Hvordan klare å godta at jeg ikke er dattern hennes?

[Anonym bruker]

Mamma har aldri likt meg. Aldri gitt meg kjærlighet eller støtte, og det har vært vondt i alle år. Det blir ikke mindre vondt heller...

Hun har alltid også forskjellsbehandlet mine søsken og meg. De har fått ting de ønsker seg,de har fått mengder av hjelp både til barnepass, økonomi, ting de har ønsket å fornye i huset osv. Slik har det alltid vært. Det var de som dro på ferie,og jeg ble sendt til min farmor. (annen far enn mine søsken,far var ikke i livet mitt).

 

Hun tar aldri kontakt med meg Annet enn for å spørre om penger,som jeg ikke har mulighet til å hjelpe til med(ufør,alenemor). Hun spør aldri hvordan jeg har det,hvordan barna har det. Ringer jeg henne og forteller om ting har hun ikke tid, og avviser meg fullstendig.

Forteller jeg at barnet er sykt,har et av de andre barnebarna vært sykere, eller så svarer hun ikke på det. Spør jeg henne om noe,svaree hun bare "alt er som før her".

 

Nå går det mot jul,og jeg gruer meg.

Juletradisjonen har alltid vært å feire hos henne,det er en av få ganger hele slekta samles,og det syns jeg er viktig.

Utenom julaften treffes ikke jeg og mamma hvis vi ikke er invitert til samme selskap, eller jeg inviterer til selskap her(for barn i Slekta).

Jeg konfronterte henne som tenåring at hun ikke var glad i meg,og da svarte hun bare "du har så mange tanter og besteforeldre som er glad i deg..."

Den kommentaren kommer jeg aldri til å glemme :-(

Likevel håper jeg...

Jeg innser at jeg MÅ gå videre, men ønsker ikke bryte kontakten pga ungene. De syns det er veldig stas med bestemor de få gangene de møtes,og vi har ikke noe annet nettverk heller,annet enn en av mine søsken. Vi møtes en gang ca hver andre mnd.

 

Jeg har forsøkt i så mange år å få til et samspill, men hun liker meg tydeligvis ikke :-(

Hvordan håndterer man slikt? Det er bare vondt,og jeg orker ikke mer smerter...

 

Anonymous poster hash: 435bb...6fc

[Anonym bruker]

Mamma har aldri likt meg. Aldri gitt meg kjærlighet eller støtte, og det har vært vondt i alle år. Det blir ikke mindre vondt heller...

Hun har alltid også forskjellsbehandlet mine søsken og meg. De har fått ting de ønsker seg,de har fått mengder av hjelp både til barnepass, økonomi, ting de har ønsket å fornye i huset osv. Slik har det alltid vært. Det var de som dro på ferie,og jeg ble sendt til min farmor. (annen far enn mine søsken,far var ikke i livet mitt).

 

Hun tar aldri kontakt med meg Annet enn for å spørre om penger,som jeg ikke har mulighet til å hjelpe til med(ufør,alenemor). Hun spør aldri hvordan jeg har det,hvordan barna har det. Ringer jeg henne og forteller om ting har hun ikke tid, og avviser meg fullstendig.

Forteller jeg at barnet er sykt,har et av de andre barnebarna vært sykere, eller så svarer hun ikke på det. Spør jeg henne om noe,svaree hun bare "alt er som før her".

 

Nå går det mot jul,og jeg gruer meg.

Juletradisjonen har alltid vært å feire hos henne,det er en av få ganger hele slekta samles,og det syns jeg er viktig.

Utenom julaften treffes ikke jeg og mamma hvis vi ikke er invitert til samme selskap, eller jeg inviterer til selskap her(for barn i Slekta).

Jeg konfronterte henne som tenåring at hun ikke var glad i meg,og da svarte hun bare "du har så mange tanter og besteforeldre som er glad i deg..."

Den kommentaren kommer jeg aldri til å glemme :-(

Likevel håper jeg...

Jeg innser at jeg MÅ gå videre, men ønsker ikke bryte kontakten pga ungene. De syns det er veldig stas med bestemor de få gangene de møtes,og vi har ikke noe annet nettverk heller,annet enn en av mine søsken. Vi møtes en gang ca hver andre mnd.

 

Jeg har forsøkt i så mange år å få til et samspill, men hun liker meg tydeligvis ikke :-(

Hvordan håndterer man slikt? Det er bare vondt,og jeg orker ikke mer smerter...

 

Anonymous poster hash: 435bb...6fc

Du må nok innse at det er sånn hun er, og så får du være en bedre person, heve deg over det, og vise barna at man kan omgås selv om man har problemer. Selv om dere har et anstrengt forhold trenger sivile straffe barna ved å ta fra dem muligheten for å være sammen med mormor. Hva hun gjør og velger selv får hun stå for, og du gjør dine valg. Dette er et problem hun har, du er en bedre person.

 

 

Anonymous poster hash: ec341...cd8

[Tre sjarmtroll]

Har dessverre ingen gode råd, men sender deg en god og varm klem!

[Anonym bruker]

 

Mamma har aldri likt meg. Aldri gitt meg kjærlighet eller støtte, og det har vært vondt i alle år. Det blir ikke mindre vondt heller...

Hun har alltid også forskjellsbehandlet mine søsken og meg. De har fått ting de ønsker seg,de har fått mengder av hjelp både til barnepass, økonomi, ting de har ønsket å fornye i huset osv. Slik har det alltid vært. Det var de som dro på ferie,og jeg ble sendt til min farmor. (annen far enn mine søsken,far var ikke i livet mitt).

 

Hun tar aldri kontakt med meg Annet enn for å spørre om penger,som jeg ikke har mulighet til å hjelpe til med(ufør,alenemor). Hun spør aldri hvordan jeg har det,hvordan barna har det. Ringer jeg henne og forteller om ting har hun ikke tid, og avviser meg fullstendig.

Forteller jeg at barnet er sykt,har et av de andre barnebarna vært sykere, eller så svarer hun ikke på det. Spør jeg henne om noe,svaree hun bare "alt er som før her".

 

Nå går det mot jul,og jeg gruer meg.

Juletradisjonen har alltid vært å feire hos henne,det er en av få ganger hele slekta samles,og det syns jeg er viktig.

Utenom julaften treffes ikke jeg og mamma hvis vi ikke er invitert til samme selskap, eller jeg inviterer til selskap her(for barn i Slekta).

Jeg konfronterte henne som tenåring at hun ikke var glad i meg,og da svarte hun bare "du har så mange tanter og besteforeldre som er glad i deg..."

Den kommentaren kommer jeg aldri til å glemme :-(

Likevel håper jeg...

Jeg innser at jeg MÅ gå videre, men ønsker ikke bryte kontakten pga ungene. De syns det er veldig stas med bestemor de få gangene de møtes,og vi har ikke noe annet nettverk heller,annet enn en av mine søsken. Vi møtes en gang ca hver andre mnd.

 

Jeg har forsøkt i så mange år å få til et samspill, men hun liker meg tydeligvis ikke :-(

Hvordan håndterer man slikt? Det er bare vondt,og jeg orker ikke mer smerter...

 

Anonymous poster hash: 435bb...6fc

Du må nok innse at det er sånn hun er, og så får du være en bedre person, heve deg over det, og vise barna at man kan omgås selv om man har problemer. Selv om dere har et anstrengt forhold trenger sivile straffe barna ved å ta fra dem muligheten for å være sammen med mormor. Hva hun gjør og velger selv får hun stå for, og du gjør dine valg. Dette er et problem hun har, du er en bedre person.

 

 

Anonymous poster hash: ec341...cd8

Du, ikke sivile

 

Anonymous poster hash: ec341...cd8

[Anonym bruker]

Fy fader, for ei kjerring!!!

Må være grusomt vondt å ha det sånn..... Klem til deg, HI.

Anonymous poster hash: 58ffc...5d6

[Anonym bruker]

Reagerer ikke dine søsken på hvordan hun er mot deg? Eller mot barna, om de ser forskjellsbehandling mot de? 

 

Du viser også barna dine at dette er greit, å bli tilsidesatt, av sin egen mor? 

Jeg forstår deg også, det er ikke en lett sak du er oppe i. Men den er et faktum. Jeg skal ikke si kutt kontakten, for en drittkjærring. Du har sikkert tenkt og veid opp mot hverandre, det er ditt valg.

 

Tenker det er veldig rart at dine søsken ikke legger seg opp i situasjonen, eller din stefar. Lever han? 

Er det din mor som trekker i trådene, eller er det noen bak henne, som din stefar. Bunner dette i økonomi? 

 

Tror du det er fordi din biologiske far ikke var snill mot henne, og at hun trenger å bearbeide noe i den forbindelse? At han var skikkelig stygg, og at hun ser han igjen i deg? 

 

Jeg stiller bare spørsmål, jeg har ingen svar. Hva tenker du? Og blir du klokere av det? Vil det påvirke ditt valg? 

Anonymous poster hash: 794bb...df4

[soleia]

Huff, det der var ille!  I dette tilfellet synes eg du skal ta mest omsyn til deg sjølv, og ikkje tvinge deg til meir kontakt enn nødvendig.(og for all del ikkje gje nokon pengar til dama!)  Det er hennar tap, og barna vil vel etter kvart merke at det vert gjort skilnad dei og.  Er litt nysgjerrig på kva søskena dine seier til denne behandlinga?  for dei legg vel merke til det dei og?

Klem frå meg.

[Anonym bruker]

Takk for svar og støtte.

 

Et av mine søsken ser dette jeg beskriver men tør ikke si noe i frykt for å bli fryst ut selv. Det er dette søskenet jeg har kontakt med annenhver måned. Det går i føleksen av å ikke bli elsket av mamma der også,men hun vil ikke kutte kontakt hun heller.

 

Min far var aldri vond mot mamma,heller motsatt. Jeg har pratet med familiemedlemmer både på mammas og pappas side som bekrefter hverandres historier.

 

Min stefar i barndommen var en sjenert,blyg og konfliktsky mann som aldri sa imot mamma, så det har ikke noe med han å gjøre. Hun var likedan før hun møtte han.

 

Det går ikke på økonomi eller slikt heller.

Jeg har aldri bedt henne om noe,og har hjulpet henne med pengelån tidligere.

Hun har en del gjeld,men lever godt nå.

 

Jeg har gått til psykolog noen år, og funnet ut sånn sett at det er mamma som er syk og derfor oppfører seg sånn.

Hun viser ikke kjærlighet til mine søsken heller,men tar kontakt og hjelper med barnepass og ting,involverer seg i livene dems,inviterer på middag og slikt.

Jeg og mine barn blir kun invitert på julaften.

 

Jeg tror hun er syk. Hun mangler empati, har ikke evne til å vise kjærlighet eller forståelse heller. Lyver gjør hun også...

 

Jeg viser ikke noe til barna mine om dette. De gangene vi møtes oppfører vi oss høfflig.

De tror jo bare bestemor er veldig opptatt.

Men på kveldene når barna sover og jeg er alene, da kommer tanker og følelser...

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 435bb...6fc