Samvær m pappa`en, hva kan jeg kreve som mor?

[Anonym bruker]

Er i en småkjip situasjon hvor vi ikke helt klarer å finne ut av dette styret.

 

Vi har muntlig avtale om samvær annenhver helg og en dag i uka hos far. 
Siden han jobber turnus har dette vært tilrettelagt for i 2 år hvor han i halvannet har fått kommet å hentet barnet slik det passet han. Vi hadde ingen faste avtaler, annet enn at det skulle tilsvare de dagene barnet skulle være hos ham i måneden. Dette ble dessverre ikke holdt og det endte opp med at barnet nesten ikke var hos pappa`en sin i det hele tatt.

 

Så satte jeg ned foten og ga beskjed om at vi trengte faste helger. Siden han bor en time unna, og som nevnt over jobber turnus var planen at han skulle ha x to ganger i måneden, som tilsvarte samværet. Så det ble den samme avtalen, men han tok igjen den dagen i uka når x først var der.

 

Dette ble fulgt i starten fordi jeg nektet noe annet - Ikke fordi det er et problem for meg eller at det MÅ være sånn eller sånn, men rett å slett fordi at om jeg gir litt etter og gir ham lillefingern, så røsker han med seg arma og det hele og samværet blir ikke noe i nærheten av fungerende. Barnet ønsker å være hos pappa`n sin, og jeg som mor ønsker at han skal få tilbringe tid sammen med pappan sin også. 

 

Pappa`n har fått ny samboer som ut fra slik jeg forstår det, ikke ønsker å ha noe veldig mye med vårt barn å gjøre. X er med faren på jobb i en time når det er krise, og jeg ble en gang bedt om å komme å hente ham på kort varsel midt i samværet fordi han måtte på jobb, og samboeren hans ikke kunne/følte at hun kjente x godt nok til å ha x alene) De har kjent hverandre i litt over 1 år. 

 

Jeg gikk pisslei av å ikke ha kontroll på når barnet skulle til pappan, med 100% jobb selv må jeg ihvertfall ha noe spikret. Barnet er såpass gammel at også h*n har behov for å vite når h*n skal til pappa. Jeg ga beskjed om at samværet ble annenhver helg og han fikk enten ha barnet den dagen midt i uka eller kjøre de sammenhengende med helgene. Om han skulle på jobb var ikke mitt problem, det fikk han ordne opp i selv akkurat slik som jeg må.

 

Dette funket noen helger. Men nå vil han plutselig bytte om dagene igjen og jeg skjønner ingenting av systemet hans. Det er bare hvis-om-og men. Turnusendringer, folk som er sykemeldte han må steppe inn for og fuglene vet hva. Noen ganger fredag-søndag, andre ganger fredag-onsdag, noen ganger fredag-tirsdag og nå blir jeg bare så jævla frustrert!

 

Barnet gråter og savner pappaen sin, blir ofte sint når det er jeg som henter i barnehagen når det er lenge siden h*n var hos pappaen og spør stadig vekk når det nærmer seg hvilken dag det er, og hvor mange dager det er snakk om. Jeg har jo knapt nok sjøl kontroll på dette og er bare så innmari lei meg for at vi ikke skal få dette spikret og fast som er det absolutt enkleste.

 

Dette ble et langt, og mulig rotete innlegg, men er jeg vanskelig? Burde vi bare ha det sånn? Hvordan gjør dere det, og hva skal jeg/vi gjøre? Det er så frustrerende å føle at jeg må være Hitler for å få ting slik jeg mener er rett for barnet, og det barnet ønsker, at jeg er bare gørrsliten. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 71729...a8a

[Anonym bruker]

HI her

 

Må legge til at far nå har kommet med en "ny plan" som kanskje ikke kom så tydelig frem her, som faktisk utgjør "mer" samvær "av og til" og i værste fall, 2 dager mindre i måneden. Noen ganger fra fre-man, noen ganger fre-søndag, noen ganger fredag-onsdag osv osv.

 

 

Anonymous poster hash: 71729...a8a

[Anonym bruker]

Du kan vel egentlig ikke kreve så mye.

Men ta en tur på fvk å få dere en skriftlig avtale.

 

Anonymous poster hash: 743ec...cd0

[Anonym bruker]

Vet du, du har strekt deg så langt overfor denne faren at jeg synes dere skal få profesjonell hjelp til å sette opp en avtale.

 

Få med far på familievernkontoret til en ny mekling og så setter dere opp en skriftlig avtale.

 

Så fleksibel som du er så burde det ikke være noe problem for mannen å sette opp samvær for den tiden han har turnusplan fremover. Om han ikke greier å skaffe barnevakt for å ta på seg ekstravakter, det er ikke ditt problem, og det må han også innse.

 

Jeg hadde krevd en ny, skriftlig avtale. Først og fremst for barnets skyld. Få frem i mekling på fvk hvordan barnet har begynt å slite pga. farens unnlatenhet. Han risikerer å skyve barnet fra seg - spør ham om det er det han vil (spør ham om det på fvk). Kanskje ender det med at han velger jobb og ny samboer/familie foran deres barn, i så fall er det dessverre ikke noe å gjøre med det. Det vil være en stor sorg for barnet, men jeg tror det vil være en mindre belastning enn den stadige avvisningen som barnet nå opplever. Slik det er nå får barnet stadig vekk bekreftet at det ikke er så viktig for faren, at det er en hel rekke ting i farens liv som er viktigere for ham enn barnet selv er. Det kan ødelegge svært mye for barnet, og det kan sette spor også som voksen. Da er det bedre å ta ett oppgjør, tror jeg.

 

En så rotete mann må du bare sette hardt mot hardt mot. Du har forsøkt å være diplomatisk, du har inngått kompromiss herfra til evigheten - nå er det på tide med bindende avtaler.

 

Ikke at det er så stort poeng, men om han også stadig bryter en skriftlig samværskontrakt, da kan du kreve ham for mer bidrag. Av og til er penger det eneste slike menn forstår...

 

Håper dere ved hjelp av fvk kan komme frem til en god ordning. Lykke til!

Anonymous poster hash: 75c17...f8c

[Anonym bruker]

Hadde ikke orket å dille med denne pappaen, hadde kalt inn til kontraktskriving hos familievernkontoret. Kanskje de kan hjelpe deg med å forklare far viktigheten med rutiner og stabilitet.

Det er veldig greit med litt forutsigbarhet. Både for barnet og for deg.

 

Og du trenger ikke anonymisere barnet, du har allerede skrevet "han"

 

Anonymous poster hash: 40eb6...f63

[Anonym bruker]

Tuuusen takk for svar!

Jeg føler virkelig, virkelig at jeg har prøvd å være så grei og forståelsesfull som overhodet mulig men dette gjelder egentlig ikke meg, dette gjelder barnet vårt som jeg tydeligvis ikke klarte å dekke over med h*n et helt innlegg! ;-) Egentlig ikke så nøye, jeg er på grensa til å linke innlegget til pappaen uansett så kanskje han forstår noe.

 

Skal ta kontakt med familievernkontoret på mandag slik at vi kan få en skriftlig avtale som vi nå ikke har, og vi trenger åpenbart hjelp til å få satt opp en avtale. Når det kommer til at han kommer til å sette sønnen vår i første rekke, foran jobb og ny samboer så blir nok aldri det å skje. Han blir pappa på nytt igjen til neste år, og moren til hans kommende barn tørr/vil ikke ha hans sønn i en time alene en gang. Sønnen vår har ingen forhold til henne, verken i positiv eller negativ retning og det er vel like greit. 

 

Hvordan fungerer det på fvk? Vi har jo vært på det obligatoriske møtet for noen år siden og da satt vi i hver vår stol og snakket som bestevenner som hadde alt 100% klart, nok til at de kommenterte at det var ikke ofte de hadde så enige foreldre innom. Tror de får se sannheten denne gang;-) 

 

Når det kommer til å fortelle ham hvor viktig dette er, så tro meg, det har jeg gjort hele veien. Jeg har spilt samvittighetskortet så mange ganger at jeg føler meg som ei masete heks som må sette meg ned å belære en godt voksen mann om viktigheten med å samværet til "litt" nytte, av og til, når det "passer seg sånn".

Anonymous poster hash: 71729...a8a

[Anonym bruker]

Nr. fire igjen her.

 

Jeg vokste opp med en far som denne mannen er. Jobb ble prioritert foran alt annet - og alt annet ble prioritert foran meg.

Det var ikke det at min far ikke var glad i meg, han var det, men kun på sine premisser. Jeg tror aldri min far har forstått hva han gjorde, og jeg tror han på sitt vis trodde han gjorde det rette. Men ting var alltid på hans premisser og bare hans. Avtaler ble ikke holdt, planer ble gjort om i siste liten, når han endelig for en gangs skyld hadde planlagt noe med meg, om så bare å ha litt "kvalitetstid" med meg, så ble det avlyst i siste sekund... hvis han husket å gi beskjed i det hele tatt da, han hadde jo så mye å tenke på og det var så mye viktig som skjedde bestandig... Og minst halvparten av tiden når vi hadde samvær så hadde hadde jeg lite eller ingenting med min far å gjøre, for han hadde avtaler, møter, telefoner. Så jeg ble den som ble satt igjen hos den som tilfeldigvis kunne passe meg. Takk og pris for min bestemor!

 

Hva dette gjorde med meg? Det gikk helt klart ut over mitt selvbilde, og det gikk ut over min selvtillit. Mine behov var aldri viktig. Mine planer var aldri - aldri - viktig. Jeg ble den som sluttet å si hva jeg ønsket, hadde behov for, jeg var den som ble usynlig, bare tilpasset meg. For det hjalp aldri å si noe, for jeg ble ikke hørt, fikk bare beskjed om at jeg måtte vise forståelse for pappas viktige ansvar og bekymringer, at jeg ikke hadde forståelse for hva han gikk gjennom.

Som barn skulle det ikke være mitt ansvar å forstå ihjel min far. Jeg tør påstå at jeg ble den mest voksne av oss to - og det før jeg var 10 år.

 

Jeg ble godt voksen før jeg fikk jobbet meg opp et godt selvbilde og en god selvtillit. Det er nok en kontinuerlig prosess, for uansett hvor bra jeg har det, så ligger det under en tvil om jeg egentlig er bra nok. Den tvilen er ikke sterk, men innimellom så kommer den frem, og på noen områder er jeg mer sårbar enn mange andre.

 

Jeg har ingen kontakt med min far i dag og har heller ikke sett ham siste 20 år.

 

Det er det din eksmann risikerer for fremtiden - og det kan du fortelle ham fra meg!

 

Jeg vil tro din eksmann vil bagatellisere og si at sååå ille er han da langt ifra! Og barnet deres veeeet da hvor høyt han elsker det. Og han har jo alltid en fantastisk god grunn til å avlyse/endre samvær med barnet, og som regel har han heller ikke noe valg, for må jo vite at han ikke ønsker at det skal være slik, for selvføøøøølgelig så ønsker han å se barnet sitt så ofte som mulig. Og at hans nye samboer ikke vil være sammen med barnet en time selv etter at de to har kjent hverandre et år... de trenger jo bare tiden, hun er jo så redd for ikke å være god nok for barnet....

Han kommer garantert til å komme med alle unnskyldninger som finnes for å bortforklare at han påfører barnet sitt emosjonell skade.

 

Men han har et valg - han kan gjøre endringer. Han kan gjøre endringer. Spørsmålet er om han vil - eller om han vil fortsette sin egotripp. Sjansen er stor for at hans egotripp vil fortsette og forsterkes når han snart får nytt barn - da må han jo "prioritere" sin nye familie.

 

Jeg håper familievernkontoret kan få ham til å våkne, for han risikerer på sikt å miste barnet sitt om han fortsetter som han gjør i dag. Og endrer han seg ikke så risikerer han til slutt å miste sin neste familie også.

 

Min far har vært gift tre ganger, og er nå pensjonist og enslig. Alle har gått fra ham. Og fremdeles har han all verdens gode grunner for å fortsette sin egotripp slik han alltid har gjort.

 

Håper ditt barns far snur i tide og begynner å prioritere det som virkelig er viktig her i livet!

Anonymous poster hash: 75c17...f8c

[Anonym bruker]

En ting til - jo mer trygg du er for barnet, Hi, jo mer kan du trygge barnet og motvirke noe av farens avvisning. Så vis barnet at du alltid er der for det, at du stiller opp. Involver barnet og forklar hvis du selv må endre planer, vis at barnet også er viktig. Gi det masse kjærlighet.

 

Men det tror jeg du greier, for i motsetning til far så er du tydeligvis villig til å strekke deg langt for barnet

Anonymous poster hash: 75c17...f8c

[Anonym bruker]

 

Nr. fire igjen her.

 

Jeg vokste opp med en far som denne mannen er. Jobb ble prioritert foran alt annet - og alt annet ble prioritert foran meg.

Det var ikke det at min far ikke var glad i meg, han var det, men kun på sine premisser. Jeg tror aldri min far har forstått hva han gjorde, og jeg tror han på sitt vis trodde han gjorde det rette. Men ting var alltid på hans premisser og bare hans. Avtaler ble ikke holdt, planer ble gjort om i siste liten, når han endelig for en gangs skyld hadde planlagt noe med meg, om så bare å ha litt "kvalitetstid" med meg, så ble det avlyst i siste sekund... hvis han husket å gi beskjed i det hele tatt da, han hadde jo så mye å tenke på og det var så mye viktig som skjedde bestandig... Og minst halvparten av tiden når vi hadde samvær så hadde hadde jeg lite eller ingenting med min far å gjøre, for han hadde avtaler, møter, telefoner. Så jeg ble den som ble satt igjen hos den som tilfeldigvis kunne passe meg. Takk og pris for min bestemor!

 

Hva dette gjorde med meg? Det gikk helt klart ut over mitt selvbilde, og det gikk ut over min selvtillit. Mine behov var aldri viktig. Mine planer var aldri - aldri - viktig. Jeg ble den som sluttet å si hva jeg ønsket, hadde behov for, jeg var den som ble usynlig, bare tilpasset meg. For det hjalp aldri å si noe, for jeg ble ikke hørt, fikk bare beskjed om at jeg måtte vise forståelse for pappas viktige ansvar og bekymringer, at jeg ikke hadde forståelse for hva han gikk gjennom.

Som barn skulle det ikke være mitt ansvar å forstå ihjel min far. Jeg tør påstå at jeg ble den mest voksne av oss to - og det før jeg var 10 år.

 

Jeg ble godt voksen før jeg fikk jobbet meg opp et godt selvbilde og en god selvtillit. Det er nok en kontinuerlig prosess, for uansett hvor bra jeg har det, så ligger det under en tvil om jeg egentlig er bra nok. Den tvilen er ikke sterk, men innimellom så kommer den frem, og på noen områder er jeg mer sårbar enn mange andre.

 

Jeg har ingen kontakt med min far i dag og har heller ikke sett ham siste 20 år.

 

Det er det din eksmann risikerer for fremtiden - og det kan du fortelle ham fra meg!

 

Jeg vil tro din eksmann vil bagatellisere og si at sååå ille er han da langt ifra! Og barnet deres veeeet da hvor høyt han elsker det. Og han har jo alltid en fantastisk god grunn til å avlyse/endre samvær med barnet, og som regel har han heller ikke noe valg, for må jo vite at han ikke ønsker at det skal være slik, for selvføøøøølgelig så ønsker han å se barnet sitt så ofte som mulig. Og at hans nye samboer ikke vil være sammen med barnet en time selv etter at de to har kjent hverandre et år... de trenger jo bare tiden, hun er jo så redd for ikke å være god nok for barnet....

Han kommer garantert til å komme med alle unnskyldninger som finnes for å bortforklare at han påfører barnet sitt emosjonell skade.

 

Men han har et valg - han kan gjøre endringer. Han kan gjøre endringer. Spørsmålet er om han vil - eller om han vil fortsette sin egotripp. Sjansen er stor for at hans egotripp vil fortsette og forsterkes når han snart får nytt barn - da må han jo "prioritere" sin nye familie.

 

Jeg håper familievernkontoret kan få ham til å våkne, for han risikerer på sikt å miste barnet sitt om han fortsetter som han gjør i dag. Og endrer han seg ikke så risikerer han til slutt å miste sin neste familie også.

 

Min far har vært gift tre ganger, og er nå pensjonist og enslig. Alle har gått fra ham. Og fremdeles har han all verdens gode grunner for å fortsette sin egotripp slik han alltid har gjort.

 

Håper ditt barns far snur i tide og begynner å prioritere det som virkelig er viktig her i livet!

 

Anonymous poster hash: 75c17...f8c

 

 

Tusen takk igjen kjære deg! Trist å lese det du skriver, og du har helt rett i at min eksmann sier akkurat disse tingene. Selvsagt vil han jo bruke så mye tid han kan sammen med sønnen vår, og det må jo jeg også skjønne, og ikke betvile. Jeg har hele veien sagt til ham at det handler om prioriteringer og ingenting annet. Faktisk så er den avtalen han nå ønsker å sette opp i teorien en fin plan, den utgjør også at han får MER tid sammen med sønnen vår, men det var også litt om, hvis og men. Noen måneder kunne det bli minus 2/3 dager. Men det tok han jo igjen med å ha ham mere når han kunne. Men som sagt så ser jeg det at når jeg gir ham muligheter og alternativer så går han bort fra avtalen innen en måned og det kommer bare ting i veien hele tiden. Han klarer jo ikke å følge annenhver helg og en dag i uka en gang. Hvordan og hvorfor skulle han greie/bli motivert nok til å ha ham enda mer? 

 

Eksmannen min er skremmende klar over hvordan det er å vokse opp med en pappa som gir seg en god faen i det meste en foretar seg. Han møtte ham første gang etter at han begynte på barneskolen, så tok det nesten 20 år til før han møtte ham en gang til, da sammen med meg og han bor ikke langt unna. Vi har snakket mye opp igjennom årene om akkurat det, og jeg husker jo godt at da jeg var gravid pratet han mye om at han ikke skulle bli eller være som faren sin. Dessverre tror jeg det hadde vært sånn, om ikke jeg hadde pushet og mast. Dette har jeg også sagt, men uten særlig respons. Han ble stille, lei seg og kom med forklaringer på hvorfor. Jobb, turnus, sykemeldinger og at han måtte bare stille opp på jobb.

 

Når han hadde ham enkelte dager i begynnelsen av uka og ikke ønsket det heller lenger fordi han syns det var "dumt at jeg betalte for en barnehage han hadde mye fri i, fordi at han skulle til ham" hvorpå jeg svarte at det tenkte jeg ikke på. Det viktigste var at sønnen vår føler at han fortsatt har oss begge så langt som det går. Da svarte han faktisk "Jammen han lærer jo så mye i barnehagen, så syns det er synd at han skal gå glipp av det" I det øyeblikket kokte det altså over for meg og jeg forklarte rimelig kvast at det er ikke sånn at man sitter i voksen alder å tenker; Gud så mye fint jeg lærte i barnehagen da, gitt! 

 

Engasjementet er vel dårlig, på veldig mange plan noe som er utrolig synd. Pappa`n hans er en veldig fin fyr som alltid prøver å stille opp, og prøver egentlig bare å gjøre absolutt alle fornøyd men da er det noe med at tiden ikke strekker til - og noen blir skuffet. Dessverre er det han som trenger det mest det går ut over. 

 

Det er jo stygt å tenke i de baner, men det er ikke noe tvil om at samværet har gått mer til helsike nå enn tidligere fordi hans samboer ikke ønsker å ha ham alene der. Samværet måtte f.eks endres fordi han måtte på jobb fra 16-18 fordi det var krise, og jeg fikk beskjed om å komme å hente ham ti over halv, og det var veldig nøye med ti over halv altså, og hun var hjemme og er hjemmeværende. Jeg rakk å komme ti på, og der sto han med guttungen på gårdsplassen dritstressa fordi han nå ble forsein på jobb 

 

 

 

En ting til - jo mer trygg du er for barnet, Hi, jo mer kan du trygge barnet og motvirke noe av farens avvisning. Så vis barnet at du alltid er der for det, at du stiller opp. Involver barnet og forklar hvis du selv må endre planer, vis at barnet også er viktig. Gi det masse kjærlighet.

 

Men det tror jeg du greier, for i motsetning til far så er du tydeligvis villig til å strekke deg langt for barnet

 

Anonymous poster hash: 75c17...f8c

 

 

Jeg gjentar i det kjedsommelige til sønnen min at jeg alltid er der uansett hva det måtte være, og jeg er veldig konsekvent med at om jeg har sagt eller lovet noe så er det noe jeg holder og sånn blir det. Siden jeg er alene med sønnen min, altså vi bor alene og jeg ikke har noe ny mann så går jo tiden veldig mye på nettopp han, og jeg prøver å være flink når vi f.eks må forandre på småting og prøver heller å få ham til å også syns det er en bedre ide etc. Det ser ut til å fungere fint:-) 

 

Det må nesten bli familievernkontoret neste, det var iallefall greit å få litt inputs på problemet her, for jeg er blitt så vandt med at det er sånn her at jeg begynte å lure på om jeg var fullstendig urimelig. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 71729...a8a