Ufølsom mann, hvordan håndtere? (sykdom)

[Anonym bruker]

Jeg er veldig alvorlig syk. Har så stort problem at jeg må nok ha transplantasjon om 3-4 års tid for å ha noenlunde grei livslengde. Sykdommen hemmer meg mye i hverdagen og blir verre av stress, for mye fysisk aktivitet og lite søvn. Har fått kraftige anfall mens mannen så på flere ganger, har vært innlagt på sykehus tre ganger etter at vi ble sammen da sykdommen kom ut av kontroll. Likevel viser mannen ingen forståelse, jeg får blant annet ingen avlastning med husarbeid, kjøring av barna på treninger og kamper og lignende når jeg er veldig dårlig. Han prioriterer også egen søvn og hvile fremfor min. Han gir meg aldri klem eller synes synd på meg. Her om dagen konfronterte jeg ham og spurte om han virkelig ikke bryr seg eller ikke vil tenke på hvor alvorlig syk jeg er. Siden han alltid snakker det han tenker når han er påseilet, så sa han at han ikke vil tenke på hvor syk jeg er fordi han er redd for konsekvenser (at jeg dør alt for tidlig). Er ikke dette noe som bør være hans eget problem? Han kan vel ikke unnskylde det at han aldri spør hvordan det går, aldri avlaster meg med noe og aldri kan gi meg klem og trøste meg, med at han ikke vil tenke på sykdommen min og distanserer seg fra det hele? Jeg er redd for å slite meg ut og stoler ikke lenger på mannen med tanke på det å få støtte og hjelp. Har vært så dårlig noen ganger at jeg var livredd for å dø, og ingen støtte å få hos mannen. Når han er syk så skaffer jeg alltid hjelp, spør hvordan det går osv. Noen tips til meg?

Anonymous poster hash: 484fa...618

[Anonym bruker]

Nei, han skal ikke la dette gå utover deg! Han bør komme seg til lege/psykolog for å snakke om det, skjønne alvoret og behovet for tilrettelegging for deg og for å bearbeide sin egen frykt og oppførsel. Å ikke ville ta standpunkt til noe er en barnslig måte å forholde seg til ting. Ting forsvinner ikke selv om man stikker hodet i sanden, jo før han skjønner det, jo bedre...

 

Han må vokse opp og se ting for det de er... Dere er i en tung og vanskelig situasjon, han må være med å gjøre hverdagen best mulig for dere som familie.

Hvis han ikke er villig til å ta tak i ting så må du bestemme deg for om det koster mer enn det er verdt å ha han i hjemmet.

 

Vil bare sende deg en klem, du fortjener å ha noen som får deg til å føle deg ivaretatt, elsket og trygg.

 

Anonymous poster hash: 352a1...382

[Anonym bruker]

Her tror jeg du må få flere aktører på plass så fort som mulig!

 

Første jeg ville snakket med er sykehuset som følger deg opp. De har ofte psykiatrisk sykepleier, psykolog, sosionom som kan være gode samtalepartnere i en slik situasjon. De kan også være behjelpelig med å få mannen til å se alvoret - og ikke minst akseptere situasjonen. Jeg vet om flere ektepar som har hatt god nytte av slike samtaler på sykehus når den ene har vært alvorlig syk.

 

Det andre er at dere bør gå til familievernkontoret i tillegg. Skal dere overleve som par så må dere finne ut av vanskelighetene, dere må få til en arbeidsfordeling som fungerer. Og dere må snakke om det som henger over dere - nemlig alvoret i diagnosen du har.

I en slik setting så kan du også lufte det at mannen din trolig vil ha godt av å snakke med en fagperson for sin egen del. Han lever med en stor frykt, og han greier tydeligvis ikke å forholde seg til den siden han later som om du er helt frisk, ikke vil gjøre sin del i hjemmet osv.

 

Hvis ikke noe av dette gjør at det blir en positiv endring i forholdet innen rimelig tid så bør du faktisk vurdere hele forholdet. Det å være så syk og på toppen leve i et forhold hvor man ikke får støtte av partneren, det sliter enda mer på din fysiske og psykiske helse, og det er ikke bra for deg - og heller ikke for barna dine.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: fc041...7d1

[Anonym bruker]

Selv om du hadde vært frisk burde han vært med og tatt sin del av henting og bringing, og av husarbeid... Desto viktigere nå! Håper dere får hjelp!

Anonymous poster hash: d6f04...2fb

[Anonym bruker]

 

Her tror jeg du må få flere aktører på plass så fort som mulig!

 

Første jeg ville snakket med er sykehuset som følger deg opp. De har ofte psykiatrisk sykepleier, psykolog, sosionom som kan være gode samtalepartnere i en slik situasjon. De kan også være behjelpelig med å få mannen til å se alvoret - og ikke minst akseptere situasjonen. Jeg vet om flere ektepar som har hatt god nytte av slike samtaler på sykehus når den ene har vært alvorlig syk.

 

Det andre er at dere bør gå til familievernkontoret i tillegg. Skal dere overleve som par så må dere finne ut av vanskelighetene, dere må få til en arbeidsfordeling som fungerer. Og dere må snakke om det som henger over dere - nemlig alvoret i diagnosen du har.

I en slik setting så kan du også lufte det at mannen din trolig vil ha godt av å snakke med en fagperson for sin egen del. Han lever med en stor frykt, og han greier tydeligvis ikke å forholde seg til den siden han later som om du er helt frisk, ikke vil gjøre sin del i hjemmet osv.

 

Hvis ikke noe av dette gjør at det blir en positiv endring i forholdet innen rimelig tid så bør du faktisk vurdere hele forholdet. Det å være så syk og på toppen leve i et forhold hvor man ikke får støtte av partneren, det sliter enda mer på din fysiske og psykiske helse, og det er ikke bra for deg - og heller ikke for barna dine.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: fc041...7d1

 

Jeg

 

tror dessverre ikke på at han er redd en gang... Tror det er noe han sier, men at han egentlig ikke bryr seg. For han kan sitte og spille PS4 i timesvis mens jeg shiner huset, og ikke gidde å ta sin del av ansvaret. Han kan sitte i sofaen avslappet og se at jeg løper rundt og stresser, får anfall og blir dårlig. Hadde han virkelig vært så redd som han sier så ville han ha gjort alt som kan avverge det at jeg blir dårlig og hjulpet meg med ting.

 

Han vil ikke på familievernkontoret, og heller ikke til noe psykiatrisk sykepleier, han er ikke psyk som han sier. Så her har vi kjørt oss fast, og jeg vurderer faktisk å gå på sikt hvis ingenting bedrer seg. Bedre å være helt alene og vite at man bare har seg selv å stole på og regne med, istedet for å bo med en som skuffer deg hele tiden og er der som ballast.

 

Anonymous poster hash: 484fa...618

[Anonym bruker]

Er det ikke hans barn?

 

Du sier du ikke får hjelp/avlastning til å kjøre, hente, følge opp osv, det er da helt naturlig at en pappa gjør slike ting uavhengig av om kona er syk eller ikke... Husarbeidet deler man på uansett om en er syk eller ikke, når en er syk tar den andre større del eller sørger for hjelp (vi har vaskehjelp).

 

Jeg er også kronisk syk, men ikke livstruende eller alvorlig (bare revmatisme, men jeg sliter jo litt ekstra nå om vinteren) og mannen min tar da alt av oppfølging utenfor hjemmet så jeg skal slippe ut i kulden mer enn nødvendig. 

 

Jeg orker ikke dilling og å føle folk synes synd på meg, det vet selvfølgelig mannen min så sånn kliss og kos, klem, stryke på kinnet, "hvordan HAR du det i dag kjære" opplegg kan ikke jeg ha i det hele tatt. Men vi har vært sammen i snart 18 år så mannen kjenner meg godt og viser omsorg på andre måter, ved f.eks å gjøre noe for meg som han vet jeg vil sette pris på.

 

Føler dere kanskje ikke kommuniserer så godt, der kan dere nok få hjelp utenfra, en god samtale med en nøytral tredjeperson tilstede. Familivernkontoret kanskje?

Anonymous poster hash: fd831...258

[Anonym bruker]

 

Er det ikke hans barn?

 

Du sier du ikke får hjelp/avlastning til å kjøre, hente, følge opp osv, det er da helt naturlig at en pappa gjør slike ting uavhengig av om kona er syk eller ikke... Husarbeidet deler man på uansett om en er syk eller ikke, når en er syk tar den andre større del eller sørger for hjelp (vi har vaskehjelp).

 

Jeg er også kronisk syk, men ikke livstruende eller alvorlig (bare revmatisme, men jeg sliter jo litt ekstra nå om vinteren) og mannen min tar da alt av oppfølging utenfor hjemmet så jeg skal slippe ut i kulden mer enn nødvendig. 

 

Jeg orker ikke dilling og å føle folk synes synd på meg, det vet selvfølgelig mannen min så sånn kliss og kos, klem, stryke på kinnet, "hvordan HAR du det i dag kjære" opplegg kan ikke jeg ha i det hele tatt. Men vi har vært sammen i snart 18 år så mannen kjenner meg godt og viser omsorg på andre måter, ved f.eks å gjøre noe for meg som han vet jeg vil sette pris på.

 

Føler dere kanskje ikke kommuniserer så godt, der kan dere nok få hjelp utenfra, en god samtale med en nøytral tredjeperson tilstede. Familivernkontoret kanskje?

 

Anonymous poster hash: fd831...258

 

 

 

Jeg har to barn fra før og vi har et barn felles. Det er de største som må kjøres og hentes, og der er jeg alene om ansvaret gitt. Familievernkontoret vil han ikke på.

 

Anonymous poster hash: 484fa...618

[Anonym bruker]

Stakkars deg. Jeg tror ikke han elsker deg eller bryr seg om deg dessverre. Jeg tror han bor med deg av praktiske årsaker...

 

Anonymous poster hash: cc193...d57

[Anonym bruker]

Stakkars deg. Jeg tror ikke han elsker deg eller bryr seg om deg dessverre. Jeg tror han bor med deg av praktiske årsaker...

 

Anonymous poster hash: cc193...d57

 

 

Jeg tror også det, dessverre. At han bor med meg fordi jeg er stabil, ikke drikker, ikke utro og ryddig med regninger og har grei lønn. Før meg har han bare vært med sånne "tapere" som var nedsyltet i inkasso, lå med hele bygda eller drakk hver dag. Jeg er jo veldig glad i ha (enn så lenge) og vil gjerne få dette til å fungere, men vanskelig når han nekter psykolog og fvk.

 

Anonymous poster hash: 484fa...618

[Anonym bruker]

Klem <3

 

Anonymous poster hash: fc041...7d1

 

Jeg

 

tror dessverre ikke på at han er redd en gang... Tror det er noe han sier, men at han egentlig ikke bryr seg. For han kan sitte og spille PS4 i timesvis mens jeg shiner huset, og ikke gidde å ta sin del av ansvaret. Han kan sitte i sofaen avslappet og se at jeg løper rundt og stresser, får anfall og blir dårlig. Hadde han virkelig vært så redd som han sier så ville han ha gjort alt som kan avverge det at jeg blir dårlig og hjulpet meg med ting.

 

Han vil ikke på familievernkontoret, og heller ikke til noe psykiatrisk sykepleier, han er ikke psyk som han sier. Så her har vi kjørt oss fast, og jeg vurderer faktisk å gå på sikt hvis ingenting bedrer seg. Bedre å være helt alene og vite at man bare har seg selv å stole på og regne med, istedet for å bo med en som skuffer deg hele tiden og er der som ballast.

 

Anonymous poster hash: 484fa...618

 

 

Hm... det forandrer jo ganske mye. Da blir svaret mitt ganske anderledes. Enkelt og greit - en slik mann hadde jeg ikke villet levd med, syk eller ikke syk!

 

Dere har problemer i forholdet, helt uavhengig av din sykdom. At han ikke innser det, ikke vil være med til familievernkontoret, det betyr at han ikke er villig til å jobbe med forholdet. Og vil han ikke jobbe med forholdet, da kan ikke du redde forholdet alene! Da hadde jeg sluttet å bruke krefter på ham, og heller planlagt livet mitt på egen hånd.

 

Slik du beskriver det, at han driter i å gjøre noe hjemme og bare slapper av mens du sliter deg ut, det hører ingen steder hjemme! At han gjør det med en syk kone, det viser at han enten ikke bryr seg, eller er i så stor benektelse om din sykdom at du nok ikke vil greie å nå gjennom til ham.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg snakket med de jeg nevnte over - familievernkontoret for din egen del, sosionom på sykehuset for å få litt praktisk hjelp med tanke på hva du må tenke på, hva du må ordne med og hvilken hjelp du ev. kan ha rett på når du blir alene. Bestem deg for at 2016 skal bli det året du blir kvitt den ekstrabelastningen mannen din utgjør i dag, og begynn å ta tak i det du skal. Planlegg alt du kan for egen del på forhånd, få ev. timer til fvk for egen del så fort som mulig, og sett i gang med det praktiske samt informer mannen rett over nyttår.

 

Ikke kast bort din dyrbare energi på en mann som ikke gjør deg noe godt!

 

Anonymous poster hash: fc041...7d1

[Anonym bruker]

Så lenge han nekter å snakke med noen så er det ikke noe du kan gjøre, dessverre. Han må ville prate med noen eller få hjelp til å forstå alvoret og sitt ansvar i dette.

 

Jo mer du skriver, jo mer mener jeg at du fortjener bedre...

 

Anonymous poster hash: 352a1...382

[Anonym bruker]

Du, dette mannesyndromet har jeg hørt om før.

 

Der dama har sagt i år og måneder at nå bidrar du - eller så flytter jeg. Ingenting skjer. Når dama drar, kommer det på mannen som julekvelden på kjærringa. Han skjønner ingenting, begriper ikke hva han har gjort galt og så videre. De er fantastisk dyktige til å "bo i bobla" og så lenge du står på to føtter så er kanskje det din manns eneste virkelighet. Altså at du kan bære din egen vekt. Hva som skjer om 1 - 5 - 10 år er som en eventyrbok for han.

Anonymous poster hash: d45ab...4f1

[Anonym bruker]

 

Du, dette mannesyndromet har jeg hørt om før.

 

Der dama har sagt i år og måneder at nå bidrar du - eller så flytter jeg. Ingenting skjer. Når dama drar, kommer det på mannen som julekvelden på kjærringa. Han skjønner ingenting, begriper ikke hva han har gjort galt og så videre. De er fantastisk dyktige til å "bo i bobla" og så lenge du står på to føtter så er kanskje det din manns eneste virkelighet. Altså at du kan bære din egen vekt. Hva som skjer om 1 - 5 - 10 år er som en eventyrbok for han.

 

Anonymous poster hash: d45ab...4f1

 

Har flyttet fra eksen på grunn av det samme pluss notorisk utroskap og sinnsyke krav til meg. Da var jeg ikke syk en gang, men han krevde og krevde og gadd ikke å yte noe. Han ruet også mange ganger med skilsmisse, men da jeg tok ut separasjon ble han overrasket og forbanna. Han laget helvete for at jeg skulle komme tilbake slik at han ikke "mistet ansiktet", og han valgte bort barna etter at jeg dro. Han fikk barn med sin nye kjæreste for så å være utro mot henne. Hun, stakkars sjel, godtar det og blir hos ham.

 

Anonymous poster hash: 484fa...618

[Anonym bruker]

Hva skjer med deg når du får anfall? Er ikke det heller noe som skremmer han og blir redd for deg?

Anonymous poster hash: c63e0...7de

[Anonym bruker]

Det høres ikke ut som han bryr seg om bonusbarna sine i det hele tatt og deg har han som vaskehjelp, kokk og organisator!

 

Herlighet, det du forteller er vannvittig.

 

Jeg har som sagt bare revmatisme, men skulle mannen min komme over meg med støvsugeren så kommer han og tar den ut av hendene mine så jeg kan gå å gjøre noe annet som er snillere mot mine hofter og rygg.

 

Selv 14-åringen min oppfører seg ikke slik du beskriver, ser han meg bakse med vasking, løfting, støvsuging e.l kommer han og hjelper meg eller sier "Jeg kan ta det jeg mamma".

 

Jeg tror dessverre ikke forholdet deres kan reddes. Han er ingen mann du kan lene deg til og få støtte fra "i gode om onde dager", han er en bortskjemt drittsekk!

 

Anonymous poster hash: fd831...258

[Anonym bruker]

 

Hva skjer med deg når du får anfall? Er ikke det heller noe som skremmer han og blir redd for deg?

 

Anonymous poster hash: c63e0...7de

 

 

 

Han ser ikke akkurat skremt ut nei og lar meg takle det alene.

 

Anonymous poster hash: 484fa...618

[Anonym bruker]

 

 

Hva skjer med deg når du får anfall? Er ikke det heller noe som skremmer han og blir redd for deg?

 

Anonymous poster hash: c63e0...7de

 

 

 

Han ser ikke akkurat skremt ut nei og lar meg takle det alene.

 

Anonymous poster hash: 484fa...618

 

Uff, det høres ikke bra ut. Uansett hvilken relasjon man har til et menneske, så har man jo empati når noe skjer. Gjør han virkelig ingenting når du har et anfall (nå aner jo ikke jeg hvordan anfallet uttarter seg, det kan jo være så mangt), trøster deg, hjelper deg, beroliger deg om du ønsker og har behov for det? Går han bare vekk?

 

Han høres helt følelsesmessig avstengt ut, selvopptatt og egoistisk.

 

Anonymous poster hash: c63e0...7de