Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #1 Skrevet 5. desember 2015 Sammen i 14 år, tre jenter sammen. Har de siste åra hatt litt problemer. Jeg har ikke skjønt alvoret, kanskje skjønt, men ikke tørt og innse det. Når jeg nå har gjort det er det kanskje for sent. Hun føler at hun ikke har fått nok støtte i vanskelige tider og jeg sliter med at jeg er litt for sjalu. Hadde en mistanke for to år siden, da det var mye mld med en på jobben hennes. Jeg spørte den gang og hun svarte med og bli sint og sa de bare var venner. Har i senere tid sagt at hun var møkk lei meg og ble forelska i han. Tror henne når hun sier det ikke skjedde noe, de skal forresten på julebord sammen i dag😱 Er ikke sånn sjalu nå, men tenker jo tanken siden hun ikke har følelser form meg. Vi har det tipp topp sammen som familie, ikke noe krangling eller noe sånt. Vi har det som før bare at hun ikke føler noe mer enn at vi er gode venner og jeg er i andre enden av skalaen. Det er det som er så vondt. Ser på den vakre kona mi som jeg vil leve resten av livet med og vet at nå føler ikke hun det samme. Er det sånn at etter en vanskelig tid så kan følelser komme tilbake? Vi koser oss på kvelden og ligger inntil hverandre på natta, sex har vi og så det er bare den "følelsen" som mangler. Jeg kan leve en stund sånn, men skulle visst fremtiden😃 Hva om hun om 2 år får følelser for en annen eller er på byen og ting skjer. Hun sier at det siste hun vil, bare ha tid med barna. Håper folk forstår, noen som har trua på at det går seg til? Siste vi vil er at barna skal havne som skilsmissebarn. Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #2 Skrevet 5. desember 2015 Sammen i 14 år, tre jenter sammen. Har de siste åra hatt litt problemer. Jeg har ikke skjønt alvoret, kanskje skjønt, men ikke tørt og innse det. Når jeg nå har gjort det er det kanskje for sent. Hun føler at hun ikke har fått nok støtte i vanskelige tider og jeg sliter med at jeg er litt for sjalu. Hadde en mistanke for to år siden, da det var mye mld med en på jobben hennes. Jeg spørte den gang og hun svarte med og bli sint og sa de bare var venner. Har i senere tid sagt at hun var møkk lei meg og ble forelska i han. Tror henne når hun sier det ikke skjedde noe, de skal forresten på julebord sammen i dag😱 Er ikke sånn sjalu nå, men tenker jo tanken siden hun ikke har følelser form meg. Vi har det tipp topp sammen som familie, ikke noe krangling eller noe sånt. Vi har det som før bare at hun ikke føler noe mer enn at vi er gode venner og jeg er i andre enden av skalaen. Det er det som er så vondt. Ser på den vakre kona mi som jeg vil leve resten av livet med og vet at nå føler ikke hun det samme. Er det sånn at etter en vanskelig tid så kan følelser komme tilbake? Vi koser oss på kvelden og ligger inntil hverandre på natta, sex har vi og så det er bare den "følelsen" som mangler. Jeg kan leve en stund sånn, men skulle visst fremtiden😃 Hva om hun om 2 år får følelser for en annen eller er på byen og ting skjer. Hun sier at det siste hun vil, bare ha tid med barna. Håper folk forstår, noen som har trua på at det går seg til? Siste vi vil er at barna skal havne som skilsmissebarn. Anonymous poster hash: 4bb60...374 "Følelsen"??? Dere koser, krangler ikke, har sex, vil ikke at barna skal bli skilsmissebarn. Hva er det egentlig dere mangler i forholdet? Mannen min og meg har mangle flere problemer enn dere beskriver og "følelsen" er en forpliktelse ovenfor hverandre og barna, for oss som familie. Det gnistrer ikke med mindre vi syns den andre er en dust, noe som skjer minst hver dag. Anonymous poster hash: 6f48d...bac
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #3 Skrevet 5. desember 2015 Spørte? Tørte? Run, Forest, ruuuun! Anonymous poster hash: 46d17...9e5
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #4 Skrevet 5. desember 2015 Vanskelig og forklare her kankskje. Hun føler jeg bare er enn en venn og vil helst ha en pause for og se hva som skjer. Men det vil ikke jeg og lar seg heller ikke gjøre så lett.Hun ser vel ikke en fremtid sammen med meg visst hun har meg som venn og jeg vil mer. Jeg er optimistisk og har trua på at det snur, føler ikke det samme fra henne. Intime kun når det er sex og kåt blir man jo etterhvert😃 Ikke noe klining utenom sex, noe jeg kunne tenke meg. Regner med etter 14 år så er det normalt med problemer, me Ser det som ganske stort når den siste biten mannger som gjør at man le er samme som mann og kone. Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #5 Skrevet 5. desember 2015 Jeg ville prøvd å distansere meg litt mer fra min mann om han hadde sagt at han bare hadde vennskapelige følelser for meg. På den måten kunne jeg ha unngått å bli for såret om han engang valgte å dra. For jeg tenker det at det må være utrolig sårende å leve i et forhold der følelsene ikke blir gjenjeldt. Anonymous poster hash: e41e1...509
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #6 Skrevet 5. desember 2015 Det er nettopp det som er så fryktelig vanskelig. Og siden vi har det "fint" sammen ellers så er det ekstra vanskelig. Hun synest det er vanskelig siden hun føler hun ikke er bra nok. Som hun sier, hadde vært enklere om vi begge var på samme nivå. Jeg kan ikke bare skru av følelsene og hun kan ikke bare skru de på. Håper ting ordner seg med tiden, men akkurat nå bruker jeg masse krefter på og holde hodet på "plass" Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #7 Skrevet 5. desember 2015 Spørte? Tørte? Run, Forest, ruuuun! Anonymous poster hash: 46d17...9e5 Det der "Run, Forrest"-sitatet er så overoppbrukt og tynnslitt at det er helt utrolig at noen fremdeles bruker det. (Og i denne sammenhengen var det totalt malplassert!) Det eneste jeg kommer på som er like teit er alle de som av en eller annen merkelig grunn synes "He's not that into you" er et godt svar når noen stiller et spørsmål om forhold. Forresten, jeg kommer på en ting som var enda teitere: Den gangen noen oversatt sitatet til norsk: "Han er bare ikke så inni deg"! Anonymous poster hash: f4d4d...afb
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #8 Skrevet 5. desember 2015 Jeg er hun kona som du beskriver. Nøyaktig samme historie. Vi har også tre barn og et flott liv, men jeg har ingen kjærestefølelser. Jeg skulle ønske jeg hadde det, fordi jeg respekterer samboeren min og syns han er en flott mann.... Jeg har en annen jeg har følelser for. Sånn forelsket-følelser som er vanskelige å overse. Selv om jeg hver dag jobber med å fokusere på samboer og finne meg til ro med familien. Jeg vet ikke om følelser vil oppstå for han igjen. Han håper det, jobber for det, han elsker meg på en helt annen måte enn jeg elsker han. Jeg leter også etter svaret på om følelser kan tennes igjen når de først har slokket. Og hvor mye hensyn skal man ta til familien om man er død innvendig? Man lever bare en gang... skjønner du tankegangen min litt? Mitt spørsmål til deg er; hvor mye og hvor lenge er du villig til å 'ofre' deg for henne? Vil du ikke oppleve stor gjensidig kjærlighet igjen i ditt liv? Jeg spør fordi det er vanskelig å snakke med samboer om dette... Anonymous poster hash: 0a044...3a4
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #9 Skrevet 5. desember 2015 Jeg er hun kona som du beskriver. Nøyaktig samme historie. Vi har også tre barn og et flott liv, men jeg har ingen kjærestefølelser. Jeg skulle ønske jeg hadde det, fordi jeg respekterer samboeren min og syns han er en flott mann.... Jeg har en annen jeg har følelser for. Sånn forelsket-følelser som er vanskelige å overse. Selv om jeg hver dag jobber med å fokusere på samboer og finne meg til ro med familien. Jeg vet ikke om følelser vil oppstå for han igjen. Han håper det, jobber for det, han elsker meg på en helt annen måte enn jeg elsker han. Jeg leter også etter svaret på om følelser kan tennes igjen når de først har slokket. Og hvor mye hensyn skal man ta til familien om man er død innvendig? Man lever bare en gang... skjønner du tankegangen min litt? Mitt spørsmål til deg er; hvor mye og hvor lenge er du villig til å 'ofre' deg for henne? Vil du ikke oppleve stor gjensidig kjærlighet igjen i ditt liv? Jeg spør fordi det er vanskelig å snakke med samboer om dette... Anonymous poster hash: 0a044...3a4 Jeg synes du, kone, er egoistisk! Det er nesten så du ofrer mann og barn for den gnist-følelsen...-Ja, det er normalt ar en blir betatt av andre når en er i er forhold over tid. De beryr ikke ar en skal hive det en har over borde. Tenker ar du er lite takknemlig og tar mannen din som en selvfølge. Det er farlig for forholdet... Anonymous poster hash: 33e2e...05b
SuperFries Skrevet 5. desember 2015 #10 Skrevet 5. desember 2015 Har dere forsøkt å jobbe aktivt med dette? Gå på date, snakke ærlig sammen uten å såre hverandre, gå til veiledning osv? Jeg ville forsøkt å reparere forholdet. Jeg ville gjort alt for å fikse en familie med barn involvert. Men så er jeg også typen som lett kan bli i et forhold uten at man er kjærester lenger.
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #11 Skrevet 5. desember 2015 Jeg er hun kona som du beskriver. Nøyaktig samme historie. Vi har også tre barn og et flott liv, men jeg har ingen kjærestefølelser. Jeg skulle ønske jeg hadde det, fordi jeg respekterer samboeren min og syns han er en flott mann.... Jeg har en annen jeg har følelser for. Sånn forelsket-følelser som er vanskelige å overse. Selv om jeg hver dag jobber med å fokusere på samboer og finne meg til ro med familien. Jeg vet ikke om følelser vil oppstå for han igjen. Han håper det, jobber for det, han elsker meg på en helt annen måte enn jeg elsker han. Jeg leter også etter svaret på om følelser kan tennes igjen når de først har slokket. Og hvor mye hensyn skal man ta til familien om man er død innvendig? Man lever bare en gang... skjønner du tankegangen min litt? Mitt spørsmål til deg er; hvor mye og hvor lenge er du villig til å 'ofre' deg for henne? Vil du ikke oppleve stor gjensidig kjærlighet igjen i ditt liv? Jeg spør fordi det er vanskelig å snakke med samboer om dette... Anonymous poster hash: 0a044...3a4 Hei du kona som har det som min Vi har snakka åpent om det, jeg har gjort dumme ting som feks se på mld og logge på snappen hennes. Ting man IKKE skal gjøre, men har slitt siden jeg vet det har vært følelser for en annen. Hun har latt ting gå lenger enn hun trengte, kunne sagt fra mye før i stede for og håpe det går over. Jeg er villig til og prøve lenge siden det er den fineste, snilleste beste dama i hele verden. Vi er begge 100% enig om at barna skal ha to forelder i samme hus. Det som er så vanskelig siden jeg sliter med lite selvtillit og er sjalu er at det kan dukke opp en annen og hun er jo singel på en måte. Har tatt det opp og hun sier at det ikke er aktuelt, men følelser styrer man ikke over. Jeg lever i håpet på at begge har dratt hverandre ned og da må begge jobber for og komme opp igjen. Hun er nok litt mer på at det er vanskelig og skjønne at ting blir som før. Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #12 Skrevet 5. desember 2015 Jeg er hun kona som du beskriver. Nøyaktig samme historie. Vi har også tre barn og et flott liv, men jeg har ingen kjærestefølelser. Jeg skulle ønske jeg hadde det, fordi jeg respekterer samboeren min og syns han er en flott mann.... Jeg har en annen jeg har følelser for. Sånn forelsket-følelser som er vanskelige å overse. Selv om jeg hver dag jobber med å fokusere på samboer og finne meg til ro med familien. Jeg vet ikke om følelser vil oppstå for han igjen. Han håper det, jobber for det, han elsker meg på en helt annen måte enn jeg elsker han. Jeg leter også etter svaret på om følelser kan tennes igjen når de først har slokket. Og hvor mye hensyn skal man ta til familien om man er død innvendig? Man lever bare en gang... skjønner du tankegangen min litt? Mitt spørsmål til deg er; hvor mye og hvor lenge er du villig til å 'ofre' deg for henne? Vil du ikke oppleve stor gjensidig kjærlighet igjen i ditt liv? Jeg spør fordi det er vanskelig å snakke med samboer om dette... Anonymous poster hash: 0a044...3a4 Hei du kona som har det som min Vi har snakka åpent om det, jeg har gjort dumme ting som feks se på mld og logge på snappen hennes. Ting man IKKE skal gjøre, men har slitt siden jeg vet det har vært følelser for en annen. Hun har latt ting gå lenger enn hun trengte, kunne sagt fra mye før i stede for og håpe det går over. Jeg er villig til og prøve lenge siden det er den fineste, snilleste beste dama i hele verden. Vi er begge 100% enig om at barna skal ha to forelder i samme hus. Det som er så vanskelig siden jeg sliter med lite selvtillit og er sjalu er at det kan dukke opp en annen og hun er jo singel på en måte. Har tatt det opp og hun sier at det ikke er aktuelt, men følelser styrer man ikke over. Jeg lever i håpet på at begge har dratt hverandre ned og da må begge jobber for og komme opp igjen. Hun er nok litt mer på at det er vanskelig og skjønne at ting blir som før. Anonymous poster hash: 4bb60...374 Ja, men er HUN villig til å jobbe for det? Du må ikke gi henne alle sjangsene i verden. Ikke bare mistet du selvtilliten av sånt, men hun kan begynne å tro at hun har deg uansett hva hun gjør. Mange ganger skulle jeg ønsket at samboer kunne blitt sint på meg, kastet meg ut, distansert seg. Da hadde jeg kanskje kjempet mer. Eller dratt tidligere. Hvem vet. Sånn som det er nå, så mangler den følelsen av beundring, nysgjerrighet hos meg. Han er som en bror for meg. Jeg ser det er mange som vil at folk skal holde sammen for barna. Men om en av partene virkelig føler at følelsesaspektet i et forhold er biktig og de savner det intenst... hvor lenge og hvor mye skal man ofre seg for barna? Man lever kun en gang, og det skremmer meg.... Hilsen hun i samme situasjon Anonymous poster hash: 0a044...3a4
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #13 Skrevet 5. desember 2015 Jeg er hun kona som du beskriver. Nøyaktig samme historie. Vi har også tre barn og et flott liv, men jeg har ingen kjærestefølelser. Jeg skulle ønske jeg hadde det, fordi jeg respekterer samboeren min og syns han er en flott mann.... Jeg har en annen jeg har følelser for. Sånn forelsket-følelser som er vanskelige å overse. Selv om jeg hver dag jobber med å fokusere på samboer og finne meg til ro med familien. Jeg vet ikke om følelser vil oppstå for han igjen. Han håper det, jobber for det, han elsker meg på en helt annen måte enn jeg elsker han. Jeg leter også etter svaret på om følelser kan tennes igjen når de først har slokket. Og hvor mye hensyn skal man ta til familien om man er død innvendig? Man lever bare en gang... skjønner du tankegangen min litt? Mitt spørsmål til deg er; hvor mye og hvor lenge er du villig til å 'ofre' deg for henne? Vil du ikke oppleve stor gjensidig kjærlighet igjen i ditt liv? Jeg spør fordi det er vanskelig å snakke med samboer om dette... Anonymous poster hash: 0a044...3a4 Hei du kona som har det som min Vi har snakka åpent om det, jeg har gjort dumme ting som feks se på mld og logge på snappen hennes. Ting man IKKE skal gjøre, men har slitt siden jeg vet det har vært følelser for en annen. Hun har latt ting gå lenger enn hun trengte, kunne sagt fra mye før i stede for og håpe det går over. Jeg er villig til og prøve lenge siden det er den fineste, snilleste beste dama i hele verden. Vi er begge 100% enig om at barna skal ha to forelder i samme hus. Det som er så vanskelig siden jeg sliter med lite selvtillit og er sjalu er at det kan dukke opp en annen og hun er jo singel på en måte. Har tatt det opp og hun sier at det ikke er aktuelt, men følelser styrer man ikke over. Jeg lever i håpet på at begge har dratt hverandre ned og da må begge jobber for og komme opp igjen. Hun er nok litt mer på at det er vanskelig og skjønne at ting blir som før. Anonymous poster hash: 4bb60...374 Ja, men er HUN villig til å jobbe for det? Du må ikke gi henne alle sjangsene i verden. Ikke bare mistet du selvtilliten av sånt, men hun kan begynne å tro at hun har deg uansett hva hun gjør. Mange ganger skulle jeg ønsket at samboer kunne blitt sint på meg, kastet meg ut, distansert seg. Da hadde jeg kanskje kjempet mer. Eller dratt tidligere. Hvem vet. Sånn som det er nå, så mangler den følelsen av beundring, nysgjerrighet hos meg. Han er som en bror for meg. Jeg ser det er mange som vil at folk skal holde sammen for barna. Men om en av partene virkelig føler at følelsesaspektet i et forhold er biktig og de savner det intenst... hvor lenge og hvor mye skal man ofre seg for barna? Man lever kun en gang, og det skremmer meg.... Hilsen hun i samme situasjon Anonymous poster hash: 0a044...3a4 Hun vil jo at det skal ordne seg, det er det hun håper på aller mest. Jeg merker at jeg er litt konfliktsky for tiden, redd for og gjøre ting verre. Tok opp en ting denne uke som kanskje ikke hjalp på, men føltes litt godt og ikke holde igjen. Men som hun sa under sist gang vi snakket så ville hun helst at vi kunne bodd hver for oss i et halvt år og kjent på det. Vi er så uike der, jeg vil være sammen med henne hele tiden fordi det kan snart være over og hun vil være alene. Sånn har det alltid vært, hun enebarn og jeg flere søsken. Ser den at man lever kun en gang, det er og med på og gjøre det vanskelig. Lurer litt, men i hennes tilfelle er de ingen andre i bildet. Jobber sammen med han hun var forelsket i og vet at det er noen mld på en bytur. Men tenker at sånn blir det når man ikke har det tipp topp hjemme. Er vel lov og se så lenge man ikke rører. Vi har pusset opp et hus, lykklige unger, alt er på stell unntatt den følelsen. Men den følelsen er det meste i et forhold. Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #14 Skrevet 5. desember 2015 Til HI: så forferdelig situasjon å være gift og ha barn med en du elsker men som ikke elsker deg tilbake. Syns du fortjener å bli elsket.. Det gjør nok ekstremt vondt, men kanskje du må la henne gå for å ha sjanse til å finne kjærlighet med en som kan elske deg tilbake? Anonymous poster hash: 6a01b...051
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #15 Skrevet 5. desember 2015 Spørte? Tørte? Run, Forest, ruuuun! Anonymous poster hash: 46d17...9e5 Det der "Run, Forrest"-sitatet er så overoppbrukt og tynnslitt at det er helt utrolig at noen fremdeles bruker det. (Og i denne sammenhengen var det totalt malplassert!) Det eneste jeg kommer på som er like teit er alle de som av en eller annen merkelig grunn synes "He's not that into you" er et godt svar når noen stiller et spørsmål om forhold. Forresten, jeg kommer på en ting som var enda teitere: Den gangen noen oversatt sitatet til norsk: "Han er bare ikke så inni deg"! Anonymous poster hash: f4d4d...afb Hehe, enig 👍 Anonymous poster hash: 5d002...255
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #16 Skrevet 5. desember 2015 Til HI: så forferdelig situasjon å være gift og ha barn med en du elsker men som ikke elsker deg tilbake. Syns du fortjener å bli elsket.. Det gjør nok ekstremt vondt, men kanskje du må la henne gå for å ha sjanse til å finne kjærlighet med en som kan elske deg tilbake? Anonymous poster hash: 6a01b...051 Vil jo bare ha henne😃 Hadde vi hatt det trøblete i hverdagen med at vi ikke snakker sammen og div hadde det vært noe annet. Men vi fungere fint sammen, føler det er omtrent som før. Bare at hun ikke har sagt elsker deg på lenge lenge. Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #17 Skrevet 5. desember 2015 Men gjør det ikke også vondt å leve i forhold med en som ikke elsker deg? Dessuten, når du er i et gorhold, hindrer du jo deg selv i å finne en som faktisk elsker deg. Men om du syns det er greit å være i et forhold med en som ikke har følelser for deg, så skjønner jeg ikke hvorfor du postet et innlegg her. Anonymous poster hash: 6a01b...051
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #18 Skrevet 5. desember 2015 Meg igjen, hun i samme situasjon som kona di; Hva har dere prøvd da? Har dere vært i terapi? Du burde stille litt ultimatum, tror jeg. Jeg kommer til å forlate samboer om ikke følelsene mine vekkes. Jeg vil oppleve forelskelse og beundring igjen i livet mitt. Helst med han, men jeg greier ikke å finne opp følelser som ikke er der... jeg unner han å bli forgudet også. Han vil nok finne ei flott kvinne (en av grunnene til at jeg vet jeg ikke har så mye følelser for han, er at jeg ønsker å se han lykkelig med noen andre! Jeg er i overkant sjalu med de jeg elsker..) har du stilt kona di det spørsmålet? Hvordan hun hadde følt det om du var sammen med noen andre? Anonymous poster hash: 0a044...3a4
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #19 Skrevet 5. desember 2015 Men gjør det ikke også vondt å leve i forhold med en som ikke elsker deg? Dessuten, når du er i et gorhold, hindrer du jo deg selv i å finne en som faktisk elsker deg. Men om du syns det er greit å være i et forhold med en som ikke har følelser for deg, så skjønner jeg ikke hvorfor du postet et innlegg her. Anonymous poster hash: 6a01b...051 Gjør veldig vondt ja, me Er jo henne jeg vil ha. Klarer heller ikke og se for meg et liv uten og se barna hver dag. Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #20 Skrevet 5. desember 2015 Meg igjen, hun i samme situasjon som kona di; Hva har dere prøvd da? Har dere vært i terapi? Du burde stille litt ultimatum, tror jeg. Jeg kommer til å forlate samboer om ikke følelsene mine vekkes. Jeg vil oppleve forelskelse og beundring igjen i livet mitt. Helst med han, men jeg greier ikke å finne opp følelser som ikke er der... jeg unner han å bli forgudet også. Han vil nok finne ei flott kvinne (en av grunnene til at jeg vet jeg ikke har så mye følelser for han, er at jeg ønsker å se han lykkelig med noen andre! Jeg er i overkant sjalu med de jeg elsker..) har du stilt kona di det spørsmålet? Hvordan hun hadde følt det om du var sammen med noen andre? Anonymous poster hash: 0a044...3a4 Har ikke prøvd terapi, bare snakket oss i mellom og prøve og ta tiden til hjelp. Det som er nå er at hun ikke vil i et nytt forhold. Og det er jo det jeg er redd plutselig kan skje etterhvert. I kveld er hun på julebord med han hun har vært forelsket i. Tanken har jo streifet meg at noe kan skje. Men hun vet åssen jeg har det så det ville vært så fantastisk ille gjort at føler meg sikker på at det skjer ikke. Hvor lenge har du følt det sånn? Jeg skjønner jo at ting ikke skjer over helga. Og hun håper jo at det ordner seg og siden vi var det fint sammen. Det som gjør det så vanskelig, men samtidig så fint visst du skjønner. Anonymous poster hash: 4bb60...374
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #21 Skrevet 5. desember 2015 Spørte? Tørte? Run, Forest, ruuuun! Anonymous poster hash: 46d17...9e5 Hvorfor?? Må bare spørre .... hvorfor??? Anonymous poster hash: 77d83...6d8
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #22 Skrevet 5. desember 2015 Jeg har det på samme måte som kona di.. Følelsene mine er døde😥 jeg finner bare ikke tilbake til gnisten. Jeg har ikke snakket med mannen enda, prøver å finne tilbake, fordi jeg ikke klarer å se for meg å ikke se barna hver dag.. Vil ikke ødelegge deres lykke for min egen. Samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg kan bli i et forhold uten å ha følelser. Var på julebord i går, flørta en del, men har for mye respekt for mannen til å gjøre noe mer enn uskyldig flørting. Er det noen der ute som har funnet tilbake til tidligere følelser? Anonymous poster hash: 695b8...8cb
Anonym bruker Skrevet 5. desember 2015 #23 Skrevet 5. desember 2015 Jeg har vært i din situasjon. Men, her valgte mannen å gå etter 15 år pga han ikke har kjærestefølelsene lenger. Hos oss også så fungerte alt. Til og med sexlivet. Vi hadde sex nesten hver dag i tillegg så jobbet og trente han som han ønsket. Så hva han eksakt er ute etter vet jeg ikke. Men, det eneste jeg kan si er lykke til. Du er absolutt ikke i en situasjon jeg misunner deg... Anonymous poster hash: 911c8...62c
Anonym bruker Skrevet 7. desember 2015 #24 Skrevet 7. desember 2015 Jeg har det på samme måte som kona di.. Følelsene mine er døde😥 jeg finner bare ikke tilbake til gnisten. Jeg har ikke snakket med mannen enda, prøver å finne tilbake, fordi jeg ikke klarer å se for meg å ikke se barna hver dag.. Vil ikke ødelegge deres lykke for min egen. Samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg kan bli i et forhold uten å ha følelser. Var på julebord i går, flørta en del, men har for mye respekt for mannen til å gjøre noe mer enn uskyldig flørting. Er det noen der ute som har funnet tilbake til tidligere følelser? Anonymous poster hash: 695b8...8cb Hvordan er livet ellers da? Har dere sex, fungerer hverdagen, er barna store eller små? Anonymous poster hash: d385b...cd2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå