Våknet i dag og møtte veggen!!!

[Anonym bruker]

Har slitt lenge med å finne frem følelser for mannen... der er dødd ut! Han er veldig opptatt, driver med sitt på fritiden - og jeg og ungene er ikke inkludert. Han gidder ikke fortelle meg han skal av sted dagen før ei gang, plutselig står han med skoene på og sier "Jeg stikker". 

 

Sexlivet er dødt! Det fungerer jo på oss begge, er kåt tid tider, men IKKE på han! Han er kåt på meg hele tiden. Jeg har slitt med dårlig samvittighet pga dette, og latt han høvle over meg til tider, men nå vil jeg ikke mer! Jeg føler avsky for han, samtidig som jeg elsker han  

Har kikket på hus i over ett år. Fantaserer om å flytte alene! Bare leve i FRED, kose meg i eget selskap, og vite hva jeg har og forholde meg til. Jeg er uansett alenemor, han er på på farten hele tiden. 

 

Jeg har snakket med han om mine følelser mange ganger!!!! Han sier han skal skjerpe seg i det ene øyeblikker, for å så bare fortsette som vanlig det neste øyeblikket! Blir jeg sint, så blir han overgitt! 

 

Vil ikke skade barna med skillsmisse... det å bo litt her og litt der har jeg ikke troa på... men har heller ikke troa på at barn skal vokse opp med to foreldre som ikke elsker hverandre, som ikke tar hensyn, som er irriterte og leie... 

Jeg har vært litt apatisk til i dag, men nå er jeg knust... vet ikke hva jeg skal gjøre. Føles som jeg er fanget!!! Idiotiske følelser, andre steder i verden har større problemer enn det jeg har. 

Men følelsene for mannen er borte! Klarer ikke finne de frem igjen... Han er en fantastisk person, men ikke en fantastisk mann - fordi vi er ulike! Jeg har behov for å være i sammen med han, prate, finne på noe... mens han vil bare drive på med sine hobbyer og prosjekter! Det betyr jo ikke han er en dårlig person - men betyr det at jeg er en dårlig person? 

Barna... huff... :(    Det er så rart og, mine foreldre skilte seg da jeg var 16 år... det var ingen problem for meg.... men nå er minstemann her 4 år, så blir jo annerledes. Hører jo om alle disse ulykkelige skillsmissebarna...  

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

[Anonym bruker]

Men kjære deg, dere må i hvert fall til parterapi hvis dere ikke greier å løse problemene på egen hånd! Fortell ham i helgen at mandag kontakter du familievernkontoret, og du forventer at han blir med.

 

Du er ikke en dårlig person fordi du ønsker at mannen din skal oppføre seg mer som en familiemann og kjæreste!

 

Slik det er nå så viser mannen din deg lite respekt og han lever som om han skulle vært singel. Hadde han vært singel hadde han ikke trengt å si fra til noen om sine planer. Da kunne han prioritert alle sine prosjekter og hobbyer 100 % når han ikke hadde barna.

Men mannen din er ikke singel!!!! Og det må han innse!

Han velger å leve med deg og barna, det gjør også at han har forpliktelser, både som far og som partner! I øyeblikket virker det ikke som om han tar særlig mye ansvar for noe annet enn ham selv.

 

Og om mannen din ikke vil være med på familievernkontoret? Da synes jeg du skal innse at forholdet deres ikke har noen fremtid. Da vil han ikke gjøre noen endringer, han prioriterer andre ting fremfor familien og deg. Og da vil du bare bli mer og mer ulykkelig jo lenger tid som går. Og barna dine vil ha det verre om de vokser opp med en ulykkelig mor som lar seg og barna ignorere av faren. For jo eldre barna blir, jo mer vil også de merke at faren prioriterer hobbyer og prosjekter langt foran dem. Det gjør noe med barnas følelser, og det gjør at når de blir voksne så vil de ha langt større sjanse for å gå inn i slike dysfunksjonelle forhold selv.

 

Snakk med mannen i helgen, og si at NÅ skal dere til terapi - og så ringer du familievernkontoret på mandag!

Anonymous poster hash: b5f8d...d79

[Anonym bruker]

Orker ikke familiekontor... har snakket med han rolig mange ganger. Han er alltid enig, og sier han skal forandre seg. Det samme ville han sagt i terapi - at han skal skjerpe seg. Men det skjer ikke. Jeg vil ikke holde han i tøylene heller, ønsker han skal leve ett liv som han trives med... men jeg ønsker samtidig leve ett liv jeg synes er bra - vi to i sammen er IKKE bra! 

Det er i grenseland for meg, hadde vi ikke hatt barn hadde jeg kjøpt meg en ny plass å bo! Vi kranlger jo ikke, men at jeg er forbanna på han har i allefall 10 åringen min fått med seg, for hun kan slenge ut setninger til pappaen sin som: Du må OG hjelpe til i huset med huarbeid, hvorfor kan ikke du handle inn mat, hvorfor vasker aldri du... osv! Han fortjener å høre det, så jeg bruker kanskje min datter til å presse han mer. Fælt! Men jeg har ALDRI klaget direkte til henne, men hun har kanskje hørt meg snakke med han om dette... 

 

 

HI

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

[Anonym bruker]

Enten må du sette ned foten og ta skikkelig tak i dette. Hva med en personlig versjon av "da damene dro", og bestill deg en tre ukers sydentur i februar/mars og gi han alt ansvaret? Slik at han faktisk ser hva du har å gjøre, og så sette dere ned sammen og lag skikkelige lister om hvem som skal gjøre hva, og så sette han til veggs når han ikke gjør sitt. 

 

At du kanskje ikke har respekt for han lenger er en helt annen sak... Det er verre å gjøre noe med.

Anonymous poster hash: 40c49...d70

[Anonym bruker]

Om du tenker på hva som er det beste for barna så vil jeg ut i fra det du beskriver tro det beste er om dere skiller lag. Barna ser og lærer av dere og situasjonen de bor i. De vil lære at mamma er den som skal stå på hele tida, at pappa bare kan gjøre hva han vil, og de lærer seg at det å bo i dårlige forhold er ok. Om du flytter kan du kanskje få det bedre og stemninga rundt barna vil bli bedre. Barna trenger jo ikke ha to hjem, om dere deler 80/20, som er det mest gunstige for barna (og det en eventuelt domstol ville dømt om dere ikke hadde blitt enige før). Om dere deler 50/50 vil det nok være bedre om dere bare bor sammen. Barna trenger et hjem og en trygg base de kan slappe av i. (om man leser hva disse barna som er voksneog som hadde 50/50 ordningen nå sier om denne enn å høre om foreldre som velger denne ordningen så får man gjerne svaret at det var slitsomt å vokse opp i to hjem, fr foreldrene fungerer det gjerne kjempefint)

Anonymous poster hash: aefc7...a26

[Anonym bruker]

 

Orker ikke familiekontor... har snakket med han rolig mange ganger. Han er alltid enig, og sier han skal forandre seg. Det samme ville han sagt i terapi - at han skal skjerpe seg. Men det skjer ikke. Jeg vil ikke holde han i tøylene heller, ønsker han skal leve ett liv som han trives med... men jeg ønsker samtidig leve ett liv jeg synes er bra - vi to i sammen er IKKE bra! 

 

Det er i grenseland for meg, hadde vi ikke hatt barn hadde jeg kjøpt meg en ny plass å bo! Vi kranlger jo ikke, men at jeg er forbanna på han har i allefall 10 åringen min fått med seg, for hun kan slenge ut setninger til pappaen sin som: Du må OG hjelpe til i huset med huarbeid, hvorfor kan ikke du handle inn mat, hvorfor vasker aldri du... osv! Han fortjener å høre det, så jeg bruker kanskje min datter til å presse han mer. Fælt! Men jeg har ALDRI klaget direkte til henne, men hun har kanskje hørt meg snakke med han om dette... 

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

 

 

Ingen av dere vil eller ser nytten av terapi - da er vel egentlig forholdet over og vel så det.

 

Den setningen jeg har uthevet viser at dere bør flytte fra hverandre siden ingen av dere er villige til å gjøre noe mer for å få forholdet på rett kjøl. Den 10-åringen din har mer bein i nesa enn det du har når hun sier fra til faren. Men det triste i det er at ved at du ikke tar tak i situasjonen så tillater du at forholdet mellom 10-åringen og faren også blir ødelagt. Når hun sier fra som hun gjør så viser det at hun ser, og at hun vet at slik forholdet deres ikke er slik det skal fungere.

Når DU ser at dette går så ut over datteren din, og du er så bevisst på det, da synes jeg det er rystende at du bare tillater det - fordi du mener mannen fortjener å høre det. Du skyver 10-åringen din foran deg - skam deg!

 

Ingenting vil endre seg av seg selv. Du sier selv at dere to sammen ikke er bra. Da må du begynne å ta ansvar!!!

Men det er kanskje lettere å bare la være og skyve barna foran deg i flere år mens du blir mer og mer misfornøyd?

 

Beklager om jeg blir krass, men jeg blir så f......... provosert når foreldre ikke tar tak i egne problemer, men bruker barna som buffere mellom seg!

 

Anonymous poster hash: b5f8d...d79

[Anonym bruker]

 

 

Orker ikke familiekontor... har snakket med han rolig mange ganger. Han er alltid enig, og sier han skal forandre seg. Det samme ville han sagt i terapi - at han skal skjerpe seg. Men det skjer ikke. Jeg vil ikke holde han i tøylene heller, ønsker han skal leve ett liv som han trives med... men jeg ønsker samtidig leve ett liv jeg synes er bra - vi to i sammen er IKKE bra! 

 

Det er i grenseland for meg, hadde vi ikke hatt barn hadde jeg kjøpt meg en ny plass å bo! Vi kranlger jo ikke, men at jeg er forbanna på han har i allefall 10 åringen min fått med seg, for hun kan slenge ut setninger til pappaen sin som: Du må OG hjelpe til i huset med huarbeid, hvorfor kan ikke du handle inn mat, hvorfor vasker aldri du... osv! Han fortjener å høre det, så jeg bruker kanskje min datter til å presse han mer. Fælt! Men jeg har ALDRI klaget direkte til henne, men hun har kanskje hørt meg snakke med han om dette... 

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

 

 

Ingen av dere vil eller ser nytten av terapi - da er vel egentlig forholdet over og vel så det.

 

Den setningen jeg har uthevet viser at dere bør flytte fra hverandre siden ingen av dere er villige til å gjøre noe mer for å få forholdet på rett kjøl. Den 10-åringen din har mer bein i nesa enn det du har når hun sier fra til faren. Men det triste i det er at ved at du ikke tar tak i situasjonen så tillater du at forholdet mellom 10-åringen og faren også blir ødelagt. Når hun sier fra som hun gjør så viser det at hun ser, og at hun vet at slik forholdet deres ikke er slik det skal fungere.

Når DU ser at dette går så ut over datteren din, og du er så bevisst på det, da synes jeg det er rystende at du bare tillater det - fordi du mener mannen fortjener å høre det. Du skyver 10-åringen din foran deg - skam deg!

 

Ingenting vil endre seg av seg selv. Du sier selv at dere to sammen ikke er bra. Da må du begynne å ta ansvar!!!

Men det er kanskje lettere å bare la være og skyve barna foran deg i flere år mens du blir mer og mer misfornøyd?

 

Beklager om jeg blir krass, men jeg blir så f......... provosert når foreldre ikke tar tak i egne problemer, men bruker barna som buffere mellom seg!

 

Anonymous poster hash: b5f8d...d79

 

HI HER: 

 

 

Ja, du har HELT rett!!!!! Koser meg litt når min datter gir min mann/hennes far inn... Det er så feil som det kan bli!!!! Ikke for å bagatellisere, så har hun bein i nesa på det meste... så noe får han høre uansett! 

 

Jeg har ville jobbet med forholdet! Har sagt hva jeg trenger, føler for å føle meg elsket og ikke andre prioritet. Han er enig med alt jeg sier, ellers jatter han med meg, så da blir det ikke bedring. 

 

Tørr liksom ikke skille meg helle, er livredd  

 

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Orker ikke familiekontor... har snakket med han rolig mange ganger. Han er alltid enig, og sier han skal forandre seg. Det samme ville han sagt i terapi - at han skal skjerpe seg. Men det skjer ikke. Jeg vil ikke holde han i tøylene heller, ønsker han skal leve ett liv som han trives med... men jeg ønsker samtidig leve ett liv jeg synes er bra - vi to i sammen er IKKE bra! 

Det er i grenseland for meg, hadde vi ikke hatt barn hadde jeg kjøpt meg en ny plass å bo! Vi kranlger jo ikke, men at jeg er forbanna på han har i allefall 10 åringen min fått med seg, for hun kan slenge ut setninger til pappaen sin som: Du må OG hjelpe til i huset med huarbeid, hvorfor kan ikke du handle inn mat, hvorfor vasker aldri du... osv! Han fortjener å høre det, så jeg bruker kanskje min datter til å presse han mer. Fælt! Men jeg har ALDRI klaget direkte til henne, men hun har kanskje hørt meg snakke med han om dette... 

 

 

HI

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

 

 

Ingen av dere vil eller ser nytten av terapi - da er vel egentlig forholdet over og vel så det.

 

Den setningen jeg har uthevet viser at dere bør flytte fra hverandre siden ingen av dere er villige til å gjøre noe mer for å få forholdet på rett kjøl. Den 10-åringen din har mer bein i nesa enn det du har når hun sier fra til faren. Men det triste i det er at ved at du ikke tar tak i situasjonen så tillater du at forholdet mellom 10-åringen og faren også blir ødelagt. Når hun sier fra som hun gjør så viser det at hun ser, og at hun vet at slik forholdet deres ikke er slik det skal fungere.

Når DU ser at dette går så ut over datteren din, og du er så bevisst på det, da synes jeg det er rystende at du bare tillater det - fordi du mener mannen fortjener å høre det. Du skyver 10-åringen din foran deg - skam deg!

 

Ingenting vil endre seg av seg selv. Du sier selv at dere to sammen ikke er bra. Da må du begynne å ta ansvar!!!

Men det er kanskje lettere å bare la være og skyve barna foran deg i flere år mens du blir mer og mer misfornøyd?

 

Beklager om jeg blir krass, men jeg blir så f......... provosert når foreldre ikke tar tak i egne problemer, men bruker barna som buffere mellom seg!

Anonymous poster hash: b5f8d...d79

 

HI HER: 


Ja, du har HELT rett!!!!! Koser meg litt når min datter gir min mann/hennes far inn... Det er så feil som det kan bli!!!! Ikke for å bagatellisere, så har hun bein i nesa på det meste... så noe får han høre uansett! 

Jeg har ville jobbet med forholdet! Har sagt hva jeg trenger, føler for å føle meg elsket og ikke andre prioritet. Han er enig med alt jeg sier, ellers jatter han med meg, så da blir det ikke bedring. 

Tørr liksom ikke skille meg helle, er livredd

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

 

 

Jeg har forståelse for at du er redd for endringen. Og det blir enda vanskeligere når du eeegentlig ønsker å fortsette med mannen - bare han endrer seg. Du har gjort ting riktig, du har prøvd mange ganger, du har gjort det på ordentlig måte - men ingenting skjer. Du må innse at mannen din ikke vil endre seg, han vil leve singellivet og likevel ha fordelene av litt familieliv... når det passer ham. Han velger selektivt hva han vil bidra med, hva han vil være med på. Familielivet fungerer ikke slik, et parforhold fungerer ikke slik. Dere er ikke noe par slik dere fungerer i dag.

Og når dere lar barna være buffer mellom dere - da har det gått altfor, altfor langt. Det kan du ikke lenger tillate!

 

Jeg forstår hvor vanskelig dette er for deg. Derfor foreslår jeg at du for din egen del kontakter familievernkontoret. Der kan du snakke om hvordan du har det, hva du har prøvd før, du får tilbakemeldinger på hva du har sagt og gjort før, hvordan skjerme barna for fars likegyldighet til familien sin. For tro meg, når 10-åringen legger merke til og reagerer på at faren ikke bidrar med husarbeid, da legger hun også merke til at faren prioriterer det meste annet foran henne, søsknene og deg. Det er ingen god situasjon å vokse opp i. Og når hun i tillegg blir buffer mellom dere, da risikerer hun å få problemer pga. det senere.

 

Så ta kontakt med fvk for din egen del. Der kan du klarne tankene dine sammen med fagfolk og legge en plan fremover - med eller uten mannen. Ingen kan gjøre det for deg, du må ta tak i dette. Så ring fvk i morgen og be om timer til deg selv. Da begynner du å ta litt mer kontroll over livet ditt.

Anonymous poster hash: b5f8d...d79

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Orker ikke familiekontor... har snakket med han rolig mange ganger. Han er alltid enig, og sier han skal forandre seg. Det samme ville han sagt i terapi - at han skal skjerpe seg. Men det skjer ikke. Jeg vil ikke holde han i tøylene heller, ønsker han skal leve ett liv som han trives med... men jeg ønsker samtidig leve ett liv jeg synes er bra - vi to i sammen er IKKE bra! 

 

Det er i grenseland for meg, hadde vi ikke hatt barn hadde jeg kjøpt meg en ny plass å bo! Vi kranlger jo ikke, men at jeg er forbanna på han har i allefall 10 åringen min fått med seg, for hun kan slenge ut setninger til pappaen sin som: Du må OG hjelpe til i huset med huarbeid, hvorfor kan ikke du handle inn mat, hvorfor vasker aldri du... osv! Han fortjener å høre det, så jeg bruker kanskje min datter til å presse han mer. Fælt! Men jeg har ALDRI klaget direkte til henne, men hun har kanskje hørt meg snakke med han om dette... 

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

 

 

Ingen av dere vil eller ser nytten av terapi - da er vel egentlig forholdet over og vel så det.

 

Den setningen jeg har uthevet viser at dere bør flytte fra hverandre siden ingen av dere er villige til å gjøre noe mer for å få forholdet på rett kjøl. Den 10-åringen din har mer bein i nesa enn det du har når hun sier fra til faren. Men det triste i det er at ved at du ikke tar tak i situasjonen så tillater du at forholdet mellom 10-åringen og faren også blir ødelagt. Når hun sier fra som hun gjør så viser det at hun ser, og at hun vet at slik forholdet deres ikke er slik det skal fungere.

Når DU ser at dette går så ut over datteren din, og du er så bevisst på det, da synes jeg det er rystende at du bare tillater det - fordi du mener mannen fortjener å høre det. Du skyver 10-åringen din foran deg - skam deg!

 

Ingenting vil endre seg av seg selv. Du sier selv at dere to sammen ikke er bra. Da må du begynne å ta ansvar!!!

Men det er kanskje lettere å bare la være og skyve barna foran deg i flere år mens du blir mer og mer misfornøyd?

 

Beklager om jeg blir krass, men jeg blir så f......... provosert når foreldre ikke tar tak i egne problemer, men bruker barna som buffere mellom seg!

 

Anonymous poster hash: b5f8d...d79

 

HI HER: 

 

 

Ja, du har HELT rett!!!!! Koser meg litt når min datter gir min mann/hennes far inn... Det er så feil som det kan bli!!!! Ikke for å bagatellisere, så har hun bein i nesa på det meste... så noe får han høre uansett! 

 

Jeg har ville jobbet med forholdet! Har sagt hva jeg trenger, føler for å føle meg elsket og ikke andre prioritet. Han er enig med alt jeg sier, ellers jatter han med meg, så da blir det ikke bedring. 

 

Tørr liksom ikke skille meg helle, er livredd

 

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

 

 

Jeg har forståelse for at du er redd for endringen. Og det blir enda vanskeligere når du eeegentlig ønsker å fortsette med mannen - bare han endrer seg. Du har gjort ting riktig, du har prøvd mange ganger, du har gjort det på ordentlig måte - men ingenting skjer. Du må innse at mannen din ikke vil endre seg, han vil leve singellivet og likevel ha fordelene av litt familieliv... når det passer ham. Han velger selektivt hva han vil bidra med, hva han vil være med på. Familielivet fungerer ikke slik, et parforhold fungerer ikke slik. Dere er ikke noe par slik dere fungerer i dag.

Og når dere lar barna være buffer mellom dere - da har det gått altfor, altfor langt. Det kan du ikke lenger tillate!

 

Jeg forstår hvor vanskelig dette er for deg. Derfor foreslår jeg at du for din egen del kontakter familievernkontoret. Der kan du snakke om hvordan du har det, hva du har prøvd før, du får tilbakemeldinger på hva du har sagt og gjort før, hvordan skjerme barna for fars likegyldighet til familien sin. For tro meg, når 10-åringen legger merke til og reagerer på at faren ikke bidrar med husarbeid, da legger hun også merke til at faren prioriterer det meste annet foran henne, søsknene og deg. Det er ingen god situasjon å vokse opp i. Og når hun i tillegg blir buffer mellom dere, da risikerer hun å få problemer pga. det senere.

 

Så ta kontakt med fvk for din egen del. Der kan du klarne tankene dine sammen med fagfolk og legge en plan fremover - med eller uten mannen. Ingen kan gjøre det for deg, du må ta tak i dette. Så ring fvk i morgen og be om timer til deg selv. Da begynner du å ta litt mer kontroll over livet ditt.

 

Anonymous poster hash: b5f8d...d79

 

HI her: 

 

Ja, har ikke tenkt på det slik. Familievernkontoret kan kanskje ikke redde ekteskapet våres, men kanskje de kan tilrettelegge så det blir greit for oss begge... Jeg elsker han, og han elsker meg... problemet er han elsker det slik det er nå, og det gjør ikke jeg! Jeg er alenemor, jeg har vært alenemor i 10 år! Hvorfor skulle han endre seg nå plutselig...? Jeg har ALDRI snakket med han om å gå i fra han...

 

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

[Anonym bruker]

HI her: 

 

Ja, har ikke tenkt på det slik. Familievernkontoret kan kanskje ikke redde ekteskapet våres, men kanskje de kan tilrettelegge så det blir greit for oss begge... Jeg elsker han, og han elsker meg... problemet er han elsker det slik det er nå, og det gjør ikke jeg! Jeg er alenemor, jeg har vært alenemor i 10 år! Hvorfor skulle han endre seg nå plutselig...? Jeg har ALDRI snakket med han om å gå i fra han...

 

Anonymous poster hash: 5df53...4fd

 

 

Jeg vil tro det er det eneste som kanskje kan få ham til å endre noe - om han innser at nå har han tøyd strikken så langt at du har fått nok og at du vil gå fra ham.

Du har sagt fra og sagt fra i ti år, men selv om han ikke endrer seg så skjer det jo ingen endring, du har til nå bare fortsatt å godta og godta. Og da har det heller ikke vært behov for ham å endre seg. Skal han endre seg nå så må det være fordi han får seg en ordentlig wake up call. Og jeg tror du kan få hjelp av fvk til å gi ham en slik oppvåkning på riktig måte.

 

Så bestill den timen i morgen! Da er du i gang med prosessen - uansett hvor den leder dere hen. Uansett så må det endring til, og den er det du som må starte. Siden du ikke får endret det han gjør foreløpig, da må du endre det du selv tenker, og så kan du endre hva du gjør - og det kan fvk hjelpe deg med.

 

Anonymous poster hash: b5f8d...d79