Hjelp, er forvirret

[Anonym bruker]

Seriøst jeg er en romantisk person, men samboeren min trekker seg unna. Vært sammen i mange år. Jeg har behov for nærhet og bekreftelse, og vi har ikke sex og han er ofte frekk mot meg. Jeg er veldig langt fra perfekt selv, men jeg synes han har forandret seg sånn det siste året. Kjenner ham ikke igjen, særlig ikke sammenlignet med hvem han var da vi ble sammen noe som sikkert er naturlig siden det er mange år siden. Jeg er nok ikke den jeg var den gang jeg heller, men nå begynner hodet og følelsene å slite, dvs jeg merker at jeg drømmer meg vekk, langt vekk. Føler meg splittet, én del vil beholde tryggheten i forholdet og jobbe for forholdet, en annen del dømmer om en hvit ridder kommer og "redder meg" fra et ulykkelig forhold. Men fornekter de følelsene ofte siden det betyr usikkerhet og utrygghet. Kommunikasjonen er på bunn - for han vil ikke prate, jeg har forsøkt alle mulige innfallsvinkler. "Orker ikke å tenke på det", er den vanlige unnskyldningen. Det er ikke få ganger jeg blir såret heller, han kommer med tankeløse, "morsomme" kommentarer, f.eks at jeg er en gammal kjerring, HEHE, neida bare tulla. Men når han sier sånne ting hver dag tross at jeg sier jeg blir såret, så begynner jeg å tro på det. Jeg er feit, stygg og gammel (midten av tyveårene). Jeg sliter med tankene om at "er det dette jeg må leve med hele livet", men vi har barn sammen og jeg føler jeg må ofre meg selv og svelge digre kameler resten av livet fordi jeg klarte å få barn med denne typen her. Men samtidig drømmer jeg meg bort, drømmer om en mann som respekterer meg og som er romantisk og snill det gjør vondt.

 

Anonymous poster hash: a8a8b...d2a

[Anonym bruker]

Huff! Dette høres ut som et veldig ødeleggende forhold!

 

Her vil jeg anbefale deg brev-metoden. Min venninne og mannen hadde det slik. Hun var klar til å flytte. Men skrev et brev som siste innsats, og da løsnet alt mellom de. Nå har de levd godt sammen i snart to år etter.

 

Brevet du skal skrive skal inneholde følgende elementer:

 

Skriv hvordan du har det. Hva gjør deg trist, frustrert og sint. Kom gjerne med konkrete eksempler

 

Skriv hva du selv føler du ikke er god nok til. Hva kan du gjøre bedre? Har han noe han sliter med som du har forståelse for?

 

Så skriv hva du ønsker. Hvordan du ser for deg at et godt liv med han ville vært. Hvordan dere burde oppføre dere mot hverandre. Kom med konkrete forslag til ting du ønsker at han skal si og gjøre, og hvordan du vil reagere på dette.

 

Skriv alene. Gi det til ham, så han kan lese alene. Så kan dere snakke sammen om dette etterpå. Hvis dette ikke har noen effekt, så har du ihvertfall gjort en innsats, og om det ikke nytter, så skal du ikke ofre deg selv. Er forholdet ødeleggende er det ikke bra og bli. Man skal bygge hverandre opp i et forhold, ikke bli dyttet ned og trampet på.

 

Men jeg har litt tro på at mannen har gått inn i et dårlig mønster uten å helt forstå det selv. Et brev kan gi ham en vekker for å forstå hvordan du har det, og hva han kan gjøre.

 

Håper det ordner seg!

Masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: 23ce6...329

[Anonym bruker]

Dytter i fall HI ikke har sett svaret

 

Anonymous poster hash: 23ce6...329