Barn som spør hvordan man fikk arrene. (Selvskading)

[Anonym bruker]

Spørs litt på alderen selvfølgelig, men om de legger merke til det når de er 5-7 år..

 

Hva svarer man da?

 

Anonymous poster hash: f113a...57b

[Anonym bruker]

Spørs litt på alderen selvfølgelig, men om de legger merke til det når de er 5-7 år..

 

Hva svarer man da?

 

Anonymous poster hash: f113a...57b

At man hadde en sykdom i hjerne/hodet, som gjorde at man var slem med seg selv?

 

Anonymous poster hash: 7f521...8ee

[Anonym bruker]

Jeg stenker det kanskje kommer an på relasjonen man har til barnet også?? Huff veit ikke helt, men det er nok skummelt å fortelle et barn at man kan skjære seg med spisse gjenstander

Anonymous poster hash: b0c4d...09c

[Anonym bruker]

Og man kan jo faktisk si til et barn at det er noe du ikke vil snakke om, eller om du gir en kort forklaring som de spør videre om så kan du jo si at du ikke ønsker å snakke så mye mer om det

Anonymous poster hash: b0c4d...09c

[Anonym bruker]

 

Jeg stenker det kanskje kommer an på relasjonen man har til barnet også?? Huff veit ikke helt, men det er nok skummelt å fortelle et barn at man kan skjære seg med spisse gjenstander

 

Anonymous poster hash: b0c4d...09c

Hvis det var ditt eget barn. Vil jo helst ikke at de skal vite at man kan finne på å gjøre sånne ting. I hvert fall ikke når de er så små.

 

 

Anonymous poster hash: f113a...57b

[Anonym bruker]

Dekk dem til mest mulig så du slipper å forklare.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6a72b...69a

[Anonym bruker]

Min sønn nærmer seg alderen hvor han kommer til å spørre om slikt. Han vet jo at slike arr kommer etter at man har fått en skade, han har arr selv etter at han har slått seg. Til nå har han aldri kommentert det, men så har han vel aldri sammenlignet armer, eller sett at mine er forskjellige enn andre. Jeg er heldigvis helt frisk den dag i dag, har aldri vært syk så lenge jeg har vært mamma, så mine arr er svært gamle. Hadde det ikke vært for at det er så mange tett i tett over alt av armer og flere er så stygt sydd, så ville man kanskje knapt lagt merke til det. Så en dag (kanskje snart) vil han oppdage forskjellen mellom meg og han selv/pappaen. Jeg har tenkt en del på hva jeg vil si, men når dagen kommer så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg kommer til å takle det. 

 

Jeg tenker å si noe sånt som "Mamma hadde en gang for lenge siden veldig vond inni seg, jeg var veldig trist, så trist at at jeg ble syk i hjertet. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, så da laget jeg sår på kroppen fordi det var så vondt inni meg. Men nå har jeg deg og pappa, og nå vet jeg at om man har vondt så man snakke om det med de man er glad i. Om man blir trist, så kan man kan fortelle om det til pappa så vil pappa hjelpe så man ikke har så vondt lengre. Så om du får vondt noen gang eller blir veldig trist, så må du kommer å si det til meg eller pappa, for sår det skal man bare ha om man har slått seg". 

 

Det er vel det jeg vil frem til, men jeg får se hvordan jeg korter det ned eller om det blir mer utfyllende ettersom hvor gammel han er når han spør. Om det er riktig å si eller ikke det vet jeg ikke, men det er noe jeg tror han vil forstå sånn høvelig frem til han blir gammel nok til å lære mer om psykisk sykdom. 

Anonymous poster hash: b670e...dc2

[Anonym bruker]

 

Min sønn nærmer seg alderen hvor han kommer til å spørre om slikt. Han vet jo at slike arr kommer etter at man har fått en skade, han har arr selv etter at han har slått seg. Til nå har han aldri kommentert det, men så har han vel aldri sammenlignet armer, eller sett at mine er forskjellige enn andre. Jeg er heldigvis helt frisk den dag i dag, har aldri vært syk så lenge jeg har vært mamma, så mine arr er svært gamle. Hadde det ikke vært for at det er så mange tett i tett over alt av armer og flere er så stygt sydd, så ville man kanskje knapt lagt merke til det. Så en dag (kanskje snart) vil han oppdage forskjellen mellom meg og han selv/pappaen. Jeg har tenkt en del på hva jeg vil si, men når dagen kommer så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg kommer til å takle det.

 

Jeg tenker å si noe sånt som "Mamma hadde en gang for lenge siden veldig vond inni seg, jeg var veldig trist, så trist at at jeg ble syk i hjertet. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, så da laget jeg sår på kroppen fordi det var så vondt inni meg. Men nå har jeg deg og pappa, og nå vet jeg at om man har vondt så man snakke om det med de man er glad i. Om man blir trist, så kan man kan fortelle om det til pappa så vil pappa hjelpe så man ikke har så vondt lengre. Så om du får vondt noen gang eller blir veldig trist, så må du kommer å si det til meg eller pappa, for sår det skal man bare ha om man har slått seg".

 

Det er vel det jeg vil frem til, men jeg får se hvordan jeg korter det ned eller om det blir mer utfyllende ettersom hvor gammel han er når han spør. Om det er riktig å si eller ikke det vet jeg ikke, men det er noe jeg tror han vil forstå sånn høvelig frem til han blir gammel nok til å lære mer om psykisk sykdom.

 

Anonymous poster hash: b670e...dc2

Jeg tror kanskje jeg ville ha vært forsiktig med å fortelle at dette var noe jeg gjorde fordi jeg hadde vondt inni meg. For barnet vil selv på ett eller annet tidspunkt komme i en situasjon der han og får en vond følelse i seg. Og vet han da at dette hjalp mamma, så hvorfor skal ikke det hjelpe han.

 

Jeg tror heller jeg hadde fokusert det over på at det var noe dumt jeg gjorde når jeg var ung, og se hvor stygt det ser ut i dag. At du slet psykisk og at det er viktig å snakke om problemene er en viktig samtale som kan taes på et annet tidspunkt en ved spørsmål om arr...

 

Anonymous poster hash: c2a03...730

[Anonym bruker]

 

Min sønn nærmer seg alderen hvor han kommer til å spørre om slikt. Han vet jo at slike arr kommer etter at man har fått en skade, han har arr selv etter at han har slått seg. Til nå har han aldri kommentert det, men så har han vel aldri sammenlignet armer, eller sett at mine er forskjellige enn andre. Jeg er heldigvis helt frisk den dag i dag, har aldri vært syk så lenge jeg har vært mamma, så mine arr er svært gamle. Hadde det ikke vært for at det er så mange tett i tett over alt av armer og flere er så stygt sydd, så ville man kanskje knapt lagt merke til det. Så en dag (kanskje snart) vil han oppdage forskjellen mellom meg og han selv/pappaen. Jeg har tenkt en del på hva jeg vil si, men når dagen kommer så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg kommer til å takle det.

 

Jeg tenker å si noe sånt som "Mamma hadde en gang for lenge siden veldig vond inni seg, jeg var veldig trist, så trist at at jeg ble syk i hjertet. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, så da laget jeg sår på kroppen fordi det var så vondt inni meg. Men nå har jeg deg og pappa, og nå vet jeg at om man har vondt så man snakke om det med de man er glad i. Om man blir trist, så kan man kan fortelle om det til pappa så vil pappa hjelpe så man ikke har så vondt lengre. Så om du får vondt noen gang eller blir veldig trist, så må du kommer å si det til meg eller pappa, for sår det skal man bare ha om man har slått seg".

 

Det er vel det jeg vil frem til, men jeg får se hvordan jeg korter det ned eller om det blir mer utfyllende ettersom hvor gammel han er når han spør. Om det er riktig å si eller ikke det vet jeg ikke, men det er noe jeg tror han vil forstå sånn høvelig frem til han blir gammel nok til å lære mer om psykisk sykdom.

 

Anonymous poster hash: b670e...dc2

Jeg tror kanskje jeg ville ha vært forsiktig med å fortelle at dette var noe jeg gjorde fordi jeg hadde vondt inni meg. For barnet vil selv på ett eller annet tidspunkt komme i en situasjon der han og får en vond følelse i seg. Og vet han da at dette hjalp mamma, så hvorfor skal ikke det hjelpe han.

 

Jeg tror heller jeg hadde fokusert det over på at det var noe dumt jeg gjorde når jeg var ung, og se hvor stygt det ser ut i dag. At du slet psykisk og at det er viktig å snakke om problemene er en viktig samtale som kan taes på et annet tidspunkt en ved spørsmål om arr...

 

Anonymous poster hash: c2a03...730

 

Det er forsåvidt et viktig poeng, men jeg tror heller at jeg ville forklart at det ikke hjalp, i stede for å utelate grunnen. Da kan man selvsagt få spørsmålet om hvorfor man gjorde det flere ganger, siden det er mange arr, men det kan man forklare med at man ikke visste hva annet man skulle gjøre, så man håpet at kanskje det skulle hjelpe den neste gangen, også forklare som hun over her sier, at nå har man lært at det som hjelper er å snakke om det så man kan få trøst. Jeg tror det er riktig å være så åpen som mulig, men selvsagt tilpasset barnets alder.

 

Anonymous poster hash: 47569...05d

[Anonym bruker]

At man falt og slo seg.

 

Anonymous poster hash: cb2b9...931

[Anonym bruker]

At man falt og slo seg.

 

Anonymous poster hash: cb2b9...931

Unger er ikke dumme

 

Anonymous poster hash: e01db...540

[Anonym bruker]

Har av en eller annen grunn bare sagt noe som "er så lenge siden jeg husker ikke". større barn forstår det nok eeegentlig men hvis jeg bare svarer "vet ikke" så spør de ikke mer. mitt eget barn har faktisk aldri spurt. hun er 6 år. Er egentlig sjelden jeg får spørsmål, men prøver vel å skjule det. Men i sommer da vi var på ferie med venner og ei på 10 spør så kjente jeg at det plager meg veldig. Har tenkt lenge på tatovering og da bestemte jeg meg. tenkte ikke lenge på hva jeg ville har. jeg driter i det egentlig. så jeg holder på med tatovering nå, stor som dekker mesteparten av den armen som er verst. har noen på andre armen også men det er ikke like lett å forstå hva det er når du ikke ser de på den styggeste armen. driter i om tatoveringene ikke blir akkurat som jeg hadde tenkt. bare jeg slipper å se de stygge arrene mer så er det bedre..

Anonymous poster hash: 559b7...141

[Anonym bruker]

Det aller verste er vokste som spør med sånn munter tone "hva har du gjort der?" jeg VET at de vet det så hvorfor spør de?!? tror de virkelig jeg vil ha det spørsmålet? VOKSNE folk... lat som ingenting, takk

Anonymous poster hash: 559b7...141

[Anonym bruker]

Synes dette er vanskelig sjøl. Er gravid og har noen "krigsarr" fra hine hårde dager. 

 

Jeg har en lillesøster som er 16 år yngre enn meg, og til henne sa jeg i mange år at jeg hadde blitt klort av en katt. Dette "gikk hjem" lenge, men jeg skjønte jo at det ikke kom til å gå for bestandig. Når hun var rundt ni/ti så lå vi å kosa oss, også sa hun "det må ha vært en veldig stor katt", og da prøvde jeg å forklare. Hun visste jo at jeg var syk, også prøvde jeg å ikke bruke noen farlige ord. Hun tolket det dithen at jeg hadde klora meg sjøl - og jeg følte ikke for å korrigere henne - men understreket den gangen, og mange ganger etterpå at hun bare måtte spørre om det var noe hun lurte på. Dette har hun i ettertid gjort, og jeg har svart etter beste evne og hennes modningsnivå. 

 

Til små barn synes jeg det er greit å juge - for de har inget grunnlag for å forstå. En liten hvit løgn, f.eks : Det er rynker for jeg er så gammel. Ser du jeg har rynker i panna også. Kan du lage rynker i panna? Også krølle panna og lage grimaser og avlede. 

 

Til etterhvert større barn synes jeg det etterhvert er viktig å være ærlig, og åpne for dialog og kommunikasjon rundt det om barnet skulle ønske - men prøve å ta dette på barnets modningsnivå.

 

 

 

Anonymous poster hash: 96bbf...06f

[Anonym bruker]

 

 

At man falt og slo seg.

 

Anonymous poster hash: cb2b9...931

Unger er ikke dumme

 

Anonymous poster hash: e01db...540

 

Nei, såklart tror 5-7-åringer at mamma satt med kniv og skar seg i armen tror det er du som er dum

 

Anonymous poster hash: cb2b9...931

[Iiiiik]

 

 

At man falt og slo seg.

 

Anonymous poster hash: cb2b9...931

Unger er ikke dumme

 

Anonymous poster hash: e01db...540

 

Nei, såklart tror 5-7-åringer at mamma satt med kniv og skar seg i armen tror det er du som er dum

 

Anonymous poster hash: cb2b9...931

 

Har du sett armer fulle av selvskadingsarr? Er ikke mange 7-åringer som vil tro på at mamma falt og slo seg som forklaring på sånne.

 

Jeg er mest stemt for sannferdige svar, men på et så lavt detaljnivå som barnet trenger på sin utviklingsalder. Jeg har heller ingen tro på at en 7-åring som får vite at mamma var veldig ofte lei seg da hun var ungdom og at hun syntes det hjalp å gjøre sånn at hun begynte å blø, selv vil løse vonde følelser med selvskading.

[Anonym bruker]

mamma var litt uforsiktig og gjorde noen dumme ting når hun var ung, det skal jeg fortelle deg om når du blir litt større. se. du har også sånn, pek på ett arr og snakk om, husker du det, og snakke om det istedefor... (dette fungerte på mine)

Anonymous poster hash: da952...a95

[Anonym bruker]

 

mamma var litt uforsiktig og gjorde noen dumme ting når hun var ung, det skal jeg fortelle deg om når du blir litt større. se. du har også sånn, pek på ett arr og snakk om, husker du det, og snakke om det istedefor... (dette fungerte på mine)

 

Anonymous poster hash: da952...a95

Denne er jeg helt enig i!

 

Anonymous poster hash: 6622d...373

[Anonym bruker]

Jeg har ikke synlige arr, men hatt og tidvis har psykisk sykdom. Tok med Eldste dit hvor jeg går i behandling for en barnesamtale. Gikk veldig fint, ble enig om hva vi skulle si på forhånd.

 

Anonymous poster hash: 44666...395

[Anonym bruker]

Tusen takk for flere gode svar. Heldigvis er det en stund til jeg eventuelt trenger å ta den praten. Går til psykolog og kan kanskje spørre henne også om hvordan jeg skal legge det frem hvis jeg får spørsmål om det etterhvert.

 

Anonymous poster hash: f113a...57b