Trenger litt råd!

[Carmen75]

Bytting av personell i Bhg til min datter har virkelig påvirket meg emosjonel. Håper noen kan hjelpe meg med mine tanker ang dette, ønsker veiledning, råd osv.. Kan fortelle dere litt om vår historie. Før vi klarte å bli gravide med vår minste som nå er litt over 3 år klarte jeg å miste 5 barn.. Dette var selvfølgelig veldig tøft for oss, men etter mange års kamp klarte vi det, vi fikk ei lite prinsesse. Hun er virkelig mitt liv, hun er alt for oss. Jeg som mor har en tendes til å overbeskytte henne, og vil selvfølgelig at ingenting skal skje henne. Det vil jo ingen mor! Men vi er SVÆRT knyttet til hverandre..Da hu var 2 år søkte vi barnehageplass for henne, da tenkte vi at dette skulle bli godt både for meg(mor) og ikke minst for henne! Starte i Bhg var tøft og vanskelig både for meg og for henne, i starten så gråt hun utrolig mye, hver eneste morning våkna hun gråtende siden hun viste at hun måtte til barnehagen... Helgene gråt hun også men stoppa med en gang jeg sa at det var enten lørdag eller søndag... Ukene gikk og ungen vår gråt forsatt, og sa til oss hver dag at hun ikke ville dit! Vi som foreldre tenke og stolte på at dette skulle jo gå! Dette skulle vi klare!! Jeg motiverte henne hver eneste dag til å gå til barnehagen, men nei! Hun ville ikke! Enda så leverte vi henne hver dag... Som sagt, dette måtte fungere!! Det gjør jo det for alle barna, selv om det skulle ta flere uker! Vi skulle ikke gi opp! Dette måtte vi klare! Måneder gikk og hun forsatt gråt hver eneste dag, ikke ville spise matpakka si heller..Gikk med vannflaska i hånda si hver eneste dag.. Hver dag jeg kom for å henta henne så gikk hun alltid med vannflaska si! Dette er jo ikke riktig, tenkte jeg!! 3 måneder har gått og enda så gruer hun seg til barnehagen!! Jeg tok opp et møte med styreren og fortalte hva jeg følte som mor. Nei da! Dette går greit fikk jeg bekjed om! Hun har det bra hun! Men hvorfor gråter hun så mye enda? Hvorfor spiser ikke hun matpakka si? Hvorfor leker ikke hun med de andre barna? Hvorfor er hun så trist når jeg henter henne? Greit! Vi prøver igjen tenkte vi.. Ukene gikk og månedene gikk og enda så gråt hun...begynte med å få vondt i magen om morgen.. Nå!! Er det noe som ikke stemmer her!! 6 måneder har gått og hun gråter hver eneste dag enda! Ikke gå fra meg mamma!! Jeg vil ikke være her, sa henne til meg.. Da bestemte jeg meg få å avslutte alt! Akkurat den dagen så gikk jeg der ifra med tårer i øyene mine.. Tenkte hva har jeg gjort?? Hvorfor har jeg utsatt barnet mitt for så mye lidelse?? Min bebe?? som vi brukte så mange år på få henne?? Hvorfor har jeg ikke hørt hennes signaler?? Hun trives jo ikke der!! Hun vil jo ikke være der lenger! Den dagen så sa jeg opp plassen hennes, etter 6 måneder. Når hun slutta så var hun så lykkelig hver dag! Vi var ute med henne hver dag, gikk på turer, lekte på lekeplassen... Men veien til DEN barnehagen ville hun ikke gå.. Måtte alltid bruke andre veier! Koste seg ute hver dag med andre barn på lekeplassen, men var litt skeptist med å leke med andre barn.. Men hun fikk det litt så lenge vi satt rett ved siden av henne. Vi jobba hver dag for at hun skulle glemme litt.. Hun fikk lov å være hjemme noen måneder. Etter 6 måneder er hun klar til en ny barnehage! Vi gruer oss masse!! Gikk med dårlig følelse i flere måneder, tenkt om det skjer igjen? Skal vi klare dette? Vil vi stole på dem? Kommer hun til å trives? Kommer det til å vekkes gamle minner? Så mange spørsmål hadde vi! Noen uker før hun skulle begynne så tok vi opp et møte med den nye barnehagen.. Fortalte alt om det vi hadde opplevd, og samtidig at vi grua oss masse og var faktisk redde!! Heldigvis så ble vi hørt, de tok det veldig seriøs. Og de skulle gjøre alt for at hun skulle trives! Første dagen kom, da ble vi godt tatt i mot. Mye omsorg fikk henne... Hun gråt mye de første dagene, hver dag! Men vi merket at det varte ikke så lenge.. Hun hadde korte dager de første ukene, og det begynte å gå veldig greit! Vi forlenga en time pr uke.. Jo da!! Dette kommer til å gå så bra! Dette skal vi klare! Hun ble veldig knyttet til en søt og veldig omsorgfull ung dame. Hun tok oss imot hver dag med en nydelig smil og en god klem! Endelig har vi klart dette, hun trives så utrolig godt! Gleder seg til barnehagen hver dag! På lørdager så vil hun også til barnehagen.. Primær kontakten til vår datter har blitt en veldig viktig person i våres liv! Hun har gjort at vi kan stole på henne! At vår snuppa begynner å bli så glad i henne, hun spør hver dag når hun står opp om **** er i barnehagen idag.. Ja da, det er hun helt sikkert svarer vi! Hun er jo aldri borte, aldri syk! Jo da, du blir sikkert tatt i mot av henne idag og sier jeg! Gjett om jeg tar det riktig, hun tar oss i mot hver dag, hun gjør veldig mye med **** får lov å bli med kjøkkenet osv... Det har gjort at hun blir mer og mer tryggere i barnehagen. Nesten 4 måneder har gått og vår snuppa stortrives i barnehagen sin, men så lenge primærkontakten er der... Hun føler seg ikke trygg med de andre voksne. Og ikke på de andre avdelinger, Nei nei, det vet vi jo. Men dette går bra fordi **** er jo her hver dag! Så dette går fint! Hun har begynt å leke litt med de andre barna... Bare litt... Ikke gråter og spiser matpakka si, ja da for da sitter hun med **** og det er jo så herlig! Hun føler seg så trygg på henne...og det er en god følelse det!! **** har gitt oss glede igjen, en stor glede vi ikke hadde følt på kjempe lenge! ****er virkelig så viktig i våres liv nå!! Endelig! Detter er herlig, endelig kan vi glede oss til en ny hver dag i barnehagen! Takket være henne, så utrolig viktig **** er i våres liv! Tusen takk sier jeg til henne hver dag! Er så takknemlig for at du finnes i vår hverdag, du gjør dagen vår virkelig herlig for vår datter og ikke minst for oss! Forrige uke så måtte alt rase ned, vår gleden har blitt borte... En dag så henger de en lapp på at de gjør om hele personalet og **** er en av dem som flyttes til en annen avdeling. Dette er virkelig trist! Nå går vi igjen med en kjempe stor klump i halsen.. Hvordan blir dette? Hva skal vi gjøre? Eller hva kan vi gjøre? Kommer hun til å klare seg bra uten henne? De andre i voksne prøver på at hun er trygt på dem også...Men vår datter bruker enda litt tid på det...Vi gruer oss masse, har tatt opp møte med ped lederen, og da fikk vi beskjed på at de skulle gjøre overgangen så myk som mulig. **** har bare noen få dager igjen på avdelingen og min datter er enda ikke klar over på at **** flyttes veldig snart til et annen avd. Vi har prøvd å snakke med henne, og forberede henne litt på det som kommer til å skje... Ja sier hun, men **** skal ikke være der hele dagen da! Så det går greit, sier hun:( Hjelp!! Hva kan vi gjøre? Takk for at dere tok sin tid til å lese historien vår.