Gå til innhold

Dette med å ordne opp etter en barnslig krangel...


Anbefalte innlegg

Skrevet

I går tilbrakte vi fire timer på akuzten da eldstesønnen min ble akutt syk. Kjæresten min var med og barna hans. Det ødela hele ettermiddagen vår men det er sånn som skjer. Han ble sittende å vente med barna mens jeg fløy fram og tilbake mellom sønnen (som er 17år) og dem...følte på stemningen hele tiden fordi jeg merket han var utålmodig i bølger.

 

Når vi endelig slapp ut derfra så var det så sent at vi valgte å spise på McDonalds. Siden vi diskuterte om vi skulle spise på stedet eller ta med hjem så tror jeg dette var dråpen for kjæresten min og noe skjedde. Han lukket seg inne og jeg merket at han ikke svarte noe særlig når jeg snakket til han. Så derfor gadd jeg ikke å snakke mer til han for jeg fattet ikke hvorfor han sklle være sur.

 

Resten av kvelden så snakket han ikke til meg og i dag morges så prøvde jeg meg men han var fremdeles rar. Så jeg ignorerte han og han meg. Jeg tror han mener at jeg begynte...

 

På et tidspunkt så kom han bort til meg,satte seg bak meg og prøvde jo på en måte å oppnå kontakt. Jeg venzet meg at han skulle si NOE om hvorfor han ikke snakket...om hvorfor han var sur...men jeg tipper at han ventet seg bare at jeg skulle "overgi" meg til han siden han kom bort. Dårlig kommunikasjon med andre ord.

 

 

Siden han ikke fikk den kontakten han lette etter (fordi han ikke sa ett ord) så plutselig reiste han seg og sa at de skulle gå. Tok med seg jentene sine og dro.

 

Så var han sur på ordentlig. I det han dro så spurte jeg om han syntes det var greit å bare gå og ikke snakke om det. Han sa han hadde fått nok av at jeg ignorerte han og mente jeg burde tenke over hvordan JEG varog oppførte meg.

 

Han er en typisk konfliktsky fyr og er ikke flink til å snakke om det hvis han blir sint eller irritert eller oppgitt. Det vet jeg.

Jeg snakke gjerne om ting og er den første til å innrømme mine "feil"...for jeg ser jo at begge oppførte seg teit. Selv om jeg mener han begynte så vet jeg at jeg fortsatte fordi jeg også ville vise han at jeg også "kan bli sint".

 

Vi drar på ferie sammen om en uke og kommer ikke til å treffes før det fordi han jobber natt og jeg dag. Så det er litt uheldig med en sånn sak som bar blir hengende der.

 

Men jeg har dratt han ut av slike ting før...krevd at han har snakket om det og forklart hvordan jeg regaerte slik jeg gjorde osv. Hvis ikke jeg snakket om det...ja da ville han aldri ha snakket om det.

 

Men jeg er lei av å "dra folk ut av det gjørmehullet" de synker med i bevisst eller ubevisst. Det var på ingen måte min skyld at ettermiddagen ble ødelagt i går og det var like kjipt for oss alle. Ingen grunn til å lukke seg inn i seg selv og ikke snakke til andre enn barna og ignorere meg. Følte at jeg hadde gjort noe galt. Og det hadde jeg ikke.

 

Vet jeg ukke kommer til å høre fra han uka som kommer. Men jeg har denne gangen ikke lyst til å være den som vifter med det hvite flagget. For det er alltid jeg som må gjøre det...selv om vi sjelden krangler.

 

Så mitt spørsmål nå er: er det barnslig av meg hvis jeg bare avventer det hele nå?

Vet han ikke kommer til å gi lyd fra seg men jeg har lyst til å svare med samme mynt. Men jeg føler det er barnslig samtidig og lurer på om jeg heller skal krype til korset og sende em mld.

Takk for innspill :)

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f2ff3...d10

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Syns du er barnslig ja. Han tok det første skrittet og nærmet seg deg, du ignorerte fordi du var sta og ville ikke være den første som sa noe? Det er din tur nå

 

Anonymous poster hash: ef65b...fac

Skrevet

Ser den. Sannheten er at jeg prøvde både i går og i dag tidlig å snakke til han og de gangene svarte han ikke. Lukket bare døra i ansiktet mitt i dag tidlig.

Så for meg ble det at han kom på den måten, uten å si et ord om det som hadde vært, litt knapt på en måte.

 

Men jeg ser den med staheten min da... :(

 

Anonymous poster hash: f2ff3...d10

Skrevet

Hvorfor i all verden dra med hele familien på akutten?

 

Du og sønnen din burde reist alene så du fikk gitt han full oppmerksomhet.

 

Mannen og de andre barna burde funnet på noe gøy/gjort det som dere alt hadde planlagt.

 

Anonymous poster hash: 35034...7f2

Skrevet

Veldig merkelig at hele familien ble sittende på legevakten hele ettermiddagen synes jeg...

 

Om dere har bare en bil ville jeg sendt mann og friske barn hjem og blitt igjen med den syke selv for så å ta taxi hjem etterhvert.

 

Men når det er sagt synes jeg du er veldig barnslig. Du vet du har en mann som ikke er så flink til å snakke om følelser, han er som han er og uansett hva du mener kommer han alltid til å være sånn. Når han da tok første skritt på sin måte ved å komme bort til deg for litt nærhet og ble avvist, så har du vært den teite synes jeg. Du kan ikke forlange at han skal ta første skritt på din måte, det du evt kan forvente er at han tar første skritt på sin måte, og det gjorde han....



Anonymous poster hash: 6c3d6...e64
Gjest Antarctica
Skrevet

Herregud.

Klandrer han DEG for at det blir litt kjedelig når DITT barn er akutt skadet eller sykt?!

Ville han selv ha hatt fokus på å hygge og sosialisere hvis HANS barn var på akutten?

Egoistisk fjols som ble sur i første omgang. Han kan be om unnskyldning selv...

Skrevet

Altså...vi var der alle fordi sønnen min vle syk mens han var i en annen by. Vi dro på akutten der i byen og måtte ta med med barna da de er for små til å være hjemme. Vi aaaaante ikke at det skulle ta så lang tid. Men jeg kan legge til at vi dro en times tid på kafé med barna så vi var ikke på akutten hele de fire timene.

 

Uansett...det mest irriterende var vel at jeg følte at jeg hadde gjort noe galt...at det var min skyld at dagen ble ødelagt. Det var jo meg han ikke pratet til da vi dro derfra...han viste tydelig at han ikke var fornøyd. Men jeg hadde ikke gjort noe. Dette var ikke min skyld. Det var dumt og kjedelig..men jeg hadde en sønn som kanskje skulle bli innlagt på sykehuset den ettermiddagen.

 

Så...nar han klikker sånn i stillhet så affekterer det meg. Og jeg venter meg noe mer enn at han skal klenge seg innpå meg og at jeg skal ta han imot med åpne armer som om ingenting har skjedd.

 

Sta eller ikke...av en mann på nesten 40 så ventet jeg meg på en eller annen måte at han kan si noen ord om hvorfor han ble sånn han ble. I stedet kaster han ballen til meg og sier at fordi jeg avviste han så gidder han ikke å bli hos oss. Det blir det samme som å si at det er min feil at helgen gikk til helvete.

 

Anonymous poster hash: f2ff3...d10

Skrevet

Føler mer og mer for å la denne dra ut. Før har jeg alltid prøvd å hente han inn igjen ved å snakke og forklare og prøve å forstå.

 

Merker at jeg denne gangen ikke har samme behov for å prøve å skvære opp. Kjenner at jeg synes det er så innmari barnslig å reagere med å bli sur for ingenting at jeg faktisk lurer på om det er noe galt med han.

 

For uansett om han eller jeg har rett...eller hvem det var som begynte...så er det faktisk bare en måte å ordne opp i sånt på. Og det er å prate om det og forklare sin side.

 

Men det var tydeligvis vanskelig for han. Jeg bare tenker at...en mann som synes det er vanskelig å kommunisere...som lukker seg inn og furter...som ikke klarer å være mann nok til å si unnskyld først. Vel....hva slags mann er egentlig det?

 

Anonymous poster hash: f2ff3...d10

Skrevet

Enten må dere begynne å si fra eller så kommer dere ikke til å funke. Sånn "les tankene mine og vit hvorfor jeg er sur" er dødfødt. Jeg er ikke superflink med konflikter selv, men man må jo gi beskjed når noe ikke er greit!

 

Anonymous poster hash: 34eff...7f8

Skrevet

Dette er et kjempestort varselstegn!

 

Hyppig bruk av kald skulder dreper virkelig et forhold...

 

Dere har et problem når du begynner å bruke samme teknikk.

 

Jeg ville forsøkt familivernkontoret

 

Anonymous poster hash: 83873...d49

Skrevet

Takk...jeg føler også at det er det han bruker..kald skulder.

Men så gjorde jeg det samme tilbake i dag da...jeg bare vet med meg selv at jeg måtte kjempe for å gjøre det...for å ikke gi etter. Fordi jeg følte det vondt å gjøre det.

 

Ikke at han har gjort dette mye...men det har skjedd før. Og hver gang har jeg reddet det inn igjen ved å bøye meg...ikke lage noen scene...ikke lage noe bråk osv.

Han er en rolig person altså...egentlig er jeg ikke noe overrasket over at han reagerer slik fordi jeg tror han blir fryktelig sint inni seg...eller frustrert og så sint...og så får han det ikke ut...eller velger å holde det inni seg for å ikke eksplodere.

 

Og så tror jeg faktisk han gjør det for å straffe med meg...dette er det instinktet mitt som sier...ikke noe annet. Men det er nok det som skremmer meg mest tror jeg.

 

Og den følesen av å ha gjort noe galt...å bli straffet med atillhet...den er ikke god. Heldigvis har jeg såpass mye livserfaring at den ikke går innpå meg lenger...den viser meg heller hva slags person jeg har med å gjøre.

 

 

Anonymous poster hash: f2ff3...d10

Skrevet

Broren min er av samme type. Langsint i tillegg...

 

Jeg hadde aldri orket et slikt forhold. Og ikke ville jeg ønsket det for mine barn heller. Jeg gikk på tå hev ofte i barndommen, og husker hvor nedverdigende jeg syntes det var å fikse opp i krangler hvor HAN var urimelig.

 

Jeg ser han fortsetter samme mønster med sin kone, og sikkert barn. Huff...

 

Anonymous poster hash: 83873...d49

Skrevet

Ja det er jo dette som er vanskelig i et nytt forhold. Man vet jo ingenting om personen og så dukker slike ting opp underveis...i små porsjoner slik at man ikke vet hva man har å forholde seg til.

Jeg vet ikke hvordan det er vanlig å krangle. Jeg vet ikke hva som er best mellom å si høyt hva man mener i en krangel ..eller skygge vanen til det er gått over. Men hva man enn gjør så mener jeg at det er viktig å snakke om sånt etterpå. Og ikke våre stum i flere dager...for så å late som om ingenting har skjedd. Han dro faktoak herfra i sinne uten å si hadet til noen...i hvert fall ikke meg.

 

Anonymous poster hash: f2ff3...d10

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...