Går det greit å holde avstand?

[Anonym bruker]

Barna mine har to sett besteforeldre, naturlig nok. Mine foreldre og min manns foreldre.

Alle har sine særheter og dårlige sider, igjen naturlig nok, men svigers er litt væl drøye synes jeg. Imens mine foreldre kan være litt for rause med godteskåla og litt strenge når det kommer til "innestemme", så stopper det foreløbig der. Jeg rives mellom to ting: å holde avstand, eller ikke. Det er nok drømmen om gode og snille besteforeldre og et normalt nettverk rundt barna som maser litt på meg, selvom jeg egentlig vet at svigers ikke er sunne å omgås!

 

Problemet med svigerforeldrene mine er:

Svigermor er paranoid, hun får "anfall" der hun plutselig dikter opp noe og finner en eller annen sinnsyk og søkt grunn til at mannen min, eller noen andre, er imot henne. Ringer og kjefter, klager, skaper intriger. Det har blitt verre og verre med årene. Mannen min er livredd henne. Hun har hele oppveksten vært ekkel mot ham og trykket ham ned på alle måter, sagt at han måtte finne seg i å bli mobbet da han forsøkte å fortelle om at han ble mobbet på skolen. Kort fortalt. Begge foreldrene har fnyst av mannen min da han som barn/ungdom ytret drømmene sine og utdanningsmålene sine, og da har de sagt: "slutt å tulle". Han måtte ikke tro at han var noe eller kunne bli noe. Dette har gått igjen i hele oppveksten, jeg vil kalle det omsorgssvikt. Hun har detaljstyrt livet til sin sønn, og det med skikkelig jerngrep. Hun hater meg. Og kaller meg "madammen", noe hun ifølge min man kun kaller damer hun hater (blant annet sin egen svigerinne - store problemer med "kvinner som tar fra henne mannlige familiemedlemmer"). Min mann har fått sosial angst, og har lavlønnet, fysisk tungt yrke som han hater pga ødelagt skolegang og dårlige jobbmuligheter. Han er stadig på bedringens vei heldigvis fordi jeg og folk jeg har introdusert ham for støtter ham og hjelper ham. Han er flink og står på hardt. Jeg er veldig stolt. Vi har flyttet vekk fra svigers og det gjorde susen.

 

Både svigerfar og svigermor misliker kvinner og jenter av alle slag, tydeligvis. Vi har to jentebarn og det er ikke snakk om å skjule skuffelsen fra deres side. Da minste ble født, visste de ikke kjønn før fødselen. De besøkte oss på sykehuset og det var ikke måte på hvor skuffet de var. De hadde kjøpt gutteklær og tatt med seg! Jeg og min mann elsker jentene våre og fikk babyer fordi vi ønsket oss en familie. Ikke fordi vi ønsket oss prinsesser eller fotballgutter, liksom. Svigerfar sa høyt og tydelig på sykehuset at det ikke var vits for oss å få flere barn fordi det blir nok ikke gutt neste gang heller!!? Jeg sa ingenting, var bare sjokkert. Så sa han til sin sønn: "ja, du ønsket deg gutt eller?". Noe han ikke gjorde, dette har irritert ham i ettertid hvordan de oppførte seg. Vel, de sukket og offet seg og det var ikke MÅTE PÅ hvor fælt det var for dem at det ble jente. Jeg ble bare innadvendt og ventet på at det skulle gå over, at de skulle reise hjem. Sa ingenting, men kjente det kokte på innsiden.

 

Jeg er igrunn redd for at svigermor, når den tid kommer, forsøker/krever å få ringe (sladre) med mine barn og manipulere dem slik hun har manipulert sine egne barn hele livet. Jeg har sett hvordan min mann har blitt ødelagt av dem og ønsker egentlig bare å kutte dem helt ut. Mannen min er enig, men det er noe med det å ikke ville ta et stort valg uten at det er rett valg.

 

Noen som har lignende foreldre/svigerforeldre? Hva gjorde dere?

 

Anonymous poster hash: fc0d0...567

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å ha sånne svigerforeldre. Det eneste jeg tenker er at du må gjøre det du føler er best for barna dine. Om de ikke hører fornuft så er det vel hjelp å få ved å snakke med barnevernet?

 

Anonymous poster hash: 1e73c...360

[Anonym bruker]

Barnevernet? Jeg tviler på at de hjelper folk med å bryte med svigerforeldrene sine...

 

Anonymous poster hash: fac17...ec7

[Anonym bruker]

Jeg har familie som tidvis er dysfunksjonell og det har vi oppdaget min mann har også dessverre. Ovenfor min familie har jeg satt klare grenser for hva som er ok og ikke, bryter de reglene kutter vi kontakten.

 

Mannen min setter grenser for sin familie.

 

Høres sikkert strengt og rart ut for folk som er vokst opp i "vanlige" familier, men for meg er det en helt naturlig ting å gjøre for og beskytte mine barn fra en oppvekst lik min (der de beskyttet de voksene og ikke oss barna).

 

Anonymous poster hash: 03236...934

[Katta82]

Dette har du og mannen din alt vurdert, og egentlig tatt avgjørelsen på allerede.

Dette er noko bare dåke to kan vete om er rett eller ikkje. Men som utenforståande ser det og ut som det er det einaste rette. Det høyres ut som om mannen din og er i ein slags helingsprosess etter omsorgssvikten han har vokst opp med. Dette vil nok og vere lettare dersom de ikkje har kontakt med dei. De må gjere det som skal til for å ha ein frisk familiedynamikk.

Lykke til!