Små barn og reaksjon på samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Dere som opplevde brudd mens barnet var 2-3 år, hva slags reaksjoner fikk barnet? Hvor lenge varte det? Og hva gjorde dere?

 

 

Anonymous poster hash: 1bc2d...1fe

[februarprins2013]

ingen, han var 20 mnd, så nesten 2, han spurte etter pappa noen måneder,men noe mer reaksjon enn det var det ikke her

[Anonym bruker]

Vi hadde en turbulent tid hvor vi gikk fra hverandre noen mnd. Barna var nettopp fylt 2 og 4 år.

Vi ble ikke enige om noenting ang samvær eller bosted, så her tok prosessen en god stund. Dette skjedde selvfølgelig rett før sommerferien. Det resulterte i to unger som fikk panikk hver gang jeg skulle dra, de visste ikke når de fikk se meg igjen, de var usikkre, forvirra, lei seg og redde. Verst var det for 4 åringen. De var bare en skygge av seg selv til slutt og da måtte noe gjøres. Det tok for lang tid med oss å få orden på ting. Jeg satt meg ned med faren dems å vi ble enige i å gi det en sjanse til. Satse 100%. Lære av feil vi har gjort I fortiden, gjøre ting anderledes så vi kan få det godt igjen - sammen. Det var det eneste riktige å gjøre her når det gjelder barna for de var i ferd med å bli helt ødelagte. Det tok litt tid før de stolte på at ingen av oss dro noen steder.

 

Jeg tror det kan gå fint med barn om foreldrene klarer å bli enige om samvær og bosted osv rimelig kjapt. Om man kan samarbeide osv.

 

I vårt tilfelle har jeg aldri vært borte fra barna mer enn en helg. Jeg har vært den som har vært hjemme med de alltid og den som alltid er der. Det var veldig vanskelig for dem når pappan tok de med på ferie I en uke og de ikke fikk ringe meg engang. Det ble for lenge rett og slett.

 

Jeg hadde håpet at vi kunne løst det greit sammen. Blitt enige om samvær og hvem som skulle flytte etc og fremdeles hatt en vennlig tone og godt samarbeid for barnas skyld. Men det gikk ikke for det var nok vanskeligere for mannen enn meg å takle bruddet og han ville ikke gi slipp på meg og gjorde ting som bare gjorde det verre for barna.

 

Anonymous poster hash: a01f2...479

[Anonym bruker]

Ene barnet på litt over 2 år begynte å bable i ett, 4-5 ords setninger. Det skjedde 2 uker etter vi flyttet fra hverandre. Utover det så kommer det flere reaksjoner og spørsmål nå som barnet er 4 år. -Mamma? Hvorfor er ikke du og pappa kjærester? Mamma, hvorfor sover ikke du og pappa sammen sånn som han gjør med xx.. Så, ja.

Veldig mye savn, både da og nå. Ikke fullt så mye i begynnelsen, men mer nå. Nå har jeg gitt barnet et gammelt bilde av henne og sin far som hun kan kikke på om savnet blir stort og hun kan ringe ham også. Hun kan også ringe meg mens hun er der om hun trenger det. Vi jobber sammen om barna.. Prøver i alle fall..

 

Anonymous poster hash: a7a5d...389

[Anonym bruker]

Glemte også å nevne at hun tidligere også var veldig var ovenfor nye personer og omgivelser. Var et mareritt å ta henne med steder, endte opp med hyling og nektet å være rundt noen. Etter bruddet så har hun begynt å prate med alle i et selskap, føler seg raskere trygg og tør så mye mer. Hilsen siste anonym

 

Anonymous poster hash: a7a5d...389

[Anonym bruker]

Setter man først barn til verden bør man være 100% sikker på at man er klar for det. Jeg mener at man skal sette seg selv totalt til side og gjøre det som kreves for å redde forholdet og familien så langt det lar seg gjøre. At den ene feks pluttselig har funnet ut at han ikke var klar alikevel er Ingen unnskyldning. Årsaken til at jeg har denne meningen er at jeg alt for ofte ser de stakkars barna som blir traumatiserte av skilsmissene.

Det beste for barnet hvis det først blir et skilsmisse barn er å feks være på besøk hos far annenhver helg og 1 gang i uken. Barnet trenger stabilitet og trygghet.

 

 

Anonymous poster hash: 2689a...22e

[Anonym bruker]

Vi hadde en turbulent tid hvor vi gikk fra hverandre noen mnd. Barna var nettopp fylt 2 og 4 år.

Vi ble ikke enige om noenting ang samvær eller bosted, så her tok prosessen en god stund. Dette skjedde selvfølgelig rett før sommerferien. Det resulterte i to unger som fikk panikk hver gang jeg skulle dra, de visste ikke når de fikk se meg igjen, de var usikkre, forvirra, lei seg og redde. Verst var det for 4 åringen. De var bare en skygge av seg selv til slutt og da måtte noe gjøres. Det tok for lang tid med oss å få orden på ting. Jeg satt meg ned med faren dems å vi ble enige i å gi det en sjanse til. Satse 100%. Lære av feil vi har gjort I fortiden, gjøre ting anderledes så vi kan få det godt igjen - sammen. Det var det eneste riktige å gjøre her når det gjelder barna for de var i ferd med å bli helt ødelagte. Det tok litt tid før de stolte på at ingen av oss dro noen steder.

 

Jeg tror det kan gå fint med barn om foreldrene klarer å bli enige om samvær og bosted osv rimelig kjapt. Om man kan samarbeide osv.

 

I vårt tilfelle har jeg aldri vært borte fra barna mer enn en helg. Jeg har vært den som har vært hjemme med de alltid og den som alltid er der. Det var veldig vanskelig for dem når pappan tok de med på ferie I en uke og de ikke fikk ringe meg engang. Det ble for lenge rett og slett.

 

Jeg hadde håpet at vi kunne løst det greit sammen. Blitt enige om samvær og hvem som skulle flytte etc og fremdeles hatt en vennlig tone og godt samarbeid for barnas skyld. Men det gikk ikke for det var nok vanskeligere for mannen enn meg å takle bruddet og han ville ikke gi slipp på meg og gjorde ting som bare gjorde det verre for barna.

 

Anonymous poster hash: a01f2...479

Stakkars barn. Klarte dere virkelig ikke oppføre dere voksne og se barna oppi dette? Egoistiske foreldre som tenker på seg selv og ikke barna.

 

Tror heller ikke det er bra for barna at de voksne bor sammen kun for å samarbeide om barna.

 

Anonymous poster hash: 7169a...688

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Blir takknemlig for flere.

 

Anonymous poster hash: 1bc2d...1fe

[Anonym bruker]

 

Vi hadde en turbulent tid hvor vi gikk fra hverandre noen mnd. Barna var nettopp fylt 2 og 4 år.

Vi ble ikke enige om noenting ang samvær eller bosted, så her tok prosessen en god stund. Dette skjedde selvfølgelig rett før sommerferien. Det resulterte i to unger som fikk panikk hver gang jeg skulle dra, de visste ikke når de fikk se meg igjen, de var usikkre, forvirra, lei seg og redde. Verst var det for 4 åringen. De var bare en skygge av seg selv til slutt og da måtte noe gjøres. Det tok for lang tid med oss å få orden på ting. Jeg satt meg ned med faren dems å vi ble enige i å gi det en sjanse til. Satse 100%. Lære av feil vi har gjort I fortiden, gjøre ting anderledes så vi kan få det godt igjen - sammen. Det var det eneste riktige å gjøre her når det gjelder barna for de var i ferd med å bli helt ødelagte. Det tok litt tid før de stolte på at ingen av oss dro noen steder.

 

Jeg tror det kan gå fint med barn om foreldrene klarer å bli enige om samvær og bosted osv rimelig kjapt. Om man kan samarbeide osv.

 

I vårt tilfelle har jeg aldri vært borte fra barna mer enn en helg. Jeg har vært den som har vært hjemme med de alltid og den som alltid er der. Det var veldig vanskelig for dem når pappan tok de med på ferie I en uke og de ikke fikk ringe meg engang. Det ble for lenge rett og slett.

 

Jeg hadde håpet at vi kunne løst det greit sammen. Blitt enige om samvær og hvem som skulle flytte etc og fremdeles hatt en vennlig tone og godt samarbeid for barnas skyld. Men det gikk ikke for det var nok vanskeligere for mannen enn meg å takle bruddet og han ville ikke gi slipp på meg og gjorde ting som bare gjorde det verre for barna.

 

Anonymous poster hash: a01f2...479

Stakkars barn. Klarte dere virkelig ikke oppføre dere voksne og se barna oppi dette? Egoistiske foreldre som tenker på seg selv og ikke barna.

 

Tror heller ikke det er bra for barna at de voksne bor sammen kun for å samarbeide om barna.

 

Anonymous poster hash: 7169a...688

Ja, det var synd på barna. Og nei, vi klarte ikke å samarbeide. Mannen ville ha 50/50 deling, jeg syns det var for tidlig da minste var 3 mnd fra å fylle to år da det ble slutt. Barna er mest knyttet til meg da det er jeg som har hatt hovedomsorgen fra de var små og vært sammen med det mest. Barna savner meg og liker ikke at jeg drar fra de, mens de ikke bryr seg stort når pappan ikke er der da de er vant til at han er mye borte.

Jeg ønsket at vi skulle starte med annenhver helg og en dag i uka og tilbød mannen å komme på besøk ellers utover i ukedagene om han ønsket det og vi var hjemme. Han stod på sitt og ville ha 50/50 selvom vi ble frarådet det på familievernkontoret ettersom barna var så små. Han nektet å selge huset og ville ikke at jeg skulle kjøpe han ut da der er jeg som hadde midler til å beholde huset. Han ville ikke at jeg skulle bli boende i huset fordi han hadde brukt mange timer på å pusse opp. Han var sint på meg fordi jeg ville ut av forholdet etter mye krangling og gjorde alt i sin makt for å sette kjepper i hjulene for meg til tross for at det gikk ut over to uskyldige barn. (Han er til vanlig ikke en sånn person, men sinne og frustrasjon tok overhånd - ikke at det unnskylder oppførselen hans) Det eskalerte mer og mer og han nektet å levere barna tilbake og da måtte jeg kontakte advokat fordi det ikke gikk ann å samarbeide og bli enige. Det gjorde han enda mer forbanna og etter 3 mnd så sa jeg stopp. Da tok jeg initiativ til å prøve på nytt fordi jeg ikke ville utsette barna for mer skade. Det tok rett og slett for lang tid å komme seg bort og det gikk utover barna i så stor grad at noe måtte gjøres.

Vi har fremdeles litt problemer I forholdet men det er mye bedre nå enn noen gang. Barna har det fint og er harmoniske. Det er det viktigste og jeg kommer aldri til å utsette de for dette igjen. Hadde jeg visst at det skulle bli sånn så hadde jeg aldri tatt det steget den ene gangen heller. Nå er planen å holde sammen med mannen i tykt og tynt. Jobbe med forholdet og oss. Få det til å gå uten at noen er ulykkelige. Se barna vokse opp og ta det derfra.

 

Syns svaret ditt var veldig dømmende, uten at du egentlig vet hva som skjedde i vår situasjon. Kjenner jeg blir ganske såra for jeg har alltid gjort det jeg trodde var best for barna. Da jeg valgte å gå så var det fordi situasjonen her hjemme ikke var bra for de. Og jeg valgte å bli til slutt fordi det å gå ødela mer enn det å bli. Så ja jeg jobber hard med meg selv hver eneste dag for at barna skal vokse opp å ha det bra. Jeg kan ikke endre mannen min så jeg må endre meg selv - dvs slutte å forvente ting av han og heller bli positivt overraska når han bidrar eller finner på noe med ungene sine. Jeg er ikke perfekt men jeg gjør så godt jeg kan! Og jeg er glad i mannen min - hvorfor? Det aner jeg faktisk ikke. Men enn så lenge så er jeg det selvom han er håpløs på mange ting.

 

Men nå er jeg litt nysgjerrig på hva du hadde gjort i min situasjon? Du har en mann som har vært sur i flere mnd. Gjør ingenting hjemme annet enn å kjefte på deg og ungene. En dag så er tolmodigheten din slutt og du innser at alt du vil er å komme deg vekk fordi ingen har det bra.

Du regner med at det skal gå fint og at om en kort stund så er det praktiske på plass. Men mannen din setter seg helt på bakbeina og gjør alt han kan for å såre deg fordi du såra han selvom det innebærer at det går utover ungene. Du biter tenna sammen å tenker at det snart er over, men så ser du det kjæreste du har er i ferd med å gå helt I oppløsning psykisk.. Hva gjør du da? Fortsetter du prosessen til det rakner helt for ungene dine eller gjør du det eneste du kan for å stoppe det FORT?

 

Jeg mener bare at man må tenke seg litt opp før man dømmer andre. Fordi alle har sitt å slite med og det ligger som regel en hel masse annet bak en situasjon som blir beskrevet her. Jeg svare bare på hovedinnlegget - hvordan barna taklet bruddet. Historien bak det var ikke en del av spørsmålet og jeg hadde ikke trengt å utdype det noe mer, som jeg nå gjør. Alle mennesker er forskjellige. Store som små og alle har forskjellige måter å takle ting på. Mannen min sin er veldig dårlig og er man uheldig så kan et brudd bli tøft for barna som i mitt tilfelle. Jeg er ikke perfekt jeg heller, men jeg lot det aldri gå utover barna da det sto på. Jeg prøvde å skåne de der jeg kunne. Jeg vet jeg kunne vært mer lykkelig om jeg kom meg vekk og begynte på nytt alene med barna, men jeg er usikker på hvor mye lengre de hadde holdt og den risken ville jeg i ta. Lever heller I et forhold der mottoet blir "gjør det beste ut av det man har" så lenge de har det bra.

 

Anonymous poster hash: a01f2...479