vi kan ikke leke hjemme.

Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Hva vil du med innlegget ditt? Skal vi sette oss ned rundt i de 1000 hjem og vurdere naboenes ferdigheter som mødre? Ønsker du å hjelpe de barna? Tenker du å sende bekymringsmelding og vil ha støtte for ditt valg? Vil du hjelpe dama å bli friskere? Vil du skape nye fordommer mot psykisk syke?

Dette er bare rart.

Ser du ikke spørsmålet mitt?

Les en gang til.

 

Fordommene danner du selv i eget hode. Det må være lov å spørre om et tema som vedrører barn av psykisk syke. I min verden trumfer ikke psykisk syk barns oppvekst.

Hva som skjer rundt disse barna er ikke vesentlig for mitt spørsmål. Poenget er at det krever selvinnsikt og mot å innse at ens egen sykdom påvirker barna negativt.

 

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Mener du dette spørsmålet: "Hvordan kan hun si at dette ikke påvirker barna sine?"

 

Er det noe vi utenfor kan svare på? Det kan hun bare selv, om noen. Tja, hvordan kan folk si noe som ikke stemmer helt fra en annens ståsted.

 

Eller mener du spørsmålet om vi kjenner noen som er så god mor som de vil ha det til selv, men som er psykisk syke? Jeg kjenner noen som er psykisk syke, men ikke alle kaller seg gode foreldre. De ser sine begrensninger, eller de ser bare feilene og kaller seg dårlige foreldre uten at det er rett.

 

Fikk du svar, eller vil du ha flere generelle betraktninger om hvor dårlige mødre de psykisk syke er...?

Du skal få et tips.

Let etter et spørsmålstegn.

Gjerne i starten.

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Ja, jeg fant noen retoriske spørsmål. Som egentlig bare innbød til generell synsing om syke mennesker. Siden dét er lite konstruktivt, og litt slemt, regnet jeg med at det måtte være en annen agenda med tråden?

[Anonym bruker]

Min mor var psykisk syk under min oppvekst. Mye angst.

 

Hva mener du burde vært gjort?

 

Jeg fikk mat, stell og den kjærligheten jeg trengte. Er et fint menneske som bidrar til samfunnet i dag. Klart det preget meg at mamma var syk.

 

Mamman til venninna mi var forferdelig frekk. Venninna mi ble en mobber.

 

En annen mamma jobbet hele tiden, og døtrene hennes sleit med det. Vanskelig.

 

Må alle være perfekte? Hvorfor tror du psykisk sykdom er værre enn andre ting? Om ungene ikke kan bråke fordi mamma har angst - okei, det var leit. Men hva så? De kan jo åpenbart leke ute, eller hos andre barn.

 

På den andre siden er jeg glad for at det finnes "nabokjærringer" som bryr seg litt. Jeg tenker ofte på Kristoffer og boka "jeg tenker nok at du skjønner det sjøl". Så du skal bare fortsette å bry deg og å ha ungene på besøk!!

 

It takes a village

 

Anonymous poster hash: 2e1f3...859

Dette er et vepsebol. Jeg spurte om de selv innser sine begrensninger? Jeg sier naboen er en snill og kjærlig mor som ikke strekker til. Likevel sier hun selv at barna ikke merker noe og at hun klarer å være en normal mamma.

Vi og naboer har åpent hus for disse barna for vi ser de trenger oss. De spise middag her, gjør lekser her og får bli med på ting.

Jeg skjønner ikke at hun kan si at hun er en normalt fungerende mamma.

Jeg sier heller ikke at hun skal miste barna eller at bv må kobles inn.

Jeg savner rett og slett en erkjennelse at hun trenger hjelp. Og jeg følger ekstra godt med siden hun selv ser ut til å leve i den villfarelsen at barna hennes lever et normalt liv.

Hadde ikke disse barna bodd i dette nabolaget er det ikke sikkert de hadde hatt det like greie og det må faktisk være lov å si det uten at jeg stigmatiserer alle psykisk syke som udugelige foreldre.

 

Anonymous poster hash: caab6...590

[Gjest Antarctica]

 

Min mor var psykisk syk under min oppvekst. Mye angst.

 

Hva mener du burde vært gjort?

 

Jeg fikk mat, stell og den kjærligheten jeg trengte. Er et fint menneske som bidrar til samfunnet i dag. Klart det preget meg at mamma var syk.

 

Mamman til venninna mi var forferdelig frekk. Venninna mi ble en mobber.

 

En annen mamma jobbet hele tiden, og døtrene hennes sleit med det. Vanskelig.

 

Må alle være perfekte? Hvorfor tror du psykisk sykdom er værre enn andre ting? Om ungene ikke kan bråke fordi mamma har angst - okei, det var leit. Men hva så? De kan jo åpenbart leke ute, eller hos andre barn.

 

På den andre siden er jeg glad for at det finnes "nabokjærringer" som bryr seg litt. Jeg tenker ofte på Kristoffer og boka "jeg tenker nok at du skjønner det sjøl". Så du skal bare fortsette å bry deg og å ha ungene på besøk!!

 

It takes a village

 

Anonymous poster hash: 2e1f3...859

Dette er et vepsebol. Jeg spurte om de selv innser sine begrensninger? Jeg sier naboen er en snill og kjærlig mor som ikke strekker til. Likevel sier hun selv at barna ikke merker noe og at hun klarer å være en normal mamma.

Vi og naboer har åpent hus for disse barna for vi ser de trenger oss. De spise middag her, gjør lekser her og får bli med på ting.

Jeg skjønner ikke at hun kan si at hun er en normalt fungerende mamma.

Jeg sier heller ikke at hun skal miste barna eller at bv må kobles inn.

Jeg savner rett og slett en erkjennelse at hun trenger hjelp. Og jeg følger ekstra godt med siden hun selv ser ut til å leve i den villfarelsen at barna hennes lever et normalt liv.

Hadde ikke disse barna bodd i dette nabolaget er det ikke sikkert de hadde hatt det like greie og det må faktisk være lov å si det uten at jeg stigmatiserer alle psykisk syke som udugelige foreldre.

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Hun trenger hjelp og ser det ikke selv.

Hjelp henne å se det, da. Ikke heng henne ut her.

 

(De psykisk syke JEG kjenner, er så alt for klar over at andre er "bedre". To av dem har derfor ikke fått barn. "Alle" er ikke som din nabo.)

Endret 14. desember 2015 av Pashla

[Anonym bruker]

Min mann er paranoid schizofren. Klart ungene våre merker at han er syk i dårlige perioder. 

Jeg er frisk, og tar meg ekstra av ungene i de dårlige periodene, ekstra oppmerksomhet, snakker med de osv.

Han legger seg inn før han blir for dårlig, og får hjelp der når det er nødvendig. Dette har skjedd 3 ganger på de 9 årene vi har hatt barn.

Går på medisiner som stabiliserer veldig bra, så han kan være symtomfri 1-2 år, men når det kommer veldig stressende pressende situasjoner, så kommer det frem igjen.

 

Vi har ett godt nettverk, og de har mange flotte folk rundt seg og familie. De fungerer godt på skolen og i det sosiale livet, har venner på besøk og er aktive i idrett.

Vi gjør alt vi kan for at de skal ha ett godt utgangspunkt, og ha det stabilt og godt, men noe innvirkning vil det selvfølgelig være, vi gjør så godt vi kan.

 

Som en over her skriver, så er det viktig med en frisk forelder og ett godt og trygt nettverk er kjempeviktig.

Samt at skole osv er informert, slik at vi kan gi beskjed til kontaktlærer i dårlige perioder, slik at de kan følge opp litt ekstra.

 

VI kjenner flere som er psykisk syke, som ikke fungerer iheletatt, i ett tilfelle ble barnet flyttet i fosterhjem, da moren levde gjennom barnet og brukte barnet som sjelesørger og ansvarsperson. En alenemor. Dette ble oppdaget 10 år for sent. Det er viktig at du snakker med denne mammaen hvis du er bekymret, slik at hun kan få hjelp til å se seg selv. Det er ikke så lett når man er syk, å se egene feil, da er den som er syk avhengig av at andre forteller dette, slik at de kan jobbe med det.

Anonymous poster hash: d6327...904

[Anonym bruker]

 

 

Min mor var psykisk syk under min oppvekst. Mye angst.

 

Hva mener du burde vært gjort?

 

Jeg fikk mat, stell og den kjærligheten jeg trengte. Er et fint menneske som bidrar til samfunnet i dag. Klart det preget meg at mamma var syk.

 

Mamman til venninna mi var forferdelig frekk. Venninna mi ble en mobber.

 

En annen mamma jobbet hele tiden, og døtrene hennes sleit med det. Vanskelig.

 

Må alle være perfekte? Hvorfor tror du psykisk sykdom er værre enn andre ting? Om ungene ikke kan bråke fordi mamma har angst - okei, det var leit. Men hva så? De kan jo åpenbart leke ute, eller hos andre barn.

 

På den andre siden er jeg glad for at det finnes "nabokjærringer" som bryr seg litt. Jeg tenker ofte på Kristoffer og boka "jeg tenker nok at du skjønner det sjøl". Så du skal bare fortsette å bry deg og å ha ungene på besøk!!

 

It takes a village

 

Anonymous poster hash: 2e1f3...859

Dette er et vepsebol. Jeg spurte om de selv innser sine begrensninger? Jeg sier naboen er en snill og kjærlig mor som ikke strekker til. Likevel sier hun selv at barna ikke merker noe og at hun klarer å være en normal mamma.

Vi og naboer har åpent hus for disse barna for vi ser de trenger oss. De spise middag her, gjør lekser her og får bli med på ting.

Jeg skjønner ikke at hun kan si at hun er en normalt fungerende mamma.

Jeg sier heller ikke at hun skal miste barna eller at bv må kobles inn.

Jeg savner rett og slett en erkjennelse at hun trenger hjelp. Og jeg følger ekstra godt med siden hun selv ser ut til å leve i den villfarelsen at barna hennes lever et normalt liv.

Hadde ikke disse barna bodd i dette nabolaget er det ikke sikkert de hadde hatt det like greie og det må faktisk være lov å si det uten at jeg stigmatiserer alle psykisk syke som udugelige foreldre.

 

Anonymous poster hash: caab6...590

Hun trenger hjelp og ser det ikke selv.

Hjelp henne å se det, da. Ikke heng henne ut her.

 

(De psykisk syke JEG kjenner, er så alt for klar over at andre er "bedre". To av dem har derfor ikke fått barn. "Alle" er ikke som din nabo.)

Nå spør jeg om noen kjenner noen som selv ikke ser det.

Jeg kan desverre ikke hjelpe naboen da jeg ikke har kompetanse til å bistå en med hennes diagnose. Jeg har kompetanse på å stille opp for nabobarn som trenger å bli sett, og det gjør jeg.

 

Anonymous poster hash: caab6...590

[Anonym bruker]

 

Min mann er paranoid schizofren. Klart ungene våre merker at han er syk i dårlige perioder.

Jeg er frisk, og tar meg ekstra av ungene i de dårlige periodene, ekstra oppmerksomhet, snakker med de osv.

Han legger seg inn før han blir for dårlig, og får hjelp der når det er nødvendig. Dette har skjedd 3 ganger på de 9 årene vi har hatt barn.

Går på medisiner som stabiliserer veldig bra, så han kan være symtomfri 1-2 år, men når det kommer veldig stressende pressende situasjoner, så kommer det frem igjen.

 

Vi har ett godt nettverk, og de har mange flotte folk rundt seg og familie. De fungerer godt på skolen og i det sosiale livet, har venner på besøk og er aktive i idrett.

Vi gjør alt vi kan for at de skal ha ett godt utgangspunkt, og ha det stabilt og godt, men noe innvirkning vil det selvfølgelig være, vi gjør så godt vi kan.

 

Som en over her skriver, så er det viktig med en frisk forelder og ett godt og trygt nettverk er kjempeviktig.

Samt at skole osv er informert, slik at vi kan gi beskjed til kontaktlærer i dårlige perioder, slik at de kan følge opp litt ekstra.

 

VI kjenner flere som er psykisk syke, som ikke fungerer iheletatt, i ett tilfelle ble barnet flyttet i fosterhjem, da moren levde gjennom barnet og brukte barnet som sjelesørger og ansvarsperson. En alenemor. Dette ble oppdaget 10 år for sent. Det er viktig at du snakker med denne mammaen hvis du er bekymret, slik at hun kan få hjelp til å se seg selv. Det er ikke så lett når man er syk, å se egene feil, da er den som er syk avhengig av at andre forteller dette, slik at de kan jobbe med det.

 

Anonymous poster hash: d6327...904

Det er godt at barna dine har deg.

Mine nabobarn har bare mamma. Hun har ikke en så alvorlig diagnose som din mann. Ikke som hun har fortalt meg.

Hun er aldri med på avslutninger og reiser aldri med de. De får ikke ha med venner hjem og som jeg har forstått blir det for mye mas for henne på fridager og helger så da går de til oss eller andre naboer.

 

 

Anonymous poster hash: caab6...590

[Anonym bruker]

Sånn generelt så er det flere som mener at alvorlig psykisk sykdom i hjemmet er mer skadelig enn rus i hjemmet. Jeg kan forsåvidt si meg enig, alvorlige personlighetsforstyrrelser hos foreldre kan feks være svært ødeleggende for barn.
Om mor i denne tråden skader barna sine med sin sykdom vil jeg ikke synse i. 

Anonymous poster hash: 16819...db5

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på psykisk syke, både i forhold til omsorgsevne og selvinnsikt. Jeg har selv vokst opp med to psykisk syke foreldre, og har vært sterkt preget av det. (Går bra nå, mye som kan rettes opp med god hjelp i voksen alder). Mine foreldre har overhodet ikke selvinnsikt når det kommer til hvordan dette preget meg og søsknene mine, og gjorde derfor lite for å skåne oss.

 

Men så finnes det de som har bedre selvinnsikt, som forstår, og som klarer å sette barna foran. Jeg har en god venninne som er bipolar. Da jeg ble kjent med henne var hun alene med en åtteåring,som hadde en far som reiste i jobb, dermed var det heller ikke noe fast samværsordning. I begynnelsen var jeg bekymret for denne jenta, på bakgrunn av hvordan jeg oppfattet moren. Hun kunne avlyse avtaler på kort varsel, satt gjerne i gang med prosjekter som ikke ble fulgt opp, hadde en hund som stadig ble sendt rundt til diverse hundepassere fordi hun var sliten (hunden hadde ikke vondt av det, den fikk jo den omsorgen den trengte der den var, men jeg så for meg at ungen opplevde det samme,og det ville fort blitt veldig ustabilt og utrygt). Men da jeg ble litt bedre kjent med henne oppdaget jeg at alt det jeg i utgangspunktet hadde vært bekymret for, ble gjort nettopp for at barnet skulle merke minst mulig til mors sykdom. Hadde mor en dårlig dag, så brukte hun all den energien hun hadde på å ta seg av barnet. Dermed ble andre avtaler avlyst på kort tid, prosjekter hun hadde satt i gang fikk bare vente, og hunden måtte noen andre ta seg av. Jenta er i dag i midten av 20 årene, har en god utdannelse, er godt etablert, med en kjæreste hun har vært sammen med i mange år. Hun har selvsagt vært klar over at moren ikke har vært frisk, men sier selv at hun opplever å ha hatt en god barndom.       

Anonymous poster hash: de660...dbb