Stein gale unger... Hva i h....skal jeg gjøre??

[Anonym bruker]

Har en fireåring og en seksåring som sammen kan ta knekken på hvem som helst. Alene er de fantastisk enkle (utenom trassanfallene til fireåringen), men sammen er de forferdelige.

 

Herjer og er gale. Har bodd på hotell et par dager og de holder et rent helvete.

Anser oss for å være oppegående foreldre med nokså strenge regler. Vi er opptatt av folkeskikk og godtar ikke slik oppførsel.

 

Men de ler oss opp i ansiktet og hyler som griser om vi holder dem fast.

Jeg er i ferd med å bli sprø og kjenner sinnet stiger bare jeg tenker på det.

 

Jeg tenker at iallfall seksåringen burde skjønne dette når jeg snakker med han, men nei...

 

Tips mottas med takk!

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

[Anonym bruker]

Ler dere opp i ansiktet og hyler som griser om de holdes fast? Da har noe feilet på veien og jeg har egentlig ingen tips annet enn å ønske lykke til og kanskje snakke med noen andre enn dib.

Anonymous poster hash: 0dda2...254

[Anonym bruker]

 

Ler dere opp i ansiktet og hyler som griser om de holdes fast? Da har noe feilet på veien og jeg har egentlig ingen tips annet enn å ønske lykke til og kanskje snakke med noen andre enn dib.

 

Anonymous poster hash: 0dda2...254

Hvorfor svarer du på denne måten? Høres ut som en bitter aldrende kjerring som ikke har fått deg noen mann på lenge jo 😳

 

Jeg kjenner meg igjen hi. Det har tidvis vært slik her også. Og vi er heller ikke dårlige foreldre. Stå på deres! Gi dere aldri!! Og søk også hjelp gjennom feks helsestasjonen. Min ene trodde jeg tidvis nesten ikke det var håp for, men nå er han 9 og verdens fineste. Ikke gi opp!

 

Anonymous poster hash: 63016...cbd

[Pobie]

Time-out istedenfor å holde fast. Sett dem i et hjørne med beskjed om hvorfor de må sitte der og at de må sitte der til de ber om unnskyldning. Hvis de forlater plassen setter du dem tilbake, og nedtellingen begynner på nytt hver gang de forlater plassen (1 minutt per år, dvs en seksåring må sitte i 6 minutter).

[Anonym bruker]

Vi har også vært gjennom det der da barna var på samme alder. Eldste hadde visstnok "mild autisme" (han har autisme,men det heter ikke mild, bruker det bare beskrivende), men likevel. En periode, en altfor lang periode, var barna helt gale! Og jeg ser det på en venninnes barn også. Minstemann på fem-seks år nå har en vilje av stål. Og hun og den litt eldre søsteren er til tider virkelig gale barn. Jeg tror det er relativt vanlig faktisk.

 

Anonymous poster hash: 53327...77e

[Anonym bruker]

Time-out istedenfor å holde fast. Sett dem i et hjørne med beskjed om hvorfor de må sitte der og at de må sitte der til de ber om unnskyldning. Hvis de forlater plassen setter du dem tilbake, og nedtellingen begynner på nytt hver gang de forlater plassen (1 minutt per år, dvs en seksåring må sitte i 6 minutter).

Du har nok enkle barn...

 

Hva er det som får deg til å tro at barn som ler opp i ansiktet og hyler hvis de blir holdt fast kommer til å sitte i et hjørne?

 

Og til deg som mener noe har feilet på veien: gratulerer. Du har vunnet i lotteriet.

 

Nei, barn er IKKE kun et produkt av sin oppdragelse. Og ja, selvsagt har sikkert hi gjort noe feil i oppdragelsen, men hvem har ikke det? Dere andre har bare hatt flaks.

 

Anonymous poster hash: bccf8...1ad

[Anonym bruker]

Her har det vært mer effektivt å ta fra de ting. Sitte i trapp har gått greit noen ganger men synes ikke det har vært så effektivt. be de slutte ellers tar du fra dem favorittleken, tv serien hva som helst som de liker. Det har vært redningen her i allefall. Aldri kom med tomme trusler, det må jo være en grunn til at dere ikke blir tatt seriøst, så gjennomfør alltid det du sier du kommer til å gjøre om de ikke gir seg.

En annen ting er å forberede. Hvis det er leven om dere skal noe så er det lurt å forberede de på ting som skal skje.

Lykke til, håper det snur. Ofte kan det bli en ond sirkel med trass og kjeft. Prøv å bite tennene sammen og gi de mye oppmerksomhet ved god adferd.

Anonymous poster hash: ccdf2...ac1

[Iiiiik]

Det beste rådet i oppdragelse er for meg at det er i fredstid man ruster seg til krig. Altså, det er det man gjør utenom utageringene og de vanskelige situasjonene som har best effekt. Det største problemet slik jeg leser HI, er at barna ikke har respekt for de voksne. Det kan selvfølgelig skyldes barna, det kan skyldes de voksne og "skylden" kan være jevnt fordelt. Sannsynligvis er det samspillet i foreldre-barnrelasjonen som er den sterkeste forklaringsfaktorene. Barna har lært at det spiller ingen rolle hva de voksne gjør, og de voksne er frustrerte og rådville og bekrefter egentlig barna i deres antakelse om at ingen rår med dem.

 

Jeg ville begynt med meg selv, fordi det er meg det er enklest å gjøre noe med. Jeg ville bestemt meg for noen ting som er absolutte krav og forventninger, og så ville jeg vært fandens advokat overfor meg selv, og vært svært kritisk til planen om hvordan ting skal bli annerledes. Å le meg opp i ansiktet ville ikke vært prioritert, fordi dette er det ikke jeg som styrer. Og så ville jeg satt meg ned med barna i en rolig stund og gitt beskjed om at heretter må ting bli annerledes. Legg vekt på barnas gode egenskaper og si at sånn som ting er nå, så blir det ikke så lett å se det de får til og det fine ved dem. Hør hva barna selv foreslår som løsninger, de er forbausende ofte fornuftige i problemløsning på utsiden av de vanskelige situasjonene.

 

Kanskje er dette for vanskelig å få til uten hjelp fra andre, men prøv. Ikke gi opp!

[Giss]

Jeg har vært igjennom en periode hvor lillebror var omtrent som du beskriver. Det som virkelig hjalp å få snudd ting her var å gi ham en STOR og LANG godklem. Det kunne ofte snu situasjonen før den eskalerte. I tillegg la jeg inn mye mer fysisk kos i løpet av dagen ved alle mulige positive anledninger. Det forbedret forholdet imellom oss noe enormt og det gjorde det langt enklere å fokusere på det positive i løpet av dagen. Kanskje det kan hjelpe hos dere? Det er selvfølgelig enklere å gjennomføre med en enn med to....

[Anonym bruker]

Å le dere opp i ansiktet når dere prøver å irettesette dem tyder på total mangel av respekt, og jeg er enig med Iiiiiik, den respekten får dere ikke i de utagerende situasjonene, den må bygges opp i "fredstid".

 

 

Anonymous poster hash: 06548...6d5

[Anonym bruker]

Seks åringen din er for stor til å stå å le dere opp i ansiktet. Ett eller annet sted på veien har han mistet respekt for andre (eller lært seg å ikke respektere), det trenger ikke være dere, det kan være fra bhg, det kan være andre venner som oppfører seg sånn, det kan være at dere har snakket men ikke handlet?

Det kan være tusen ting. Det kan være nå, det kan være noe han synes er vanskelig? (Hvordan snakker du og faren til hverandre feks?)

4 og 6 åringer er små nøtter. Det er ofte en slitsom tid, og du har begge deler Stå i det, vær konsekvent og la oppførsel som håning og skriking få konsekvenser.

Mye å lære for små kropper, og mye for oss foreldre å henge med i.

Jeg har to store barn nå, og når de var trassige, var dette ofte et resultat av at jeg rett og slett ikke hang helt med... noen ganger måtte jeg stoppe opp og tenke, og da så jeg plutselig at de hadde vokst mye i det siste (mentalt), og jeg måtte "oppgraderes"

Det kan være vanskelig, i en hektisk hverdag å følge med på utviklingen som raser avgårde

Se på 6åringen på nytt... Se hvor mye han har vokst, om han har andre behov, om han burde snakkes med på en annen måte

For om du ikke får stoppet den eldste, kommer lillebror til å kaste seg med her, og da blir det kaos

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f9d4...5dc

[Anonym bruker]

Oppmerksomhet, det er viktig! Det er det viktigste du kan gi barnet ditt.

Oppmerksomhet på ting barnet nødvendigvis ikke forventer. Feks så bra at du tok med deg glasset ditt til kjøkkenet. Eller så fint at du sa at x var god på å tegne. Det tror jeg x setter pris på.

 

Når man skal endre barns adferd, må man begynne med seg selv. Du kan ikke forvente at et sint barn slutter å være sint når du selv blir sint fordi barnet er sint. I tillegg er det sånn at situasjonen der barnet blir sint, mest sannsynlig ikke oppstår hvis man har greid å snu adferden på forhånd.

 

Jeg har hatt god hjelp i De utrolige årene. Det har vært tunge og slitsomme perioder som jeg har klart å snu ved hjelp av den boka. Fulgte et kurs som var i regi av helsestasjonen. Hverdagen ble helt annerledes, mange gode råd og tips ledet oss i en annen retning enn vi var.

 

Oppmerksomhetsprinsippet var det aller viktigste. Og det å si at barnet er flink, som i nå var du flink. Javel, hva var jeg flink til? Si heller nå gjorde du en god jobb med å dekke på bordet. Mange mener at man ikke skal behøve å rose selvfølgeligheter, eller gi det oppmerksomhet. Men skal man snu en negativ adferd, er det faktisk viktig å gjøre nettopp det. Man trenger ikke å gjøre det til evig tid, men over en periode kan det være kjempeviktig. Å se barnet og vise og gi uttrykk for at man setter pris på det det gjør.

 

Anonymous poster hash: 7e6be...63b

[Anonym bruker]

ta time in, ikke team out

Anonymous poster hash: c8763...304

[Anonym bruker]

Dette var jammen god lesning! Og mange bra svar!

 

Det er godt å høre at andre sliter med det samme. 

 

Vi er akkurat i en periode nå akkurat som du beskriver. Jeg har to jevnaldrede gutter i samme alder som dine. Helt kaos til tider. De erter og pikser på hverandre ved minste anledning. Bare fellesmåltidene kan bli et sant mareritt. Jeg har vært så fortvila og vi har kommet inn i en ond sirkel med mye kjefting og trusler dessverre. Jeg tror mye av det de gjør er en lek for de og derfor vi foreldre kan oppleve fliring opp i ansiktet. Jeg tror nok at de ikke skjønner helt konsekvens av sine handlinger, for det er jo bare gøy! Jeg er noe redusert også pga høygravid og det tror jeg også kan være en av grunnene til at det har eskalert i det siste.

Jeg er så pass "oppegående" at jeg skjønner at jeg også må endre meg selv også, men er jammen ikke lett i en hektisk hverdag. Og gruer meg litt for hvordan det blir når det kommer en baby i hus...

Jeg og mannen har nå funnet ut at vi må lage en plan, som viser de viktigste punktene som vi skal arbeide mot. Man må velge sine kamper. Hvordan reagere og hvilke konsekvenser vi skal bruke. Samt mye positiv tilbakemelding og oppmerksomhet som ei oppe i tråden her skrev om.

 

Masse lykke til! Vi må ikke gi opp !

Anonymous poster hash: 0f203...e6b

[Anonym bruker]

Takker for tilbakemelding.

Selvsagt ser jeg at dette er en fase og at vi nå har havnet i en ond sirkel med kjefting og sure miner.

 

Men hva søren gjør man, rent praktisk, når to unger kaver hverandre opp ved sengetid og ikke sovner før midnatt?? Dette skjedde blant annet på hotellovernatting, og det er ikke bare å ta den ene med ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

[Anonym bruker]

Takker for tilbakemelding.

Selvsagt ser jeg at dette er en fase og at vi nå har havnet i en ond sirkel med kjefting og sure miner.

 

Men hva søren gjør man, rent praktisk, når to unger kaver hverandre opp ved sengetid og ikke sovner før midnatt?? Dette skjedde blant annet på hotellovernatting, og det er ikke bare å ta den ene med ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

Legger seg ned sammen med de, skrur av lyset, ingen snakking, tvangskosing i armkroken og helt ro. Da får de hvilepuls også og sovner.

 

Hadde ALDRI latt de kave til midnatt!

 

Anonymous poster hash: 06548...6d5

[Anonym bruker]

 

Takker for tilbakemelding.

Selvsagt ser jeg at dette er en fase og at vi nå har havnet i en ond sirkel med kjefting og sure miner.

 

Men hva søren gjør man, rent praktisk, når to unger kaver hverandre opp ved sengetid og ikke sovner før midnatt?? Dette skjedde blant annet på hotellovernatting, og det er ikke bare å ta den ene med ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

Legger seg ned sammen med de, skrur av lyset, ingen snakking, tvangskosing i armkroken og helt ro. Da får de hvilepuls også og sovner.

 

Hadde ALDRI latt de kave til midnatt!

 

Anonymous poster hash: 06548...6d5

Prøvde det... Men har også en yngre og var alene...

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

[Anonym bruker]

 

Takker for tilbakemelding.

Selvsagt ser jeg at dette er en fase og at vi nå har havnet i en ond sirkel med kjefting og sure miner.

 

Men hva søren gjør man, rent praktisk, når to unger kaver hverandre opp ved sengetid og ikke sovner før midnatt?? Dette skjedde blant annet på hotellovernatting, og det er ikke bare å ta den ene med ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

Legger seg ned sammen med de, skrur av lyset, ingen snakking, tvangskosing i armkroken og helt ro. Da får de hvilepuls også og sovner.

 

Hadde ALDRI latt de kave til midnatt!

 

Anonymous poster hash: 06548...6d5

 

 

Eh.. jaha, du hadde aldri latt de gjøre det?

 

Da barnet mitt var 2. 3 år kavet hun hver natt i sengen til rundt 01- 02. Forsøkte absolutt alt du har skrevet og mye, mye mer, men i det sekunder jeg slapp bena så vrengte hun hele kroppen opp og dundret bena som trommestikker i veggen og brølte eller sang av full hals.

Lenge måtte jeg holde henne lett fysisk fast i over en time og synge og snakke rolig ved leggetid, for at hun skulle klare å roe seg og ikke ha armer og bein virvlende rundt i evigheter. Merkelig nok har hun alltid sovet godt når hun først sovner, og kjære HI: Leggingen blir lettere!

 

Anonymous poster hash: 23495...677

[Anonym bruker]

 

Time-out istedenfor å holde fast. Sett dem i et hjørne med beskjed om hvorfor de må sitte der og at de må sitte der til de ber om unnskyldning. Hvis de forlater plassen setter du dem tilbake, og nedtellingen begynner på nytt hver gang de forlater plassen (1 minutt per år, dvs en seksåring må sitte i 6 minutter).

Du har nok enkle barn...

 

Hva er det som får deg til å tro at barn som ler opp i ansiktet og hyler hvis de blir holdt fast kommer til å sitte i et hjørne?

 

Og til deg som mener noe har feilet på veien: gratulerer. Du har vunnet i lotteriet.

 

Nei, barn er IKKE kun et produkt av sin oppdragelse. Og ja, selvsagt har sikkert hi gjort noe feil i oppdragelsen, men hvem har ikke det? Dere andre har bare hatt flaks.

 

Anonymous poster hash: bccf8...1ad

Nei, vi har vært dyktige, knalldyktige. Og sta, mer sta enn en hvilken som helst fireåring. Og konsekvente. Og ekte - de der klistremerkeskjemaene er bare tull.

 

Men jeg sier deg at den fireåring som ler meg opp i ansiktet når jeg er sint, han får seg en reaksjon han ALDRI vil glemme. God gammel autoritet er faktisk ikke avleggs.

 

Anonymous poster hash: 26f82...d36

[Anonym bruker]

 

Time-out istedenfor å holde fast. Sett dem i et hjørne med beskjed om hvorfor de må sitte der og at de må sitte der til de ber om unnskyldning. Hvis de forlater plassen setter du dem tilbake, og nedtellingen begynner på nytt hver gang de forlater plassen (1 minutt per år, dvs en seksåring må sitte i 6 minutter).

Du har nok enkle barn...

 

Hva er det som får deg til å tro at barn som ler opp i ansiktet og hyler hvis de blir holdt fast kommer til å sitte i et hjørne?

 

Og til deg som mener noe har feilet på veien: gratulerer. Du har vunnet i lotteriet.

 

Nei, barn er IKKE kun et produkt av sin oppdragelse. Og ja, selvsagt har sikkert hi gjort noe feil i oppdragelsen, men hvem har ikke det? Dere andre har bare hatt flaks.

 

Anonymous poster hash: bccf8...1ad

En setter dem tilbake i time-out om det så skal ta timesvis før de lykkes. Det er viktig for barna å skjønne hvem som er sjefen! Disse er tydelig ute av kontroll. Det blir knallhardt i begynnelsen, men så mye bedre når de skjønner ar det er foreldrene som bestemmer.

 

 

Anonymous poster hash: 7465f...c29

[Anonym bruker]

 

 

Time-out istedenfor å holde fast. Sett dem i et hjørne med beskjed om hvorfor de må sitte der og at de må sitte der til de ber om unnskyldning. Hvis de forlater plassen setter du dem tilbake, og nedtellingen begynner på nytt hver gang de forlater plassen (1 minutt per år, dvs en seksåring må sitte i 6 minutter).

Du har nok enkle barn...

 

Hva er det som får deg til å tro at barn som ler opp i ansiktet og hyler hvis de blir holdt fast kommer til å sitte i et hjørne?

 

Og til deg som mener noe har feilet på veien: gratulerer. Du har vunnet i lotteriet.

 

Nei, barn er IKKE kun et produkt av sin oppdragelse. Og ja, selvsagt har sikkert hi gjort noe feil i oppdragelsen, men hvem har ikke det? Dere andre har bare hatt flaks.

 

Anonymous poster hash: bccf8...1ad

Nei, vi har vært dyktige, knalldyktige. Og sta, mer sta enn en hvilken som helst fireåring. Og konsekvente. Og ekte - de der klistremerkeskjemaene er bare tull.

 

Men jeg sier deg at den fireåring som ler meg opp i ansiktet når jeg er sint, han får seg en reaksjon han ALDRI vil glemme. God gammel autoritet er faktisk ikke avleggs.

 

Anonymous poster hash: 26f82...d36

 

 

 

Du leste visst ikke artikkelen her inne for en stund siden om at foreldre som tror de alene kan ta æren for at barna oppfører seg bra, ikke aner hva de snakker om?

 

Barn har ulikt medfødt temperament, og ulik grad av sårbarhet og robusthet. Fagpersoner anbefaler at mer sensitive barn takles med omsorgsfull, rolig bestemthet og lydhørhet (ikke at det alltid er så lett å etterleve altså...). 

Din autoritære oppdragelsesmetode vil bare fungere på medfødt robuste barn, hos andre vil den kunne utløse utrygghet og angst.

 

Anonymous poster hash: 23495...677

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hva den reaksjonen består i jeg...

 

Jeg kan vel skrive under på at vi også er sta, konsekvente og tolererer ikke slik oppførsel.

Men likevel skjer dette.

Jaja, det blir vel bedre.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

[Anonym bruker]

 

 

Time-out istedenfor å holde fast. Sett dem i et hjørne med beskjed om hvorfor de må sitte der og at de må sitte der til de ber om unnskyldning. Hvis de forlater plassen setter du dem tilbake, og nedtellingen begynner på nytt hver gang de forlater plassen (1 minutt per år, dvs en seksåring må sitte i 6 minutter).

Du har nok enkle barn...

 

Hva er det som får deg til å tro at barn som ler opp i ansiktet og hyler hvis de blir holdt fast kommer til å sitte i et hjørne?

 

Og til deg som mener noe har feilet på veien: gratulerer. Du har vunnet i lotteriet.

 

Nei, barn er IKKE kun et produkt av sin oppdragelse. Og ja, selvsagt har sikkert hi gjort noe feil i oppdragelsen, men hvem har ikke det? Dere andre har bare hatt flaks.

 

Anonymous poster hash: bccf8...1ad

Nei, vi har vært dyktige, knalldyktige. Og sta, mer sta enn en hvilken som helst fireåring. Og konsekvente. Og ekte - de der klistremerkeskjemaene er bare tull.

 

Men jeg sier deg at den fireåring som ler meg opp i ansiktet når jeg er sint, han får seg en reaksjon han ALDRI vil glemme. God gammel autoritet er faktisk ikke avleggs.

 

Anonymous poster hash: 26f82...d36

Hva er god gammeldags autoritet?

Skremme livet av ungen? Slå den?

Jeg har null respekt for foreldre som bruker makt mot små barn (både fysisk og psykisk)

Å bli så sint at et barn ALDRI glemmer det, forteller meg at du er en forelder uten kontroll.

 

 

Anonymous poster hash: 3f9d4...5dc

[sug lut]

Har en fireåring og en seksåring som sammen kan ta knekken på hvem som helst. Alene er de fantastisk enkle (utenom trassanfallene til fireåringen), men sammen er de forferdelige.

 

Herjer og er gale. Har bodd på hotell et par dager og de holder et rent helvete.

Anser oss for å være oppegående foreldre med nokså strenge regler. Vi er opptatt av folkeskikk og godtar ikke slik oppførsel.

 

Men de ler oss opp i ansiktet og hyler som griser om vi holder dem fast.

Jeg er i ferd med å bli sprø og kjenner sinnet stiger bare jeg tenker på det.

 

Jeg tenker at iallfall seksåringen burde skjønne dette når jeg snakker med han, men nei...

 

Tips mottas med takk!

 

Anonymous poster hash: dbd71...355

Vær iskald og forbanna, hold ut og hold fast og sørg for at alle konsekvenser kommer umiddelbart og gjennomføres totalt. Og det er ikke noen grunn til å kjøre advarselsregime når du vet det ikke hjelper. Bare iverksett nødvendige tiltak omgående. Om det så er at dere går fra et selskap, går fra et kafebord med halvspiste kaker, går fra teaterforestilling, går fra handlevoogna i butikken, eller kaster den påbegynte pepperkakedeigen i søpla, eller hvor dere nå er når det skjer.

[Ophiophagus Hannah]

Har en fireåring og en seksåring som sammen kan ta knekken på hvem som helst. Alene er de fantastisk enkle (utenom trassanfallene til fireåringen), men sammen er de forferdelige.

Herjer og er gale. Har bodd på hotell et par dager og de holder et rent helvete.

Anser oss for å være oppegående foreldre med nokså strenge regler. Vi er opptatt av folkeskikk og godtar ikke slik oppførsel.

Men de ler oss opp i ansiktet og hyler som griser om vi holder dem fast.

Jeg er i ferd med å bli sprø og kjenner sinnet stiger bare jeg tenker på det.

Jeg tenker at iallfall seksåringen burde skjønne dette når jeg snakker med han, men nei...

Tips mottas med takk! Anonymous poster hash: dbd71...355

Hadde en litt lignende periode for noen år siden (to barn som ikke sammen var gull akkurat). Da bestemte jeg meg for ikke å bli sint, men å aldri gi meg da jeg hadde sagt noe. Uansett hvor kjip konsekvensen var å gjennomføre. Sagt var sagt.

 

En gang gikk vi for eksempel fra trikken i pøsende regn, jeg med hendene fulle av poser og to skrikende unger ( Etter gjentatte advarselen om å ikke sparke personen på sete ovenfor i beina). To timer tok det å komme hjem. Men til gjengjeld trengte jeg bare gjøre det en gang; etter på holdt det å minne om den gangen vi måtte gå hjem, så satt de fint på trikken.

 

Perioden varte ikke så lenge, men jeg forstår at dette ikke er særlig gøy. Mitt beste råd er i alle fall at dere ikke lar dere "vippe av pinnen" og holder fast på det dere har sagt hele tiden, og uten å bli synlig sinte. Og prøve å late som dere ikke bryr dere om at de "hyler som griser" - hvis de tror dette ikke har noen effekt, kan det være at det tar slutt. I alle fall er det min erfaring.