Fy flate, er alle dødsforelska i mannen sin..? Ikke jeg :-(

[Anonym bruker]

Føler meg helt mislykka... har egentlig et bra liv, fint hus, tre barn, gode jobber. Mannen er kjekk, trygg, egentlig perfekt. MEN jeg tenner ikke på han! Han er som en bror for meg! Og tro meg, jeg har prøvd i årevis å tenne gnisten igjen. Ingenting jeg vil mer enn å bli helt dødsforelska i han igjen. Men jeg er helt død inni meg når jeg tenker på han. Og det gjør meg deprimert... er jeg dømt til et liv uten gnist? Han har ikke gjort noe galt :-(

 

Anonymous poster hash: 4f50e...7c2

[Anonym bruker]

Hva har du gjort for å prøve å finne tilbake til dette da? Hva gjorde at du falt for han? Hvor mye alenetid har dere? Av og til er det slik at man ikke vet hva man har før man mister det. Jeg mistet nesten min en gang pga jeg var usikker. Han gadd ikke mer. Da kjente jeg hva som var rett. Har du sagt til han hva som er viktig for deg, hva du tenner på, trenger osv. Hvis han ikke vet, kan han ikke gjøre noe med det. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 6e316...37e

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg HI. Syns det er leit, men jeg lever forsåvidt ganske greit med det... Tenker ofte på om han kommer til å bli lei da.... - så det er ingen ideell situasjon. Har ingen gode råd, men å prioritere hverandre har vi aldri Vært flinke til...

 

Anonymous poster hash: 175e5...1c5

[Anonym bruker]

Jeg er vel ikke dødsforelsket i mannen. Men kjenner at vi har et trygt og godt ekteskap med nærhet og varme. Tror vel ikke det er så vanlig at man er stormende forelsket etter mange år sammen, men det trenger man ikke være for å elske noen heller.

 

Som småbarnsforeldre er det vanskelig å finne lidenskap i hverdagen. Den må nesten jobbes med. Men man kan finne den igjen. Man må bare være ærlig med seg selv og partneren.

 

Anonymous poster hash: 28c2a...63d

[frk Nilsen]

Har erfart at de som er super-kose-schmose-nuss-nuss-kjærester blant folk og på Fjasboka er de som sliter mest med forholdet bak husets fire vegger. Det er nok flere enn deg som har det sånn. Forhold går i bølgedaler. 

 

Som #4 sier det er vanskelig å finne lidenskapen i hverdagen. Små barn, jobb, fritid, venner, husarbeide, handling etc. Det er en stor kabal som skal gå opp, og ofte er sofaen mer fristende enn sex og lidenskap. 

[Anonym bruker]

Jeg har det heeeeeelt likt som deg!! Han er som en bror for meg. Vært sånn i fem år nå. Vi har prøvd både samlivsterapi og sexolog. Ikke løst noen ting.

 

Så vi lever som venner under samme tak. Krangler aldri og samarbeider veldig godt i hverdagen. Ikke hatt sex sammen på 5 år.

 

Vi har løst det ved at vi har åpent forhold. Jeg har funnet meg en fast elsker som jeg har det helt fantastisk med!! Men det at jeg har truffet han gjør at jeg ser hva jeg ønsker meg så sårt i hverdagen. Het sex, kos, armkroken, latter...

 

Dette kommer jeg ALdRI til å få sammen med mannen min.

 

Elskeren min har samboer (også i åpent forhold), så han møter jeg bare to ganger i måneden.

 

Jeg vil ikke leve som dette, men er altfor svak til å bryte opp familien og søke etter min egen lykke... 😔

 

Ville bare du skulle vite at du ikke er alene....

 

Anonymous poster hash: ac77e...cfe

[Anonym bruker]

Vi har nok prøvd det meste. Hatt kriser, nesten gått fra hverandre, gått i terapi, ordnet oss eget sex-rom på gjesterommet, kjæreste-helg på hotell, osv. Jeg tenner ikke. 'Problemet' er at han elsker meg så uendelig masse, og jeg har så vondt for han!

19.02; det er jo en trøst å høre at vi er flere! Selv om det er som du sier, å oppleve å ha lyst på noen minner oss på det vi savner (jeg var dessverre utro over lang tid og det var helt fantastisk, helt til han ville jeg skulle gå fra mannen og jeg hadde ikke samvittighet til det..). Men du, hvordan takler samboeren din at du treffer en annen? Hvordan tok du det opp?

HI

 

Anonymous poster hash: 4f50e...7c2

[Anonym bruker]

Har aldri vært forelsket i mannen min, men det er helt greit. Tenner på han seksuelt, har sex 4-6 ganger i uken. Snill og stabil mann, tjener greit så jeg kan være hjemme når barna er små. Liker å leve et nøktern lov, slik som jeg. Han respekterer at jeg som mor styrer mest med barna. 4 barn, hvert sammen i 12 år og aldri kranglet.

 

Jeg har ære veldig forelsket i andre tidligere. Ingen av de jeg likte eller var sammen med fungerte bra nok med meg til at vi kunne få barn sammen. Derfor fant jeg meg en mann som jeg vet ikke vil gå ifra meg eller jeg ifra han. Stabilt hjem for min barn er det viktigste i mitt liv. Vi kysser og klemmer i det daglige, og alt fungerer bra.

 

Man må ikke være forelsket.

 

Anonymous poster hash: f6750...bcf

[Anonym bruker]

Vi har nok prøvd det meste. Hatt kriser, nesten gått fra hverandre, gått i terapi, ordnet oss eget sex-rom på gjesterommet, kjæreste-helg på hotell, osv. Jeg tenner ikke. 'Problemet' er at han elsker meg så uendelig masse, og jeg har så vondt for han!

19.02; det er jo en trøst å høre at vi er flere! Selv om det er som du sier, å oppleve å ha lyst på noen minner oss på det vi savner (jeg var dessverre utro over lang tid og det var helt fantastisk, helt til han ville jeg skulle gå fra mannen og jeg hadde ikke samvittighet til det..). Men du, hvordan takler samboeren din at du treffer en annen? Hvordan tok du det opp?

HI

 

Anonymous poster hash: 4f50e...7c2

Etter å ikke hatt sex på 4 år, sa jeg til mannen at dette ikke funker lenger. Var jo ikke greit for han heller. En kveld sa jeg til han at vi har tre valg:

1. Vi fortsetter sånn som nå (for meg uaktuelt)

2. Vi skiller oss

3. Vi har åpent forhold

 

Mannen nekter å skille seg, så etter noen dagers betenkningstid gikk han med på åpent forhold (kanskje litt mot sin vilje).

 

Vi forteller ikke hverandre hva vi gjør eller hvem vi møter, så han aner ikke at jeg har en elsker. Ikke aner jeg hva han driver med heller, men håper for hans skyld at han også møter andre...

 

Vet faktisk ikke hvor lenge jeg orker å leve sånn. Lurer også veldig på hvordan dette påvirker barna, å ha to foreldre som ikke elsker hverandre som de burde og som de aldri ser er kjærlige mot hverandre.

 

Innmari vanskelig. Skulle bare ønske noen kunne komme og ta noen valg for meg. ;-)

 

 

Anonymous poster hash: ac77e...cfe

[Anonym bruker]

Det er slitsomt i lengden.... og barna vil man jo bekymre seg for uansett. Om man lever sammen uten kjærlighet, eller om man går fra hverandre og de må ha to hjem. Jeg har valgt, så langt, å tenke at vi elsker jo barna, og samarbeider godt om dem, så jeg overlever liksom på det.

Men om jeg overlever mangelen på forelskelse.... det vet jeg ikke. Skulle ønske jeg var forelsket i han :-(

HI

 

Anonymous poster hash: 4f50e...7c2

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke forelsket i mannen min. Og det er hans skyld. Han har gjennom våre 5 år sammen vært utro, vært nesten utro, ført oss i økonomisk uføre og nekter meg sex, og er misfornøyd med alt jeg gjør for øyeblikket. Ingen kan være forelsket i noe sånt, uansett hvor kjekk, karismatisk og sexy personen er.

Anonymous poster hash: 844c0...8d1

[Isola&Lille+julegave]

Det er slitsomt i lengden.... og barna vil man jo bekymre seg for uansett. Om man lever sammen uten kjærlighet, eller om man går fra hverandre og de må ha to hjem. Jeg har valgt, så langt, å tenke at vi elsker jo barna, og samarbeider godt om dem, så jeg overlever liksom på det.

Men om jeg overlever mangelen på forelskelse.... det vet jeg ikke. Skulle ønske jeg var forelsket i han :-(

HI

 

Anonymous poster hash: 4f50e...7c2

Du kan ikke forvente å være forelsker hele tiden!! Forelskelsen går over!! Det Dr kjærligheten og partnerskapet som er viktig. At man samarbeider godt, er snille med hverandre og drar lasset i samme retning. DET er ekteskap for livet. Det går alltid opp og ned, og man er ikke like gode venner alltid. Men ubetinget kjærlighet er viktigst!

[soleia]

Ein kan ikkje forvente å vere forelska i åresvis.  Vi har det fint saman, kranglar innimellom, men vert fort vener att.  Prøver å vere litt hyggelege mot kvarandre i kvardagen, gjere ei lita teneste for kvarandre, slenge ein kyss eller berre ein klapp på ryggen.  Ikkje den voldsome elskoven, men ein trygg og varm heim.  Og vi veit at det er vi som skal vere saman resten av livet.