Ang det å være bonusmamma.

[Anonym bruker]

Min samboer har flere barn med sin eks.1 av barna bor fast hos oss og han går fortsatt i barnehage.Er hos mor annenhverhelg og ferier og litt utenom når det passer(bor ikke i samme by)

Jeg leverer guttungen hver dag i barnehagen og henter han 2-3 ganger i uka.

Nå er mor både sur og rasende på meg.Fordi jeg hadde lyst til å være med på møte i barnehagen,ikke samtale om guttungen,men felles på begynnelsen av høsten.Fordi jeg har såpass mye med barnehagen og guttungen å gjøre.Mora nektet...ok jeg lot være og begge foreldrene stilte opp.Greit nok.

Så ble jeg nektet dugnad...hun stilte ikke opp.Nå er det snart luciafeiring og jeg blir nektet dette også.Hun kan ikke,men nekter fortsatt meg.

Jeg blir faktisk lei meg,jeg som er sårbar her???

 

Anonymous poster hash: 40784...1f2

 

Anonymous poster hash: 40784...1f2

 

Anonymous poster hash: 40784...1f2

 

Anonymous poster hash: 40784...1f2

[Anonym bruker]

Denne mammaen har store problemer tror jeg, hun er antagelig veldig sjalu på deg og lar det få utløp på denne måten.

 

Selvfølgelig burde hun være sjeleglad for at barnet hennes har en bonusmamma som følger opp og engasjerer seg, som er glad i ungen og viser omsorg. Men hun ser nok bare at du har tatt "hennes plass" i livet til barnet og er bitter og sjalu.

 

Jeg skjønner deg veldig godt, skjønner at du ønsker å være tilstede og skjønner at du oppriktig bryr deg om barnet. Det er ingen tvil om at du er en god bonusmamma og en ressurs i livet til barnet.

 

Men jeg skjønner også at denne mammaen ikke har det noe bra, hun klarer ikke legge sine egne følelser til side og glede seg over at barnet har deg i livet sitt, hun har det vondt. Det er synd, det er synd for deg og det er synd for barnet, men hun er nok ikke i stand til å se det selv...

Anonymous poster hash: 1d598...d1d

[Anonym bruker]

Jeg klarer å se det fra hennes side.Hun har jo mistet barnet sitt i hverdagen og der kommer jeg å tar over.Ringte hun og fortalte at jeg gjorde dette av kjærlighet til barnet og var veldig nøye på å si at jeg ikke prøver å ta over rollen som guttens mor.Han har en mor og jeg har egne barn.

Men nå er det engang sånn at pappaen har hovedomsorgen og han er min samboer.Da vil jeg automatisk ha en rolle ovenfor guttungen.

Uff...håper hun roer seg etterkvart.Så lenge så gjør jeg såkalt som mor ønsker.

Hi

 

Anonymous poster hash: 40784...1f2

[Anonym bruker]

Så lenge hun ikke stiller opp selv hadde jeg glatt møtt opp på tilstelningene. En ting er hvis hun kan delta selv, men gjør hun ikke det så må hun klare å legge sine egne følelser til side og glede seg over at barnet har en stemor som følger han opp når hun ikke klarer det selv.

Anonymous poster hash: b1bf6...651

[Anonym bruker]

Hvis noen klarer å få henne til å forstå at det er til barnets beste å ha flere omsorgspersoner, blir det nok lettere.

Steforelderen kan være en berikelse og en glede, ikke bare i barnets liv, men også for resten av familien.

Antar at du kjenner dine grenser og ikke tråkker over de.

Kanskje det er bedre hvis noen andre kan snakke med henne.

 

Anonymous poster hash: a7456...3b1