Jeg har et følsomt barn

[Anonym bruker]

Har ikke behandlet henne som glass heller. Hun er bare 2,5, men veldig følsom og sår. Både jeg og faren er følsomme mennesker, så ikke vanskelig å skjønne hvor det kan komme fra, men det er trist å se egentlig. Hun blir så lett lei seg. Ikke trass og sånt, ser stor forskjell på det, og ser at hun blir oppriktig lei seg for mye. Hun er også veeeldig sjenert (tør ikke kalle det angst enda!) selv mot besteforeldre hun ser noen ganger i mnd. Hun kan finne på å gråte hvis vi f.eks er i selskap og noen ser på henne for mye. Gjemmer seg og gråter. Er det bare en periode? Er det noe vi kan gjøre med det? Jeg prøver å være var med henne.. Ikke kjefte etc, det tåler hun ikke. (Hun reagerer positivt på rolige forklaringer og avledning). Men istad stod jeg og skulle kutte opp mat til middagen og så kom hun løpende og tok tak i kniven (diger kniv), jeg skvatt og ble redd og ropte "nei" til henne før jeg tok kniven fra henne, målg da begynte hun å gråte. Hun skvatt nok osv, men jeg har sett ekstremt mange barn tåle et høyt "nei" uten å bryte sammen. Og hun tålte det tidligere, dette har utviklet seg litt og litt, men blitt verre etter fylte to år.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

[Gjest Antarctica]

Denne er fin lesning - om å få være den man er:

http://www.erlik.no/sonnen-min-var-ikke-som-de-andre/

[Anonym bruker]

Denne er fin lesning - om å få være den man er:

http://www.erlik.no/sonnen-min-var-ikke-som-de-andre/

Jeg er visst for dum men fikk ikke helt tak i det. Man skal akseptere at man skal være som man er, men det jeg spør om er jo egentlig hvordan jeg burde oppføre meg mot henne. For ikke å gjøre henne verre, men for å gjøre henne bedre. Hun hwr det jo ikke godt npr hun gråter.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

[Gjest Antarctica]

 

Denne er fin lesning - om å få være den man er:

http://www.erlik.no/sonnen-min-var-ikke-som-de-andre/

Jeg er visst for dum men fikk ikke helt tak i det. Man skal akseptere at man skal være som man er, men det jeg spør om er jo egentlig hvordan jeg burde oppføre meg mot henne. For ikke å gjøre henne verre, men for å gjøre henne bedre. Hun hwr det jo ikke godt npr hun gråter.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

Tror jeg heller mot at det er lov å gråte, og være sjenert. Gi trøst og trygghet, uten å gi henne "rett i" at ting er farlige. Det er de jo ikke. Men hennes egne følelser er like reelle og legitime.

[Anonym bruker]

 

 

Denne er fin lesning - om å få være den man er:

http://www.erlik.no/sonnen-min-var-ikke-som-de-andre/

Jeg er visst for dum men fikk ikke helt tak i det. Man skal akseptere at man skal være som man er, men det jeg spør om er jo egentlig hvordan jeg burde oppføre meg mot henne. For ikke å gjøre henne verre, men for å gjøre henne bedre. Hun hwr det jo ikke godt npr hun gråter.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

Tror jeg heller mot at det er lov å gråte, og være sjenert. Gi trøst og trygghet, uten å gi henne "rett i" at ting er farlige. Det er de jo ikke. Men hennes egne følelser er like reelle og legitime.

 

 

Hvordan gjør man egentlig det i praksis? Gir trøst uten å gi barnet rett i at ting er farlige?

 

Anonymous poster hash: a3471...a91

[Anonym bruker]

Min på 3 1/2 er også veldig følsom. Kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Hun har brukt lang tid på å bli trygg på besteforeldre selv om hun ser de ofte. Hun er veldig sjenert og svarer ikke fremmede eller mennesker hun ikke kjenner godt om de prøver å ta kontakt med henne. Hun er var for "kjeft" og får fort dårlig samvittighet. Hun har blitt bedre, og til mer språk som kommer til lettere blir det å snakke om ting. I bhg får hun bare skryt for å være empatisk, en populær lekekamerat osv. Jeg vet ettersom vi byttet bhg i forbindelse med flytting at det at hun kommer så godt ut av det i bhg skyldes jobben de ansatte gjør med både henne, de andre barna og miljøet generellt. Hun er veldig trygg der og blir sett av de voksne.

 

Anonymous poster hash: 33f7c...1a2

[Anonym bruker]

Du sier det selv.. Du har ikke behandlet henne som glass, men det er akkurat det du skal gjøre. Du må drive sensitiv omsorg og hele tiden tune inn på hennes signaler og bekrefte følelsene hennes. Har du sagt "NEI" med høy stemme, så må du si unnskyld når du ser hvordan hun reagerer og forklare hvorfor du gjorde det. Det verste man kan gjøre med slike barn er å presse dem eller å forsøke og herde dem.

 

Hun har et sensitivt nervesystem og det er helt normalt.

 

Anonymous poster hash: 247fe...ae4

[Anonym bruker]

Takk for alle svar

 

Du sier det selv.. Du har ikke behandlet henne som glass, men det er akkurat det du skal gjøre. Du må drive sensitiv omsorg og hele tiden tune inn på hennes signaler og bekrefte følelsene hennes. Har du sagt "NEI" med høy stemme, så må du si unnskyld når du ser hvordan hun reagerer og forklare hvorfor du gjorde det. Det verste man kan gjøre med slike barn er å presse dem eller å forsøke og herde dem.

Hun har et sensitivt nervesystem og det er helt normalt. Anonymous poster hash: 247fe...ae4

Det gjorde jeg selvsagt.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

[Anonym bruker]

Jeg har et slikt barn. Jeg har behandlet henne anderledes enn søsknene, fordi hun trenger det. Hun er skjør og må behandles deretter, men passer på å ikke "dulle". Nå er hun 11 og begynner å komme ut av skallet sitt. Hun tåler mer og er mer selvsikker. Likevel er hun fortsatt ikke "som alle andre", og det tar jeg hensyn til.

 

Anonymous poster hash: 5ad27...f0c

[Anonym bruker]

Jeg har et slikt barn. Jeg har behandlet henne anderledes enn søsknene, fordi hun trenger det. Hun er skjør og må behandles deretter, men passer på å ikke "dulle". Nå er hun 11 og begynner å komme ut av skallet sitt. Hun tåler mer og er mer selvsikker. Likevel er hun fortsatt ikke "som alle andre", og det tar jeg hensyn til. Anonymous poster hash: 5ad27...f0c

Hvordan gjør du det, da?

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

[Plutselig_gravid]

Jeg har også et skjørt og sensitivt barn. Hun blir behandlet helt annerledes enn sine søsken. Hun blir irettesatt selvfølgelig, men jeg møter henne på en annen måte. 

Hun har vært slik siden hun ble født. Operasjoner og sykehusinnleggelser allerede som spedbarn har nok også spilt en rolle. 

Hun tålte dessverre dårlig å flytte og bytte barnehage da hun var knappe 2 år. Hun sluttet å snakke helt i bhg og fikk etter hvert diagnosen selektiv mutisme.

[Anonym bruker]

Jeg har også et skjørt og sensitivt barn. Hun blir behandlet helt annerledes enn sine søsken. Hun blir irettesatt selvfølgelig, men jeg møter henne på en annen måte. 

Hun har vært slik siden hun ble født. Operasjoner og sykehusinnleggelser allerede som spedbarn har nok også spilt en rolle. 

Hun tålte dessverre dårlig å flytte og bytte barnehage da hun var knappe 2 år. Hun sluttet å snakke helt i bhg og fikk etter hvert diagnosen selektiv mutisme.

Hun her har også sluttet å snakke og vi skal flytte om noen år, trives ikke, er redd det kan gjøre henne mer usikker. Men samtidig er hun eldre og mer mottakelig for forklaringer?

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

[Plutselig_gravid]

 

Jeg har også et skjørt og sensitivt barn. Hun blir behandlet helt annerledes enn sine søsken. Hun blir irettesatt selvfølgelig, men jeg møter henne på en annen måte. 

Hun har vært slik siden hun ble født. Operasjoner og sykehusinnleggelser allerede som spedbarn har nok også spilt en rolle. 

Hun tålte dessverre dårlig å flytte og bytte barnehage da hun var knappe 2 år. Hun sluttet å snakke helt i bhg og fikk etter hvert diagnosen selektiv mutisme.

Hun her har også sluttet å snakke og vi skal flytte om noen år, trives ikke, er redd det kan gjøre henne mer usikker. Men samtidig er hun eldre og mer mottakelig for forklaringer?

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

 

Det er ikke sikkert det å flytte blir så negativt med tanke på snakkingen. Dere har god tid til å forberede og snakke om det. Kanskje hun begynner å snakke når dere flytter. På det nye stedet vet ikke de at hun ikke snakker, dermed vil det heller ikke skape masse ståhei og oppmerksomhet hvis hun bruker stemmen der.

[Anonym bruker]

http://www.erlik.no/sonnen-min-var-ikke-som-de-andre/

Anonymous poster hash: a12c4...7d0

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har også et skjørt og sensitivt barn. Hun blir behandlet helt annerledes enn sine søsken. Hun blir irettesatt selvfølgelig, men jeg møter henne på en annen måte.

Hun har vært slik siden hun ble født. Operasjoner og sykehusinnleggelser allerede som spedbarn har nok også spilt en rolle.

Hun tålte dessverre dårlig å flytte og bytte barnehage da hun var knappe 2 år. Hun sluttet å snakke helt i bhg og fikk etter hvert diagnosen selektiv mutisme.

Hun her har også sluttet å snakke og vi skal flytte om noen år, trives ikke, er redd det kan gjøre henne mer usikker. Men samtidig er hun eldre og mer mottakelig for forklaringer?

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

Det er ikke sikkert det å flytte blir så negativt med tanke på snakkingen. Dere har god tid til å forberede og snakke om det. Kanskje hun begynner å snakke når dere flytter. På det nye stedet vet ikke de at hun ikke snakker, dermed vil det heller ikke skape masse ståhei og oppmerksomhet hvis hun bruker stemmen der.

Hun snakker hjemme, da. Og hos besteforeldrene etter 2-3 timer. Men ikke i barnehagen lenger.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

[Anonym bruker]

Jeg var et følsomt barn og er blitt et følsomt menneske.

Jeg kunne se på tv noe som satt støkk i meg, feks barn som lever i fattigdom og ta dette enormt inn over meg, jeg kunne ikke forstå hvorfor noen kunne ha det så vondt når jeg selv hadde det så godt. Jeg kunne ha problemer med å sove pga ting som dette. Jeg måtte rett og slett skjermes for slike utrykk og jeg måtte få rolige forklaringer på ting.

Kjeft fungerte ikke på meg, jeg ble bare skremt og begynte å gråte.

Det som jeg tror fungerte for meg var at jeg fikk bedre selvtillit når jeg mestret ting, hva er datteren din flink til?

En annen ting som var veldig viktig for meg som barn var at jeg ikke hadde mange venner, men at jeg hadde noen få skikkelig gode, jeg ville heller være alene enn å være sammen med barn jeg ikke kjente. Venner jeg stolte på kunne jeg være sammen med. Dette har fulgt meg opp i årene også, jeg har aldri hatt mange venner, men har noen få skikkelig gode.

Jeg hadde en mamma som skjønte hva som fungerte for meg og jeg ble hardere med årene, jeg er fortsatt et følsomt menneske, men jeg har lært å takle verdens grusomheter på min måte.

Mange vil nok nå oppfatte meg som utadvendt og sosial, men det de fleste ikke vet er at jeg må hjem og "lade" etter jeg har vært sammen med mennesker jeg ikke kjenner. Jeg trives best i selskap med mennesker jeg kjenner og stoler på.

Ønsker deg all Lykke til med datteren din

 

Anonymous poster hash: 4dbfc...eac

[Anonym bruker]

Selvsagt skal alle kunne bli sett og behandlet for den de er og noen unger er mer sensitive, men hvordan fungerer det i praksis når en begynner på skolen?

 

Hadde selv en jente i klassen som gråt for alt og ikke turde noe og det endte jo med at vi ertet henne fordi hun var en grineunge og ikke tålte noen ting ( ikke mine ord nå, men da vi var 6 år). Og ikke si " læreren skal ha nulltoleranse på mobbing" for de ser ikke alt som skjer hele tiden og om ungen er sensitiv skal det selvsagt mindre til før de blir leie seg.

 

Anonymous poster hash: aa23e...83e

[Anonym bruker]

Selvsagt skal alle kunne bli sett og behandlet for den de er og noen unger er mer sensitive, men hvordan fungerer det i praksis når en begynner på skolen?

 

Hadde selv en jente i klassen som gråt for alt og ikke turde noe og det endte jo med at vi ertet henne fordi hun var en grineunge og ikke tålte noen ting ( ikke mine ord nå, men da vi var 6 år). Og ikke si " læreren skal ha nulltoleranse på mobbing" for de ser ikke alt som skjer hele tiden og om ungen er sensitiv skal det selvsagt mindre til før de blir leie seg.

 

Anonymous poster hash: aa23e...83e

Det er stor forskjell på å være sensitiv/følsom og å være en "pysete sippeunge" da...

 

Jeg er selv sensitiv og har en sensitiv datter som går i 3.klasse.

 

Hun kan nok fremstå som veldig sjenert, og hun er følsom for andres sinnstemninger. Hun kan gråte når noen er sinna, eller gråte når hun hører en fin sang, hun kan også gråte om det blir for mye støy og lyd rundt henne...

 

Men hun er ikke pysete, hun tåler en trøkk hun altså. Hun er tøff når det kommer til fysiske ting, hun kjører slalåm, hun driver med turn, hun klatrer i trær og hun er med der det skjer. Hun er flink til å synge, tar gjerne en hovedrolle i et skuespill og slike ting. Hun er egentlig ikke sjenert, men særlig når det blir mye mennesker og mye lyd trekker hun seg tilbake.

 

Hun er veldig snill og empatisk, veldig godt likt og har mange gode venninner. Hun elsker dyr og har stor kjærlighet for alle slags kryp. Hun er kreativ og flink til å tegne, lage ting, finne på ting.

 

Det trenger overhodet ikke være et negativt personlighetstrekk å være følsom eller sensitiv, det er mange gode ting som følger med det altså.

 

Man tar jo noen hensyn, datteren min hater kjøpesentere og hun kunne aldri f.eks drevet med håndball hvor det er mye lyd i en idrettshall. Så da finner man andre muligheter, det finnes både handlemuligheter og idretter for de som vil ha litt mer ro rundt seg også...

 

Hun blir sliten når det blir for mange inntrykk over tid, da blir hun frustrert, sint, gråter og blir vanskelig å ha med å gjøre. Derfor får hun alltid litt tid for seg selv når hun trenger det. Når hun kommer hjem fra skolen går hun gjerne rett på rommet sitt og lukker døra, da trenger hun helt ro en stund. Det er da helt greit det. Hun kommer ut igjen etter en stund og da er hun klar for å skravle, dra på trening, besøke venninner eller hva det nå måtte være.

 

Anonymous poster hash: a12c4...7d0

[Plutselig_gravid]

 

 

 

 

Jeg har også et skjørt og sensitivt barn. Hun blir behandlet helt annerledes enn sine søsken. Hun blir irettesatt selvfølgelig, men jeg møter henne på en annen måte.

Hun har vært slik siden hun ble født. Operasjoner og sykehusinnleggelser allerede som spedbarn har nok også spilt en rolle.

Hun tålte dessverre dårlig å flytte og bytte barnehage da hun var knappe 2 år. Hun sluttet å snakke helt i bhg og fikk etter hvert diagnosen selektiv mutisme.

Hun her har også sluttet å snakke og vi skal flytte om noen år, trives ikke, er redd det kan gjøre henne mer usikker. Men samtidig er hun eldre og mer mottakelig for forklaringer?

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

Det er ikke sikkert det å flytte blir så negativt med tanke på snakkingen. Dere har god tid til å forberede og snakke om det. Kanskje hun begynner å snakke når dere flytter. På det nye stedet vet ikke de at hun ikke snakker, dermed vil det heller ikke skape masse ståhei og oppmerksomhet hvis hun bruker stemmen der.

Hun snakker hjemme, da. Og hos besteforeldrene etter 2-3 timer. Men ikke i barnehagen lenger.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

Sånn er det her også. Bhg har nå fått opplæring i defokusert kommunikasjon. Hun gjorde store fremskritt og begynte så smått og prate med barna og enkelte voksne. Dessverre fikk hun tilbakefall når det ble omskiftninger av barn og personalet, og nytt personale ble ikke informert. Så nå er det på an igjen.

Det viser bare hvor viktig det er at voksnes tilnærming og væremåteer tilpasses barnet,og at de tar barnet på alvor. Viktig når det gjelder alle barn såklart, men spesielt de som er ekstra sensitiv.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Denne er fin lesning - om å få være den man er:

http://www.erlik.no/sonnen-min-var-ikke-som-de-andre/

Jeg er visst for dum men fikk ikke helt tak i det. Man skal akseptere at man skal være som man er, men det jeg spør om er jo egentlig hvordan jeg burde oppføre meg mot henne. For ikke å gjøre henne verre, men for å gjøre henne bedre. Hun hwr det jo ikke godt npr hun gråter.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

Tror jeg heller mot at det er lov å gråte, og være sjenert. Gi trøst og trygghet, uten å gi henne "rett i" at ting er farlige. Det er de jo ikke. Men hennes egne følelser er like reelle og legitime.

Hvordan gjør man egentlig det i praksis? Gir trøst uten å gi barnet rett i at ting er farlige?

 

Anonymous poster hash: a3471...a91

"Kom på fanget mitt, nå ser jeg at du ikke har det så bra. Sitt her til du syns det er greit å gå igjen."

 

Unngå "Uff, det var skummelt" eller "mamma passer på deg".

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Denne er fin lesning - om å få være den man er:

http://www.erlik.no/sonnen-min-var-ikke-som-de-andre/

Jeg er visst for dum men fikk ikke helt tak i det. Man skal akseptere at man skal være som man er, men det jeg spør om er jo egentlig hvordan jeg burde oppføre meg mot henne. For ikke å gjøre henne verre, men for å gjøre henne bedre. Hun hwr det jo ikke godt npr hun gråter.

 

Anonymous poster hash: 6a356...7f5

Tror jeg heller mot at det er lov å gråte, og være sjenert. Gi trøst og trygghet, uten å gi henne "rett i" at ting er farlige. Det er de jo ikke. Men hennes egne følelser er like reelle og legitime.

Hvordan gjør man egentlig det i praksis? Gir trøst uten å gi barnet rett i at ting er farlige?

 

Anonymous poster hash: a3471...a91

"Kom på fanget mitt, nå ser jeg at du ikke har det så bra. Sitt her til du syns det er greit å gå igjen."

 

Unngå "Uff, det var skummelt" eller "mamma passer på deg".

 

 

Takk. Det ble jo ganske logisk egentlig.

 

Anonymous poster hash: a3471...a91

[Mamma_til_2]

Vi har ett slikt barn i bhg, vi er 2 ansatte som barnet er helt trygge på, når en av oss skal ut så sier vi .... jeg går på pause nå eller nå må jeg gå ut med de andre, men ... er her, jeg kommer inn etterpå. Barnet trenger bare og vite at en av oss er i rommet slik at det er en "trygg"havn når det blir mye støy eller mange barn, dette barnet skjermes litt fra de andre og leker sammen med max 3 andre rolige barn. Men som det ble sakt tidligere ikke si ordene "skummelt, falig osv, si heller mamma ser du er litt utrygg kom hit så er vi sammen osv.