Psykisk sykdom og personlighet

[Anonym bruker]

Hva skiller egentlig psykisk sykdom fra negative personlighetstrekk og hvorfor skal vi tolerere mer fra en person med en diagnose enn en som "bare er sånn"?

 

Anonymous poster hash: 790bb...ec3

[Anonym bruker]

Fordi sykdommen presser personligheten til side.

Jeg har en i familien som er bipolar. Jeg merker når sykdommen tar over, da må han få fred. Han kryper ut av hiet når det verste er over.

Jeg har svelgt mange kameler og kjempet mange kamper, jeg har lært å akseptere at han ikke er seg selv når sykdommen slår ut i full blomst.

 

Det er selvfølgelig annerledes med de som gjør kriminelle handlinger.

 

Anonymous poster hash: 15bcb...0ad

[Anonym bruker]

Nå så jeg det andre innlegget du sikter til.

Min eks er bipolar og jeg gikk fra han, jeg taklet det ikke.

Det tok han mange år med behandling og medisiner før han klarte å stabilisere sykdommen.

Nå bor vi hver for oss og mitt barn ser sin far veldig sjeldent.

Jeg må jo forholde meg til den mannen resten av livet og det er vanskelig, men jeg har ikke noe valg.

Barnet vet at pappa har hushjelp og at pappa ikke jobber. Jeg håper det ikke påvirker han for mye i samme retning.

Jeg har ikke noe valg, jeg må akseptere begrenset kontakt og at det er jeg som står for all oppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 15bcb...0ad

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom er noe man ikke kan noe for, derfor synes jeg man bør kunne akseptere mer fra en person som er psykisk syk en en som "bare er sånn". Men det betyr ikke at man skal måtte finne seg i hva som helst fordi en person er syk. Selv om man er syk har man somregel et valg i forhold til hvordan man behandler andre.(unntaket her er når den syke havner i psykose, da vet man ikke hva man gjør). 

 

Jeg har lettere for å akseptere at avtaler blir avlyst på kort varsel, at enkelte ting må gjøres på vedkommendes premisser og at tjenester kun går en vei i dårlige perioder, når det er snakk om en person som er psykisk syk, en når det er snakk om en frisk person. Nå mener jeg ikke at man ikke tidvis skal akseptere dette fra friske personer også, noen ganger kommer det ting i veien for en avtale, noen ganger har man mye som foregår i livet sitt, og trenger mer hjelp fra venner enn man har overskudd til å gi.Det er selvfølgelig helt greit. Men dersom en frisk person stadig avlyser avtaler, eller i en normal livssituasjon ikke gjengjelder tjenester, så blir jeg lei, og faser den personen ut av livet mitt. Gjelder det derimot en person som er psykisk syk har jeg forståelse for at avtaler avlyses på kort varsel, fordi jeg vet at dagsformen kan variere, og jeg skjønner at det er lettere for meg å stille opp for den personen enn det er for vedkommende å stille opp for meg. Men selv om en person er psykisk syk,så godtar jeg ikke å bli behandlet dårlig.

 

Nå har jeg aldri opplevd å bli dårlig behandlet av en person i psykose. Hvis det hadde vært tilfelle kunne jeg nok sett mellom fingrene med ganske mye,fordi jeg viste at personen faktisk ikke var klar over hva han eller hun gjorde. Men for å fortsette å ha kontakt hadde jeg krevd at personen oppsøkte hjelp,og fulgte opp den behandlingen som ble tilbudt. Hvis adferden var voldsom/voldelig hadde jeg nok trukket meg unna til psykosen var over,for å beskytte meg selv. Men jeg kunne tatt opp kontakten igjen når vedkommende ble bedre. Hvis personen ble innlagt hadde jeg kunnet dratt på besøk selv om vedkommende var i psykose, fordi det da ville være profesjonelle rundt som kunne gripe inn hvis noe skulle skje. En frisk person som hadde vært voldelig mot meg hadde jeg kuttet kontakten med tvert.        

Anonymous poster hash: 0820e...f49