Gravid og følelsesløs?

[Anonym bruker]

Jeg har etter flere år som barnløs endelig blitt gravid. Har PCOS og en trang eggleder. Så at jeg ble gravid uten hjelp, er helt utrolig. At jeg itillegg venter ei jente (som jeg virkelig ønsket meg) - Så er jeg så følelsesløs!

 

Jeg gleder meg liksom ikke til hun kommer. Kjenner mye spark og bevegelser hele tiden, og det er jo gøy det. Men jeg leser om folk som virkelig elsker dette vesenet lenge før de kommer til verden. Som er på en evig lykkerus helt siden graviditetstesten lyser positivt. Men jeg er liksom så på vent. Går det bra? Er hun frisk? Hvordan blir hverdagen med barn? Hvordan fungerer jeg uten søvn? Hvordan blir forrholdet mellom meg og samboeren?   

 

Ja, alle disse tankene surrer rundt hele tiden. Og jeg blir så sliten!! Vil bare glede meg, og være lykkelig. Og ikke minst forelska i den vesle jenta mi. Håper så inderlig denne følelsen kommer med en gang jeg ser henne. Er så redd for at følelsene mine skal være flatet ut da også...

 

 

Jeg er ikke deprimert heller, dersom det virker sånn.. Bare veldig "betenkt" og skeptisk.

 

 

Noen som kjenner seg igjen?

 

Anonymous poster hash: 0f4a9...cdc

[Kjerringa med agurken]

 

Jeg har etter flere år som barnløs endelig blitt gravid. Har PCOS og en trang eggleder. Så at jeg ble gravid uten hjelp, er helt utrolig. At jeg itillegg venter ei jente (som jeg virkelig ønsket meg) - Så er jeg så følelsesløs!

 

Jeg gleder meg liksom ikke til hun kommer. Kjenner mye spark og bevegelser hele tiden, og det er jo gøy det. Men jeg leser om folk som virkelig elsker dette vesenet lenge før de kommer til verden. Som er på en evig lykkerus helt siden graviditetstesten lyser positivt. Men jeg er liksom så på vent. Går det bra? Er hun frisk? Hvordan blir hverdagen med barn? Hvordan fungerer jeg uten søvn? Hvordan blir forrholdet mellom meg og samboeren?

 

Ja, alle disse tankene surrer rundt hele tiden. Og jeg blir så sliten!! Vil bare glede meg, og være lykkelig. Og ikke minst forelska i den vesle jenta mi. Håper så inderlig denne følelsen kommer med en gang jeg ser henne. Er så redd for at følelsene mine skal være flatet ut da også...

 

 

Jeg er ikke deprimert heller, dersom det virker sånn.. Bare veldig "betenkt" og skeptisk.

 

 

Noen som kjenner seg igjen?

 

 

Anonymous poster hash: 0f4a9...cdc

*klem*

Tror at når man har ønsket seg noe så lenge blir man redd for at noe skal skje og at man mister barnet. Tror at når datteren din kommer så vil både du og partneren din bli totalt hodestups forelsket i henne. Snakk med en jordmor hvis du bekymrer deg mye.

 

Gratulerer med graviditeten og lykke til!

[Anonym bruker]

Det kommer når babyen kommer! Men er du bekymret deprimert over din egen manglende entusiasme så snakk med noen.

Jeg var akkurat slik med min nummer to. Hadde ikke en eneste følelse for ham og det stresset meg veldig. Mannen min ble bare sur da jeg prøvde å snakke med ham om det, og det ble ikke bedre for meg av at han bare lo av meg og mente jeg fikk ta meg sammen.

 

Jeg snakket ikke med noen, men for meg kom det for fullt så snart den lille lå på brystet mitt.

 

Anonymous poster hash: cfda9...e5a

[Anonym bruker]

Helt vanlig.

Jeg slet også med å bli gravid, da jeg endelig ble det var jeg helt nummen i følelsene. Gledet meg jo men var ikke lykkelig. Snakket med jordmor om det og hun sa det var veldig normalt. Også for kvinner som ikke hadde slitt med å bli gravid.

Etter hun kom tok det litt tid å få denne lykkelige morsfølelsen, men den kom den altså. Nå tenker jeg tilbake på svangerskapet som en fin periode og jeg har faktisk lyst til å oppleve det igjen.

 

Anonymous poster hash: 5b440...21b

[Anonym bruker]

Jeg hadde en dødfødsel i mitt første svangerskap. Jeg trodde helt ærlig ikke at jeg skulle komme hjem med en baby andre gangen heller. Er nok et ganske vanlig beskytterinstinkt. Men etter fødsel og vi hadde kommet oss hjem fra sykehuset kom alle de gode følelsene. Lykke til og prøv å senke skuldrene!!

 

Anonymous poster hash: af492...4d1

[Anonym bruker]

Takk for svar <3 

 

Idag har jeg montert vugge og syslet litt. Veldig koselig Er spent på hvordan det blir. Går veldig i bølgedaler dette.

 

Ene øyeblikket så har jeg ingen følelser, og er mere skeptisk enn noe annet. Og i det andre øyeblikket så kan jeg kjenne at det kiler i magen av spenning. 

 

 

Hi

Anonymous poster hash: 0f4a9...cdc

[Anonym bruker]

Du har for mange forventninger og vil bli skuffet! Legg vekk forventningene om hvordan du ønsker det skal bli, og ta det som det kommer.

 

Anonymous poster hash: 40835...0e4

[Anonym bruker]

Jeg var også slik i graviditeten. Synes det var veldig vanskelig å se for seg hva som faktisk skulle komme. En ting er å vite det, men en annen ting å forstå hvordan det blir. Husker det var mange som sa til meg at det å se barnet for første gang er det fineste øyeblikket i livet, at man er forelsket i barnet fra første sekund, at det er lykken på jord. Slik opplevde ikke jeg det, og fikk veldig dårlig samvittighet for det. Leste litt om det, og så det at det er helt vanlig å bruke litt tid på å bli kjent og få morsfølelsen helt. Tok ikke så lang tid før den kom, en uke eller noe, men tenker det er greit å være forberedt på, sånn i tilfelle du er en av mange som får en slik opplevelse. Jeg tror det er lurt å være forberedt på det, slik at man ikke får så dårlig samvittighet og evt depresjon. Mener ikke at det nødvendigvis blir sånn altså, men er bare så vant til selv at folk prøver å oppmuntre med å komme med mest mulig positive alternativene. Ønsker deg det beste <3

Anonymous poster hash: 391a8...9f0

[Anonym bruker]

Du har for mange forventninger og vil bli skuffet! Legg vekk forventningene om hvordan du ønsker det skal bli, og ta det som det kommer.

 

Anonymous poster hash: 40835...0e4

Hva mener du med at jeg vil bli skuffet? Skuffet over hva?

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 0f4a9...cdc

[Anonym bruker]

 

Du har for mange forventninger og vil bli skuffet! Legg vekk forventningene om hvordan du ønsker det skal bli, og ta det som det kommer.Anonymous poster hash: 40835...0e4

Hva mener du med at jeg vil bli skuffet? Skuffet over hva?  Hi Anonymous poster hash: 0f4a9...cdc

Du sier du håper at du får den og den følelsen. Du har ventet lenge på å få barn. Forventningene har bygget seg opp, og det vil nesten helt sikkert ikke bli slik du tror i det heletatt. Erfaringsmessig vil jeg si det er best å ikke ha håp eller forventninger. Forvent det verste og bli heller positivt overrasket så du ikke går i kjelleren.

 

Anonymous poster hash: 40835...0e4

[Anonym bruker]

Tenker det er mer vanlig enn vi tror. Det er jo litt tabu å si sånt, så mange går nok rundt og later som at de er i lykkerus...

 

Er selv 3.gangs. Ikke like positiv og engasjert som med de to forrige. Har hatt en del blødninger og vært redd for at noe skulle gå galt, så har liksom ikke turt å slippe løs gleden eller innse at det faktisk kommer en baby...

 

Men jeg kjenner jo at det kribler ekstra i magen når jeg ser babyer og tenker på at jeg snart skal ha en selv. Så jeg vet at jeg kommer til å bli veldig glad når den endelig kommer

 

Husk også på at ikke alle får morsinstinktet automatisk etter fødselen heller... Det kan være kjempeskummelt å få en baby. Men det kommer til å gå veldig bra likevel. Selv brukte jeg tre dager før jeg turte å plukke opp min førstefødte. Var så klart helt hodestups forelsket, men å skulle håndtere en nyfødt baby var likevel noe jeg ikke trodde jeg skulle få til. Hun var jo så liten og skjør... Trodde jeg da Når jeg først turte å ta i henne gikk det seg til veldig fort

 

Anonymous poster hash: 023ee...10c

[Anonym bruker]

 

 

Du har for mange forventninger og vil bli skuffet! Legg vekk forventningene om hvordan du ønsker det skal bli, og ta det som det kommer.Anonymous poster hash: 40835...0e4

Hva mener du med at jeg vil bli skuffet? Skuffet over hva? Hi Anonymous poster hash: 0f4a9...cdc

Du sier du håper at du får den og den følelsen. Du har ventet lenge på å få barn. Forventningene har bygget seg opp, og det vil nesten helt sikkert ikke bli slik du tror i det heletatt. Erfaringsmessig vil jeg si det er best å ikke ha håp eller forventninger. Forvent det verste og bli heller positivt overrasket så du ikke går i kjelleren.

 

Anonymous poster hash: 40835...0e4

I alle dager da... Det er jo greit å ha et litt realistisk syn på ting. Men å gå rundt å forvente det verste hele tiden er jo bare nedbrytende... Man er mye bedre utrustet til å takle motgang og utfordringer om man går inn i det med et positivt sinn...

 

Hi har jo allerede uttrykt bekymringer for hvordan det vil bli, med bl.a. søvn og samliv... Tenker at det er greit å være forberedt på at det kan bli tøft til tider, men også tenke at man kommer seg gjennom det. I tillegg er det ikke bare tøft og slitsomt... Det er veldig mye herlig også. Bare man husker å verdsette de gode stundene.

 

Anonymous poster hash: 023ee...10c

[Anonym bruker]

Jeg grugledet meg en del, og hadde nok litt like følelser som deg. For meg har det å bli mamma vært ekstremt mye mer enn jeg trodde av alt - slitsomt, fantastisk, fascinerende, rørende, skummelt, ekkelt, magisk osv. Morsfølelsen kom heller ikke sånn pang med en gang han kom ut, den kom snikende gradvis ca fra 4 mnd tror jeg, og nå kan jeg ha øyeblikk innimellom hvor jeg plutselig bare blir helt rørt av å se på gutten min. Jeg var altså glad i han og synes han var det fineste i verden før det også, men den berømte morsfølelsen var der ikke før det hadde gått en stund. Jeg tror det er lurt å ikke ha så mange forventninger, ting blir nok annerledes enn du har tenkt, men det blir bra uansett! Lykke til videre med graviditeten og med baby <3

 

Anonymous poster hash: d9848...866