Bytting av barnehagepersonell

[Carmen75]

Bytting av personell i Bhg til min datter har virkelig påvirket meg emosjonel. Håper noen kan hjelpe meg med mine tanker ang dette, ønsker veiledning, råd osv.. Kan fortelle dere litt om vår historie. Før vi klarte å bli gravide med vår minste som nå er litt over 3 år klarte jeg å miste 5 barn.. Dette var selvfølgelig veldig tøft for oss, men etter mange års kamp klarte vi det, vi fikk ei lite prinsesse. Hun er virkelig mitt liv, hun er alt for oss. Jeg som mor har en tendes til å overbeskytte henne, og vil selvfølgelig at ingenting skal skje henne. Det vil jo ingen mor! Men vi er SVÆRT knyttet til hverandre..Da hu var 2 år søkte vi barnehageplass for henne, da tenkte vi at dette skulle bli godt både for meg(mor) og ikke minst for henne! Starte i Bhg var tøft og vanskelig både for meg og for henne, i starten så gråt hun utrolig mye, hver eneste morning våkna hun gråtende siden hun viste at hun måtte til barnehagen... Helgene gråt hun også men stoppa med en gang jeg sa at det var enten lørdag eller søndag... Ukene gikk og ungen vår gråt forsatt, og sa til oss hver dag at hun ikke ville dit! Vi som foreldre tenke og stolte på at dette skulle jo gå! Dette skulle vi klare!! Jeg motiverte henne hver eneste dag til å gå til barnehagen, men nei! Hun ville ikke! Enda så leverte vi henne hver dag... Som sagt, dette måtte fungere!! Det gjør jo det for alle barna, selv om det skulle ta flere uker! Vi skulle ikke gi opp! Dette måtte vi klare! Måneder gikk og hun forsatt gråt hver eneste dag, ikke ville spise matpakka si heller..Gikk med vannflaska i hånda si hver eneste dag.. Hver dag jeg kom for å henta henne så gikk hun alltid med vannflaska si! Dette er jo ikke riktig, tenkte jeg!! 3 måneder har gått og enda så gruer hun seg til barnehagen!! Jeg tok opp et møte med styreren og fortalte hva jeg følte som mor. Nei da! Dette går greit fikk jeg bekjed om! Hun har det bra hun! Men hvorfor gråter hun så mye enda? Hvorfor spiser ikke hun matpakka si? Hvorfor leker ikke hun med de andre barna? Hvorfor er hun så trist når jeg henter henne? Greit! Vi prøver igjen tenkte vi.. Ukene gikk og månedene gikk og enda så gråt hun...begynte med å få vondt i magen om morgen.. Nå!! Er det noe som ikke stemmer her!! 6 måneder har gått og hun gråter hver eneste dag enda! Ikke gå fra meg mamma!! Jeg vil ikke være her, sa henne til meg.. Da bestemte jeg meg få å avslutte alt! Akkurat den dagen så gikk jeg der ifra med tårer i øyene mine.. Tenkte hva har jeg gjort?? Hvorfor har jeg utsatt barnet mitt for så mye lidelse?? Min bebe?? som vi brukte så mange år på få henne?? Hvorfor har jeg ikke hørt hennes signaler?? Hun trives jo ikke der!! Hun vil jo ikke være der lenger! Den dagen så sa jeg opp plassen hennes, etter 6 måneder. Når hun slutta så var hun så lykkelig hver dag! Vi var ute med henne hver dag, gikk på turer, lekte på lekeplassen... Men veien til DEN barnehagen ville hun ikke gå.. Måtte alltid bruke andre veier! Koste seg ute hver dag med andre barn på lekeplassen, men var litt skeptist med å leke med andre barn.. Men hun fikk det litt så lenge vi satt rett ved siden av henne. Vi jobba hver dag for at hun skulle glemme litt.. Hun fikk lov å være hjemme noen måneder. Etter 6 måneder er hun klar til en ny barnehage! Vi gruer oss masse!! Gikk med dårlig følelse i flere måneder, tenkt om det skjer igjen? Skal vi klare dette? Vil vi stole på dem? Kommer hun til å trives? Kommer det til å vekkes gamle minner? Så mange spørsmål hadde vi! Noen uker før hun skulle begynne så tok vi opp et møte med den nye barnehagen.. Fortalte alt om det vi hadde opplevd, og samtidig at vi grua oss masse og var faktisk redde!! Heldigvis så ble vi hørt, de tok det veldig seriøs. Og de skulle gjøre alt for at hun skulle trives! Første dagen kom, da ble vi godt tatt i mot. Mye omsorg fikk henne... Hun gråt mye de første dagene, hver dag! Men vi merket at det varte ikke så lenge.. Hun hadde korte dager de første ukene, og det begynte å gå veldig greit! Vi forlenga en time pr uke.. Jo da!! Dette kommer til å gå så bra! Dette skal vi klare! Hun ble veldig knyttet til en søt og veldig omsorgfull ung dame. Hun tok oss imot hver dag med en nydelig smil og en god klem! Endelig har vi klart dette, hun trives så utrolig godt! Gleder seg til barnehagen hver dag! På lørdager så vil hun også til barnehagen.. Primær kontakten til vår datter har blitt en veldig viktig person i våres liv! Hun har gjort at vi kan stole på henne! At vår snuppa begynner å bli så glad i henne, hun spør hver dag når hun står opp om **** er i barnehagen idag.. Ja da, det er hun helt sikkert svarer vi! Hun er jo aldri borte, aldri syk! Jo da, du blir sikkert tatt i mot av henne idag og sier jeg! Gjett om jeg tar det riktig, hun tar oss i mot hver dag, hun gjør veldig mye med **** får lov å bli med kjøkkenet osv... Det har gjort at hun blir mer og mer tryggere i barnehagen. Nesten 4 måneder har gått og vår snuppa stortrives i barnehagen sin, men så lenge primærkontakten er der... Hun føler seg ikke trygg med de andre voksne. Og ikke på de andre avdelinger, Nei nei, det vet vi jo. Men dette går bra fordi **** er jo her hver dag! Så dette går fint! Hun har begynt å leke litt med de andre barna... Bare litt... Ikke gråter og spiser matpakka si, ja da for da sitter hun med **** og det er jo så herlig! Hun føler seg så trygg på henne...og det er en god følelse det!! **** har gitt oss glede igjen, en stor glede vi ikke hadde følt på kjempe lenge! ****er virkelig så viktig i våres liv nå!! Endelig! Detter er herlig, endelig kan vi glede oss til en ny hver dag i barnehagen! Takket være henne, så utrolig viktig **** er i våres liv! Tusen takk sier jeg til henne hver dag! Er så takknemlig for at du finnes i vår hverdag, du gjør dagen vår virkelig herlig for vår datter og ikke minst for oss! Forrige uke så måtte alt rase ned, vår gleden har blitt borte... En dag så henger de en lapp på at de gjør om hele personalet og **** er en av dem som flyttes til en annen avdeling. Dette er virkelig trist! Nå går vi igjen med en kjempe stor klump i halsen.. Hvordan blir dette? Hva skal vi gjøre? Eller hva kan vi gjøre? Kommer hun til å klare seg bra uten henne? De andre i voksne prøver på at hun er trygt på dem også...Men vår datter bruker enda litt tid på det...Vi gruer oss masse, har tatt opp møte med ped lederen, og da fikk vi beskjed på at de skulle gjøre overgangen så myk som mulig. **** har bare noen få dager igjen på avdelingen og min datter er enda ikke klar over på at **** flyttes veldig snart til et annen avd. Vi har prøvd å snakke med henne, og forberede henne litt på det som kommer til å skje... Ja sier hun, men **** skal ikke være der hele dagen da! Så det går greit, sier hun:( Hjelp!! Hva kan vi gjøre? Takk for at dere tok sin tid til å lese historien vår.

[Anonym bruker]

Omg

 

Anonymous poster hash: 06800...67d

[Anonym bruker]

Du må bruke avsnitt i teksten, for nå går det ikke an å lese den.

 

Anonymous poster hash: b34b6...5b3

[Anonym bruker]

For det første, så må du (mor) begynne å slappe av. Ungen din merker jo at du er engstelig. Du overfører din angst og redsel over på barnet ditt! Når du duller og daller sånt med barnet, så er det jo ikke rart at ungen blir usikker.

 

For det andre, så må du begynne å stole på de ansatte i barnehagen. Det er helt sikker flere trygge omsorgspersoner der. Men DU har skapt dette ekstremt nære båndet mellom ditt barn og denne ansatte. Når du har så stort fokus på bare denne ansatte, så gir jo ikke du de andre en sjangse. Du må begynne å framsnakke de andre ansatte på avdelinga like mye som deres favoritt. Og vise barnet ditt at du er trygg på de andre også, da vil også barnet ditt begynne å vøre trygg på de andre!

 

Jeg skjønner at du bare vil det beste for barnet, men her har du gjort deg selv og barnet en enorm bjørnetjeneste.

 

Anonymous poster hash: 81915...b7b

[Anonym bruker]

Og bare en liten ting til, avsnitt er en super ting!!

 

Anonymous poster hash: 81915...b7b

[Anonym bruker]

Jeg synes du bør få psykiatrisk hjelp snarest mulig, og veiledning fra rette instans. Dette er barnemishandling. Hvordan kan du behandle barnet ditt sånn her? Du bør jo være mer glad i henne enn deg selv. Forferdelig trist at du straffer henne for ting som skjedde før hun ble født!

 

Anonymous poster hash: 2ae26...857

[Anonym bruker]

Jeg tror du må søke hjelp, før du ødelegger ungen sin fullstendig. Jeg er helt sjokkert. Les om curlingforeldre, og legg til overbeskyttende, så har du deg. Det er direkte skadelig for ungen å vokse opp med så nevrotiske foreldre.

 

Familievernkontoret kan være et fint sted å starte, de har mye kompetanse når det kommer til familier og dynamikken innad i familier, i tillegg er det gratis.

 

Jeg tuller ikke, som lærer har jeg sett et par barn med foreldre som deg, og felles for dem er at de ikke takler motgang, de blir ekstremt usikre på seg selv, og fungerer ofte dårlig sammen med andre barn. 

 

Du må begynne å tenke over hvordan du er som mor.

Anonymous poster hash: d1db9...96f

[Mamma_til_2]

Du må ikke overføres din redsel til barnet! Gå i bhg med ett smil om munnen prat oppløftende,positivt og gledelig om bhg og de ansatte på avd!

Når dagen for at *** skal slutte så håper jeg du har snakket med barnet om dette slik at barnet og du er forberedt.

Personell i bhg med flere avd rulleres på.

[Anonym bruker]

Du bør oppsøke hjelp. Du hemmer barnet med sin oppførsel og du overfører dine følelser på barnet.

Beklager, men dette høres sykelig ut. Du må skaffe deg noe hjelp!

Anonymous poster hash: fb8ff...b3b

[Anonym bruker]

Beklager, men her har du nok vært med på å gi barnet ditt psykiske problemer resten av livet. Ikke fordi hun har gått i barnehage, men fordi hun helt klart har tilknytningsproblemer. Prat med helsesøster om "cricle of security". Dette er bekymringsfullt altså, nå må du ta ansvar og være der for barnet ditt, og ikke for alt som har vært og skulle, burde osv.

Hun skal bli stor, hun skal knytte seg til andre mennesker...

Ring Helsestasjon på mandag og si dere trenger hjelp NÅ!

 

Anonymous poster hash: 207dc...c0a

[Anonym bruker]

Du får en del krasse svar her og jeg tror nok ikke det er måten å hjelpe deg på, selv om det er sannhet i mye av det.

 

Jeg skjønner at du ønsker det beste for barnet ditt, det vil de aller fleste. Med din historie så er det nok enkelt å bli overbeskyttende, men det er ikke sunt for noen av dere å holde på som dere gjør.

 

Barn speiler seg i foreldrene sine, når du er så usikker og beskyttende så overfører du usikkerheten til datteren din. Hun bør gå i bhg for det sosiale, hun må lære å omgås andre. Hun skal tross alt gå på skole i mange år hvor det vil være mange, både voksne og barn, hun må forholde seg til. Din jobb er å bygge henne opp til å takle dette, gjøre henne trygg på seg selv.

Dette er grunnleggende kunnskaper som følger henne livet ut og jeg er sikker på at du ønsker at hun skal bli en utadvendt, trygg og sosial person

 

Her må du jobbe med deg selv i tillegg til datteren din, dere må øve på å omgås andre, du må framsnakke ansatte og barn i bhg og du må forberede henne på at støttepersonen hennes kommer til å bytte avdeling. Når barna blir større vil det stilles krav til dem i bhg, de lærer å bli mer selvstendige og dette må dere også følge opp hjemme. Gjør dagene og utfordringene til noe positivt, hun vil føle mestringsfølelse som er med på å bygge henne opp.

 

Snakk gjerne med bhg og kom frem til en løsning som fungerer for dere alle, men du kan ikke forvente eller forlange at datteren din skal følges hele tiden av en ansatt. I starten kan dere komme frem til en løsning som hjelper på overgangen angående levering med nye ansatte, men prøv å ikke vise at du gruer deg, er nervøs, stresset eller lei deg. Vær den trygge personen som forsikrer henne om at bhg er bra og gøy, du kommer tilbake og henter etter frukt kl 14, for eksempel. Da vet hun at når frukten er spist så kommer mamma.

 

Anonymous poster hash: 14223...571

[Anonym bruker]

Hva er grunnen til at du selv (hi) er hjemme og ikke på jobb (om barnet ikke trengte barnehage før to år, og du kan hente tidlig hver dag)? Er det angst? Hvis du sliter, er det godt mulig barnet ditt har arvet noen av dine trekk...

 

Anonymous poster hash: 207dc...c0a

[Anonym bruker]

Fælt å lese at du ødelegger datteren din. Jeg håper virkelig du får hjelp. Du skjønner vel at det kan ikke fortsette slik?

Prøv å få litt selvinnsikt, og forstå at å behandle et barn slik, vil gi barnet psykiske problemer i fremtiden.

Kanskje bhg rullerer på de ansatte for at ditt barn skal få sjansen til å puste uten denne ansatte i nærheten, har du tenkt på det? At den ansatte selv ønsker dette. Det er ikke umulig skjønner du.

 

Anonymous poster hash: 12d55...72d

[Anonym bruker]

Din usikkerhet har gått over på barnet.

 

Hun blir psykisk utkjørt fordi du er så redd for å miste henne. Søk hjelp! Dette er ikke normalt!

 

 

Anonymous poster hash: 7b5c1...001

[Anonym bruker]

Så fint at du er åpen for innspill og veiledning. Du skriver selv at du er overbeskyttende, og etter å ha lest innlegget ditt, så er jeg enig med deg. Jeg tror dessverre, slik mange over skriver, at problemet ligger hos deg og ikke barnet ditt. Og jeg tenker at du trenger veiledning på å komme ut av en litt for tett relasjon til barnet ditt. Det virker for meg som om det står i veien for datteren din sin utvikling.

 

Det som er bra, er at datteren din nå har erfaring med at det kan være fint å være i barnehagen. Kanskje barnehagen her har gjort noe dumt ved å la primærkontakten være så tett på henne. Hvis hun er ett normalt barn uten noen "diagnoser" så bør hun trenes i å tåle skifter i personalet osv. Dette vil hun oppleve mye av i løpet av livet.

 

Jeg kjenner godt til reddselen og usikkerheten man kjenner første gang man sender barnet sitt i barnehage, men for min del var det mine følelser og ikke mitt barns. Jeg hadde det veldig vanskelig den første tiden min eldste var i bhg, men var bevist på at hun ikke skulle merke det. Jeg snakket med primærkontakten og fortalte hvordan jeg hadde det, og fikk derfor litt ekstra tilbakemeldinger i løpet av de første ukene. Det gikk kjempefint.

 

Hvis barnehagen sier at dette kommer til å gå fint, så tenker jeg at det kommer til å gå bra hvis du blir flinkere til å holde engstelsen din for deg selv, og støtte barnet ditt på at barnehagen er ett fint sted å være og at hun kan være trygg der.

 

Lykke til, dette kommer dere til å klare!

 

Anonymous poster hash: 60260...d86

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt, jeg sliter også med å levere barnet mitt i bhg når han ikke vil, og jeg er nok også ganske overbeskyttende. Alle sier at man ikke skal overføre usikkerheten til barna eller la dem merke den, og jeg skjønner jo at det er riktig, men det er så vanskelig.

 

Derfor har vi gjort det sånn at her er det pappan som leverer i bhg hver dag, for han takler det mye bedre enn meg. Det er også mye lettere for både meg og barnet å si hadet her hjemme og at det er han som drar fra meg enn omvendt. Det at pappan leverer gjør at han må tidligere i bhg, men det er egentlig bare positivt for ham å komme dit mens det ikke er så mange barn der enda. Det blir mindre overveldende for ham og lettere å komme inn i leken.

 

Du skriver ikke så mye om hvordan faren takler dette, men kunne det være et alternativ for dere?

Anonymous poster hash: 92a37...971

[LittLykkelig]

Ser de andre har vært strenge med deg. Jeg er mor og barnehagelærer. Har i 8 år jobbet og sett det samme; de barna som sliter med trygghet i barnehagen har foreldre som er usikre på barnehagen. Verst er det for de barna som har blitt bært av mor omtrent siden de ble født. Du må slippe taket. La henne få en sjanse til å trives og knytte seg til andre enn deg.

 

Jobb med din relasjon til alle i barnehagen. Fokuser på de andre barna og si hei til dem når du kommer. Det er DE som skal være viktigst for henne der, nye venner, ikke de voksne. Hun skal leke med andre barn, le, lære og vokse opp til å bli et sosialt vesen. Dersom du kun fokuserer på de ansatte, vil hun også gjøre seg avhengig av dem. Hun vil bruke all sin energi på å følge med hvor de voksne er. Hun vil slutte å utvikle seg, slutte å bli kjent med seg selv og ikke være i stand til å knytte vennskap. Hun vil bli en mester i å manipulere voksne for å få deres oppmerksomhet. Hun vil mase, gråte, klenge. Er det det du vil? Er det ikke best om hun blir et selvstendig individ som møter venner med et smil og ikke har tid til å si hadet? At hun koser seg og leker hele dagen og møter deg med en god klem når du henter. At du kan slappe helt av og vite at hun ikke sitter og lengter etter deg hele dagen.

 

Sett deg inn i hva barnehagen gjør. Opplegg, pedagogikk, barnegruppe og personale. Innse at ditt barn er en del av en stor gruppe. De har ikke kapasitet til særbehandling. Slik du beskriver det med denne ansatte, så tipper jeg de har flyttet henne fordi det ble for tett bånd. At hun ikke hadde tid til de andre barna. At dere ble for avhengig av henne og det ble sårbart. Det vil alltid være et mål å gjøre barna trygge på alle voksne i barnehagen. Så dere har gjort henne en stor bjørnetjeneste ved å glorifisere denne ansatte. Jobb med deg selv og fokuser på datteren din. På en normal måte, ikke en superintens der dere er ett osv. Det er rett og slett usunt. Du kveler henne og gjør henne hjelpeløs og vingeklippet uten deg. Når du hellet bør hjelpe henne å fly.

[LittLykkelig]

..og hva med ditt/dine andre barn? Er du likens med dem eller er det bare "din lille prinsesse" som gjelder? For de må jo merke at du ser på henne som noe spesielt? Hvordan føles det tror du? Føltes som et slemt svar, men du trenger en wake up call tror jeg 😉

[Anonym bruker]

..og hva med ditt/dine andre barn? Er du likens med dem eller er det bare "din lille prinsesse" som gjelder? For de må jo merke at du ser på henne som noe spesielt? Hvordan føles det tror du? Føltes som et slemt svar, men du trenger en wake up call tror jeg 😉

Hun sier jo at hun mistet fem barn før de endelig fikk denne jenta, tror nok det er grunnen til at hun knytter seg veldig til det ene barnet hun har fått som hun kan følge i livet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14223...571

[LittLykkelig]

 

..og hva med ditt/dine andre barn? Er du likens med dem eller er det bare "din lille prinsesse" som gjelder? For de må jo merke at du ser på henne som noe spesielt? Hvordan føles det tror du? Føltes som et slemt svar, men du trenger en wake up call tror jeg 😉

Hun sier jo at hun mistet fem barn før de endelig fikk denne jenta, tror nok det er grunnen til at hun knytter seg veldig til det ene barnet hun har fått som hun kan følge i livet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14223...571

Når hun sier "bli gravid med vår minste" så tenker jeg at hun har flere levende barn? Om jeg tar feil så kan hun stryke det svaret