Er det normalt at barn 6-7 år lyver i tide og utide?

[Anonym bruker]

Har et tantebarn som dikter opp og lyver hele tiden. Hun kan finne på å si at hun har vært i india,(beskriver til den minste detalj hva som er blitt gjort der) at grunnen til at hun har to ulike sokker er fordi hun mistet den ene på toget. At hun alltid må bruke slike tabletter for å skjekke at tennene er rene. Mye er helt dagligdagse ting som hun har gjort, skal gjøre, eller at hun nekter på at hun har gjort noe som man vet er henne. Hun lyver uten en mine, og er så overbevisende at om man ikke kjenner henne veldig godt så kan man godt tro det er sant for hun forklarer ting ned til den minste detalj.

 

Jeg har ei jente selv i samme alder, og hun kan ikke lyve. Hun kan prøve seg f.eks om det er snakk om ting hun har gjort som hun ikke har lov til, men avslører seg med hele kroppspråket, så jeg er ikke vant til dette selv. Er det normalt for bsrn i den alderen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 89cca...e38

[Anonym bruker]

Ikke normalt å lyve nei

 

Anonymous poster hash: 7b942...71f

[Anonym bruker]

Mitt barn (7) hadde plutselig fantorangen spillet på sin ipad, han lagde kaker. Jeg har full oversikt over alle hans spill. Så spurte jeg hvor han hadde fått spillet fra, så sa han: det bare kom til ipaden. Så ble han helt rød og smilte og man så han ikke klarte å lyve, så sa jeg: er du helt sikker? Så sa han: nei, passordet har blitt lagret atomatisk rett etter du hadde tastet inn passordet, på et spill du latet ned til meg, så jeg trykket på spillet også ble det lastet ned. Så sa jeg: du skal få lov å beholde spillet, siden du var ærlig. Så forandret jeg litt innstillinger. Han ble jo hoppende glad. 

 

Men nei, min 7åring lyver ikke i hverdagen, og om han en gang i blant prøver, så har han ikke samvittighet til det, og avslører seg med hele kroppen, han klarer ikke lyve, så jeg tviler på at det er normalt.

Anonymous poster hash: 315a1...236

[Anonym bruker]

Jeg fant på mye rart når jeg var liten. Hadde for eksempel fortalt alle i barnehagen at vi skulle på ferie til Frankrike, det var ikke sant. Og at lillebroren min skulle hete knut, mens mamma og pappa hadde bestemt noe annet.. 😂 Om det er vanlig vet jeg ikke, men det er iallefall flere som gjør det ☺

 

Anonymous poster hash: bbe78...e2b

[Miss Chocolate]

Nei, det er ikke normalt. De prøver seg, men røper seg fort med kroppsspråk. Min får også dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Jeg selv synes det er merkelig å ly e d mye uten å blunke. Foreldre e avfeier det med livlig fantasi, og kreativitet, og de bare overhører det når barnet dikter opp ting, så lenge det ikke er noe viktig. Selv synes jeg det er en ganske uheldig egenskap for veien videre, hvis det ikke blir tatt tak i nå.

 

Hun er flink faglig, har alltid hatt et stort ordforråd så sliter liksom ikke med noe. Men hun har et sinne uten like, og er kjempe sensitiv for det meste. Man må snakke rolig, kan ikke ha på visse klær eller ha skrukker på sokkene, (høysensitiv er det det det heter) småspist og liker veldig lite av mat skal argumentere på det meste, og jeg for min del blir helt utslitt av å ha henne på besøk.

 

Samtidig er hun en herlig jente, med glimt i øyet og godt likt av de fleste.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 89cca...e38

[Anonym bruker]

Det er jo ikke greit at foreldrene aksepterer hennes lystløgner, de må jo lære henne rett og galt. De gjør henne en enorm bjørnetjeneste ved å godta det. Vennene hennes vil jo i fremtiden skjønne at hun er lystløgner, og det er ikke populært å bli stemlet som det av klassekammeratene sine.

Anonymous poster hash: 315a1...236

[Anonym bruker]

Vi har en på 10 år som er slik. Har holdt på i mange år og det blir ikke bedre.

 

Nye folk han blir godt kjent med blir helt overrasket og noen ganger nesten bekymret. De blir lettet når jeg forteller at han sliter litt med å skille realitet og fantasi/ønsker/drømmer.

 

Skal utredes på BUP nå.

 

Vi har en som er yngre som ikke har en sjanse å komme unna med en aldri så liten hvit løgn.

Han røper seg, og nesten alltid kobler samvittigheten hans inn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 16fb9...6d9

[Anonym bruker]

Det kommer nok mest an på barnets personlighetstype, om de er fantasirike drømmere eller mer jordnære. Helt uvanlig er det ikke, men det kan være lurt å snakke med barna om forskjellen på sannhet/ løgn/ å tulle/ å overdrive osv.

Anonymous poster hash: 2155a...345

[Anonym bruker]

Er vel temmelig uproblematisk!

 

Du kan si at hun forteller så fantastiske historier. Så sier du at "historier forteller du bare til tante, mamma og pappa!"

Andre barn liker det ikke, men du liker å høre på henne.

 

Tenk så fantastisk med sånn fantasi 😀

Hun gjør det neppe når hun bli 16.

Hun er seks, og det er ganske vanlig.

 

Anonymous poster hash: cb63a...04a

[Anonym bruker]

Jeg var ett slikt barn.

Jeg løy ikke, men jeg fant på fantasifulle fortellinger.

Noen av de fortellingene fortalte jeg klassevenner og lærer om.

Jeg hadde en god fantasi som liten.

Og heldigvis var det ingen som stoppet det.

Ja, lærerene trodde ikke på alt, selvsagt.

Men jeg fikk etterhvert skrevet ned mine fortellinger.

Jeg er nå forfatter og har gitt ut to bøker.

 

Anonymous poster hash: 302d6...d92