Tiden etter Missed Abortion; Hva nå ?

[Mamma igjen? 79]

Hei alle der ute i Norges land.

 

Så fant man drømmeprinsen. Vi har to barn hver fra tidligere forhold. I fjor giftet vi oss, og har for mange år siden pratet om å få barn. Dette slo vi ifra oss siden vi hadde 4 som krevde ganske mye av oss. Nå er de blitt så store... fra  10-17 år. Plutselig meldte en skikkelig lyst seg for å faktisk starte på nytt. Jeg sluttet på p-piller, og passet oss litt de første månedene, fordi det måtte passe utifra hvilken måned den lille skulle bli født. Så i september kom ikke menstruasjon. Ukene gikk og vi skjønte at vi var blitt med barn, etter kun kort tid. 

 

Så....dette måtte vi da holde for oss selv. Jeg med mine sykdommer, kunne jo risikere å miste barnet, så vi ville holde det tett. Jeg fikk tett oppfølging på sykehus pga "risiko svangerskap". Utfordringa var å holde blodsukkeret på ett lavt, akseptert nivå. Dette gikk strålende med insulin, både hurtig og langtidsvirkende. Endelig...vi var 2 dager unna den magiske uke 12!!! . Blødning. Det gikk kaldt nedover ryggen. Man skal jo ikke blø når man er gravide...Kjente etter...har jeg vondt ? Nei, ingen smerter... Hva gjør jeg ? Jo, dro til legen. Ble undersøkt. Det var fortsatt håp. Cervix var lukket. Dersom dette var en abort, ville den komme neste døgn. Selvfølgelig var det helg. Den gikk med på å kjenne etter om det ikke skulle gjøre vondt snart. Blødningen avtok, var mest lyserosa og brunaktig slim. Ante håp. Vonde bryst og morgenkvalme holdt håpet enda mer oppe. Jeg fortalte det til mamma. Klarte ikke være alene om dette en hel helg. Søndag ringte jeg vakthavende gynekolog. Ba meg komme for sjekk mandag kl. 10. Blødningen hadde tatt seg opp. 

 

Der satt jeg på venterommet. Fikk en sterk følelse av at magen var sunket sammen. Var sikker på at den var død. Hadde aldri lest om MA før denne helgen da jeg googlet hver eneste ting om blødning i svangerskapet. Letet etter håp. Navnet mitt ble ropt opp. Jeg ville egentlig bare snu å springe hjem. Ville ikke vite, men samtidig måtte jeg vite. Under undersøkelsen ble det helt stille i rommet. Gynekologen og sykepleier tilstede. "Jeg ser en fostersekk og et foster. Men jeg ser dessverre ingen hjerteaksjon". Fosteret måler til uke 9+5. Jeg hadde vært på tidlig UL i uke 9+4. E det mulig? Dagen etter? Her har man gått å trudd man var lykkelig gravid. Fuck så kjipt. Jeg gråt som en gal. Innleggelse dagen etter for å ta "morderpiller" å få den ut. Kaos. Alt falt sammen i grus. Men hva nå??

 

Skal man forsøke igjen ? Jeg blir tross alt 36 år. Hadde tenkt at denne babyen var det siste håpet. Hadde heller ikke trodd vi skulle bli så fort gravide etter p-pillebruk i årevis. Jaja, vi kan bli gravide, det har vi fått bevist. Men kan jeg og han få barn forde? Vil vi miste og miste og miste. Vil våres barn bli syk? Burde vi drite i å få kjærlighetsbarn. Herregud, man blir gal av å oppleve dette. Hvorfor meg? Er det et hint fra "oven" ? Legen min er positiv. Er hvis bare å forsøke igjen. Time i januar for mer oppfølging av diabetes, og evnt klarsignal til å forsøke igjen. 

 

Måtte bar skrive litt om dette. Har ikke så mange å prate med

[EnUndreneMor]

dette var veldig trist å lese, men oppi alt det triste er det viktig å tenke at det barnet/fostret du bar antageligvis var svært sykt og ikke levedyktig på utsiden av magen. Kroppen er god slik. ordner opp.

 

hvis dere ønsker ett felles barn, ser jeg ingen grunn til å la være å prøve igjen. er ikke sikkert det skjer igjen. Men kan være greit å ha fått en menstrasjon før man prøver på nytt, det er hvertfall anbefalingeb som gis fra sykehuset.

[Mamma igjen? 79]

Takk for svar. Ja , har lest mye om dette med å vente. Men virker ikke som folk helt vet hvorfor man bør få en mens igjen først. Er hvis forskjellige meninger der ute. Leser også at noen har hatt flere MA og SA osv. Jeg var veldig ung da jeg fikk  mine første barn, og det var aldri i mine tanker at man kunne miste de. Og MA har jeg ikke hatt kunnskaper om før nå. Fy nåkka så dritt. Kroppen e altså ett underfundig system. 

[Jenta30]

Så trist å lese

Jeg vet veldig godt hvordan du føler det og har det nå Vi hadde slitt i over ett år med å bli gravid med nr. 3, de to første barna er store. Vi ble endelig gravide høsten 2014 og lykken var stor. Helt til tidlig ultralyd visste MA med tvillinger. Utskraping dagen etter. Føltes som verden gikk i grus i april 2015 stod vi der igjen med en positiv test, endelig, men også denne gang endte lykken i en ny MA i uke 11 i juni med ny utskraping på sykehuset. Helt forferdelig urettferdig å måtte oppleve dette 2 ganger på rad

Veien videre var da å vente på prøverør etter 2 års prøving, siden jeg ikke hadde egne eggløsninger og de spirene vi mistet hadde vi fått til etter hormonstimulering. Vi skulle inn til første forsøk i august.

 

Visste faktisk ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg stod med en ny positiv test i august. Denne gang helt på egenhånd... ingen hormoner for å få eggløsning. Jeg var jo selvsagt overbevist om at dette også skulle ende i en ny utskraping, men nei. Det skjedde ikke. Jeg er 20 fullgåtte uker på vei nå og babyen sparker masse i magen hver dag! Ikke gi opp Det føles grusomt og brutalt og urettferdig akkurat nå, og du må bare ta tiden til hjelp! Det blir bedre med tiden selv om det ikke føles sånn akkurat nå. 

 

Sender deg en klem! 

[Mamma igjen? 79]

Så trist å lese

Jeg vet veldig godt hvordan du føler det og har det nå Vi hadde slitt i over ett år med å bli gravid med nr. 3, de to første barna er store. Vi ble endelig gravide høsten 2014 og lykken var stor. Helt til tidlig ultralyd visste MA med tvillinger. Utskraping dagen etter. Føltes som verden gikk i grus i april 2015 stod vi der igjen med en positiv test, endelig, men også denne gang endte lykken i en ny MA i uke 11 i juni med ny utskraping på sykehuset. Helt forferdelig urettferdig å måtte oppleve dette 2 ganger på rad

Veien videre var da å vente på prøverør etter 2 års prøving, siden jeg ikke hadde egne eggløsninger og de spirene vi mistet hadde vi fått til etter hormonstimulering. Vi skulle inn til første forsøk i august.

 

Visste faktisk ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg stod med en ny positiv test i august. Denne gang helt på egenhånd... ingen hormoner for å få eggløsning. Jeg var jo selvsagt overbevist om at dette også skulle ende i en ny utskraping, men nei. Det skjedde ikke. Jeg er 20 fullgåtte uker på vei nå og babyen sparker masse i magen hver dag! Ikke gi opp Det føles grusomt og brutalt og urettferdig akkurat nå, og du må bare ta tiden til hjelp! Det blir bedre med tiden selv om det ikke føles sånn akkurat nå. 

 

Sender deg en klem! 

Åh, det e akkurat det æ e redd for. Har ikke "tid" å miste og miste og miste Men det kan jo ingen svare på. Så bra at det ordna sæ til slutt for dåkker. Det e så forferdelig å høre om alle historiene der ute. Det her prate jo ingen om i det daglige. Veldig dumt, men sånn e det. Æ prate jo ikke sjøl om det til mine nærmeste. Æ velge jo også å gjøre det her...anonymt. Men det e godt å få ut tanka, og høre hvordan andre har opplevd det. Det e godt å høre at det går an å få forde om man har mista. Men for en psykisk påkjenning. Det e 1 uke siden no, og huset har vært fullt av unga, så æ har ikke fått sørga ordentlig. Følelsesmessig ustabil...æ vil plutselig bare gråte. Og legan og det gjenge på sykehuset, gjør hvis det her daglig. Dem for ut og inn med bekken og blodklumpa som ingenting.  Det va kun 1 pleier som spurte om æ ville prate om det. Æ  har jo behov for å prate om det. No., men ikke da. Takk for klemmen. Den va god. Sende en tilbake 

[Fisken2012]

Kjære deg!

 

Jeg vet hva du går gjennom nå, og kjenner fortvilelsen, sorgen og usikkerheten din. Vi ville også prøve oss på sistemann....ble gravid på første forsøk, var til flere tidlige ultralyd og alt så bra ut...da jeg var ca 16 uker skulle jeg til kontroll og da fant de ikke hjertelyden...viste seg at fosteret døde mellom uke 13 og 14. Fødte denne noen dager senere. Obduksjon viste ingenting galt. Ble igjen gravid på første forsøk, alt så bra ut på tidlig ultralyd....var på siste ultralyd da jeg var 13+3...da jeg var 14 uker var det ikke lenger hjerteaktivitet....fosteret døde antageligvis dagen etter forrige ultralyd....ny fødsel...ny obduksjon som ikke viste noe galt. Så ble vi gravide igjen...og nok en hang ble det oppdaget MA, oppdaget i uke 13, fosteret døde i uke 10. Tok utskrapning, orket ikke føde en gang til. Etter disse 3 MA ble jeg utredet for habituell abort, men de fant ingen årsak eller noe galt. Det var bare å prøve igjen...vi ventet over 1 år....til tross for min alder (er 40 år nå).... Nå er jeg gravid igjen, er snart 16 uker og alt ser bra ut...kjenner bebisen hver dag og hører på,hjertelyden innimellom,.

 

Men det er jo litt av en følelsesmessig berg og dalbane....men likevel er det verdt det...jeg har fortsatt ikke helt senket skuldrene for at det går bra nå, men er mer positiv enn tidligere hvertfall. Det jeg tenker er viktig er at du har noen å prate med, ei god venninne, mannen din, moren din eller en profesjonell....mange tanker og bekymringer som er vonde å bære alene.

 

Men ikke gi opp, til tross for MA og alder, så kan det gå bra, og ofte gjør det det til slutt også. Ønsker deg alt godt, og masse lykke til i tiden fremover <3

[Mamma igjen? 79]

Kjære deg!

 

Jeg vet hva du går gjennom nå, og kjenner fortvilelsen, sorgen og usikkerheten din. Vi ville også prøve oss på sistemann....ble gravid på første forsøk, var til flere tidlige ultralyd og alt så bra ut...da jeg var ca 16 uker skulle jeg til kontroll og da fant de ikke hjertelyden...viste seg at fosteret døde mellom uke 13 og 14. Fødte denne noen dager senere. Obduksjon viste ingenting galt. Ble igjen gravid på første forsøk, alt så bra ut på tidlig ultralyd....var på siste ultralyd da jeg var 13+3...da jeg var 14 uker var det ikke lenger hjerteaktivitet....fosteret døde antageligvis dagen etter forrige ultralyd....ny fødsel...ny obduksjon som ikke viste noe galt. Så ble vi gravide igjen...og nok en hang ble det oppdaget MA, oppdaget i uke 13, fosteret døde i uke 10. Tok utskrapning, orket ikke føde en gang til. Etter disse 3 MA ble jeg utredet for habituell abort, men de fant ingen årsak eller noe galt. Det var bare å prøve igjen...vi ventet over 1 år....til tross for min alder (er 40 år nå).... Nå er jeg gravid igjen, er snart 16 uker og alt ser bra ut...kjenner bebisen hver dag og hører på,hjertelyden innimellom,.

 

Men det er jo litt av en følelsesmessig berg og dalbane....men likevel er det verdt det...jeg har fortsatt ikke helt senket skuldrene for at det går bra nå, men er mer positiv enn tidligere hvertfall. Det jeg tenker er viktig er at du har noen å prate med, ei god venninne, mannen din, moren din eller en profesjonell....mange tanker og bekymringer som er vonde å bære alene.

 

Men ikke gi opp, til tross for MA og alder, så kan det gå bra, og ofte gjør det det til slutt også. Ønsker deg alt godt, og masse lykke til i tiden fremover <3

Å herremin hatt...Masse lykke til , håper det ordner seg nå for dere. Du er beintøff. Jeg finner ikke ord. Huff. Ventet dere noen menstruasjoner før dere prøvde igjen ?

Endret 9. desember 2015 av Mamma igjen? 79

[Fisken2012]

Kjære deg!

Jeg vet hva du går gjennom nå, og kjenner fortvilelsen, sorgen og usikkerheten din. Vi ville også prøve oss på sistemann....ble gravid på første forsøk, var til flere tidlige ultralyd og alt så bra ut...da jeg var ca 16 uker skulle jeg til kontroll og da fant de ikke hjertelyden...viste seg at fosteret døde mellom uke 13 og 14. Fødte denne noen dager senere. Obduksjon viste ingenting galt. Ble igjen gravid på første forsøk, alt så bra ut på tidlig ultralyd....var på siste ultralyd da jeg var 13+3...da jeg var 14 uker var det ikke lenger hjerteaktivitet....fosteret døde antageligvis dagen etter forrige ultralyd....ny fødsel...ny obduksjon som ikke viste noe galt. Så ble vi gravide igjen...og nok en hang ble det oppdaget MA, oppdaget i uke 13, fosteret døde i uke 10. Tok utskrapning, orket ikke føde en gang til. Etter disse 3 MA ble jeg utredet for habituell abort, men de fant ingen årsak eller noe galt. Det var bare å prøve igjen...vi ventet over 1 år....til tross for min alder (er 40 år nå).... Nå er jeg gravid igjen, er snart 16 uker og alt ser bra ut...kjenner bebisen hver dag og hører på,hjertelyden innimellom,.

Men det er jo litt av en følelsesmessig berg og dalbane....men likevel er det verdt det...jeg har fortsatt ikke helt senket skuldrene for at det går bra nå, men er mer positiv enn tidligere hvertfall. Det jeg tenker er viktig er at du har noen å prate med, ei god venninne, mannen din, moren din eller en profesjonell....mange tanker og bekymringer som er vonde å bære alene.

Men ikke gi opp, til tross for MA og alder, så kan det gå bra, og ofte gjør det det til slutt også. Ønsker deg alt godt, og masse lykke til i tiden fremover <3

[/

 

 

Å herremin hatt...Masse lykke til , håper det ordner seg nå for dere. Du er beintøff. Jeg finner ikke ord. Huff. Ventet dere noen menstruasjoner før dere prøvde igjen ?[/

 

Tusen takk snille du Vi ventet alltid minst en menstruasjon....bortsett fra denne gangen....da ventet vi nesten ett år. Krysser armer og bein for at dere lykkes neste gang