Er traumatisert..

[Twintipp og himmelblå]

Jeg trenger å få det ut og ned.

Sliter med å fordøye alle inntrykk og vonde opplevelser som har skjedd på relativt kort tid nå.

Trodde ikke det var mulig å være med på så mye smertefullt uten at kroppen kollapset. Og jeg har full forståelse for at mange har og har hatt det mye verre.

Og vil gjerne høre om hvordan dere hadde det underveis, dere som har vært gjennom lengre sykehusopphold.

 

Alle sier at jeg må tenke på meg selv, fokusere på å bli frisk osv. Men jeg lider av å være borte fra barnet mitt, se hans redsel, hans avvisning mot meg, selv om jeg tar meg enormt mye sammen når han er på besøk hos meg på sykehuset.

I går sa en av overlegene her at de gjerne ville snakke med ham og forklare/betrygge han, noe som bare gjenspeiler hvor fantastiske de er her.

Sønnen min er selvsagt hos sin far, og selv om han er flink på veldig mange måter, er det jeg som i alle år har gjort alt, både når det gjelder klær, lekser, innkjøp, logistikk og organisering.

 

Nå er det jul, vi skulle hatt julepyntet hus som alle andre, kost oss med juleforberedelser og gjort som alle andre.

Istedet ligger jeg på Rikshospitalet og har mistet fullstendig kontroll når det kommer til alt.

 

Jeg vet jeg må gjennom det for å bli frisk, og det er fantastiske og en egen fantastisk menneskerase de dyktige og unike menneskene som jobber her, men kroppen og hodet mitt er i sjokk etter snart 4 uker med så mye smerte og grusomme undersøkelser.

For å nevne noe:

De har kjørt kameraer ned i strupen min flere ganger mens jeg er våken, jeg har slanger helt inn i bukhulen, jeg har infeksjon i bukhulen, går på min 5 antibiotikakur, jeg har betennelse i indre organer, kramper i organene, jeg har ligget på knærne foran fullt av folk og leger og kastet opp galle og tisset på meg, jeg har hatt så vondt at jeg ble lagt med pustemaske for at jeg ikke klarte å puste pga ekstreme smerter,

jeg har ligget timesvis i tromler og apparater, fått operert inn dren via leveren i våken tilstand, jeg har et hull i leveren som lekker ut nesten en halvliter neongul væske hver dag!

Jeg har hatt etsende væske flytende rundt i buken som har gjort at indre organer sveller opp, begynnende bukspyttkjertelbetennelse, soppinfeksjoner i munn og svelg, blir stukket over alt for å ta blodkulturer, prøver, blodfortynnende osv mange ganger hver dag, fått 170 i puls flere ganger og folk som har strømmet til.

Blir bare plutselig informert om at nå om litt blir du trillet ned for å få inn enda et dren inn i leveren, fullt av leger og overleger som diskuterer rundt deg hele tiden.

Konstant kvalm og ser ut som et levende lik synes jeg selv.

Skal snart gjennom en stor operasjon hvor de må åpne på langs og tvers for å stoppe lekkasjen inne i leveren, noe de ikke kan garantere å få til på første forsøk.

 

Jeg har hatt så ekstreme smerter at jeg ikke trodde det var fysisk mulig å ha så ulidelig vondt, og hadde det ikke vært for min sønn og niese hadde jeg hoppet ut av vinduet.

 

Ble veldig langt dette, beklager det, men jeg sliter med å sortere alt som plutselig skjer rundt meg av smertefulle inngrep, for nesten daglig har jeg blitt dopet ned og vært gjennom store undersøkelser for å finne årsak.

Og jeg savner barnet mitt ekstremt mye, og denne plutselig fullstendige lammende følelsen av å miste all kontroll.

 

Takk for at du leste, og del gjerne egne erfaringer.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Stakkars deg og stakkars sønnen din...

 

Dette kommer til å gå bra, det er det man må tenke😊

 

Høres ut som en svært tøff situasjon du er kommet opp i,og ønsker deg lykke til,dette ordner seg!❤️

 

Anonymous poster hash: afe27...8a6

[Gjest UndrendeUllteppe]

Kjære deg!

 

Det er bra at du skriver ned dette, ofte kan det hjelpe til med å få sortert tanker og følelser, og bare det kan hjelpe til med å takle det som skjer.

 

Selvfølgelig er dette traumatisk for deg! Både det å være så dårlig, ha så store smerter, føle at du mister kontrollen på det viset, og at du ikke får vært hjemme med sønnen din. Hvor gammel er han?

 

Barn er robuste, og selv om dette selvsagt er kjipt for ham, så vil han komme over dette. Han vil nok huske det for alltid, men det vil ikke prege ham for evig. Jeg har selv opplevd at foreldrene mine ble syke, hjerteinfarkt, blodpropp, og andre ting som gjorde at de var innlagt i ukevis. Både når jeg var ganske liten, og senere i livet. Men de kom seg etterhvert, og plutselig var livet tilbake til det kjente igjen. Men det er en veldig god idé at legene snakker med ham, og kanskje burde han få støtte fra flere. Samtaler med de rundt ham, i bhg/skole for eksempel. Slik at han også får luftet tanker og følelser, og sortert inntrykk.

 

Du kan be om å få snakke med sykehuspresten, de har lang erfaring med å snakke med mennesker i din situasjon og kan være en enormt god samtalepartner uansett om du er kristen eller ikke. Dere trenger altså ikke å snakke om livssyn. De er som en sjelesørger, for alle

 

Du kan også be om å få snakke med psykiatrisk sykepleier, de fleste sykehus har tilbud om dette, i alle fall de med litt størrelse.

 

Vær åpen om følelsene dine, fortell personalet at dette er vanskelig for deg og hvorfor. Det er ikke alltid så lett å planlegge undersøkelser i god tid i forveien, ofte blir man lagt på ringelab, og de ulike avdelingene ringer kort tid i forkant av en undersøkelse for å gi beskjed om at pasienten kan komme. Men dette er nettopp fordi de plutselig får en åpning og ønsker å ta deg inn så fort som mulig. Så selv om det føles som du ikke har noen kontroll, så gjør de det for å tilby deg hurtig og god behandling.

 

Jeg vet ikke helt om jeg kan komme med noen gode råd, men jeg tror du gjør veldig lurt i å lufte tankene dine. Ønsker deg riktig god bedring og masse lykke til. Stor klem!!

[Anonym bruker]

Stakkars deg! Jeg vet ikke hvordan det er å være så syk, men jeg tror at barnet ditt forstår det. Du skriver lekser, så antar han går på skolen, da er de såpass store at han kan forstå at du er borte grunnet sykdom og ikke fordi du vil være vekk fra han. Prøv å berolige deg med det og det at legene kan hjelpe til å forklare er så fantastisk! Det kommer til å gå bra med sønnen din <3

Men hvis du føler at du mister kontroll så be om å få mer info fra legene/sykepleierne. Synes ikke det høres ålreit ut å bli behandlet uten at de informerer deg godt nok og kommuniserer underveis, så dette kan du be om. Da vil du nok føle at du har mer oversikt og noe kontroll over hva som skjer.

Og det er ikke uvanlig å få hjelp til å bearbeide slike opplevelser i ettertid. Det kan du lufte for lege nå, tenk de som har vært igjennom en tøff fødsel, de får som regel tilbud om å snakke ut om det med noen før de drar hjem. Du har vært der enda lenger og burde få samme tilbud.

Du er sterk! Og jeg håper du får snakke med noen og at du er oppe og går, frisk og rask innen kort tid. Høres ut som legene har løsninger for å hjelpe deg, så dette går nok veldig bra <3

Anonymous poster hash: 26fb2...603

[Anonym bruker]

Ville bare sende deg en klem. Hold ut, det blir bedre!

 

Anonymous poster hash: f5f07...de3

[Twintipp og himmelblå]

Tusen takk for fine svar.

Det setter jeg pris på.

 

Sønnen min er 9 år, og er vant til at mamma og han fikser alt. Det er mye kos og alltid vært jeg som har ordnet alt hva det skal være. Vi har våre rutiner på ting og nå har alt sklidd fra hverandre.

Jeg vet andre har det verre, men å gå glipp av juleavslutning, ikke få kjøpt julegaver, juleantrekk, pyntet hjemme, bakt osv, jeg lider fordi jeg ser han er så annerledes og lei seg.

 

Jeg prøver ikke å være bitter, men alt dette skjedde etter en operasjon som skulle vært dagkirurgi, opp og ut av sykehuset etter 3-4 timer.

De har klart å klippe hull i leveren i en gang der, så det lekker ut i leveren, og to andre steder underveis men som de klarte å sy igjen!

Det er som å skulle operere minisken og våkne opp med kraniebrudd!

 

De har operert ned stenter to ganger etterpå som ikke har vært vellykket.

(Ikke på riksen).

 

Jeg prøver å snu tankene, men finner det vanskelig... Vil bare våkne!

[Superdolly]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Fraser so "god bedring" blir fattige, men jeg håper virkelig at du snart blir bedre.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Hjelpe meg. Det høres helt grusomt ut. Og jeg vet ikke hva jeg skal si .

 

Men jeg ville bare si at min mor var innlagt på radiumhospitalet på 70tallet, og da var synet på mor-og-barn-relasjonen vesentlig dårligere enn i dag. Så min mor var borte fra mine søsken i nesten to år, og ingen visste om hun ville overleve, da behandlingen for den svært agressive kreftformen kun var prøvd ut et fåtall ganger før. De få gangene hun var hjemme i løpet av de to åra, så sov hun bare.

Men ingen av mine søsken husker noe særlig av det. De har begge noen få minner av at mor sover, og ikke skal forstyrres. Men ellers har de ingen minner om mor fra den tida. Absolutt ingen traumer. Far var jo der, og minnene deres fra den tida dreier seg om far, ikke om mor som manglet.

 

Poenget mitt er bare at selv om det er jævlig for deg nå i forhold til ditt barn, så er ikke dette noe som nødvendigvis kommer til å prege barnet ditt. Dersom det er en tanke som hjelper deg oppi dette her.

 

Ellers så har du min største medfølelse! Og jeg krysser fingrene for at du svært snart blir bedre!

 

Anonymous poster hash: ddc70...cad

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar.

Det setter jeg pris på.

 

Sønnen min er 9 år, og er vant til at mamma og han fikser alt. Det er mye kos og alltid vært jeg som har ordnet alt hva det skal være. Vi har våre rutiner på ting og nå har alt sklidd fra hverandre.

Jeg vet andre har det verre, men å gå glipp av juleavslutning, ikke få kjøpt julegaver, juleantrekk, pyntet hjemme, bakt osv, jeg lider fordi jeg ser han er så annerledes og lei seg.

 

Jeg prøver ikke å være bitter, men alt dette skjedde etter en operasjon som skulle vært dagkirurgi, opp og ut av sykehuset etter 3-4 timer.

De har klart å klippe hull i leveren i en gang der, så det lekker ut i leveren, og to andre steder underveis men som de klarte å sy igjen!

Det er som å skulle operere minisken og våkne opp med kraniebrudd!

 

De har operert ned stenter to ganger etterpå som ikke har vært vellykket.

(Ikke på riksen).

 

Jeg prøver å snu tankene, men finner det vanskelig... Vil bare våkne!

Huff!!! Kanskje du skal tillate deg å være "nede" i perioder når sønnen din ikke er på besøk? Det er viktig å snu tankene til positivt, men det må skje når du er klar for det. Det er jo ikke rart om du er bitter, sint og forbanna! Denne julen blir ikke som vanlig, men det blir jul for gutten.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4681d...2f0

[Anonym bruker]

Høres fælt ut. Men husk at en niåring er i stand til å forstå HVORFOR du er borte. Ikke glem det. Han vet at du er på sykehuset og ikke få dårlig samvittighet for å være syk. I ettertid vil jeg råde deg til å ta kontakt med psykolog, Søk deg inn på dps. Ellers er det stor sjanse for bla.a PTSD.. om du bare gjemmer alt inni deg og biter tenna sammen i ettertid.

 

Jeg har selv vært borte fra barnet mitt 4 uker, men hun var baby. Mistet barseltiden, ammingen osv. Mye smerter, fikk PTSD og går

til psykolog. Det verste er vel egentlig hvor mye andre skal tro og synse om at vi har et dårlig forhold pga dette, når sannheten er stikk motsatt. Supert forhold pr idag Barn tilgir, og særlig en niåring skjønner dette her.. mer enn du tror. Verre hvis det var en 3 åring som tror mamma har stukket av eller noe. Høres lurt ut med en samtale på sykehuset og du er heldig som har mange flinke leger rundt deg, i mitt tilfelle var feilbehandling en del av det som gjorde meg syk.

 

Anonymous poster hash: 44ac9...10d

[*Miss Marple*]

Men kjære deg, så forferdelig for deg!

 

Jeg har ingen erfaring eller råd, men sender deg de beste ønsker om snarlig bedring💕

[soleia]

Veit ikkje så mykje å seie, men vil sende ein klem og ynskje deg rask og god betring!  Det er forferdelege ting du har vore gjennom.

Trur guten din vil ha utbyte av å få snakka med legane og få stille litt spørsmål omkring sjukdomen din, så ta i mot tilbodet om det er greit for han.  Han har nok gått rundt med mange vanskelege tankar, som gjerne ikkje er så lett å snakke om.

No håpar eg lukka har snudd, og at den neste store operajonen er vellukka!

[Pengetreet]

I denne situasjonen så er det helt naturlig at du er forbannet og fortvilet Dette er jo en legetabbe?

Sønnen din vil komme gjennom dette bra, men han bør ha noen å prate med og ellers få leve så normalt som mulig.  

Har du noen å snakke med på sykehuset? Som kan hjelpe deg med å sortere følelser og tanker midt oppe i alt? Du går nå gjennom en krise og jeg håper at du  får hjelp til å bearbeide reaksjonene dine.

 

God bedring! Dette kommer du gjennom vet du.

 

Stor klem fra meg.

[Anonym bruker]

Klem til deg og dine!

 

Du kan be om å få snakke med en sosionom på sykehuset. Han/hun er der nettopp for slike sorgprosesser, traumer og kriser som du opplever. Samtale kan ikke alene gjøre deg frisk, men det kan hjelpe deg til å bearbeide dette underveis slik at du unngår en skikkelig smell etterhvert.

 

Sønnen din og far kan også samtale med sosionomen eller på familievernkontoret. Familievernkontoret bistår også i ulike typer kriser.

Anonymous poster hash: 9725c...2e2

[Anonym bruker]

💕 I mangel på ord, sender jeg en god klem, med ønsker om en god jul til deg og dine, og god bedring💕

 

Anonymous poster hash: fdecf...70b

[Anonym bruker]

Dere kommer gjennom dette. Sender deg en god klem <3

Anonymous poster hash: 9484a...e60

[Anonym bruker]

herlighet... ikke rart du føler deg traumatisert!!!

Sender deg en goood klem og masse masse god bedring!! Du er jammen flink og sterk <3

Anonymous poster hash: 9427b...591