konflikt med mannen 😈

[Anonym bruker]

Noe skjer, en krangel, en bagatell, noe mer alvorlig, uansett... Han furter og vi blir først venner igjen når jeg kryper/ tar kontakt for å løse konflikten. En eneste gang har jeg ventet på at han skal legge seg flat, og det tok nesten 2 uker med stillhet !

 

Har dere noen råd ?? Jeg orker snart ikke dette lenger. Mister selvtilliten helt. Og ja, jeg kan også være en drittkjerring, vet det, men det er ikke alltid min feil.

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

[Francine71]

La han furte og lev ditt eget liv. Han er lite moden og bruker en hersketeknikk forbeholdt damer med pms.Hils fra meg.

[Anonym bruker]

Jeg tenker du skal unne deg bedre enn å leve med en slik mann...

Anonymous poster hash: f008b...c2d

[Anonym bruker]

Enten trenger dere en dyktig familieterapeut for å bevisstgjøre ham på sin destruktive stil og avlære seg med "stonewalling"-en, eller så er dette bare å gi opp. To ukers stillhet er jo vanvidd!

 

Anonymous poster hash: 230f4...1b6

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke tenkt så nøye over det før. Vil bare ha god stemning igjen og tenkt at han er jo så langsint, det er hans personlighet. Men nå kjenner jeg at selvtilliten min er på bunn. Tar på meg skylden for alt og den dårlige samvittighet for absolutt alt jeg gjør tar snart livet av meg.

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke tenkt så nøye over det før. Vil bare ha god stemning igjen og tenkt at han er jo så langsint, det er hans personlighet. Men nå kjenner jeg at selvtilliten min er på bunn. Tar på meg skylden for alt og den dårlige samvittighet for absolutt alt jeg gjør tar snart livet av meg.

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

Søk hjelp. Dette kan oppleves enormt manipulerende, ettersom han jo har all makt i forholdet deres. Han bestemmer når det er krig og når det er fred, og du må unngå å si han imot for ikke å få the silent treatment... Ikke sikkert det er bevisst manipulering fra ham, men destruktivt likevel.

Alternativet er at du slutter å bry deg om hans reaksjoner. Men det betyr ekspressfart mot slutten for forholdet!

 

Anonymous poster hash: 230f4...1b6

[Anonym bruker]

Min eksmann var akkurat lik. Han startet minst 90 % av konfliktene, men tok aldri initiativ til å si unnskyld og ordne opp. Det gikk utover min selvtillit å leve under slike forhold, og takk og lov så innså jeg galskapen til slutt og brøt ut. Beste valget jeg noen gang har gjort 😊

 

Anonymous poster hash: 7c871...fda

[Anonym bruker]

 

Har egentlig ikke tenkt så nøye over det før. Vil bare ha god stemning igjen og tenkt at han er jo så langsint, det er hans personlighet. Men nå kjenner jeg at selvtilliten min er på bunn. Tar på meg skylden for alt og den dårlige samvittighet for absolutt alt jeg gjør tar snart livet av meg.

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

Søk hjelp. Dette kan oppleves enormt manipulerende, ettersom han jo har all makt i forholdet deres. Han bestemmer når det er krig og når det er fred, og du må unngå å si han imot for ikke å få the silent treatment... Ikke sikkert det er bevisst manipulering fra ham, men destruktivt likevel.

Alternativet er at du slutter å bry deg om hans reaksjoner. Men det betyr ekspressfart mot slutten for forholdet!

 

Anonymous poster hash: 230f4...1b6

 

 

Takk for svar. Begynner å gå opp for meg etter så mange år. Det har blitt et mønster. Tror egentlig ikke han er klar over det selv, nei.

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

[Anonym bruker]

Min eksmann var akkurat lik. Han startet minst 90 % av konfliktene, men tok aldri initiativ til å si unnskyld og ordne opp. Det gikk utover min selvtillit å leve under slike forhold, og takk og lov så innså jeg galskapen til slutt og brøt ut. Beste valget jeg noen gang har gjort 😊

 

Anonymous poster hash: 7c871...fda

Godt du har det bra nå

 

 

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

[Anonym bruker]

Det er så mange kloke damer her inne, så jeg dytter litt. Kanskje noen med psykologi i yrket sitt ?

 

Må legge til at mannen min er snill og oppfarende med barna, ansvarsfull og stabil psykisk.

Men gir meg sjelden oppmerksomhet, eller viser at han bryr seg. Så dette med isfronten etter en krangel, stor eller liten.

Må legge til at jeg ble seksuelt misbrukt som barn, og at jeg har et langt voldelig forhold bak meg. Jeg har kanskje lagt til rette for å være den som gir meg, mangler noen grenser, så har han bare tilpasset seg meg? Alt er forvirrende. Jeg har det ikke godt med meg selv.

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

[Anonym bruker]

Det er så mange kloke damer her inne, så jeg dytter litt. Kanskje noen med psykologi i yrket sitt ?

 

Må legge til at mannen min er snill og oppfarende med barna, ansvarsfull og stabil psykisk.

Men gir meg sjelden oppmerksomhet, eller viser at han bryr seg. Så dette med isfronten etter en krangel, stor eller liten.

Må legge til at jeg ble seksuelt misbrukt som barn, og at jeg har et langt voldelig forhold bak meg. Jeg har kanskje lagt til rette for å være den som gir meg, mangler noen grenser, så har han bare tilpasset seg meg? Alt er forvirrende. Jeg har det ikke godt med meg selv.

 

Anonymous poster hash: 0e62b...12a

Ta heller kontakt med en ekte psykolog, du. Eller en par/familierådgiver eller noe. Jeg tror uansett ikke det er lov å fremstå som psykolog eller annet helsepersonell på forumet her, siden man aldri kan vite om folk snakker sant eller om de gir skadelige råd. Da blir innlegget slettet.

 

Det er leit at du har det sånn, sender deg en digital klem! Men jeg tror nok ikke det er så mye mer vi her inne får gjort med problemet ditt, annet enn å "henvise" deg til å ta kontakt med noen profesjonelle som vet hva de driver med.

 

Anonymous poster hash: ca85f...43f

[Anonym bruker]

Hei og hå, deler vi mann? Helt likt hjemme hos oss, og jeg føler jeg har all skyld for alle diskusjoner og krangler. Må alltid være den som innrømmer at jeg tok feil, eller så kan vi bare la være å prate om det. Han kan sure i 2-3 dager, men ikke lengre heldigvis. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Selv om det er jeg som starter en diskusjon, så er det fader ikke alltid min skyld at det eskalerer til en krangel. Men det nytter jo ikke, for jeg får skylda ettersom jeg begynte. Selv om det var noe jeg syntes var verdt å nevne eller ta opp, men det virker som jeg bare skal være ei sånn kjærring som tier still og aldri motsier mannen min. Sånn er jeg "dessverre" ikke, og jeg regner med ikke du heller.

Anonymous poster hash: d5d89...758