Blir dere provosert av folk som stiller for mye opp for barna?

[Anonym bruker]

Jeg begynner å lure på om jeg blir det fordi min oppvekst var totalt motsatt. Jeg kunne ikke stole på at foreldrene mine støttet meg. Min mor tok alltid andres side om jeg opplevde en konflikt, så jeg fikk aldri trygghet på at jeg og mitt velbefinnende var viktig. Jeg husker at en klassevenninnes mor provoserte meg veldig. Helt opp til videregående skjelte hun ut lærere og trenere om hun mente at datteren ble urettferdig behandlet. Nå lurer jeg på om  det som provoserte meg var at hun fikk for mye av noe jeg ikke fikk og at det ble en påminning om at ikke engang foreldrene mine syns det var viktig at jeg hadde det bra?

 

 

Anonymous poster hash: 7f5e8...110

[Anonym bruker]

Vi som foreldre kan jo ikke ta ungene vår sin side, om ungene våre har gjort noe galt. Da lærer vi de jo ikke forskjellen på rett og galt.

Det er allikevel viktig at vi ser de, og at vi støtter de, at de ikke skal tape for nye ansikt og at de føler seg trygge på at vi er der for de om ting røyner på.

Det er balanse som er viktig, og rettferdighet.

 

Lærere for eksempel har ikke alltid rett. Vår eldste ble mobbet av læreren. Det er konstatert av fylkesmannen, og videre er læreren tatt ut av klassen.

 

Det var mye sv dette med at vår fikk skyld IG ansvar for hva andre hadde gjort. Vi ble oppringt om "slemme" ting vår hadde gjort. Det var enten oppspinn eller blåst ut av proposjoner.

Vi støttet læreren i begynnelsen, men tilslutt begynte vi å stole på vårt var . Det ble satt i gang undersøkelser og vi skulle stolt på vårt barn gelé vrien. Det er viktig at vi alltid har båre barns interesse som nummer en.

 

Anonymous poster hash: f748f...2e7

[Anonym bruker]

Vi som foreldre kan jo ikke ta ungene vår sin side, om ungene våre har gjort noe galt. Da lærer vi de jo ikke forskjellen på rett og galt.

Det er allikevel viktig at vi ser de, og at vi støtter de, at de ikke skal tape for nye ansikt og at de føler seg trygge på at vi er der for de om ting røyner på.

Det er balanse som er viktig, og rettferdighet.

 

Lærere for eksempel har ikke alltid rett. Vår eldste ble mobbet av læreren. Det er konstatert av fylkesmannen, og videre er læreren tatt ut av klassen.

 

Det var mye sv dette med at vår fikk skyld IG ansvar for hva andre hadde gjort. Vi ble oppringt om "slemme" ting vår hadde gjort. Det var enten oppspinn eller blåst ut av proposjoner.

Vi støttet læreren i begynnelsen, men tilslutt begynte vi å stole på vårt var . Det ble satt i gang undersøkelser og vi skulle stolt på vårt barn gelé vrien. Det er viktig at vi alltid har båre barns interesse som nummer en.

 

Anonymous poster hash: f748f...2e7

Det er ikke snakk om å ikke støtte ting jeg gjorde som var galt. Det er snakk om å alltid møte meg med "det er nok du som har gjort noe galt". Min mor hadde aldri støttet meg ovenfor en slik lærer med mindre hun kunne bruke det til sin egen fordel. Det jeg lærte var at det var andre regler for hva som var akseptabel oppførsel for meg og for andre=jeg hadde lavere verdi. Jeg lære å tvile på meg selv og ting jeg hadde opplevd. Rett og galt var vanskelig ja, fordi det var en selvfølge at andre kunne gjøre ting som det var hårreisende at jeg gjorde.

 

Jeg tror ikke en slik dynamikk er lett å forstå om en bare har erfaring med normalt kjærlige foreldre.

 

Anonymous poster hash: 7f5e8...110

[Anonym bruker]

Vi legger nok litt forskjellig i det å "stille opp" for barna..? Jeg stiller alltid opp for ungene mine ifa å kjøre, hente, veilede, baker til tilstelninger, stiller som trener og dirigent, hjelper med lekser, er alltid tilgjenglig uansett hva de trenger av meg osv..

 

Men nei, jeg kjemper ikke alltid barnas kamper. Å løse konflikter, si ifra om de føler seg urettferdig behandlet osv, er en del av det å vokse opp og bli selvstendig. Ser selvfølgelig an alder og alvorlighetsgrad på problemene, men jeg snakker dem aldri opp etter ryggen. Jeg kjenner ungene mine, og jeg er verken døv eller blind, jeg VET godt hva de er i stand til og ikke

Jeg lytter, gir råd og veiledning og jeg lar dem betro seg til meg uansett hva det gjelder, men jeg sier også klart ifra om jeg mener det er DE som er urimelige/overreagerer..

 

Å kjefte og smelle på trenere, lærere osv, det gjør jeg aldri, men ja, jeg kan lufte et problem med dem om barna uttrykker at noe er galt.

 

Vet ikke om dette svaret hjalp noe særlig

 

Anonymous poster hash: 2f25d...c6e

[Anonym bruker]

Jeg forsøkte å gi et nyansert svar. Jeg mente å stresse viktigheten av å ta ens barns side. Det er i mine øyne bedre å støtte en gang for mye, enn å støtte for lite. At det er viktig å vise at man står opp for dem, og på for dem.

 

Så svaret på spørsmålet ditt er nok nei. Nei, blir ikke provosert av det.

 

Når det gjelder det fu opplevde fra fin mor så høres det ut som å være et av flere utslag av omsorgssvikt. Du sier hun ville støttet deg om det gagnet henne selv. Høres ut dom hun har dyptliggende problemer.

Det er bra du reflekterer over det, og i voksen alder hever deg over det, og bruker det som erfaring til å unngå at du ikke stiller opp for done egne barn. Vi burde ha reagert før. Vi var for trege.

 

Stole på seg selv dom foreldre, og stole på sine egne barn, og fremdeles elske og akseptere barna for den de er, om de skulle trå feil en gang eller to 😊

 

 

 

Anonymous poster hash: f748f...2e7

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det finnes en gylden middelvei her. Jeg som jobber med barn opplever altfor ofte at foreldre unnskylder barna sine når de gjør gale handlinger. Slik lærer disse barna at de kan komme unna med å behandle andre barn dårlig. Jeg som mor er veldig bevisst dette og har barnet mitt behandlet andre barn dårlig slår jeg hardt ned på det. Samtidig er jeg var for hvordan de opplever hverdagen og har det. Hvis jeg får inntrykk av at de blir urettferdig behandlet og trenger støtte skal jeg selvfølgelig ta den kampen.

 

Anonymous poster hash: 07daf...d19

[Anonym bruker]

Vi legger nok litt forskjellig i det å "stille opp" for barna..? Jeg stiller alltid opp for ungene mine ifa å kjøre, hente, veilede, baker til tilstelninger, stiller som trener og dirigent, hjelper med lekser, er alltid tilgjenglig uansett hva de trenger av meg osv..

 

Men nei, jeg kjemper ikke alltid barnas kamper. Å løse konflikter, si ifra om de føler seg urettferdig behandlet osv, er en del av det å vokse opp og bli selvstendig. Ser selvfølgelig an alder og alvorlighetsgrad på problemene, men jeg snakker dem aldri opp etter ryggen. Jeg kjenner ungene mine, og jeg er verken døv eller blind, jeg VET godt hva de er i stand til og ikke

Jeg lytter, gir råd og veiledning og jeg lar dem betro seg til meg uansett hva det gjelder, men jeg sier også klart ifra om jeg mener det er DE som er urimelige/overreagerer..

 

Å kjefte og smelle på trenere, lærere osv, det gjør jeg aldri, men ja, jeg kan lufte et problem med dem om barna uttrykker at noe er galt.

 

Vet ikke om dette svaret hjalp noe særlig

 

Anonymous poster hash: 2f25d...c6e

Har du lest hovedinnlegget? Jeg har aldr ment eller savnet at mine foreldre skulle kjempe kampene mine for meg. Jeg har savnet støtte og veiledning. Jeg fikk ikke veiledning når jeg opplevde utfordende ting, jeg fikk bare vite at jeg alltid tok feil og de som var uenige eller slemme mot meg alltid hadde rett. Derfor reagerte jeg heller ved å tvile og skylde på meg selv i stedet for å ta disse kampene. Jeg syns det var provoserende når min venninnes mor  gikk for langt den andre veien. Min venninne fikk bekreftelse på at hun var mer verdt enn andre, jeg trodde da at det var det som provoserte meg. Nå lurer jeg på om det var det å se et ekstremt utrykk for omsorg var det som provoserte meg, ikke det at det helt tydlelig var noe galt i hvordan moren valgte å støtte datteren. Det var ingen som så at noe var galt hjemme hos oss.

 

Anonymous poster hash: 7f5e8...110