Wææ, merkelig følelse (Den rette?)

[Anonym bruker]

Jeg begynte å chatte med en mann på Tinder (av alle ting)...

 

Vi har møttes to ganger, bare korte møter, men skal møtes igjen til helgen. Vi har hatt masse kontakt daglig i tre uker. Allerede før vi møttes fikk jeg en merkelig følelse av at NÅ har jeg funnet mannen med stor M. Alt bare stemmer!

 

Den eneste gangen jeg har hatt den følelsen tidligere er når jeg fikk sønnen min i armene etter fødselen og tenkte "Selvfølgelig ser han sånn ut, der kunne jo ikke ha vært noen andre"

 

Jeg har vært igjennom en del dårlige forhold, men nå føler jeg bare en ro der jeg "vet" at alt vil ordne seg. Samtidig kan jeg ikke skjønne at jeg tør å føle det sånn.

 

Er jeg helt gal??

 

 

Anonymous poster hash: 7bff1...3d8

[Anonym bruker]

Jepp, du er litt gal.... .....men jeg tror også at det er mulig å oppleve det at det stemmer fra første øyeblikk

 

Håper det stemmer og at det virkelig er Mannen som har kommet inn i livet ditt

 

Anonymous poster hash: 58f9d...320

[Anonym bruker]

Kjør på! Er det bra er det ikke noe å vente for. Er det ikke finner du det ut. Jeg visste det da jeg traff min mann. For snart 25 år siden. Vi feirer sølvbryllup om et år, flyttet sammen etter en drøy uke og forlovet oss etter en måned. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: b6975...616

[Anonym bruker]

Den følelsen fikk jeg og en kald novemberkveld i 1996. Den dag i dag tenker jeg på ham hver eneste dag! Er sikker på at han var mannen i mitt iv. Vi hadde kontakt og var litt sånn av og på i mange år, da vi bodde på hver sin kant av landet. Nå er jeg singel, og lurer på hvor han befinner seg.....

Anonymous poster hash: 8d9e7...0d5

[Anonym bruker]

Første gang jeg møtte mannen min, så hørte jeg en stemme i hodet som sa "Denne mannen skal du gifte deg med!"

 

Det var en helt merkelig følelse. Og stemmen fikk rett!

 

Anonymous poster hash: a671f...d8c

[Anonym bruker]

Første gangen jeg så mannen min tenkte jeg "han blir min".

Og det er han enda, 20 år etter.

 

Klart det kan klaffe perfekt

 

Anonymous poster hash: 5ac66...859

[Anonym bruker]

Tenkte også det en dag forrige vinter og ble dumpa noen uker etterpå :/

 

Anonymous poster hash: c71a9...710

[Anonym bruker]

jeg var også sikker med en gang. HELT sikker. Vi hører sammen og det er det ingen tvil om. Dessverre var jeg sjenert og han har sosial angst (men det visste jeg ikke da, haha!!) så var avstandsforelsket i nesten 3 år før vi faktisk ble sammen. Det er helt sykt men vi føler det samme begge to, at vi hører sammen. det er så riktig. det ER bare oss liksom  

Anonymous poster hash: 4aae6...2cf

[Anonym bruker]

Det er ulike mennesker som er riktige for oss avhengig av livsfase. Min mann var helt riktig for meg når vi møttes. Nå er han ikke det lenger. Vi har begge to forandret oss mye. Jeg har blitt voksen og han har mistet alt det jeg fant attraktivt når vi møttes. Det er veldig trist. Jeg tror at en annen mann hadde passet meg bedre nå, en mann jeg kan ha interessante samtaler med, en mann som har kunnskaper om hva som foregår i samfunnet. Min mann bryr seg ikke i det hele tatt om politikk, historie, ikke leser han osv. Jeg er motsatt, og det irriterer meg grenseløst at han ikke gidder å sette seg inn i noe for å kunne ha en mening om det.

Anonymous poster hash: 7202e...5ef

[Anonym bruker]

 

Det er ulike mennesker som er riktige for oss avhengig av livsfase. Min mann var helt riktig for meg når vi møttes. Nå er han ikke det lenger. Vi har begge to forandret oss mye. Jeg har blitt voksen og han har mistet alt det jeg fant attraktivt når vi møttes. Det er veldig trist. Jeg tror at en annen mann hadde passet meg bedre nå, en mann jeg kan ha interessante samtaler med, en mann som har kunnskaper om hva som foregår i samfunnet. Min mann bryr seg ikke i det hele tatt om politikk, historie, ikke leser han osv. Jeg er motsatt, og det irriterer meg grenseløst at han ikke gidder å sette seg inn i noe for å kunne ha en mening om det.

 

Anonymous poster hash: 7202e...5ef

 

 

Jeg tror du har mye rett i det du sier her. Jeg har møtt noen som jeg trodde "alt" stemte med, men så har det likevel ikke blitt noe mer. Når det har gått noen år så har jeg forstått hvorfor det ikke ble noe mer, vi ville ha utviklet oss for langt fra hverandre.

Samtidig så er det én... en som også i dag nok ville passet. Dessverre så skilte omstendighetene oss den gangen langt tilbake.

 

Livet blir ikke alltid hva man tror... Min erfaring fra noen få møter slik Hi forteller om er at mennene har fått fullstendig hetta. De har ikke taklet å føle så mye så fort, og så har de forsvunnet. Jeg har spurt noen av dem noen år etterpå, og det er det de selv har fortalt. To har fortalt at de valgte feil den gangen, at de ikke var modne nok til å sette pris på kjærligheten.

Men, da var det nok ikke riktig likevel siden de ikke turde ta sjansen.

 

Jeg lever i håpet fremdeles på å møte en mann som kan være riktig for meg fra nå og resten av livet.

 

Det som kjennetegner de parene jeg kjenner som har holdt sammen i 15-30++ år er at de har utviklet seg noenlunde sammen. Ikke alltid med samme interesser, men i hvert fall likt mtp. verdier, de har hatt omtrent like mye interesse i ting - selv om det kan være ulike ting de er interessert i... da blir ofte tiden de bruker på hver sine ting balansert slik at de også har så mye tid til hverandre som begge trenger. Og så har de jobbet aktivt begge to for å opprettholde omtanken og interessen for den andre hele tiden, de har ikke tatt hverandre for gitt.

 

Anonymous poster hash: 58f9d...320

[Anonym bruker]

Føler det på samme måte, men han er i forhold og jeg er er gift...🙈

 

Anonymous poster hash: e9a22...635

[amandine]

Jeg tenker det er å satse på. Jeg tror også det finnes flere som kan være rette, men jeg tror man må satse. Og et langt samliv handler også om beinhard jobbing, om å ville det samme og jobbe for det, om kjærlighet, om toleranse, om vennskap og om litt flaks. Blant annet.

[Anonym bruker]

Jeg hadde akkurat samme følelse som deg for nesten 20 år siden. Jeg møtte en som jeg bare visste var den rette, og han følte det samme. Tilfeldigheter og at den ene av oss bodde i et annet land for en periode på noen år gjorde at det ikke ble oss.

Vi ble begge gift på hver vår kant, men klarer ikke å "gi slipp".

Vi har kunnet gå et par år uten kontakt, men da er lengselen så sterk at vi bare MÅ snakke sammen.

Vi gjør aldri noe mer enn å prate og ta en kaffe sammen, men det intense båndet er der hele tiden.

Hadde vi ikke hatt familie hadde det vært oss for lenge siden.

 

 

Anonymous poster hash: 6453a...b97