Litt nysgjerrighet. Foreldre som lar barna være "sjef"

[Anonym bruker]

Skriver dette kun av ren nysgjerrighet, ikke dømming.

Jeg er klar over at jeg selv er en ganske "streng" småbarnsmor. Jeg tillater ikke sønnen min å sutre, sjefe og tulle om enhver ting (selv om det så klart hender). Han må ha på de klærne jeg finner frem, spise den maten han får osv. Så har jeg en venninne som er stikk motsatt. Hvis barnet nekter å ha på seg en jakke med feil farge, så finner hun en annen jakke. Hvis barnet ikke vil drikke av lilla kopp, finner hun en ny kopp. Hvis de har planer men ungen sutrer og ikke vil, så avlyser hun planene. Det skal nevnes at barnet hennes er veldig rolig, forsiktig og behagelig, men veldig bestemt. 

Så det jeg er nysgjerrig på, er om noen av dere har vært like min venninne og om denne bestemtheten har gitt seg, eller  har det kun blitt verre med tiden? 

Anonymous poster hash: 9f4a8...d34

[Anonym bruker]

Jeg kjører også ganske streng oppdragelse, men lar likevel noen kamper gå. Jeg føler ikke det gjør så mye om jeg gir etter for den lille koppen isteden for den blå eller batmantrusa isteden for den vanlige hvite jeg har funnet fram. Han velger også frokosten sin selv. Det er jo viktig for barnets utvikling å føle at de har en bestemmelserett de og. Men når det kommer til de store tingene så har jeg klare regler på hva som er greit og ikke og jeg må også ha en viss kontroll over hverdagen når jeg er alene med begge barna for at det skal gå rundt uten masse kamper. Jeg er derfor streng på hvordan jeg vil ha ting, "nå går vi å pusser tenner, kler på og går til barnehagen". Da gir jeg ikke etter for sutring og forsøk på å ikke gjøre som jeg sier. Det har de vendt seg til og hører heldigvis etter. Blir nok kanskje litt for raskt sint og har ikke den beste tålmodigheten så skulle nok sikkert vært litt bedre der, ingen foreldre er perfekte. Føler at hvis jeg skal klare hverdagen og tiden alene med de små så må ting gå på mine premisser hvis jeg skal orke alt sammen. Tror folk må gjøre det som fungerer for dem, og folk har forskjellig oppdragelse. Sånn er det bare.

 

Anonymous poster hash: a9e49...856

[Anonym bruker]

Jeg har vært ganske ettergivende for eldste. Hun har alltid vært en veldig god og snill men bestemt unge, mens jeg alltid har prøvd å gjøre alle til lags og er dårlig på å sette grenser. Men dette har stoppet seg selv ganske greit da jeg ikke orket mer og ting ikke fungerte.

 

Nå er det mer som første svaret. Noen ting får hun bestemme selv (klær, frokost, kopp osv), men med litt veiledning så hun ikke går ut i trusa om vinteren og spiser sjokolade til frokost.

 

Tannpuss, middag og leggerutiner er fastsatt. Dersom hun ikke vil ha middag så lager jeg ikke lenger noe eget til henne, da er det ikke mat før kvelds (hun er småspist, kresen og tynn som ei flis, så jeg har strekt meg langt for å få i henne noe som helst). Hun ender som regel uten middag da, men vi håper det bedrer seg snart.

 

Nå fungerer ting mye bedre og det blir mindre sure miner Godt for alle parter.

 

Anonymous poster hash: 3ca5d...56f

[Anonym bruker]

Jeg velger mine kamper. Bekledning, farge på kopp etc gir jeg meg på.

Jeg er streng på å gjøre det de får beskjed om, oppføre seg ved bordet, svare høflig og rett og slett te seg.

 

Anonymous poster hash: 723b6...8d6

[Anonym bruker]

Jeg kjører også ganske streng oppdragelse, men lar likevel noen kamper gå. Jeg føler ikke det gjør så mye om jeg gir etter for den lille koppen isteden for den blå eller batmantrusa isteden for den vanlige hvite jeg har funnet fram. Han velger også frokosten sin selv. Det er jo viktig for barnets utvikling å føle at de har en bestemmelserett de og. Men når det kommer til de store tingene så har jeg klare regler på hva som er greit og ikke og jeg må også ha en viss kontroll over hverdagen når jeg er alene med begge barna for at det skal gå rundt uten masse kamper. Jeg er derfor streng på hvordan jeg vil ha ting, "nå går vi å pusser tenner, kler på og går til barnehagen". Da gir jeg ikke etter for sutring og forsøk på å ikke gjøre som jeg sier. Det har de vendt seg til og hører heldigvis etter. Blir nok kanskje litt for raskt sint og har ikke den beste tålmodigheten så skulle nok sikkert vært litt bedre der, ingen foreldre er perfekte. Føler at hvis jeg skal klare hverdagen og tiden alene med de små så må ting gå på mine premisser hvis jeg skal orke alt sammen. Tror folk må gjøre det som fungerer for dem, og folk har forskjellig oppdragelse. Sånn er det bare.

 

Anonymous poster hash: a9e49...856

 

What she said!

 

Anonymous poster hash: d274e...3a4

[Anonym bruker]

Vi velger også kampene våre. Noen ting er ikke tilgjengelig for diskusjon, andre ganger kan vi tøye strikken og på enkelte ting kan barnet velge selv. F.eks han får velge pålegg, men ikke ombestemme seg førti ganger eller kreve noe nytt etter han har bestemt seg og brødskiva er smurt. 

 

Og noen ganger blir jeg så imponert over småens forhandlingsevne at han får viljen sin. Vil heller være lengre i barnehagen enn å bli med på butikken? Helt greit, jeg kan hente etterpå. Utsette leggetid ti minutter fordi han "må ringe mormor" er også greit en gang i blandt, men ikke hver dag. Og noen ganger er det greit at regelen "kun en sang på sengekanten" må vike fordi bamsen ikke hørte etter når jeg sang første gangen. Alle bamsene får ikke hver sin sang, men i morgen kan vi huske å synge for alle før vi legger oss.

 

Anonymous poster hash: be733...21b

[Anonym bruker]

Jeg kjører også ganske streng oppdragelse, men lar likevel noen kamper gå. Jeg føler ikke det gjør så mye om jeg gir etter for den lille koppen isteden for den blå eller batmantrusa isteden for den vanlige hvite jeg har funnet fram. Han velger også frokosten sin selv. Det er jo viktig for barnets utvikling å føle at de har en bestemmelserett de og. Men når det kommer til de store tingene så har jeg klare regler på hva som er greit og ikke og jeg må også ha en viss kontroll over hverdagen når jeg er alene med begge barna for at det skal gå rundt uten masse kamper. Jeg er derfor streng på hvordan jeg vil ha ting, "nå går vi å pusser tenner, kler på og går til barnehagen". Da gir jeg ikke etter for sutring og forsøk på å ikke gjøre som jeg sier. Det har de vendt seg til og hører heldigvis etter. Blir nok kanskje litt for raskt sint og har ikke den beste tålmodigheten så skulle nok sikkert vært litt bedre der, ingen foreldre er perfekte. Føler at hvis jeg skal klare hverdagen og tiden alene med de små så må ting gå på mine premisser hvis jeg skal orke alt sammen. Tror folk må gjøre det som fungerer for dem, og folk har forskjellig oppdragelse. Sånn er det bare.

 

Anonymous poster hash: a9e49...856

Jeg gjør som deg, jeg velger ikke alt for gutten Han får velge f.eks frokost, middag innimellom osv. Men da gir jeg ofte noen alternativer. Slik at han føler han får velge, samtidig som han ikke får velge fritt. F.eks: "vil du ha laks og poteter eller seifilet og agurksalat? " 

Han får også velge sin egen påkledning av og til (han er bare 3, så vi er fortsatt i den alderen hvor jeg velger klær), men når jeg sier nei til en shorts nå på vinteren, så legger han den pent tilbake og velger noe jeg godkjenner. 

En annen ting jeg er litt nysgjerrig på er om denne bestemtheten er naturlig, eller om det kommer av at foreldrene har godtatt fra tidlig alder? Jeg har vært bestemt fra dag 1, og han godtar fint hvis jeg sier at han er nødt til å drikke av den rosa koppen, fordi den blå er i vaskemaskinen. Jeg har liksom aldri opplevd så store kamper. Er jeg bare "heldig"? Er noen barn faktisk så bestemte at foreldrenes innsats ikke har noen virkning? 

 

 

 

Anonymous poster hash: fd721...23d

[Anonym bruker]

Jeg gidder ikke insistere på en gul kopp om jeg har en rosa ren kopp. Den kampen gidder jeg ikke ta. Tar de på seg tørre, rene klær som er varme nok, bryr jeg meg ikke om de ikke matcher. Frokost og matpakker får de også være med å bestemme.

Andre ting bestemmer jeg f.eks bilbelte skal alltid brukes, når det er leggetid osv. osv. Det finnes en gylden middelvei mellom for streng og "barnet-bestemmer-alt".

 

Anonymous poster hash: 208ba...cd0

[Anonym bruker]

 

Skriver dette kun av ren nysgjerrighet, ikke dømming.

 

Jeg er klar over at jeg selv er en ganske "streng" småbarnsmor. Jeg tillater ikke sønnen min å sutre, sjefe og tulle om enhver ting (selv om det så klart hender). Han må ha på de klærne jeg finner frem, spise den maten han får osv. Så har jeg en venninne som er stikk motsatt. Hvis barnet nekter å ha på seg en jakke med feil farge, så finner hun en annen jakke. Hvis barnet ikke vil drikke av lilla kopp, finner hun en ny kopp. Hvis de har planer men ungen sutrer og ikke vil, så avlyser hun planene. Det skal nevnes at barnet hennes er veldig rolig, forsiktig og behagelig, men veldig bestemt.

 

Så det jeg er nysgjerrig på, er om noen av dere har vært like min venninne og om denne bestemtheten har gitt seg, eller har det kun blitt verre med tiden?

 

Anonymous poster hash: 9f4a8...d34

Jeg lytter til barna mine så langt det lar seg gjøre, men det går et skille mellom å lytte til dem og å la dem bestemme. Jeg som er voksen klarer å bedømme rekkevidden av handling og ønsker, det kan ikke dem, derfor må jeg av og til bestemme ting de ikke er enig i. Men jeg tvinger ikke barna mine til å ha på seg klær de ikke vil gå i eller drikke av en kopp med "feil" farge bare for å vise dem hvem som er sjef.

 

Når det er sagt kan du ta deg en titt i barneloven - den regulerer forholdet mellom deg og barnet ditt. Den (og øvrig norsk lov) krever at du er ganske lydhør for barnets ønsker og de har rett til medvirkning.

 

Anonymous poster hash: d6590...674

[Anonym bruker]

Så lenge valget står mellom to ulike fornuftige klesplass, så får barnet naturligvis velge selv. Ufornuftige klær, eller ønske om å bruke antrekk som allerede har blitt brukt to dager, det sier jeg nei til.

 

Å avlyse planer kun fordi barnet ikke vil, eller som en konsekvens for dårlig oppførsel, det gjør jeg aldri. Man har en forpliktelse ovenfor andre man har avtalt med. Jeg kan derimot ikke legge planer med for kort tidsmargin, for med et barn som er stort til å bli tvangspåkledd og bært avgårde, så må jeg ha en to- tre kvarter på meg til å motivere og ta kampen dersom det ikke er noe barnet har veldig lyst til selv.

 

Jeg tror det er like usunt om barn aldri får bestemme noe, som motsatt. De skal tross alt lære seg å bli selvstendige og utviklet evnen til å ta gode valg.

 

 

Anonymous poster hash: 2ed6b...8b4

[Anonym bruker]

Vi velger våre kamper med omhu. Barnet får f.eks. lov til å bestemme hva det skal ha på seg, men vi bestemmer mengden klær (vil du ha på deg tynn jakke når det er kaldt, skal du ha på en tykk genser under, ja du kan selvsagt bruke kjole når det er minusgrader, men du skal ha ullbukse under osv). MEN det å gjøre helt vanlige hverdagslige ting så er det noe annet. (Du drikker av den koppen som er satt frem. I morgen kan du dekke bordet og bestemme f.eks.)

Anonymous poster hash: 683fd...e38

[Anonym bruker]

Mine barn får bestemme det jeg sier de får bestemme.

Jeg jobber i barnehage og ser at tydelige grenser er veldig viktig for å få veltipassede barn. Jeg får vondt av barn som tror at jorden går i bane rundt dem. Jeg har mødt barn som ikke drikker fordi de ikke får den blå koppen, Gråter i timesvis fordi de ikke får sko på seg når det regner eller nekter å leke fordi de ikke får DEN spaden. Hjemme må man forberede barna på hvordan "den virkelige verden" er og det betyr at de faktisk ikke får bestemme alt. Av og til får de velge mellom den rosa eller blå koppen, men som regel må de faktisk bare ta den de får. De får velge pålegg, men når skiven er smurt så er det det de får.

Alt for mange foreldre diller med ungene og skaper unødvendig stress både for seg selv og barnet. Barnet får alt for mye ansvar når de skal bestemme selv. JEG vet hva som er best for mitt barn. Selvsagt får de mer ansvar for egne valg jo eldre de blir.

 

Anonymous poster hash: 76a53...fc9

[Anonym bruker]

Mine barn får bestemme det jeg sier de får bestemme.

Jeg jobber i barnehage og ser at tydelige grenser er veldig viktig for å få veltipassede barn. Jeg får vondt av barn som tror at jorden går i bane rundt dem. Jeg har mødt barn som ikke drikker fordi de ikke får den blå koppen, Gråter i timesvis fordi de ikke får sko på seg når det regner eller nekter å leke fordi de ikke får DEN spaden. Hjemme må man forberede barna på hvordan "den virkelige verden" er og det betyr at de faktisk ikke får bestemme alt. Av og til får de velge mellom den rosa eller blå koppen, men som regel må de faktisk bare ta den de får. De får velge pålegg, men når skiven er smurt så er det det de får.

Alt for mange foreldre diller med ungene og skaper unødvendig stress både for seg selv og barnet. Barnet får alt for mye ansvar når de skal bestemme selv. JEG vet hva som er best for mitt barn. Selvsagt får de mer ansvar for egne valg jo eldre de blir.

 

Anonymous poster hash: 76a53...fc9

[Anonym bruker]

Barnets farmor mente forresten at jeg lot barnet være "sjef" hver gang jeg løftet det opp når det gråt som spedbarn, lot barnet velge mellom to typer pålegg og ikke kjeftet år barnet vridde på seg på restaurant som treåring....

 

En forelder skal ikke være en sjef, de skal være en trygg rollemodell som klarer å skille viktige kamper fra uviktige, gir barna kjærlighet og lar barna gradvis få ta små valg- mener jeg.

 

 

Anonymous poster hash: 2ed6b...8b4

[Anonym bruker]

Mine barn får bestemme det jeg sier de får bestemme.

Jeg jobber i barnehage og ser at tydelige grenser er veldig viktig for å få veltipassede barn. Jeg får vondt av barn som tror at jorden går i bane rundt dem. Jeg har mødt barn som ikke drikker fordi de ikke får den blå koppen, Gråter i timesvis fordi de ikke får sko på seg når det regner eller nekter å leke fordi de ikke får DEN spaden. Hjemme må man forberede barna på hvordan "den virkelige verden" er og det betyr at de faktisk ikke får bestemme alt. Av og til får de velge mellom den rosa eller blå koppen, men som regel må de faktisk bare ta den de får. De får velge pålegg, men når skiven er smurt så er det det de får.

Alt for mange foreldre diller med ungene og skaper unødvendig stress både for seg selv og barnet. Barnet får alt for mye ansvar når de skal bestemme selv. JEG vet hva som er best for mitt barn. Selvsagt får de mer ansvar for egne valg jo eldre de blir.

 

Anonymous poster hash: 76a53...fc9

 

Har de først valgt pålegg, men ombestemmer seg etterpå, så må de vær så god spise det som er klart eller la være ja...

 

 

Anonymous poster hash: 2ed6b...8b4

[Anonym bruker]

Den bestemtheten noen barn kan utvikle av å få være med å bestemme en del ting, kan forresten være et pes for foreldre og andre i det daglige, men for noen barn kan det utgjøre forskjellen på overgrep/ikke overgrep. Å lære seg å kjenne igjen hva man føler, så sette ord på dem og så tørre å si det og stå for det, det krever selvinnsikt og det krever mot. Det er den "bestemtheten" de øver opp i det daglige, og som er så veldig nødvendig for dem å ha den dagen de møter en mann på lekeplassen som spør om de vil kjenne i lomma hans. Jo mer "ytrestyrt" et barn er, jo mer sårbart blir det i sånne og lignende situasjoner.

 

Anonymous poster hash: d6590...674

[Anonym bruker]

Tja, det er vel litt begge deler tenker jeg. Jeg har en 4-åring som alltid har vært veldig bestemt når det gjelder ting som er viktig for ham, selv om jeg ikke tror jeg har latt ham bestemme mer enn andre. Hvilke klær han skal ha på seg har han aldri brydd seg om, så der har jeg heller ikke brydd meg med å gi ham noe valg. Med unntak av en jakke en gang som han virkelig hatet fordi den var ubehagelig å gå med. Da slapp han, så den ga vi bort.

 

Men han får velge hvilken kopp han skal drikke av. Det er sånne ting som er viktig for ham, men knekkende likegyldig for meg, så hvorfor skal ikke han få bestemme det? Han får også velge pålegg, men ikke en eneste gang har jeg smurt på ny brødskive fordi han har ombestemt seg. Likevel prøver han seg overraskende ofte.

 

Men så er det andre ting som han egentlig aldri prøver å bestemme eller protestere mot - ting som det hadde vært helt uaktuelt å la ham bestemme, f.eks. sånt som går på sikkerhet. Kanskje fordi min bestemthet har kommet tydeligere frem der, mens når det gjelder pålegget så har det skint gjennom at jeg egentlig har tenkt at det hadde vært enklest å gi etter?

Anonymous poster hash: 08c07...6ff