Fysisk og psykisk vold, og veien videre?

[Anonym bruker]

Et svartens langt innlegg for de som orker å lese alt.. Som jeg hadde satt stor pris på! Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme over dette forholdet, og trenger konkrete tips og råd hvor hvordan jeg kan gå frem, og hvordan det foregår.

 

 

For vel 12 år siden ble jeg kjent med det som 10 år senere skulle bli min samboer. Mannen var en god venn av familien og han gikk inn og ut døra hos mine foreldre i alle år. Han var en god støttespiller og var alltid så forståelsesfull og god. Kunne ikke gjøre en flue fortred, sa alle som kjente ham. Alle syns vi var et flott par, og for meg, så var han drømmemannen.

 

Forholdet gikk kjapt fremover og i løpet av 3 måneder flyttet vi sammen. Men allerede første dagen hadde vi vår første krangel, som jeg først trodde var hans forsøk på å spøke. Vi skulle male inne og han var rask med å fastslå en "plan" over hvordan ende vi skulle begynne i på rommet. Ivrig som jeg var malte jeg et strøk ved vinduet fordi jeg ville teste fargen opp mot vinduskarmen og fargen der. Han ble rasende og skrek at jeg ikke klarte å holde meg til "avtalen", at jeg holdt på med enveiskjøring og at jeg ikke klarte å høre etter på det han sa. Når jeg innså at dette ikke var en spøk var jeg ute av huset i noen timer før jeg kom tilbake. Vi pratet aldri om krangelen igjen, og han var spak og virket "lei seg" resten av dagen uten å si noe konkret.

 

Første signalet på at noe var gærnt skulle kanskje komme her, men det gjorde ikke det. Vi hadde noen småkrangler nå og da helt i starten under oppussing, hvor en venn av ham til slutt reagerte på hans måte å prate til meg på og tok dette opp med ham. 

 

Vi ble ferdige og det meste gikk på skinner. Vi hadde det fint sammen, helt til det smalt 2 måneder etter. Han var stadig i dårlig humør, sliten etter jobb, sluttet å svare meg på enkle spørsmål som om han ville ha middag, eller hva han ville å ha å drikke. Han ble kort i svarene og om jeg da sluttet å prate til ham resulterte det i at han ble kvass og frekk, snakket nedtalende og sarkastisk. Ofte til seg selv (med dette mener jeg at han kunne stå på kjøkkenet å koke seg kaffe for å så nesten ha en samtale til seg selv i et frekk tone hvor han pratet "med" med meg til seg selv og omtalte seg selv i tredjeperson) En dag smalt det fordi lighteren hans var borte, og jeg hadde mest sannsynligvis rotet den vekk. Han ba meg finne den, og nesten før han fullfører setningen eksploderer han og begynner å kalle meg, at jeg rotet vekk alt av lightere og at han ikke hadde kontroll på dem lenger. Da jeg fant lighteren i sofaen rett vesiden av ham la jeg den på bordet og gikk. Han kom etter meg og helt opp i ansiktet mitt på en truende måte og presset meg bakover med ansiktet hans helt oppe i mitt. 

 

Etterhvert går han tilbake til sofaen og ser at det er to små hakk i bordflaten og spør hva som er skjedd. Jeg forklarer at jeg kom borti bordet når jeg hadde støvsuget noen dager i forveien og at de to lysestakene falt over, men at det gikk jo greit, duken dekket merkene. Han sitter helt stille og rolig lenge, før han plutselig skvetter frem og velter begge lysestakene med vilje overende før han ler å sier sarkastisk til meg "Hvordan sa du det skjedde igjen? For det ble jo ikke noe hakk nå?". Da jeg igjen forklarte hvordan de merkene hadde kommet der tidligere sa han "Ok" helt rolig før han smilte kort til meg - Reiste lysestakene opp igjen og gjentok prosedyren med å velte de overende frem til at han laget nye hakk. 

 

Jeg husker ikke når dette ble voldelig første gang, noe har jeg blokkert ut, noe husker jeg dårlig, og ellers var det så mange ganger det eskalerte at jeg veit ikke om det var første eller tyvende gangen. En gang spurte jeg om noe på kjøkkenet mens jeg laget mat og var full av deig på hendene og spurte pent (vi lagde mat sammen) om han kunne gi meg melposen da den ble for sticky. Han small melposen i gulvet og dro i raseri og snakket om at han ikke var noe løpegutt for meg. Han var borte en times tid før han kom tilbake, kom inn i gangen og spurte om jeg var klar til å be om unnskyldning. Når jeg ignorerte ham og fortsatte med det jeg holdt på med dro han meg med ut i gangen og slang meg i veggen, mens jeg lå der å gråt sparket han meg i hofta på siden, og det neste jeg husker er at vi var ute på trappa begge to og han ligger over meg mens jeg ligger å roper.

 

Han holder ei hånd over halsen min og ei hånd over munnen min og gjentar flere ganger at "Jeg fortjente å dø som den lille fitta jeg var" og sa at han skulle greve meg ned. Jeg husker også at han løftet meg opp og prøvde å kaste meg baklengs ned trappa men ikke fikk til. jeg innså etterhvert at telefonen min lå i gangen i ei jakke og bestemte meg for å ta jakka og ringe politiet ved første anledning, han stoppet meg i dørkarmen, gikk inn i gangen og begynte å dra meg etter arma, jeg strittet selvsagt i mot, og det resulterte i at han slo ytterdøra over armen min 4-5-6 ganger før han dyttet meg ut å låste døra mens han sa "Staaakars deg!" 

 

Ved en anledning ringte jeg et familiemedlem som bodde i nærheten under en krangel og det familiemedlemmet ble et vitne, mens han da var helt rolig med en gang han skjønte hvem jeg hadde ringt. Jeg blødde, var full av blåmerker og blodutredelser på halsen, armene, foten og skuldra. Da familiemedlemmet som kom konfronterte han med dette påsto han at jeg hadde fløyet i ham. Da familiemedlemmet sa at han ikke hadde noen merker påstå han at han hadde jo det, men jeg fikk blåmerker så mye lettere. 

 

Jeg dokumenterte endel blåmerker og merker på kroppen med bilder, jeg tok opptak av krangler på til sammen flere timer, jeg tok vare på ei melding han sendte meg hvor han hadde beklaget seg for at han "smekka" meg og ellers det jeg tenkte kunne være relevant, fordi jeg tenkte å anmelde den dagen jeg kom meg bort fra ham. Dessverre ble det til at jeg aldri var tøff nok, jeg var, og er tildels livredd ham enda. Noe av det siste han truet meg med var å kjøre på meg om han så meg, og at jeg kom til å angre for alt jeg hadde "lurt" han med. I starten sendte han meg mange meldinger om hvor jævlig jeg var, og for ei heks jeg var.

 

Når jeg sluttet å svare gikk meldingene gradvis over til å bli hyggeligere, og i en periode på en måned skulle han være hjelpsom, om det var noe jeg trengte å handle fordi han var på butikken etc. Da jeg ikke svarte og han innså dette begynte han igjen å sende sure meldinger, og etter 6 måneder uten respons og svar fra meg på mobil/mail/facebook sendte han meg lange meldinger om hvor jævlig han hadde det, at livet ikke ga mening og insinuerte at han ville ta selvmord - og at han ville at jeg skulle be ham om å gjøre det. Det første halve året etter at jeg flyttet kjørte han også i nabolaget her (bor i en blindvei..) flere ganger, og ofte på natta. I følge venner av ham, ble de bedt om å kjøre forbi de også for å følge med på hva jeg foretok meg.

 

Den siste episoden skjedde noen dager før jeg flyttet ut. Han hadde våknet 20 minutter etter han normalt sett sto opp for å gjøre seg klar til jobb og dette gikk ut over meg. Han brukte over 3 kvarter på å stå å rope til seg selv akkurat som om han førte en samtale eller krangel med meg, bare at han også svarte for meg. Om dette ga mening? Han førte altså samtale med seg selv, om seg selv, og meg, og omtalte seg selv i tredjeperson. Dette gjorde han ofte når han ble sur, og jeg fortalte flere ganger til ham når ting var rolig og avstandsstyrt at han gjorde meg redd, og at jeg opplevde det av og til som om han hadde to personligheter når det svartner for ham. Han sa ikke i mot. Den episoden der kastet han også ut dyna ut på trappa i snø fordi at siden han hadde forsovet seg skulle ikke jeg få lov å sove, for det fortjente jeg ikke. Jeg våknet forøvrig til hele dette spetakkelet i bekkmørktna med at noe plutselig reiv av meg dyna mens han brølte, jeg sto i senga på et brøkdels sekund og så absolutt ingenting før han åpnet døra for å løpe på trappa å kaste dyna. 

 

Jeg vet han har tatt noe medisiner tidligere for flere år siden, men for hva nøyaktig er jeg usikker på. Men jeg ville tippet antidepressiva eller lignende ut fra hvilken situasjon han var i den gangen og hvor tøft han hadde det. Jeg tenkte flere ganger om det kunne være en sammeheng og jeg ransaket huset men fant ingenting mistenkelig. Den dag i dag er jeg overbevist på at han må ha en diagnose en eller annen vei.

 

Jeg sleit mye i tiden etter jeg flyttet. Jeg var redd for å være ute, ble svært mørkredd, sluttet å gå ut på byen i frykten for å møte ham, sluttet å handle på de butikkene jeg vet han kjøper dagligvarer på, og jeg hadde problemer med å være alene. De første ukene holdt jeg meg stort sett i andre etasje i det nye huset fordi det var så mange vinduer i stua, og jeg følte at han kunne stå rett på utsiden å se inn. Selv den minste, lille uvanlige lyd var nok til at jeg knakk fullstendig sammen.

 

Nå har det vært stille i snart et halvår, og jeg har ikke sett ham i dette nabolaget siden tidlig vår. Men jeg sliter fortsatt med endel ting. Jeg oppsøkte aldri hjelp fordi jeg tenkte det kom til å roe seg selv, og at dette skulle jeg klare. Faktum er at 1 år senere er jeg fortsatt redd, redd for å møte ham, syns det er ubehagelig å oppholde meg i stua pga. vinduene til tross for at jeg skaffet meg persiennere ganske raskt. Ytterdørene er låst til ei hver tid og jeg har fått tvangstanke på å sjekke de 8-10 ganger for å være sikker på at de er låst. Jeg går gjerne å sjekker flere ganger etter at jeg har lagt meg. Jeg er redd for menn og jeg er redd for å oppleve dette igjen. Jeg tørr ikke anmelde i frykten av mange ting. Ikke bli trodd, at han begynner å plage og oppsøke meg igjen, og bare tanken på å måtte rippe opp i hver enkelt voldsepisode med ham høres helt for j***** ut. 

 

Så 1 år etterpå lurer jeg på om jeg trenger hjelp til å komme videre, hjelp til å mestre de tingene jeg tidligere kunne? Er det noen som har opplevd lignende og kan gi meg ei retning å gå? Jeg har aldri vært hos psykolog før, har knapt vært hos lege og lurer også på hvordan dette fungerer? Vil det hjelpe? Eller skal jeg bare gi det mer tid og at alt bare faller på plass igjen?

 

 

Anonymous poster hash: c5b95...026

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal snakke med profesjonelle.

 

Det kan hende du kan komme over dette og på helt funksjonelt nivå igjen alene, men jeg garanterer at det vil ta fryktelig lang tid. Prosessen å heles etter denne typen traumer er ganske omfattende, og du bør få hjelp i den. Om fastlegen din er ålreit, snakk med vedkommende. Vurder å ta kontakt med et krisesenter for rådgivning, de har lang erfaring med denne type problematikk og de fleste steder tilbyr veiledning uten at man oppholder seg på senteret.

Anonymous poster hash: ba0da...338

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du skal snakke med profesjonelle.

 

Det kan hende du kan komme over dette og på helt funksjonelt nivå igjen alene, men jeg garanterer at det vil ta fryktelig lang tid. Prosessen å heles etter denne typen traumer er ganske omfattende, og du bør få hjelp i den. Om fastlegen din er ålreit, snakk med vedkommende. Vurder å ta kontakt med et krisesenter for rådgivning, de har lang erfaring med denne type problematikk og de fleste steder tilbyr veiledning uten at man oppholder seg på senteret.

 

Anonymous poster hash: ba0da...338

 

 

Tusen takk for svar! 

Jeg er heldigvis over de her anfallene jeg fikk i starten hvor jeg bare gråt å gråt å ikke klarte å puste, og det var jo den værste biten men innser at jeg har en lengre vei å gå. Nå blir jeg jeg bare svimmel og uvel om jeg møter han i bilen på veien, ofte stopper jeg på en oversiktlig plass bare for å få pustet meg opp, og det fungerer fint.

 

Hvordan fungerer en type veiledning av profesjonelle? Jeg er helt blank på hvordan det fungerer, og jeg er redd det skal gjøre vondt verre om det er slik at man må begynne å tenke på alt som jeg egentlig bare har prøvd å glemt, å måtte sette ord på alt og beskrive de ulike hendelsene eller fungerer det kanskje ikke sånn? 

 

Anonymous poster hash: c5b95...026

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan fungerer en type veiledning av profesjonelle? Jeg er helt blank på hvordan det fungerer, og jeg er redd det skal gjøre vondt verre om det er slik at man må begynne å tenke på alt som jeg egentlig bare har prøvd å glemt, å måtte sette ord på alt og beskrive de ulike hendelsene eller fungerer det kanskje ikke sånn? 

 

Anonymous poster hash: c5b95...026

 

 

Det er veldig vanlig at man blir noe verre i en periode i terapien, ja. Det vil gi bedring etter hvert, men man må være forberedt på at deler av behandlingen kan være veldig krevende. Likevel har jeg aldri møtt noen som har gjennomgått det og ikke mener det er verdt det.

 

Men en god prat med fastlege e.l. i første omgang? Det finnes angstdempende teknikker og også medikamenter som kan være aktuelle, men på lengre sikt anbefaler jeg traumeterapi. Krisesenteret er som sagt eksperter på området, og en samtale der kan gi deg en god skisse over hva som anbefales, både ifht behandling og vurderinger av trusselnivå, politianmeldelse etc.

 

Anonymous poster hash: ba0da...338

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvordan fungerer en type veiledning av profesjonelle? Jeg er helt blank på hvordan det fungerer, og jeg er redd det skal gjøre vondt verre om det er slik at man må begynne å tenke på alt som jeg egentlig bare har prøvd å glemt, å måtte sette ord på alt og beskrive de ulike hendelsene eller fungerer det kanskje ikke sånn? 

 

Anonymous poster hash: c5b95...026

 

 

Det er veldig vanlig at man blir noe verre i en periode i terapien, ja. Det vil gi bedring etter hvert, men man må være forberedt på at deler av behandlingen kan være veldig krevende. Likevel har jeg aldri møtt noen som har gjennomgått det og ikke mener det er verdt det.

 

Men en god prat med fastlege e.l. i første omgang? Det finnes angstdempende teknikker og også medikamenter som kan være aktuelle, men på lengre sikt anbefaler jeg traumeterapi. Krisesenteret er som sagt eksperter på området, og en samtale der kan gi deg en god skisse over hva som anbefales, både ifht behandling og vurderinger av trusselnivå, politianmeldelse etc.

 

Anonymous poster hash: ba0da...338

 

 

 

HI her

 

Takk! Det er nok sikkert verdt det ja, det er kanskje få som tenker at det ikke var det.

 

Jeg har akkurat byttet fastlege og har aldri møtt den legen jeg har byttet til. Jeg ønsker ikke å ta noe medikamenter i det hele tatt, som egentlig bare er et teit prinsipp fra min side. Kanskje noe av det jeg er mest usikker på er om jeg jeg virkelig trenger den hjelpa, eller at det egentlig ikke er "nok" for at jeg skulle ha grunn til det. En rimelig dum måte å tenke på, men det hadde vært rimelig surt å rippet opp i ting for å så få følelsen av at de tenker at jeg egentlig bare har små problemer. 

 

Jeg er ikke klar for noe politianmeldelse, og jeg tror han kommer seg unna det. Jeg vet han har vært anmeldt før av tidligere kjærester som ikke nådde frem, og om det skjer meg også frykter jeg at det begynner på`an igjen etter å ha vært stille så lenge som 5 måneder. 

 

Anonymous poster hash: c5b95...026

[Ikkesåallerværst]

Du har vært utsatt for gjentatte traumatiske hendelser og ikke en sjel i hjelpeapparatet ville drømt om at du ikke har behov for å bearbeide dette.

 

Så utrolig modig av deg å gå ut av dette forholdet og ikke gå tilbake!

[Katta82]

Eg veit ikkje koss slik behandling/bearbeiding fungerer. Burde nok vert i et sånt behandlingsløp sjøl, men føle eg fungere grei og orke ikkje begynne. Heldigvis tenke eg ikkje at min "kødd" av ein ex er representerbart for mannfolk. Men opplevelsane gjer jo at visse menn som har vekt minner om ex'n ikkje har vore mulig å omgås for meg pga den kroppslige reaksjonen eg får. Anmelde er uaktuelt då eg ønsker å leve.

 

Men du må ikkje tru at behandlerane tenke at detta e tull og at du e svak som slit med dette i ettertid! Min oppfatning er at dei som ber om hjelp og klarer å motta den er sterke!

[Anonym bruker]

Tusen takk! 

 

 

Flere innspill og tanker?

Anonymous poster hash: c5b95...026