Jeg blir aldri den samme igjen

[Anonym bruker]

For 6 år siden ble jeg utbrent med resultat i angst og kroniske smerter som jeg enda sliter med. Jeg har likevel holdt ut i jobb, hvor jeg har gått på smell etter smell. Søvnen er dårlig og jeg blir mer og mer utslitt. Nå er jeg sykemeldt, og jobber 20 % tilrettelagt til kun dagtid. Jeg merker at bare dette er mye for meg.

 

Nå merker jeg at jeg er inne i en dårlig sirkel. Kroppen min fungerer ikke og dette gjør meg rett og slett deprimert. Skal jeg ikke klare å jobbe? Må jeg belage meg på et liv som ufør? Det er ingenting jeg ønsker mer enn en kropp, og et sinn, som virker sånn noenlunde. Etter 6 år har jeg mer eller mindre gitt opp. Det hjelper heller ikke å søke andre jobber, jeg vil ikke klare å gjennomføre mine arbeidsoppgaver. På intervju klarer jeg ikke å holde fokus. Og dette merkes nok. Etter 5 timer på jobb er jeg så sliten at jeg trenger 2 dager (med mye søvn) på å hente meg inn igjen). Samtidig vil jeg jo jobbe! Å være hjemme er kjedelig, jeg bidrar ikke i samfunnet og jeg føler meg sosialt utstøtt.

 

Jeg følges opp av psykolog uten at det hjelper noe særlig. Jeg har prøvd forskjellige antidepressiva, men det gjør meg bare enda mer deprimert (ironisk nok). Det er sorgen over å ikke kunne ha et normalt liv med en arbeidshverdag som tærer mest på meg.

 

Hva kan jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 67d38...7e5

[Anonym bruker]

Usch, jeg er midt i det samme nå. Det er "bare" 1,5 år siden jeg ble sykemeldt, men tida flyr så fort. Jeg er ikke i nærheten av å kunne jobbe og jeg tror aldri jeg kan gå tilbake til den gamle jobben. Det var ikke, virkelig ikke, sånn det skulle bli!! Vi har nettopp kjøpt hus, vi skulle ha så mye penger til overs og kunne leve som konger. Istedet mister jeg 6000 kr i mnd og retten til feriepenger (sånn grovt sett). Det var faen ikke sånn det skulle bli! Og jeg blir sint og lei meg. Hukommelsen min er ødelagt og jeg eier ikke energi.

 

Dette var ikke oppløftende, men jeg vet hvordan du har det....

 

Anonymous poster hash: f60c2...b6f

[Anonym bruker]

Hva gjør du?? Vel, du starter med å spørre deg selv, vil du være akkurat den samme personen du var for 7 år siden???

De fleste vil ikke det, det har skjedd mye både godt og vondt som har formet deg og gitt deg erfaringer du bygger videre på.

Det å bli syk er ikke et valg, men du kan velge hva du gjør med det og et stort skritt er å akseptere at NÅ er jeg sånn å bruke den du er akkurat nå til å bygge videre mot å bli den beste personen du kan bli i kraften av å være deg selv.

 

Ta en time out å tillat deg selv å sørge over tapet av helsen din, den sorgen er tung og vanskelig, prøv å få kontroll på det tapet før du begynner å jobbe med mulighetene dine for selv om kroppen ikke vil så funker jo hodet øv du har et hav av kvaliteter som er unike for deg. Lær deg noe nytt, Finn ut hvilke egenskaper du vil utvikle å se mer av hos deg selv å for all del, slutt å lev med alt du ikke kan, men lev i det du kan. Eks Jeg klarer ikke å vaske hele huset mitt på en dag, men jeg klarer å vaske to rom å det er faktisk noe å det er bedre enn det var...

 

Livet er ikke enkelt og du har min dypeste medfølelse på bakgrunn av din lidelse.

 

Anonymous poster hash: a7d8c...5e1

[Anonym bruker]

Jeg flyttet til utlandet et år. Tok en time out. Ble her. Fikk et nytt liv!

Sier ikke at det er for alle..

Funket for meg.

 

Tok med barna og reise fra kjæresten min.

10 dager etter sto han på døra.

1,5 år etter sitter jeg her i skrivende stund med ei litta tulle på 17 dager 💖

Full jobb har jeg her som jeg gleder meg til å ta fatt på igjen når tiden er inne etter mamma permisjon.

 

Anonymous poster hash: f5356...b59

[Anonym bruker]

1,5 mnd siden jeg gikk på en smell. Var borte 100% i 3 uker, og jobber nå 50%. Sliter med å få det til å gå opp og føler det er en forventning om å bli frisk fort. Vil jo det selv også, men blir stresset når jeg får spm om når jeg er ferdig med å være sykemeldt fordi det er oppdrag der jeg trengs. Begynner å kjenne på at dette ikke er plassen for meg. Lite hensyn som blir tatt syns jeg.

 

All ære til deg som flyttet utenlands. Men jeg ønsker ikke å flytte fra mannen min og han ville aldri tillat jeg tok med barna. Men det høres herlig ut da 😊

 

Anonymous poster hash: 4140d...a0e

[Anonym bruker]

Nei, du blir ikke den samme igjen, men det er sånn livet skal være.

 

Ingen går gjennom livet uten å møte på utfordringer og problemer, om det er samlivsbrudd, dødsfall, økonomisk ruin eller sykdom, et eller annet møter de fleste på, og det forandrer oss på godt og vondt.

 

Det er lett å si at "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" som gjelder, men det er faktisk det.

 

Det er lov å sørge over tapte drømmer, men så må man leve videre med de kortene man har fått utdelt. Det er en tung vei, det er humpete til tider, noen ganger blir det et skritt frem og to tilbake, det blir noen tårer, men veien går faktisk videre og livet er faktisk verdt å leve selv om ting ikke ble som du hadde tenkt.

 

Du vil se lysglimt igjen, tro meg. Men gi deg selv litt tid, jobb med det som er bra i livet ditt, og kom deg videre.

 

Hilsen ei som også plutselig ble syk og ufør så hele livet ble snudd på hodet. Alle drømmer, økonomien, fremtiden, alt ble annerledes enn jeg hadde tenkt, men jeg har det ikke fælt lenger, livet går videre og byr på gode ting også for oss som har møtt på sykdom. 

Anonymous poster hash: 53523...37b

[Anonym bruker]

Dessverre er feilen din at du har fortsatt å jobbe. Når du virkelig blir utbrent må du stoppe. HELT! Det er derfor du går på smell etter smell, derfor du ikke blir helt frisk. Jeg har en teori om at du må hvile like lenge som du sleit deg ut. 

 

Jeg slutta helt å jobbe og var først sykmeldt ett år, så på AAP i to år, så jobba jeg i praksis i et år, fikk meg noe midlertidig i ett år og så begynte jeg å jobbe fullt. 

 

Det gikk altså fem år fra jeg slutta i jobben min til jeg var tilbake i hundre prosents jobb, og det var da langt unna den jobben jeg først hadde hatt. Samme yrke,men et helt annet sted. 

 

Det nytter ikke å gjøre det samme hele tiden og forvente et annet resultat. Du er nødt til å ta helt pause, hvile til du blir gal. Når du begynner å kjede deg og ikke begynner å grine ved å lure på hva du skal handle til middag kan du kanskje begynne å jobbe redusert. Det tok meg tre år! Og da jobba jeg med noe heeeelt annet. 

 

Fem år av livet mitt er utenfor normalt arbeidsliv, halve tredveåra mine borte. 

 

Men jeg hvilte meg frisk. Nå trener jeg hver dag, er aktiv med hunden min, jobber hundre prosent og har likevel krefter. Det går an. Det er mulig. Du kan finne krefter igjen. Men da MÅ DU ta pause!!

Anonymous poster hash: cafa0...200

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar!

Jeg ser det er flere i min situasjon, eller som var i min situasjon, og dere har min min sympati!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 67d38...7e5

[Anonym bruker]

Hvile og samle krefter, trening og sunt kosthold.

Deretter bygge kroppen gradvis opp igjen. Gradvis øke arbeidsmengde og treningsmengde.

Det har vært min oppskrift.

 

Anonymous poster hash: 796f6...2d1