Å være langtidssykmeldt er jammen tøft :(

[Anonym bruker]

Det å finne ut at man ikke betyr noe som helst for kolleger eller arbeidsgiver. Det å føle seg utenfor fordi ingen har tenkt på å invitere meg på julebord, fellestureller andre sosiale arrangementer, det å aldri få spørsmål om hvordan det går, det å aldri høre noe fra kolleger man trodde man hadde et veldig godt forhold til-også utover arbeidstid, det å få vite at man ikke får gå tilbake til den delen av jobben man hadde. Jeg føler meg helt ubrukelig og glemt.

 

Jeg bor alene, går rundt i min egen boble og har altfor mye tid til å tenke, så da innbiller man seg alt mulig rart. Nå er det blitt så ille at jeg ikke klarer å gå inn på jobb og levere sykmeldingen engang, leverer i posten. Sist jeg var innom jobb, så banket hjertet mitt helt vilt og jeg skalv så på hendene at jeg måtte ha de i lommene. Jeg var så nervøs, og rett og slett redd for møte noen jeg måtte snakke med. Men jeg skjønner ikke hvorfor. Hva er det som skjer med meg?

 

 

 

Anonymous poster hash: 83dfc...e3e

[Anonym bruker]

Dess lenger man er borte fra jobb, dess vanskeligere er det å forholde seg til jobb. Sånn er det i hvert fall for de aller fleste, og det er ikke helt unormalt det du nå kjenner på.

Men, nå gjør du deg mer stakkarslig enn du (antakelig) er. Du kan også ta kontakt med kolleger. Du kan ringe for å høre om det er planlagt julebord. Du MÅ ta tak, ellers spiller du ballen til andre. Og du har null kontroll på om du får noen pasninger tilbake. Ta kontroll over livet ditt, prøv å drit i tankene om at du trenger deg på. 

Det er kanskje også på tide å snakke med psykolog. Å komme tilbake til arbeidslivet med angst(?) er ikke ideelt, for å si det sånn!

 

Klem til deg

Anonymous poster hash: 9bce5...383

[Anonym bruker]

Det er tøft ja. Først var det en prosess for meg å forstå at jeg ikke kunne jobbe deltid engang. Deretter klarte jeg greit nok å godta det, så nærmet det seg tid for å gå over på aap. Nå har jeg nettopp gått over den grensen og vips kommer vanskelige følelser med at jeg føler meg totalt ubrukelig! Det er ikke lett nei...

 

Anonymous poster hash: 300e1...397

[Anonym bruker]

Slitt endel med nakken ( helsevesen ) , men er nå på omskolering . Vært endel sykemeldt de siste årene , og prøvde tii og med å bytte jobb ( jobbet ett sted de siste to årene som jeg jobbet tidligere i som ekstravakt ) . Det siste stedet har ikke brydd seg om å invitere til noe julebord , ringe meg eller noe . Er skikkelig dårlig arbeidsmiljø der, har kun kontakt med 2 stk der nå utenom . Den forrige jobben som jeg slutta i 2013, inviterer meg fortsatt på julebord og ringte meg å inviterte meg tii lunsj mens jeg gikk sykemeld når jeg jobbet der også . Folk er forskjellige og noen synes de har nok med kun jobb og tenker ute av syne , ute av sinn .

 

Anonymous poster hash: a7e55...940

[SuperFries]

Du kan ikke overlate det til alle andre å huske på deg. Du må selv komme innom jobb iblant, prate med kolleger, spørre hvordan det går osv.

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. Var sykmeldt kun noen måneder, men allerede etter et par uker uke startet jeg å innbille meg ting. Kommer aldri til å komme meg tilbake, de snakker sikkert om meg, jeg klarer ikke å møte folk ansikt til ansikt mer.. Men så tok jeg mot til meg; sende mld til sjefen og lurte på om jeg kunne komme innom. Vi hadde en kjempefin samtale og jeg gikk derfra 10 kg lettere. Oppsøkte etterpå en del på kontoret og alle var utrolig hyggelige.

 

Vet du når du skal tilbake? Jeg anbefaler deg å ta kontakt. Kanskje går det bedre enn du tror. Hos oss skal egentlig alle bli invitert på julebord, men ettersom det er en mannsdominerende arbeidsplass går nok det dessverre litt i glemmeboka. Tror likevel alle blir glade hvis vi sykemeldte kommer likevel.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 7b542...afb

[Anonym bruker]

 

Dess lenger man er borte fra jobb, dess vanskeligere er det å forholde seg til jobb. Sånn er det i hvert fall for de aller fleste, og det er ikke helt unormalt det du nå kjenner på.

Men, nå gjør du deg mer stakkarslig enn du (antakelig) er. Du kan også ta kontakt med kolleger. Du kan ringe for å høre om det er planlagt julebord. Du MÅ ta tak, ellers spiller du ballen til andre. Og du har null kontroll på om du får noen pasninger tilbake. Ta kontroll over livet ditt, prøv å drit i tankene om at du trenger deg på. 

Det er kanskje også på tide å snakke med psykolog. Å komme tilbake til arbeidslivet med angst(?) er ikke ideelt, for å si det sånn!

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 9bce5...383

 

Takk for svar Jeg er klar over at mye av det nok sitter i mitt eget hode, men det er vanskelig å stoppe når man først har kommet inn på det sporet der. Men jeg har tatt kontakt, og jeg har vært innom jobb. Men når jeg ikke gjør det, så er det null kontakt. Alle fine ord betyr virkelig ingenting, når det ikke er noen mening bak det. Jeg hører heller ikke noe fra arbeidsgiver, bortsett fra at jeg fikk beskjed om at jeg er blitt omplassert i bedriften. Så nå merker jeg at jeg trekker meg mer og mer tilbake. Jeg vil det jo egentlig ikke, men jeg blir så usikker og selvtilliten min er omtrent knust.

 

Anonymous poster hash: 83dfc...e3e

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. Var sykmeldt kun noen måneder, men allerede etter et par uker uke startet jeg å innbille meg ting. Kommer aldri til å komme meg tilbake, de snakker sikkert om meg, jeg klarer ikke å møte folk ansikt til ansikt mer.. Men så tok jeg mot til meg; sende mld til sjefen og lurte på om jeg kunne komme innom. Vi hadde en kjempefin samtale og jeg gikk derfra 10 kg lettere. Oppsøkte etterpå en del på kontoret og alle var utrolig hyggelige.

 

Vet du når du skal tilbake? Jeg anbefaler deg å ta kontakt. Kanskje går det bedre enn du tror. Hos oss skal egentlig alle bli invitert på julebord, men ettersom det er en mannsdominerende arbeidsplass går nok det dessverre litt i glemmeboka. Tror likevel alle blir glade hvis vi sykemeldte kommer likevel.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 7b542...afb

Takk for svar

Jeg har vært sykmeldt i 8 måneder, og det ser ut som om det kommer til å ta en stund til. I hvert fall hvis jeg lar det psykiske vippe meg helt over kanten.

Jeg var ganske mye i kontakt med jobben  og kollegene i begynnelsen, men jeg har vært veldig syk, så da blir det mindre etter som tiden går. De har en nyansatt i min stilling som visst gjør en fantastisk jobb, og nå har hun fått "min" jobb og jeg er omplassert til en helt annen avdeling, og det er utrolig sårt. På den avdelingen jeg egentlig hører til nå, så kjenner jeg ikke folk så godt. Så det føles helt rart å gå innom der, og det føles rart å gå innom der jeg var, for der hører jeg jo heller ikke til lenger.

 

 

 

Anonymous poster hash: 83dfc...e3e

[Anonym bruker]

Dytter litt

Anonymous poster hash: 83dfc...e3e