Vil gjerne ha konstruktive innspill på min hverdag.

[Anonym bruker]

Hjemme i permisjon. Har en fantastisk snill mann på alle mulige måter. På mange områder er han helt fantastisk. Elsker han høyt, men....

Han er selvstendig næringsdrivende og jeg visste før vi fikk barn at han ikke har normal arbeidstid.

Nå har det eksplodert i hans marked og han jobber vel 130-150%

Ofte dukker det opp uforutsette ting, noe jeg er inneforstått med og aksepterer. Han har en mann som jobber når han trenger hjelp. Han har en annen jobb også så ikke alltid han kan, noe jeg også er inneforstått med.

Men, nå strømmer altså jobbene inn og jeg har presset på at han skal ansette en til på lik linje som nummer én, dette har vi fint råd til. Han klarer ikke finne noen i bransjen, han vil ikke annonsere på Finn og belager seg på å "høre om noen" i egne kretser. Dagene bare går og går.

Hverken datter eller jeg har sett han siden tirsdag morgen. Han kommer hjem tolv/ett og drar fem/seks.

Han sier hver uke at det skal bli bedre til uka men det gjør det ikke. Jeg er redd han skal jobbe seg ihjel og jeg er forbanna fordi jeg føler han nedprioriterer familien.

Jeg flyttet til hans hjemsted fordi det er viktigere for han å bo her enn for meg å bo på mitt.

Jobben jeg skal tilbake til er litt pendling og fortsetter mannen å jobbe slik klarer jeg ikke å jobbe 100%. Barnet kommer selvsagt først.

Så mitt valg er å sette kniven på strupen nå, enten gir du fra deg noen jobber eller ansetter noen hvis ikke må jeg flytte nærmere jobben. Med eller uten han. Jeg har fått en kjempe mulighet på jobben min når jeg er tilbake og karriere er også viktig selvom familie er det viktigste. Jeg kan også søke om redusert stilling men synes ikke det er ok, det gir han bare rom til å fortsette. Jeg har tenkt på redusert altså men ikke for at han skal kunne fortsette det kjøret han har.

Hva tenker dere om min situasjon? Jeg elsker mannen min og han er en flink pappa. Det er så mye annet fint ved han at jeg får vondt i hjertet av å tenke at jeg ikke orker denne hverdagen mer.

Samtidig kjenner jeg at jeg er i ferd med å distansere meg fra han fordi jeg er så skuffet. Jeg vet han elsker meg og alle de små tingene han gjør for meg har ingen mann gjort for meg. Det ligger en sjokolade ved siden av meg i sengen når jeg våkner med skriften jeg elsker deg på.

Han har satt klar kaffekoppen min ved kaffemaskinen og kjøpt en bok han vet jeg har ønsket meg med en lapp om at han håper verdens fineste kvinne får en fin dag. Han sender meg på spa og er hjemme med datteren (når han er hjemme omsider)

Jeg vil ikke flytte fra han, han er den jeg vil bli gammel med.

Jeg har mast så mye nå om at dette ikke fungerer, det blir snart bedre lover han.

Noen innspill?

 

Anonymous poster hash: 53ff7...e5c

[Anonym bruker]

Flink pappa? Hvordan kan du vite det om han er hjemme 4 timer i døgnet? Den prioriteringa gjør han til en elendig pappa, uansett hvor morsom han er når han først er hjemme.

 

Kjempegøy at jobben går bra - men det er feil tidspunkt.

 

Selvstendig næringsdrivende har også krav på perm, forresten. Hvordan har han tenkt til å få til det?

 

 

Har selv en samboer som må ha med seg mye av jobben hjem (mail og telefon), men her er vi iallfall enig om hvor grensa går.

 

 

Du må snakke til han i klartekst. Sånn som han holder på nå er IKKE greit! 

Anonymous poster hash: 55786...6c2

[Chupa chups]

Det som slår meg først, etter å ha sett folk jeg kjenner i nøyaktig samme situasjon, er at han kommer til å gå på en smell. Han kommer til å jobbe seg ihjel, bli syk av utmattelse, stress og dårlig samvittighet for dere hjemme. Innen den tid er du såpass distansert at det blir vanskelig å støtte han gjennom dette. Lover ikke bra.

Du må nok sette hardt mot hardt, si at du er bekymret for framtiden. Tilby deg å hjelpe der du kan, slik at dere spiller på lag, og finn en løsning på jobbsituasjonen hans.

Du bør ikke gå ned i stilling pga han, fordi det vil også gjøre deg bitter der du sitter alene med barna hver ettermiddag og kveld mens han jobber...

Du tenker rett, så gjør noe med det før det er for sent!

[Anonym bruker]

Så utakknemlige dere jenter er. Han jobber vel ræva av seg for å bygge opp en solid bedrift slik at dere skal klare dere bra i fremtiden? Slutt å mas på han og la han holde på. Det er vel kun for deres del han gjør dette? 

Anonymous poster hash: af479...317

[Anonym bruker]

 

Så utakknemlige dere jenter er. Han jobber vel ræva av seg for å bygge opp en solid bedrift slik at dere skal klare dere bra i fremtiden? Slutt å mas på han og la han holde på. Det er vel kun for deres del han gjør dette? 

 

Anonymous poster hash: af479...317

 

 

Et kanskje litt vel opplagt forsøk på å trolle? Prøv hardere neste gang.

 

Anonymous poster hash: 5f613...50b

[Anonym bruker]

Her er et forsøk på et konstruktivt innspill. Han drukner i arbeid og er livredd for at dette ikke holder seg over tid. Han er redd for å miste inntekten sin og mister litt gangsynet på veien. Det er jo veldig typisk, og gjenkjenbart. Det er jo ofte slik at først når vi roer ned og ser tilbake på en kaotisk tid at vi tenker "herregud, hvordan holdt jeg ut??"

Han bør få tid nok til å kjenne litt etter og se tilbake på hvor mye han jobber, hva han mister hjemme og hvor mye du sitter alene (på hans hjemsted). Kan det gjøres ved at du "booker" litt tid til en samtale hvor du prøver å få han til å se dette, og til å lage en praktisk plan for å jobbe mindre. Planen bør være realistisk og med små delmål som skal oppnås innen en gitt tidsfrist. At dere sammen jobber for å nå disse målene. For deres felles fremtid.

 

 

Anonymous poster hash: 64b73...330

[Anonym bruker]

 

Flink pappa? Hvordan kan du vite det om han er hjemme 4 timer i døgnet? Den prioriteringa gjør han til en elendig pappa, uansett hvor morsom han er når han først er hjemme.

 

Kjempegøy at jobben går bra - men det er feil tidspunkt.

 

Selvstendig næringsdrivende har også krav på perm, forresten. Hvordan har han tenkt til å få til det?

 

 

Har selv en samboer som må ha med seg mye av jobben hjem (mail og telefon), men her er vi iallfall enig om hvor grensa går.

 

 

Du må snakke til han i klartekst. Sånn som han holder på nå er IKKE greit!

 

Anonymous poster hash: 55786...6c2

Han tar seg fridager og langhelger innimellom så ja han er flink.

Dette er ikke ment som en "mannen min er en drittsekk" tråd selvom jeg vet han fremstår slik.

 

Jeg har kommet dit at jeg må si i fra klart hvor dette kommer til å ende om det fortsetter.

 

Jeg har tatt all permisjon da vi bodde hver for oss på tidspunktet jeg søkte. I etterpåklokskapens lys ser jeg nå at det var jævlig dumt.

 

Anonymous poster hash: 53ff7...e5c

[Anonym bruker]

Her er et forsøk på et konstruktivt innspill. Han drukner i arbeid og er livredd for at dette ikke holder seg over tid. Han er redd for å miste inntekten sin og mister litt gangsynet på veien. Det er jo veldig typisk, og gjenkjenbart. Det er jo ofte slik at først når vi roer ned og ser tilbake på en kaotisk tid at vi tenker "herregud, hvordan holdt jeg ut??"

Han bør få tid nok til å kjenne litt etter og se tilbake på hvor mye han jobber, hva han mister hjemme og hvor mye du sitter alene (på hans hjemsted). Kan det gjøres ved at du "booker" litt tid til en samtale hvor du prøver å få han til å se dette, og til å lage en praktisk plan for å jobbe mindre. Planen bør være realistisk og med små delmål som skal oppnås innen en gitt tidsfrist. At dere sammen jobber for å nå disse målene. For deres felles fremtid.

 

 

Anonymous poster hash: 64b73...330

Jeg har vurdert å si vi må på FVK før dette ryker. Han er til tider fortvilet over at han ikke strekker til og jeg ser han er utslitt ganske ofte. Likevel gjør han alt som forventes av han hjemme. Så det er ikke slik at han bare jobber og ikke bidrar hjemme NÅR han er hjemme.

Hadde vi enda hatt dårlig råd og jobbe så mye var nødvendig men vi har det romslig økonomisk. Han klarer bare ikke å si nei til nye og gamle kunder.

Jeg trorikke han forstår hvordan det føles at kundene er viktigere enn oss.

I dag skulle han komme tidlig hjem men så skjedde det noe (noe jeg vet kan skje og på normale dager har null problem med å forstå) og jeg kjenner at jeg har problemer med å svelge disse tingene jeg MÅ akseptere fordi han er så mye borte fra før av.

 

Anonymous poster hash: 53ff7...e5c

[Anonym bruker]

Ingen tvil om at han før eller siden blir utbrent.

Han mister dyrebar tid med familien og han sliter seg selv ut.

Han kan ikke jobbe så mye, kroppen sier til slutt stopp.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 82594...48c

[Anonym bruker]

Denne historien setter ting litt på spissen hvis dette fortsetter.

http://kreativeideer.com/pappa-hvor-mye-tjener-du-i-timen/

 

Anonymous poster hash: 82594...48c

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk på det du skriver er at dere to har et veldig bra forhold så lenge han ikke jobber seg ihjel. Da er det også verdt å kjempe for.

 

Nr. 4 skrev "Så utakknemlige dere jenter er. Han jobber vel ræva av seg for å bygge opp en solid bedrift slik at dere skal klare dere bra i fremtiden? Slutt å mas på han og la han holde på. Det er vel kun for deres del han gjør dette?"

Jeg er ikke enig i at du skal slutte å "mase" og bare la ham holde på som han gjør nå, men jeg tror faktisk at hun har et poeng. Altså, ikke sett fra min eller din side, Hi, men sett fra din manns side og mange andre menns side. Det er faktisk det de gjør - de "jobber ræva av seg for å bygge opp en solid bedrift slik at dere skal klare dere bra i fremtiden". Og de er så fokuserte på målet der at de glemmer at livet er det man gjør på veien mot det målet. De overbeviser seg selv om at det bare er litt til og litt til og litt til nå, så blir alt så mye bedre.... For som regel så har disse mennene gode hensikter og gode planer for fremtiden. Men dessverre så ender også mange av disse mennene opp som ensomme menn uten familie, fordi familien forsvant ut av syne et sted på veien mellom bare litt til og bare bittelitt til....

 

At mannen din vil ha deg og elsker deg er det ingen tvil om. Svært mange av disse mennene som "jobber seg ihjel" har ikke overskudd til alle de små oppmerksomhetene i hverdagen som din mann faktisk gir deg. Så han gjør det han greier i den situasjonen han er i, og det skal han få cred for. Å gi ham cred for det betyr ikke at jeg støtter de valgene han tar om dagen.

 

Jeg tror ikke du vil komme noen vei med en slik mann om du "truer" ham til å gjøre ting anderledes. Da vil han trolig gå inn i martyrrollen, hvor han "jobber ræva av seg for familien og ikke får noen omsorg eller oppbacking fra sin utakknemlige familie". Jeg tror du må møte ham med en saklighet og målrettethet som er på linje med den effektiviteten han har overfor jobben sin. Du må få ham til å se at dere har samme mål, og dere må sammen finne løsninger som han også føler er realistiske. Og greier du å få ham til å føle at han står for mye av løsningen så er du en god taktikker Husk å blande inn en stor dose kjærlighet og forståelse i den sakligheten og målrettetheten din!

 

Jeg ville tatt ham for meg en dag han faktisk har tid til deg. Fortell og vis ham hvor godt forholdet deres er når dere har tid til hverandre, og fortell ham at du elsker ham og ønsker å bli gammel med ham og ingen andre. Så legger du frem en del fakta:

- hvor lenge har situasjonen var med å ha for lite arbeidshjelp på jobben vart?

- hvor lenge har han sagt at han trenger mer hjelp?

- vis ham en oversikt over hvor mye han har vært borte i denne tiden (vil tro du greier å huske i hvert fall de siste ukene noenlunde detaljert)

- vis ham hvor mange netter han har fått altfor lite søvn

- vis ham at det da og da går dager hvor dere ikke ser hverandre, at han ikke ser datteren deres

- vis ham hvor lenge han har sagt at det bare er litt til, en uke til, en uke til...

 

Fortell ham videre at du føler deg ensom, at du i praksis er mer eller mindre alenemor, og at det ikke er noe godt å ha det slik. Fortell ham også at du begynner å bli bekymret for helsen hans, for dere vet begge at det å jobbe så mye over tid ikke er bra, og har han symptomer på stress som er mer enn normalt så viser du til disse også, for det er tydelige tegn på at han kjører seg for hardt.

 

Vis ham forståelse for at han ønsker å bygge opp firmaet, at han tenker han gjør det for dere som familie. Men spør han om han har tenkt på hva dere skal gjøre om han plutselig har jobbet seg ihjel, eller jobbet seg ufør.... bare fordi han skulle holde ut litt til og litt til. Han er trolig ikke så gammel, men han kan likevel brått og nesten uten forvarsel gå på en smell.

Jeg har sett flere menn i 30-årene som har gått på hjerteinfarkt. Uten unntak har de vært selvstendig næringsdrivende. Alle var slanke og tilsynelatende i grei form. Jobbet ekstremt mye. To av dem skrev til og med seg selv ut fra sykehuset før tiden fordi de "ikke har tid til å sitte her hvis jeg skal ha noe å leve for". De fleste tok heldigvis hjerteinfarktene som en ordentlig advarsel og begynte å gjøre endringer i livet sitt umiddelbart. Hvor sterk advarsel må mannen din ha før han forstår at han kjører seg selv for hardt? Det er ingen overdramatisering, det er et relevant spørsmål.

 

Men, dere må komme frem til et kompromiss som dere kan enes om. Spør mannen din hva som må gjøres for å bedre situasjonen? Kanskje dere kan sette opp en maksdato hvor han innen den tid bør ha funnet en ny ansatt? Han har sagt at han vil se hva han hører innen bransjen for å få tak i noen. Men har han hørt om noen? Hvor lenge er han villig til å vente før han tilfeldigvis får høre om noen aktuelle? I så fall hva har han gjort for å få kontakt med disse han ev. har hørt om? Har han ikke hørt/gjort noe, da er det kanskje på tide å gjøre noe annet siden situasjonen nå begynner å bli uholdbar for dere som familie. Det å annonsere etter arbeidskraft koster ganske mange tusen, er det disse kronene han prøver å spare? Eller kan det være noe så enkelt som at han er så overarbeidet at han i øyeblikket ikke orker tanken på å skrive annonsen, svare på henvendelser fra interesserte, lese søknader, foreta intervjuer? Jeg vil tro at så presset som mannen din er nå så vil enhver "unødvendig tidsbruk" virke meningsløs, at han tror det da er bedre å bare gjøre det selv "akkurat nå, inntil den rette faller ned fra himmelen...". Kanskje du kan hjelpe ham med noe av dette, hvis det er det som stopper ham litt?  Du kan skrive annonsen sammen med ham, du kan lese gjennom søknader for ham og sortere dem litt om mulig.

 

Når man bygger opp en bedrift så er det naturlig å ha slike perioder innimellom. Det kommer ikke gratis. Men det som vil være viktig for dere er at det kommer til en pris som er akseptabel for dere begge to slik at det ikke ødelegger forholdet deres i prosessen. Jeg tror mannen din er så presset/stresset, at han vil så gjerne gjøre det riktige for dere alle, at han kan være litt for sensitiv for kritikk. Så tenk deg om hvordan du legger frem saken for at han skal føle at det ikke er kritikk, men konstruktivitet for at dere alle skal få det bedre. Det vil være en balansegang.

 

Og midt oppi dette så må du også "gi" litt. Hvor lenge kan du akseptere at det er som det er? Hvis det f.eks. dukker opp to kandidater som kan jobbe der, den ene grei, den andre en fantastisk ressurs, men sistnevnte kan ikke begynne før to måneder etter førstnevnte. Om mannen din mener sistemann er viktigst for bedriften, er du villig til å holde ut de månedene? (dette er bare et eksempel). Er du innforstått at situasjonen uansett kan vare noen uker/måneder til mens mannen aktivt leter etter en ny ansatt? Selvfølgelig da under forutsetning av at han faktisk er aktiv i prosessen med å finne en ny. Kan du også akseptere at han denne uken og neste ikke har tid til å sette i gang prosessen?

Tenk litt gjennom alt dette, for det er viktig at du også viser at du stiller opp for mannen din hvis han skal føle at dere er sammen om dette. Tilby ham å undersøke annonser/priser, skriv et utkast til en annonse som dere sammen så kan perfeksjonere. Er det fagblad dere kan annonsere i som mannen din kanskje synes er litt mer målrettet enn finn? Er det noen han selv vet om som han har hørt om tidligere som han nå kan kontakte, selv om de kanskje ikke er aktive jobbsøkere i øyeblikket? Se mulighetene og sett i gang.

 

Ta også opp det at ting MÅ være på plass til du begynner i jobb igjen. Der har dere en tidsfrist, og mannen din bør derfor sette i gang så fort som mulig, særlig siden ny ansatt trolig også trenger noe opplæring i begynnelsen, selv om h*n er erfaren i jobben fra før. Spør mannen din hvordan han skal gjøre ting for at dere skal få hverdagen til å gå opp med levering/henting barnehage og det å være en familie sammen også etter at du har begynt å jobbe igjen.

 

Og om dere ikke greier å snakke konstruktivt om dette, da er det nok lurt å få hjelp av fvk.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: ef24c...152

[Anonym bruker]

Ps... min far har alltid vært som din mann. Han har til nå vært gift tre ganger. Alle ekteskap har røket fordi han bare skulle litt til. Så førte noen uheldige omstendigheter til at han mistet bedriften. I dag er han ensom pensjonist nesten uten kontakt med sine barn.

 

Dette kan også bli din manns fremtid hvis han bare skal "litt til... det blir bedre neste uke, neste måned, neste år....".

 

Nr. 11

Anonymous poster hash: ef24c...152

[Anonym bruker]

Tusen takk for et fint svar nr 11.

Jeg blir rørt av at en person tar seg tid til å svare en anonym på en slik måte.

Du har gitt meg masse å tenke på.

Klem til deg. ❤️

 

Anonymous poster hash: 53ff7...e5c