Jeg har problemer med grenser

[Anonym bruker]

Min mor tråkket så til de grader på meg og mine grenser i oppveksten, at jeg nå som mor sliter med å sette normale grenser for mine egne barn. Jeg vet rett og slett ikke hva som er riktig, og er utrolig redd for å ødelegge barna mine. Nå har jeg i steden endt opp med barn som ikke respekterer meg i det hele tatt! Blir så fortvilet, at det skal gå fra den ene ytterligheten til den andre?! Hvordan kan jeg finne balansen?

 

Klarer ikke høre på minstemor (baby 5 mnd) sutre en gang, før jeg er der og trøster. Det starter altså på babystadiet. Jeg er mine barns slave. De er helt grenseløse.

 

Noen som har opplevd psykisk misbruk i barndommen og likevel klarer å oppdra oppegående barn?

 

Anonymous poster hash: e7bd8...b89

[Anonym bruker]

De sier det tar tre generasjoner for å rette opp dårlig barndom. Og det er nok pga det du beskriver. Du har gått fra en ytterkant (din barndom) til en annen ytterkant (dine barns barndom).

 

Jeg vil anbefale deg å søke om veiledning. Helsesøster, eller helst spedbarnsteam på BUP. Ikke fordi jeg tror du er en dårlig mor, men fordi jeg tror du kan ha godt av å snakke med en utenforstående om dette.

 

Anonymous poster hash: 2d701...1b3

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jeg har tenkt å snakke med helsesøster. På tide nå, etter tredje barn! (Hun vet noe av det jeg sliter med). Greia er at jeg klarte meg ganske bra med førstemann. Hadde tonnevis av tålmodighet og gjorde alt pedagogisk riktig, bortsett fra å utslette meg selv og mine behov. Så kom nummer to og ting begynte å rakne. Mindre tålmodighet, andre utfordringer etc. etc. Nå tar jeg meg i i å totalt miste kobtroll, og noen ganger skriker jeg til dem på samme måte som jeg ble skreket til. Jeg trenger hjelp, tenk så forvirrende og skadelig for dem å ha dr. Jekyll og Mr. Hyde som mor. (Setter det litt på spissen, det er ikke så ille -enda!) Jeg hadde i det minste bare en psykopat. Jeg hadde det ikke godt, men visste hva jeg hadde å forholde meg til.

Sukk.

HI

 

Anonymous poster hash: e7bd8...b89

[Anonym bruker]

Det finnes mange typer foreldrekursing som kan hjelpe deg med dette. Min første tanke er PMT-O, men det er litt vanskelig å uttale seg uten å kjenne dere bedre. Snakk med helsesøster, be eventuelt om henvisning til BUP. Mange steder har BUP småbarnsteam hvor de kan gi samspillsveiledning en-til-en.

 

Du er bevisst problemet, og da er halve jobben gjort.

Anonymous poster hash: 8ba84...125

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det helt lik, nesten identisk. Men jeg har klart å endre meg, og driver aktivt med selvregulering. Jeg er bevisst på å ta pauser for meg selv, stoppe opp og tenke over det jeg skal si og gjøre. Jeg pøser på med omsorg og anerkjennelse, og klarer å ikke la meg bli revet med som jeg ble tidligere.

Jeg har drevet med mye egenterapi gjennom utdannelse (kan i teorien svært mye om barns utvikling, traumer, tilknytning, psykologi osv).

 

Mitt råd er å søke hjelp for å sortere tanker og følelser. På egenhånd kan du sette opp små mål for deg selv. Endring tar tid! Det må være noe utfordrende, men ikke så du gir opp. Hver gang du vil reagere skal du huske på målet ditt og holde deg til planen. Er ikke sikkert du gjør så veldig mye feil. Kanskje har du, som meg, tenkt at alt må være perfekt. Det stemmer ikke. Godt nok er faktisk bra nok. Tenk gjennom hvordan du vil ha det framover, og snakk med barna dine om det. Innkalt gjerne til et familiemøte, og få barna med for å bestemme hvordan dere vil ha det.

Be om avlastning, få far enda mer på banen. Vær åpen om hvordan du har det. Ta vare på deg selv, slik at du kan ta vare på barna dine.

 

 

 

Anonymous poster hash: ba8b0...393

[nasse nøffen]

Du virker sterk og reflektert.. Jeg er sikker på at du er en flott mor, du trenger bare litt hjelp til å bli trygg i rollen,

 

Jeg kan også skrike til mine innimellom , uten å ha hatt en vond barndom. Dette klarer du=)