Synes livet er litt kjipt for tiden

[Anonym bruker]

Jeg har vært alenemor med to små siden minste var baby. 6 år siden nå. Min ex var ikke snill, mye sjalusi, alkohol og utroskap fra hans side. Mye konflikt rundt barna i starten, dette har roet seg nå. Han har lite samvær.Jeg tok en videreutdanning da barna var 1 og 3 år gammel, middag hver dag, rent hus, mye tid med barna, trente.. Alt tilsynelatende I orden.

Fikk meg samboer, alt fryd og gammen i starten. Flyttet et sted midt i mellom pga barna hans og min familie. Likevel for langt unna til å opprettholde like god kontakt med familien og venner. Han jobber mye borte, jeg er alene ca halve året. Har mye ansvar, jobb, hus og hjem og diverse andre ting som gjør at det er ikke bare å reise bort noen dager. Det jeg tror er at alt ser rimelig perfekt ut på utsiden, veloppdragne barn, god økonomi, er med på ting med barna osv. Men jeg føler meg som et vrak! Merker selv at jeg smiler nesten aldri! Barna har en sur mamma hjemme, som ikke orker bråk og rot. Som kjefter på dem, får dårlig samvittighet, som ikke orker å bli med dem ut, som egentlig ikke orker noe når middagen er unnagjort. Men joda, middag hver dag, rene pene klær på skolen, leksene gjort, rent hus, barnas venner på besøk. Kjennes ut som strengen ryker snart og det er skremmende! Ingen vet, sitter her alene kveld etter kveld. Samboeren skjønner ikke..sier bare jeg må bestemme meg å ta meg sammen. I tillegg er min mor blitt syk og jeg er den som har ansvaret med å følge opp med lege ol da ingen andre har mulighet. Har også et barn som ble utsatt for seksuelt overgrep for en tid tilbake. Barnet har ikke fått noen reaksjoner på det, det var fra en person vi kjenner godt og ikke grovt overgrep. Men familien til denne personen har lagt meg for hat fordi jeg anmeldte det..

Til slutt, vet ikke hva jeg vil med dette egentlig. Bare få si at jeg håper ting blir lettere;) Og ønsker meg noen å snakke med. Barna mine fortjener en mor som kan le med dem.

 

Anonymous poster hash: b31bc...a27

[Anonym bruker]

Snakk med legen din, Hi. Få noen å snakke med. Til neste gang mannen din er hjemme, få ham med til familievernkontoret. Det er ikke bare for ham å si at du må bestemme deg for å ta deg sammen. Det er et problem at han er så mye borte. Da må dere finne en måte å løse det på. Enten må han bytte jobb så han er mer hjemme, eller så må dere få en ordning hvor du har mer avlastning i de periodene han er borte og nå når din mor er syk.

 

Når han er så mye borte så ville det kanskje vært bedre å bo nærmere din familie, så kunne han og/eller barna hans reist for samvær?

 

Dere er to i dette forholdet, da er dere to som også må jobbe for å få ting til å fungere - for dere begge!

Det fungerer for ham, men så lenge det ikke fungerer for deg så er det også et problem for ham.

 

Skaff deg hjelp for din egen del, Hi, du har vært gjennom mye tidligere, det kan hende du ikke har fått bearbeidet det ordentlig. Slikt kan ligge og gnage uten at man forstår det. Og så får du mannen med på familievernkontoret neste gang han er hjemme slik at dere kan få til noen konstruktive løsninger som vil fungere for dere begge to.

Anonymous poster hash: 466ce...131

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå det veldig bra.

Jeg er alene med 2 små, også siden yngste var baby 2.5 år nå. Ingen ny i mitt liv. Men føler at jeg ikke streker til. Mye kjeft og smell. roter hele tiden osv.

 

Ungene fortjener så mye bedre

Anonymous poster hash: 73c7f...267

[Anonym bruker]

 

Snakk med legen din, Hi. Få noen å snakke med. Til neste gang mannen din er hjemme, få ham med til familievernkontoret. Det er ikke bare for ham å si at du må bestemme deg for å ta deg sammen. Det er et problem at han er så mye borte. Da må dere finne en måte å løse det på. Enten må han bytte jobb så han er mer hjemme, eller så må dere få en ordning hvor du har mer avlastning i de periodene han er borte og nå når din mor er syk.

 

Når han er så mye borte så ville det kanskje vært bedre å bo nærmere din familie, så kunne han og/eller barna hans reist for samvær?

 

Dere er to i dette forholdet, da er dere to som også må jobbe for å få ting til å fungere - for dere begge!

Det fungerer for ham, men så lenge det ikke fungerer for deg så er det også et problem for ham.

 

Skaff deg hjelp for din egen del, Hi, du har vært gjennom mye tidligere, det kan hende du ikke har fått bearbeidet det ordentlig. Slikt kan ligge og gnage uten at man forstår det. Og så får du mannen med på familievernkontoret neste gang han er hjemme slik at dere kan få til noen konstruktive løsninger som vil fungere for dere begge to.

 

Anonymous poster hash: 466ce...131

Takk for svar:) Det ligger nok endel gammelt baki der je. Jeg har prøvd å få han med meg på famkontoret I 1 år nå, han ser ikke vitsen med å få en person som ikke kjenner oss til å hjelpe. Jeg har tenkt på å gå dit alene om han ikke vil bli med.

Min mor sin situasjon er desverre varig, hun har fått alzheimer og det sliter på alle i nær familie inkludert hun selv. Av den grunn er det uaktuelt å spørre om barnevakt en kveld for eksempel.

Hadde en spontanabort for et par mnd siden også, vet mange opplever det altså..men vi hadde ikke planlagt dette og samboeren ble sint og oppgitt da jeg ikke klarte å ta abort. Så da jeg mistet ble han lettet og vil ikke prate mer om det. Sikkert like greit at det gikk slik men hadde ikke forventet den reaksjonen fra han i etterkant.

Hjelper vel ikke å grave seg ned mer..skal prøve å få klistret på smilet i morgen;)

 

Anonymous poster hash: b31bc...a27

[Anonym bruker]

 

Snakk med legen din, Hi. Få noen å snakke med. Til neste gang mannen din er hjemme, få ham med til familievernkontoret. Det er ikke bare for ham å si at du må bestemme deg for å ta deg sammen. Det er et problem at han er så mye borte. Da må dere finne en måte å løse det på. Enten må han bytte jobb så han er mer hjemme, eller så må dere få en ordning hvor du har mer avlastning i de periodene han er borte og nå når din mor er syk.

 

Når han er så mye borte så ville det kanskje vært bedre å bo nærmere din familie, så kunne han og/eller barna hans reist for samvær?

 

Dere er to i dette forholdet, da er dere to som også må jobbe for å få ting til å fungere - for dere begge!

Det fungerer for ham, men så lenge det ikke fungerer for deg så er det også et problem for ham.

 

Skaff deg hjelp for din egen del, Hi, du har vært gjennom mye tidligere, det kan hende du ikke har fått bearbeidet det ordentlig. Slikt kan ligge og gnage uten at man forstår det. Og så får du mannen med på familievernkontoret neste gang han er hjemme slik at dere kan få til noen konstruktive løsninger som vil fungere for dere begge to.

 

Anonymous poster hash: 466ce...131

Takk for svar:) Det ligger nok endel gammelt baki der je. Jeg har prøvd å få han med meg på famkontoret I 1 år nå, han ser ikke vitsen med å få en person som ikke kjenner oss til å hjelpe. Jeg har tenkt på å gå dit alene om han ikke vil bli med.

Min mor sin situasjon er desverre varig, hun har fått alzheimer og det sliter på alle i nær familie inkludert hun selv. Av den grunn er det uaktuelt å spørre om barnevakt en kveld for eksempel.

Hadde en spontanabort for et par mnd siden også, vet mange opplever det altså..men vi hadde ikke planlagt dette og samboeren ble sint og oppgitt da jeg ikke klarte å ta abort. Så da jeg mistet ble han lettet og vil ikke prate mer om det. Sikkert like greit at det gikk slik men hadde ikke forventet den reaksjonen fra han i etterkant.

Hjelper vel ikke å grave seg ned mer..skal prøve å få klistret på smilet i morgen;)

 

Anonymous poster hash: b31bc...a27

 

 

Siden mannen ikke vil være med på familievernkontoret - spør ham om han har noen bedre forslag for hvordan få det bedre i forholdet.

 

Jeg tenker at menn som ikke vil være med på å jobbe med forholdet heller ikke er så tilknyttet følelsesmessig :/ De vil fortsette hvis ingen stiller krav til dem slik at de kan fortsette å ha det komfortabelt og gjøre slik de vil, men å gjøre noe for det selv er de ikke villige til. I hvert fall det inntrykket jeg har etter x antall venninner som har hatt menn som ikke er villig til å jobbe med forholdet. Det bruker ikke vare.

 

Men jeg synes det er en god ide at du tar kontakt med fvk for din egen del. Det kan være lurt å få lufte tanker og følelser der, da blir det lettere å se løsninger også.

 

Trist å høre om din mor. Jeg har erfaring med demens i nær familie, og det er svært utmattende for de nærmeste.

Om din mor bor hjemme fremdeles så be om et møte med hennes lege og kommunen og henne (hvis hun har innsikt nok i situasjonen sin til det) og planlegg hvor mye hjelp hun trenger fremover. Altfor ofte får de for lite hjelp i hjemmet, noe som vil slite enda mer på pårørende. Med tanke på din mor så hadde det nok vært bedre for deg å bo nærmere, for hun blir jo ikke bedre :/

 

Bestem deg for å rydde opp i det du kan rydde opp i selv. Ta tak i det som ikke er bearbeidet av gammel grums og snakk med fvk om nåværende forhold for å få konstruktive forslag til hvordan du kan gå frem videre.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 466ce...131

[Anonym bruker]

Du har fått noen gode råd her ser jeg, så prøv å følge dem. Av det jeg leser fra deg, så "brenner du lyset i begge ender", og står i fare for å bli utbrent! Og hvis du først møter veggen - da kan fallet bli tungt og langt... Så jeg håper du får tatt tak i dette nå! Ønsker deg lykke til! 😊

 

Anonymous poster hash: 9415c...f8b