Nå er det nok, jeg trenger hjelp !!!!

[Anonym bruker]

Jeg har et temperament som ofte går utover barna. ALDRI fysisk, men kjefter på barna hver dag. Ikke hele dagen, men 1-2 situasjoner daglig. Og nå er det nok.

 

Eksempel: ofte er jeg egentlig irritert på mannen. Han har ikke rydda etter middagen feks. Hvis ene barnet da gjør noe det ikke skal så kjefter jeg i stedet for å snakke ordentlig. Egentlig er jeg jo ikke irritert på det stakkars barnet

 

Eksempel: har to barn i bhg, ene må sitte i vogn når vi går til bhg. Største går. Snø og bratt bakke opp til bhg, vogna setter seg fast. Største står foran vogna fordi han gikk først opp bakken. Ber han flytte seg. Han står der fortsatt (ikke trass). Sier igjen: pass deg lille venn, jeg må få løs vogna. Han sutrer og ber meg bære han. Jeg sier nei jeg kan ikke slippe vogna, kom til meg så skal jeg holde deg i hånda når jeg får løs vogna. (Ja, prater normalt frem til det klikker for meg). Når barnet eeendelig flytter seg så sutrer han fortsatt. Ender opp med at jeg nærmest roper "nå slutter du å sutre og så begynner du å høre på meg når jeg snakker!!!) han gråter...

 

Idet jeg har ropt skjønner jeg hvor feil dette var. Hvordan klare å slutte? Hvordan forstå at å rope er feil, FØR jeg roper i stedet for etter?

 

Trenger gode råd. Forresten, jeg er ellers en flink og kjærlig mamma, trenger vare hjelp ift min tålmodighet.

 

Anonymous poster hash: 472fb...c7f

[Anonym bruker]

Følger

 

Anonymous poster hash: 5a98c...e2b

[Hjertefru]

Det er veldig bra at du er bevisst på problemet, det er første skrittet mot bedring av situasjonen,

Det er ikke unormalt å reagere sånn, særlig hvis du sliter litt psykisk eller er veldig sliten.

Sier ikke at det er greit men tror barn tåler en liten eksplosjon innimellom, bare det ikke skjer hele tida.

[Anonym bruker]

Det er veldig bra at du er bevisst på problemet, det er første skrittet mot bedring av situasjonen,

Det er ikke unormalt å reagere sånn, særlig hvis du sliter litt psykisk eller er veldig sliten.

Sier ikke at det er greit men tror barn tåler en liten eksplosjon innimellom, bare det ikke skjer hele tida.

Takk for svar Er veldig bevisst på problemet ja, og det skal bedres.

Er sliten, har hatt både svangerskaps- og fødselsdepresjon med baby som nå er 2 mnd. Har en samboer som.er et kapittel for seg selv.

Skjer ikke hele tiden heldigvis, men jeg synes at en eksplosjon daglig er mye da.

Han er en glad og trygg gutt, så noen voldsom skade tar han nok ikke nei men litt redd for at han skal føle seg utrygg på meg...

 

 

Anonymous poster hash: 472fb...c7f

[Anonym bruker]

Har dessverre ingen råd, for jeg sliter med det samme selv! Jeg er nok en hissig person i utgangspunktet, og det kombinert med fire barn (en baby) og mye stress, lite søvn og veldig lite hjelp fra far så eksploderer jeg dessverre av og til. Måtte bare ta bilen og kjøre bort fra situasjonen her en dag, da det rant over for meg (far var hjemme da). Parkerte bilen og storgråt. Jeg tenker at jeg må fjerne meg litt fra situasjonenen når jeg kjenner det begynner å "boble", og dessuten vet jeg at jeg blir mye mer tålmodig når babytiden og søvnløsheten går over. Og vi er i en spesiell situasjon akkurat nå siden mannen jobber nesten alle sine våkne timer, men det endres heldigvis neste år. Så jeg tenker at dette skal jeg klare litt til, og gjør ting for meg selv når jeg kan for å bli mindre sliten.

 

Anonymous poster hash: 8cd98...a97

[Anonym bruker]

Det siste eksempelet der tenker jeg er helt normalt, altså.. Skjønner godt at du blir frustrert, og jeg ville nok reagert sånn som deg!

 

Det første eksempelet kjenner jeg meg også igjen i, og det gir meg veldig dårlig samvittighet. Men når jeg skjønner at jeg har reagert på den måten, pleier jeg å sette meg ned med barnet og snakke om situasjonen, og forklare hva som skjedde. At jeg egentlig var sliten/sint på noen andre/trøtt/stryk det som ikke passer, og at jeg derfor ble mye sintere enn jeg burde blitt. Også sier jeg unnskyld for det, og forklarer at jeg er lei meg for det.

Anonymous poster hash: 5a5a6...3ce

[Anonym bruker]

Hva mener du ang samboer?

Jeg er alene med tre og to av de har diagnose.

Kjenner meg litt igjen, her hjalp det å gå fra faren.

 

Anonymous poster hash: 1d585...585

[Anonym bruker]

Hvis samboer "er et kapittel for seg" så tenker jeg at du bør ta tak i det først. Sliter dere så kom dere til terapi på familievernkontoret asap!

Du må fjerne det som sliter deg ut unødvendig. Konflikter med samboer kan gi deg masse frustrasjoner, det tærer på tålmodigheten din - og da har du også mindre tålmodighet med barna.

 

Om du ikke har fått hjelp til sv.skaps- og fødselsdepresjonen så snakk med legen din og få hjelp.

 

Skap deg gode rutiner slik at du bruker minst mulig energi på dagligdagse oppgaver, ha gode systemer i ting så går det lettere å rydde og holde ryddig og finne igjen ting.

 

Og pass på at dere deler arbeidsoppgavene i hjemmet, du og samboer.

Og at dere bytter på å få sove. Han må gi deg mulighet til å få nok søvn også.

Anonymous poster hash: 774ba...8c7