Overnatting hos kjæreste med barn..barnet vil ikke.

[Anonym bruker]

Har vært sammen med kjæresten min i 2 år og jeg har ett barn på 9 fra før. Nå ønsket kjæresten min at vi skal overnatte, men barnet mitt ble helt krakilsk. Vil ikke, nekter og begynte å gråte. Jeg ønsker jo å ta forholdet ett steg videre nå, siden vi snakket om å flytte sammen. Men hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Snakker med barnet. Spør hvorfor, og om det er noe som gjør at h*n ikke vil overnatte. Kanskje dere kan gjøre en avtale om at dere drar dit, spiser middag sammne og koser dere, og hvis barnet fortsatt ikke vil overnatte, så drar dere hjem igjen. 

 

Tror det er veldig viktig å ta varsomme steg i en sånn prosess. Det er en stor prosess for barna også å få en ny person inn i livet sitt, der hvor mor eller far var før, og det er viktig at de blir hørt og tatt hensyn til. Vet ikke hva slags forhold de har ellers, men det er enormt viktig at barnet føler seg som en del av det dere har. 

Anonymous poster hash: 697c6...cd6

[Anonym bruker]

De har ett veldig godt forhold og hun liker veldig godt å være der:-) men hun har alltid hatt kun meg, faren døde før hun var født.

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Kan ikke han heller overnatte hos dere da?

Anonymous poster hash: 44d3b...e57

[Anonym bruker]

Nei vi har ikke plass:-)

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Er det hjerterom osv.... Mannen og jeg sov i en enkeltseng sammen i årevis - og vi er ikke kjempesmale mennesker.

Anonymous poster hash: 5b9d2...ec6

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt hensyn til barnet... Droppet temaet for en stund, ville latt det gå litt tid før jeg hadde "luftet" det igjen.

 

Noen ganger trenger barn mye tid før de er klare for noe helt nytt. Og når man er vant til å ha bare mamma, så er det en stor overgang at en mann kommer inn i livet - overnatting kan være ekstra følelsesladet.

 

Jeg ville definitivt ikke stresset med det hvis det ikke er nødvendig.

 

 

Anonymous poster hash: a700d...86c

[Anonym bruker]

Der hadde fått varmelampene til å lyse!! Mye ubehagelig i vårt samfunn! Hvis du skjønner......

 

Anonymous poster hash: 42f06...cfd

[Mandala]

Liker hun å sove borte generelt da? Jeg har et barn som aldri vil sove borte noe sted,selv ikke når vi foreldre er med. Selvsagt må han jo det iblant, men det er ikke med glede.

[Anonym bruker]

Vi har ikke plass?? Ikke til en person ekstra som sannsynligvis sover sammen med deg?

 

Anonymous poster hash: 85949...063

[Anonym bruker]

Ja hun ombestemt seg og ville:) koste oss helt til leggetid. Skapte seg fullstendig... Så nå sitter jeg hos henne og han har lagt seg. Hun er rett og slett forferdelig sjalu og det sliter meg ut:-( hun blir nesten som ett lite monster når hun setter den sida til..

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Fandens Oldemor]

Kanskje du skulle gitt henne mer enn et par timer til å venne seg til tanken?

[Anonym bruker]

Kanskje du skulle gitt henne mer enn et par timer til å venne seg til tanken?

Vi har snakket om det mange ganger før, men jeg har alltid sagt "vi tar det igjen". Men vi kommer jo aldri noen vei vi.. Men ja jeg burde nok gitt henne litt mer tid.

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Jeg sier igjen: Gi barnet tid!

 

Det er ikke alltid greit å være liten når voksne har andre behov enn man selv har. Jeg ville definitivt droppet overnatting når barnet føler som det gjør.

 

Legg temaet dødt for en stund, for barnets skyld!

 

Anonymous poster hash: a700d...86c

[Anonym bruker]

Jeg sier igjen: Gi barnet tid!

 

Det er ikke alltid greit å være liten når voksne har andre behov enn man selv har. Jeg ville definitivt droppet overnatting når barnet føler som det gjør.

 

Legg temaet dødt for en stund, for barnets skyld!

 

Anonymous poster hash: a700d...86c

Ja vi dro hjem. Ble bare tull :-/

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Men når de har vært kjærester i 2 år, hvor mye tid skal barnet få? Barnet kan jo fort lære seg at det får styre hele showet, og bestemme. Regner med at de en eller annen gang vil flytte sammen og.

 

Jeg har selv kjæreste. Og minste barnet tar det utrolig bra, bare så glad for å få en mann inn i livet sitt. Mens største sliter mer. Hun er vant til å ha meg helt for seg selv. Og selvfølgelig gir jeg henne tid, og tar det rolig. Men hun får heller ikke bestemme eller styre showet.

Anonymous poster hash: ae7de...e50

[Anonym bruker]

 

Men når de har vært kjærester i 2 år, hvor mye tid skal barnet få? Barnet kan jo fort lære seg at det får styre hele showet, og bestemme. Regner med at de en eller annen gang vil flytte sammen og.

 

Jeg har selv kjæreste. Og minste barnet tar det utrolig bra, bare så glad for å få en mann inn i livet sitt. Mens største sliter mer. Hun er vant til å ha meg helt for seg selv. Og selvfølgelig gir jeg henne tid, og tar det rolig. Men hun får heller ikke bestemme eller styre showet.

 

Anonymous poster hash: ae7de...e50

Ja det er nettopp det jeg også tenker.. Hvor lenge skal vi vente? Jeg blei så skuffet i går og jeg veg faktisk ikke hvordan jeg skal angripe dette...

 

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Det må jo selvfølgelig hver enkelt mamma vurdere - altså hvor mye tid barnet skal få. Både vi voksne og barna våre er jo ulike

 

Jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv og mine barn. Jeg har vært alene med mine i 5 år og vet at de hadde trengt lang tid før de hadde blitt vant med en ny person - spesielt på nattens tid. For meg hadde det blitt feil å "stresse" med overnatting hvis barna hadde gitt uttrykk for at de ikke var komfortable med det.

 

Jeg tenker at det er ikke nødvendigvis barnets hensikt å "styre showet", men at det hele kanskje føles litt nytt, litt rart, litt skummelt og annerledes enn vanlige kvelder og netter. Derfor hadde jeg gitt barnet mer tid.

 

Lykke til, håper det ordner seg til det beste for både barnet og mamman!

 

Anonymous poster hash: a700d...86c

[Anonym bruker]

Det må jo selvfølgelig hver enkelt mamma vurdere - altså hvor mye tid barnet skal få. Både vi voksne og barna våre er jo ulike

 

Jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv og mine barn. Jeg har vært alene med mine i 5 år og vet at de hadde trengt lang tid før de hadde blitt vant med en ny person - spesielt på nattens tid. For meg hadde det blitt feil å "stresse" med overnatting hvis barna hadde gitt uttrykk for at de ikke var komfortable med det.

 

Jeg tenker at det er ikke nødvendigvis barnets hensikt å "styre showet", men at det hele kanskje føles litt nytt, litt rart, litt skummelt og annerledes enn vanlige kvelder og netter. Derfor hadde jeg gitt barnet mer tid.

 

Lykke til, håper det ordner seg til det beste for både barnet og mamman!

 

Anonymous poster hash: a700d...86c

 

 

2 års forhold er ikke å "stresse". Seriøst, skal barnet bestemme at mora skal være singel og alene til barnet flytter ut? Voksne bestemmer at barnet skal pusse tenner, ta vaksine, gå til tannlege, gjøre lekser, gå på skolen og gjøre andre ting som barnet kanskje ikke har lyst til i det hele tatt. HI har ventet i lang tid med overnatting hos kjæresten, skal hun vente i årevis til jentungen endelig gir "grønt lys"? Man skal da virkelig ikke slutte å leve bare fordi man har barn og lar barnet bestemme om, og hvordan, man skal treffe en kjæreste. Her er far til barna også død, han døde etter skilsmissen, som har vært alt annet enn fredelig. Likevel har jeg gjort det klart fra dag 1 da jeg traff mannen at jeg også har rett til å være lykkelig. Har aldri opplevd det som et problem at vi flyttet sammen, giftet oss og fikk felles barn. Selvfølgelig er det noen konflikter mellom mannen og mine særkullsbarn, men ikke noe mer enn mellom dem og meg, det som er normalt for barn i trassalderen. Jeg anser det at de står opp mot ham som tegn på at han er en del av familien i deres øyne. Jeg synes at man i Norge har gått for langt med å la barna bestemme alt i de voksnes liv. Selvfølgelig skal barna ha stemmerett over hjemmesituasjon, men det er fortsatt de voksne som bestemmer. Hva hvis man mister jobben og må flytte, så sier barnet at barnet ikke vil, skal man sulte og gå på sosialen fordi man skal imøtekomme barnets behov? Mor har også rett på lykke. Ikke bare barna. Å ofre absolutt ALT for barna og gå på akkord med egne behov hver eneste gang er ikke noe bra utgangspunkt for å være en god forelder. Barnet lærer seg å være bortskjemt drittunge som styrer foreldrene sine. Hva skjer når barnet kommer i tenårene og begynner å jobbe, og plutselig skjønner at verden ikke snurrer rundt barnets navle?

 

Anonymous poster hash: c7f64...3c3

[Anonym bruker]

 

 

Det må jo selvfølgelig hver enkelt mamma vurdere - altså hvor mye tid barnet skal få. Både vi voksne og barna våre er jo ulike

 

Jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv og mine barn. Jeg har vært alene med mine i 5 år og vet at de hadde trengt lang tid før de hadde blitt vant med en ny person - spesielt på nattens tid. For meg hadde det blitt feil å "stresse" med overnatting hvis barna hadde gitt uttrykk for at de ikke var komfortable med det.

 

Jeg tenker at det er ikke nødvendigvis barnets hensikt å "styre showet", men at det hele kanskje føles litt nytt, litt rart, litt skummelt og annerledes enn vanlige kvelder og netter. Derfor hadde jeg gitt barnet mer tid.

 

Lykke til, håper det ordner seg til det beste for både barnet og mamman!

 

Anonymous poster hash: a700d...86c

 

2 års forhold er ikke å "stresse". Seriøst, skal barnet bestemme at mora skal være singel og alene til barnet flytter ut? Voksne bestemmer at barnet skal pusse tenner, ta vaksine, gå til tannlege, gjøre lekser, gå på skolen og gjøre andre ting som barnet kanskje ikke har lyst til i det hele tatt. HI har ventet i lang tid med overnatting hos kjæresten, skal hun vente i årevis til jentungen endelig gir "grønt lys"? Man skal da virkelig ikke slutte å leve bare fordi man har barn og lar barnet bestemme om, og hvordan, man skal treffe en kjæreste. Her er far til barna også død, han døde etter skilsmissen, som har vært alt annet enn fredelig. Likevel har jeg gjort det klart fra dag 1 da jeg traff mannen at jeg også har rett til å være lykkelig. Har aldri opplevd det som et problem at vi flyttet sammen, giftet oss og fikk felles barn. Selvfølgelig er det noen konflikter mellom mannen og mine særkullsbarn, men ikke noe mer enn mellom dem og meg, det som er normalt for barn i trassalderen. Jeg anser det at de står opp mot ham som tegn på at han er en del av familien i deres øyne. Jeg synes at man i Norge har gått for langt med å la barna bestemme alt i de voksnes liv. Selvfølgelig skal barna ha stemmerett over hjemmesituasjon, men det er fortsatt de voksne som bestemmer. Hva hvis man mister jobben og må flytte, så sier barnet at barnet ikke vil, skal man sulte og gå på sosialen fordi man skal imøtekomme barnets behov? Mor har også rett på lykke. Ikke bare barna. Å ofre absolutt ALT for barna og gå på akkord med egne behov hver eneste gang er ikke noe bra utgangspunkt for å være en god forelder. Barnet lærer seg å være bortskjemt drittunge som styrer foreldrene sine. Hva skjer når barnet kommer i tenårene og begynner å jobbe, og plutselig skjønner at verden ikke snurrer rundt barnets navle?

 

Anonymous poster hash: c7f64...3c3

Kunne ikke sagt det bedre selv. Slik dagens foreldre holder på så oppdras det en gjeng mennesker som kommer til å slite stort når de blir voksne og opplever gang på gang på gang at ting ikke snurrer kun rundt seg selv.

 

 

Anonymous poster hash: 2073d...de3

[Anonym bruker]

 

 

Det må jo selvfølgelig hver enkelt mamma vurdere - altså hvor mye tid barnet skal få. Både vi voksne og barna våre er jo ulike

 

Jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv og mine barn. Jeg har vært alene med mine i 5 år og vet at de hadde trengt lang tid før de hadde blitt vant med en ny person - spesielt på nattens tid. For meg hadde det blitt feil å "stresse" med overnatting hvis barna hadde gitt uttrykk for at de ikke var komfortable med det.

 

Jeg tenker at det er ikke nødvendigvis barnets hensikt å "styre showet", men at det hele kanskje føles litt nytt, litt rart, litt skummelt og annerledes enn vanlige kvelder og netter. Derfor hadde jeg gitt barnet mer tid.

 

Lykke til, håper det ordner seg til det beste for både barnet og mamman!

 

Anonymous poster hash: a700d...86c

 

2 års forhold er ikke å "stresse". Seriøst, skal barnet bestemme at mora skal være singel og alene til barnet flytter ut? Voksne bestemmer at barnet skal pusse tenner, ta vaksine, gå til tannlege, gjøre lekser, gå på skolen og gjøre andre ting som barnet kanskje ikke har lyst til i det hele tatt. HI har ventet i lang tid med overnatting hos kjæresten, skal hun vente i årevis til jentungen endelig gir "grønt lys"? Man skal da virkelig ikke slutte å leve bare fordi man har barn og lar barnet bestemme om, og hvordan, man skal treffe en kjæreste. Her er far til barna også død, han døde etter skilsmissen, som har vært alt annet enn fredelig. Likevel har jeg gjort det klart fra dag 1 da jeg traff mannen at jeg også har rett til å være lykkelig. Har aldri opplevd det som et problem at vi flyttet sammen, giftet oss og fikk felles barn. Selvfølgelig er det noen konflikter mellom mannen og mine særkullsbarn, men ikke noe mer enn mellom dem og meg, det som er normalt for barn i trassalderen. Jeg anser det at de står opp mot ham som tegn på at han er en del av familien i deres øyne. Jeg synes at man i Norge har gått for langt med å la barna bestemme alt i de voksnes liv. Selvfølgelig skal barna ha stemmerett over hjemmesituasjon, men det er fortsatt de voksne som bestemmer. Hva hvis man mister jobben og må flytte, så sier barnet at barnet ikke vil, skal man sulte og gå på sosialen fordi man skal imøtekomme barnets behov? Mor har også rett på lykke. Ikke bare barna. Å ofre absolutt ALT for barna og gå på akkord med egne behov hver eneste gang er ikke noe bra utgangspunkt for å være en god forelder. Barnet lærer seg å være bortskjemt drittunge som styrer foreldrene sine. Hva skjer når barnet kommer i tenårene og begynner å jobbe, og plutselig skjønner at verden ikke snurrer rundt barnets navle?

 

Anonymous poster hash: c7f64...3c3

Kunne ikke sagt det bedre selv. Slik dagens foreldre holder på så oppdras det en gjeng mennesker som kommer til å slite stort når de blir voksne og opplever gang på gang på gang at ting ikke snurrer kun rundt seg selv.

 

 

Anonymous poster hash: 2073d...de3

 

 

 

En annen ting er at kvinner vil få store problemer med å få seg seriøse partnere hvis partneren blir nedprioritert hver eneste gang, må vente med sex, overnatting og seriøst forhold til BARNET synes det er OK, Da vil mannfolkene heller ha uforpliktende sex i ny og ned med disse alenemødrene, og heller finne seg ei uten barn, eventuelt med utflyttede barn, å stifte forhold med. Slik at man slipper å bli styrt av et lite barn 24/7.

 

Anonymous poster hash: c7f64...3c3

[Anonym bruker]

Takk alle sammen:-) men hva gjør jeg da? Føler meg jo helt mislykket som kjæreste:-/

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Takk alle sammen:-) men hva gjør jeg da? Føler meg jo helt mislykket som kjæreste:-/

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

Jeg tenker at han kanskje burde overnatte hos dere? Deler du og datteren rom? Før jeg og samboeren flyttet ordentlig sammen sov vi iblant syv stk i en treroms leilighet. Jeg hadde seng i stua. Det gikk selvsagt når vi visste at det ikke var permanent.

 

Anonymous poster hash: 4af39...f57

[Anonym bruker]

 

Takk alle sammen:-) men hva gjør jeg da? Føler meg jo helt mislykket som kjæreste:-/

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

Jeg tenker at han kanskje burde overnatte hos dere? Deler du og datteren rom? Før jeg og samboeren flyttet ordentlig sammen sov vi iblant syv stk i en treroms leilighet. Jeg hadde seng i stua. Det gikk selvsagt når vi visste at det ikke var permanent.

 

Anonymous poster hash: 4af39...f57

Ja vi deler rom nå.. Jeg er jo så redd for at kjæresten skal gå lei jeg.. Hadde forstått det godt :-/

 

 

Anonymous poster hash: 48b54...c13

[Anonym bruker]

Men hvis han kommer til dere, er det noe mulighet for at dere sover på stuen, eller at datteren din sover på stuen?

 

Og har du noe barnefri så du får alenetid med kjæresten? Tenker og at du bare må forklare datteren din at du har kjæreste nå, og dere må tilbringe tid med han og. Og skal dere overnatte hos kjæresten igjen, så lag en klar avtale på det. Gi og beskjed om at samme hvor mye drama hun lager, så slipper hun ikke unna, og dere drar ikke hjem. Men hvor ofte overnatter dere hos kjæresten? For tenker det er greit at det ikke er for ofte heller, men ikke for sjelden.

Anonymous poster hash: ae7de...e50