Jeg tror jeg blir psykisk mishandlet av min mann..

[Anonym bruker]

Han liker å si stygge ting til meg på "spøk" som at jeg er en nazi, er forferdelig, et troll, grusom.. På gøy selvsagt.

 

Han er aldri enig i mine meninger og synspunkter på ting. Alltid må det diskuteres, fordi det han mener er mye mer riktig.

 

Han har alltid rett om vi har en diskusjon om noe. Min mening er uviktig så lenge han mener noe annet, og da er det jeg som er vanskelig om jeg ikke vil gå med på hans premisser.

 

Han glemmer ting han har sagt, og anklager meg for ting som ikke henger på greip. 

 

Han blir drittsur om jeg ler av han, selv om det bare er noe som er gøy. Da får jeg det igjen på et senere tidspunkt.

 

Om han tror jeg sier eller gjør noe som gjør han til mindre av en mann, da er helvette løs. Her skal jeg respektere han, men det går ikke begge veier.

 

Han sier aldri unnskyld. Men det skjønner jeg jo, for det er jo alltid min feil når vi nå krangler.

 

Jeg er rota til at han har en dårlig dag, og det forteller han meg gjerne. Det er DU som gjør at jeg føler meg jævlig!

 

Han spiller ofte offeret når vi krangler, og legger all skyld over på meg. "Hadde ikke du gjort elller sagt sånn og sånn, hadde ikke jeg vært som jeg er". Aldri tar han ansvar for egne handlinger, jeg er hovedårsaken.

 

Han sutrer. Om jeg sier fra om noe han innser han ikke kan diskutere på, går han på soverommet for å sutre. Da snakker han gjerne ikke med meg på en dag eller to, for da har jeg surna forholdet vårt.

 

Han nekter plent å høre på meg når jeg forsøker å forklare hvordan det er å leve med han, og nekter for at han er den som trenger å endre seg. "Jeg syns ikke det er noe å blåse seg opp over, det er ditt problem at du føler det sånn, ikke mitt" er en frase jeg hører ofte.

 

 

Så kvalifiserer dette til psykisk mishandling? Jeg føler meg ingenting verdt lengre, jeg må bare nikke og neie og godta alt han har lyst til å gjøre eller ikke gjøre. Ellers er jeg et troll, en kontrollfreak, mentalt ustabil og en som gjør livet hans miserabelt. Jeg føler meg bare apatisk, men klarer heller ikke komme meg ut. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 3ca62...6a9

[Anonym bruker]

Hadde ikke bodd med ham et minutt til!

 

Anonymous poster hash: a945f...9ef

[Anonym bruker]

Dette er definitivt IKKE greit! Har du prøvd å fortelle han hvordan fingra det når han sier disse tingene? Jeg synes også du burde notere opp eksakt hva han har sagt til deg og når og ved en passende anledning kan du ordrett liste opp for han hva han faktisk har sagt. Hvis ikke han skjønner omfanget av dette er det bare en ting å gjøre..Du kan jo bare forlate denne piece of shit- mannen.. Han knekker deg jo. Løp, gå, kryp - kom deg unna han i tide hvertfall.

 

Anonymous poster hash: 1b1f6...e43

[Anonym bruker]

Spiller det egentlig noen rolle om det er innenfor definisjonen på "psykisk mishandling"? Du har det tydeligvis ikke godt. Og det forstår jeg. Han høres ikke særlig sympatisk ut. Har dere barn? Vurderer du å gå? Har du noen nære venner/kollegaer/familie du kan snakke med?

 

Anonymous poster hash: 0d035...34a

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke godt nei, jeg føler meg totalt overkjørt. Går på eggeskall hele dagen, for det skal lite til før han blir sinna for noe. vi har ingen felles barn nei, jeg har to fra et tidligere forhold. Han endra seg etter vi flytta sammen og blir bare verre og verre. Jeg hadde hele tiden håpet at ting skulle endre seg, men jeg synes bare det eskalerer.

 

Har ingen å snakke med, min familie synes jo han er en kjernekar, og jeg liker ikke å fortelle folk om privatlivet mitt. Eneste som vet noe er sjefen min. Dette fordi min tilstand hjemme har i det siste gått utover kvaliteten på arbeidet mitt, så da hun kalte meg inn på kontoret for å spørre om alt var greit så brøyt jeg sammen. Jeg gråt så jeg hiksta i en time der inne, mens vi prata og hun trøsta meg.

 

HI

Anonymous poster hash: 3ca62...6a9

[Anonym bruker]

Dette minner meg om eksen min. Han var akkurat sånn. Fantastisk sjarmerende og lovte meg et fantastisk liv, for så å vise sitt sanne ansikt. Jeg syntes alltid han var en dårlig lytter (ville helst prate og fortelle selv) men jeg trodde det ville vli bedre ettersom vi ble kjent. Men mer og mer av det du beskriver kom til syne etter hvert.

 

Jeg betegner sånne menn som narsissister. På grensen til psykopat, avhengig av hvor kontrollerende de kan være. Eksen min hadde til vane å prate folk over på sin side av en sak, baksnakke folk for å fremheve seg selv, og skylde på andre for sine problemer. Men andre ser det ikke, kun de nærmeste i hans familie (søster, mor, bestemor, ekser). Andre synes han er trivelig og pratsom, festens midtpunkt. Jeg forstod ikke selv hvordan eksdama hans kunne forlate ham (vi var bekjente), og jeg steppet inn og ble kjæresten hans...

 

Kun DU kan avgjøre om du syns du blir psykisk mishandlet. Ingen andre kan avgjøre hvordan du føler deg sammen med han. Men det høres ut som du begynner å avdekke noen utrivelige sider ved denne mannen. Spørsmålet er om dette er et problem i han, eller om det er forholdet deres som er i vansker og han reagerer på dette. Det må du finne ut av!

 

Anonymous poster hash: 04c2b...6b3

[Anonym bruker]

 

Jeg har det ikke godt nei, jeg føler meg totalt overkjørt. Går på eggeskall hele dagen, for det skal lite til før han blir sinna for noe. vi har ingen felles barn nei, jeg har to fra et tidligere forhold. Han endra seg etter vi flytta sammen og blir bare verre og verre. Jeg hadde hele tiden håpet at ting skulle endre seg, men jeg synes bare det eskalerer.

 

Har ingen å snakke med, min familie synes jo han er en kjernekar, og jeg liker ikke å fortelle folk om privatlivet mitt. Eneste som vet noe er sjefen min. Dette fordi min tilstand hjemme har i det siste gått utover kvaliteten på arbeidet mitt, så da hun kalte meg inn på kontoret for å spørre om alt var greit så brøyt jeg sammen. Jeg gråt så jeg hiksta i en time der inne, mens vi prata og hun trøsta meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3ca62...6a9

Kan du snakke med fastlegen din da? Tror du han kan bli med på parterapi? Ogvil du at det skal ordne seg eller vil du helst bort? Hvordan er han mot barna dine?

 

Selv om at jeg synes mine svogere er kjernekarer alle sammen, så hadde jeg trodd på mine søstre om de hadde fortalt meg at han ikke er slik når de er alene. Jeg hadde selvsagt støttet mine søstre og hjelpt til med det som hadde trengs. Blod er tross alt tykkere enn vann. Mulig du får mer forståelse blant familie enn du tror hvis du snakker med de.

 

 

Anonymous poster hash: 0d035...34a

[Anonym bruker]

Han har sagt han er villig til å bli med på parterapi, må jeg til fastlege for å orne time hos en psykolog til oss?

 

Ja jeg tror det er litt dette at jeg er redd for å ødelegge deres syn på han, for tenk om det virkelig er jeg som er problemet? Mange ganger føler jeg jo at alt bare er min feil, for det er det jeg blir fortalt. Men jeg nekter å tro at jeg er et så forferdelig menneske at jeg er skyld i alt det dårlige i vårt forhold. I allefall ikke etter at jeg snakket med hans mor og betrodde meg litt til henne. Da sa hun at han har vært slik i alle år, men ser ut til å bare bli verre. Han snakket ikke med søsteren sin på 5 år grunnet konflikter, og hun fortalte også at han var et veldig nervøst barn som alltid søkte anerkjennelse til han var ganske gammel. Hun mener også han har utrolig dårlig selvtillitt. Foreldrene hans skiltes da han var en 6 år gammel, og han fikk da beskjed av faren sin at nå var han mannen i huset og måtte passe på mamma og søskene. Han bå knapt sin far på mange år etter det, men han har idag et godt forhold til alle i sin familie.

 

Så jeg tenker jo at her er det litt å hente?

 

HI

Anonymous poster hash: 3ca62...6a9

[Anonym bruker]

 

Han har sagt han er villig til å bli med på parterapi, må jeg til fastlege for å orne time hos en psykolog til oss?

 

Ja jeg tror det er litt dette at jeg er redd for å ødelegge deres syn på han, for tenk om det virkelig er jeg som er problemet? Mange ganger føler jeg jo at alt bare er min feil, for det er det jeg blir fortalt. Men jeg nekter å tro at jeg er et så forferdelig menneske at jeg er skyld i alt det dårlige i vårt forhold. I allefall ikke etter at jeg snakket med hans mor og betrodde meg litt til henne. Da sa hun at han har vært slik i alle år, men ser ut til å bare bli verre. Han snakket ikke med søsteren sin på 5 år grunnet konflikter, og hun fortalte også at han var et veldig nervøst barn som alltid søkte anerkjennelse til han var ganske gammel. Hun mener også han har utrolig dårlig selvtillitt. Foreldrene hans skiltes da han var en 6 år gammel, og han fikk da beskjed av faren sin at nå var han mannen i huset og måtte passe på mamma og søskene. Han bå knapt sin far på mange år etter det, men han har idag et godt forhold til alle i sin familie.

 

Så jeg tenker jo at her er det litt å hente?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3ca62...6a9

Trenger ikke å gå gjennom fastlegen for å få parterapi. Jeg ringte bare familievernkontoret for å bestille time. De spurte litt om bakgrunn og så fikk vi time et par mnd senere.

 

Gjør det med en gang!

 

Og ikke la han få deg til å tro at alt er din feil og at du er et troll! Du virker veldig oppegående og med mye selvinnsikt!

 

 

Anonymous poster hash: 0d035...34a

[Anonym bruker]

Ring familievernkontoret.

Det du forteller høres veldig ut som meg og min X-mann.

Han ringte familievernkontoret og ba om vi kunne komme til samtale, og det fikk vi.

Hans plan var jo at dette mennesket vi møtte skulle hjelpe ham å få meg til å innse alle mine feil og sette meg på plass for ham - for akkurat som hos dere så han det som at det var jeg som var grunnen til alt som var galt osv.

Da hun begynte å rette søkelyset mot hans oppførsel snudde hans holdning seg. Han mente ikke lengre at den slags mennesker forstod noen ting eller var i stand til å hjelpe med noe og så sluttet vi å gå der.

Han er i dag X - og det var det rette valget.

Jeg har det så mye bedre i dag både i kropp og sjel - og det selv om jeg nå har vært singel i tre år. Det er utrolig nedbrytende å leve i et slikt forhold og ikke godt for noen av dere.

Jeg synes det er flott han vil bli med på parterapi så ta telefonen og ring så fort som mulig.

Om terapien fører til bedring eller om du blir nødt til å gå - slik som det er nå kan det ikke fortsette.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 4b32f...507