Sykemeldt 50% grunnet utmattelse

[Anonym bruker]

Og kjenner at 50% til og med er for mye

Jeg bare gleder meg til barna er levert i barnehagen så jeg kan legge meg nedpå, selvom å levere de er et slit. Jeg har ingen tålmodighet med de lenger og bare skriker og kjefter hele tiden. Og på ettermiddag venter jeg bare på at klokka skal bli natta så det blir ro og fred igjen Det er helt forferdelig å ha det sånn. Og hvis jeg ikke kommer meg tilbake i 100% i nærmeste fremtid så mister jeg vikariatet mitt, og jeg liker jobben min. Men jeg klarer ikke alt lenger

Sliter også med en luftveisinfeksjon som ALDRI går over, føler jeg higer etter pusten ved hver minste anstrengelse.

For en mnd siden jobbet jeg fullt, tok meg av hus og familie og løp flere mil i uka. Og nå er det slitsomt å gå opp trappa Skjønner ikke hva jeg skal gjøre jeg...

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

[Anonym bruker]

Du har nok møtt veggen. Det har blitt for mye for deg rett og slett. Ta tiden til hjelp, og bruk den til å hvile de dagene du har fri! Ikke sett for høye krav til deg selv, men hvil så mye du kan. Og gjør litt ting som bare DU setter pris på, innimellom ;-)

 

Anonymous poster hash: dacc2...bfb

[Anonym bruker]

Du har nok møtt veggen. Det har blitt for mye for deg rett og slett. Ta tiden til hjelp, og bruk den til å hvile de dagene du har fri! Ikke sett for høye krav til deg selv, men hvil så mye du kan. Og gjør litt ting som bare DU setter pris på, innimellom ;-)

 

Anonymous poster hash: dacc2...bfb

 

men det kan jo ikke bare være sånn her?? Det går jo ikke. Skjønner ikke hva som liksom skal bedre seg ved å være hjemme og være slapp... ? 

Og mest sannsynlig ryker jobben også. Men jobber jeg fullt så blir jeg verdens verste mamma... Da bruker jeg opp alt der. Så dette virker helt håpløst.

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

[Anonym bruker]

Det er veldig enkelt å si at det ikke kan være slik, men så lenge kroppen din ikke orker mer så spiller det ingen rolle hva hodet ditt tenker.

Jeg er i samme situasjon, driver min egen bedrift, har jobbet meg halvt i hjel de siste årene og har en eksmann som er slem mot barnet vårt, og det igjen gjør at jeg har mye oppfølging der også.

 

Jeg holdt på som deg og tenkte at det går ikke ann å bli sykemeldt, jeg kan ikke bli utslitt. Men vet du hva, kroppen hørte ikke på hodet mitt, og til slutt måtte hodet høre på kroppen.

Jeg også gikk med luftveisinfeksjoner som ikke gikk over, det var forkjølelse, bronkitt og lungebetennelse om hverandre, og til slutt kollapset jeg. Dette er 8 måneder siden, og fortsatt er jeg 100 % sykemeldt. Jeg er på vei tilbake nå, og er i ferd med å få igjen overskuddet, men det har vært en lang vei og vil fortsatt ta litt tid. Så rådet mitt er å høre på kroppen din, og ta hensyn til deg selv.

Anonymous poster hash: 7e477...42f

[Anonym bruker]

 

Det er veldig enkelt å si at det ikke kan være slik, men så lenge kroppen din ikke orker mer så spiller det ingen rolle hva hodet ditt tenker.

Jeg er i samme situasjon, driver min egen bedrift, har jobbet meg halvt i hjel de siste årene og har en eksmann som er slem mot barnet vårt, og det igjen gjør at jeg har mye oppfølging der også.

 

Jeg holdt på som deg og tenkte at det går ikke ann å bli sykemeldt, jeg kan ikke bli utslitt. Men vet du hva, kroppen hørte ikke på hodet mitt, og til slutt måtte hodet høre på kroppen.

Jeg også gikk med luftveisinfeksjoner som ikke gikk over, det var forkjølelse, bronkitt og lungebetennelse om hverandre, og til slutt kollapset jeg. Dette er 8 måneder siden, og fortsatt er jeg 100 % sykemeldt. Jeg er på vei tilbake nå, og er i ferd med å få igjen overskuddet, men det har vært en lang vei og vil fortsatt ta litt tid. Så rådet mitt er å høre på kroppen din, og ta hensyn til deg selv.

 

Anonymous poster hash: 7e477...42f

 

 

Ja jeg sliter med å jobbe 2,5 dag i uka liksom Skal få litt videre utredning, men venter på å få time. Alle blodprøver osv er normale så mangler ingenting iallefall.

Men hva gjorde du da? For å komme deg ovenpå? Akkurat nå klarer jeg liksom ikke å se at det skal bli bedre. Har bare jobbet 100% et år, og får en smell allerede?? Da må jeg jo være sykt svak (har fått to barn i løpet av de siste  5 årene, vært sykemeldt grunnet tøffe svangerskap og jobbet redusert før jeg ble gravid og sykemeldt igjen)

Må bare nevne at jeg ikke føler meg deprimert. Men blir deprimert av å ikke orke noenting. Også skjønner jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre. Men livslysten er det ikke noe i veien med.

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du er redd for å miste jobben. Men vet du hva? Helsa di er faktisk viktigere! Du trenger nok en 100% sykemelding. Og jeg tenker at den blir nok helt sikkert langvarig. Har man møtt veggen, så kan det ta veldig lang tid å komme seg ovenpå igjen.

 

Jeg var også sånn som deg, at jeg ikke helt skjønte vitsen med å bare gå hjemme og slappe av. Hvordan det skulle bli bedre av det. Til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg mistet konsentrasjonen på jobb, og begynte å rote veldig. Husket ikke hva jeg hadde gjort og ikke gjort. Det ble bare surr. Men etter å ha vært 100 % sykemeldt i 6 uker merker jeg at det er en forskjell. Jeg har roet helt ned i de ukene jeg gikk hjemme. Lagt bort all dårlig samvittighet. Gjort det jeg har følt for når jeg har følt for det. Latt meg selv få være skikkelig syk. Først da begynte jeg å bli bedre. Når jeg lyttet til kroppen. Har begynt å arbeide litt, men kjenner at jeg fortsatt ikke har blitt meg selv igjen. Må være skikkelig OBS på å ikke stresse, for da går jeg rett i kjelleren.

 

Du greier deg nok om du mister jobben. Og det er vel ikke helt sikkert at du ikke får jobbe videre heller? Når du har blitt frisk igjen er det uansett mye lettere å ta grep igjen og se nye muligheter.

 

Du er ikke svak selv om du er utmattet. Jeg kan tenke med du bare er litt for flink til å bære tanker i hodet. Huske på alt mulig, gjøre ditt beste på jobb, ta vare på hjem og familie, kreve av deg selv... Det kan bidra til å skape indre stress, som igjen fører til høyt kortisolnivå. Når dette skjer over lengre tid blir kroppen utslitt og utmattet. Det er også kort vei mellom utmattelse og depresjon. Som deg føler jeg også at jeg blir deprimert når jeg ikke orker noe, og så klart når man bare går rundt å er irritert, frustrert og kjefter og bare vil ha ro... Det er jo ikke sånn man ønsker å ha det.

 

Noen tips er at du forsøker å skrive ned alt. Jo mindre du slipper å gå rundt å tenke på, og huske på, jo mindre surr blir det i hodet. Forsøk meditasjon, mindfullness eller yoga. Noen få minutter om dagen er veldig effektivt for å takle indre og ytre stress. Vær litt egoistisk. Si nei oftere. Ta imot hjelp og avlastning. Utsett prosjekter til senere. Har du f.eks noe som trenger oppussing, så legg det til siden og si til deg selv at det er greit om du venter til sommeren med dette her. Ingen lider av det. Ikke gå rundt og tenk at "skulle ha..." "burde ha..." Noter det ned, se for deg når det passer å gjøre dette og sett opp et tidspunkt. Ikke organiser alt oppe i hodet. Få det ut og på papir.

 

Du er nødt til å lytte til kroppen nå. Dette blir ikke bedre av seg selv. Du kommer ikke til å angre på at du tok hensyn til deg selv, men at du ventet så lenge med å gjøre det...

Anonymous poster hash: c1da1...640

[Anonym bruker]

 

Og kjenner at 50% til og med er for mye

Jeg bare gleder meg til barna er levert i barnehagen så jeg kan legge meg nedpå, selvom å levere de er et slit. Jeg har ingen tålmodighet med de lenger og bare skriker og kjefter hele tiden. Og på ettermiddag venter jeg bare på at klokka skal bli natta så det blir ro og fred igjen Det er helt forferdelig å ha det sånn. Og hvis jeg ikke kommer meg tilbake i 100% i nærmeste fremtid så mister jeg vikariatet mitt, og jeg liker jobben min. Men jeg klarer ikke alt lenger

Sliter også med en luftveisinfeksjon som ALDRI går over, føler jeg higer etter pusten ved hver minste anstrengelse.

For en mnd siden jobbet jeg fullt, tok meg av hus og familie og løp flere mil i uka. Og nå er det slitsomt å gå opp trappa Skjønner ikke hva jeg skal gjøre jeg...

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

 

 

Har du undersøkt om du kan ha stille lungebetennelse eller Mykoplasmainfeksjon?

 

Anonymous poster hash: fd6bb...b80

[Anonym bruker]

Jeg hadde vært elendig i godt over en måned, da legen endelig tok mykoplasmaprøve, og fant svaret...

 

 

Anonymous poster hash: fd6bb...b80

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp gått over på aap etter at jeg smalt i veggen for da litt over et år siden. Begynte med 50% sykemelding av 75% stilling, dvs jeg jobbet bare 35,5% i et halvt års tid. Men så ble selv det for mye. Jeg ble glemsk, ukonsentrert og klarte ikke å gi noe av meg selv. Jeg måtte bli 100% sykemeldt. Det har vært fryktelig vanskelig å akseptere at sånn er det bare, men jeg har ikke hatt noe annet valg. Jeg er enda ikke i nærheten av å komme meg tilbake i jobb, hvertfall ikke den jobben jeg hadde.

 

Jeg er utmattet. Jeg kan klare endel enkelte dager, men da er jeg ødelagt dagen etter og gjerne i dagesvis. Det positive er at jeg kan klare å følge opp barna nå som jeg ikke jobber noe. Jeg klarer å hjelpe dem med lekser og stort sett har vi middag.

 

Anonymous poster hash: 55c51...2f8

[Anonym bruker]

 

 

 

Og kjenner at 50% til og med er for mye

Jeg bare gleder meg til barna er levert i barnehagen så jeg kan legge meg nedpå, selvom å levere de er et slit. Jeg har ingen tålmodighet med de lenger og bare skriker og kjefter hele tiden. Og på ettermiddag venter jeg bare på at klokka skal bli natta så det blir ro og fred igjen Det er helt forferdelig å ha det sånn. Og hvis jeg ikke kommer meg tilbake i 100% i nærmeste fremtid så mister jeg vikariatet mitt, og jeg liker jobben min. Men jeg klarer ikke alt lenger

Sliter også med en luftveisinfeksjon som ALDRI går over, føler jeg higer etter pusten ved hver minste anstrengelse.

For en mnd siden jobbet jeg fullt, tok meg av hus og familie og løp flere mil i uka. Og nå er det slitsomt å gå opp trappa Skjønner ikke hva jeg skal gjøre jeg...

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

 

Har du undersøkt om du kan ha stille lungebetennelse eller Mykoplasmainfeksjon?

 

Anonymous poster hash: fd6bb...b80

Har tatt en nese prøve som legen mente var negativ 😳

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

[Anonym bruker]

 

 

 

Og kjenner at 50% til og med er for mye

Jeg bare gleder meg til barna er levert i barnehagen så jeg kan legge meg nedpå, selvom å levere de er et slit. Jeg har ingen tålmodighet med de lenger og bare skriker og kjefter hele tiden. Og på ettermiddag venter jeg bare på at klokka skal bli natta så det blir ro og fred igjen Det er helt forferdelig å ha det sånn. Og hvis jeg ikke kommer meg tilbake i 100% i nærmeste fremtid så mister jeg vikariatet mitt, og jeg liker jobben min. Men jeg klarer ikke alt lenger

Sliter også med en luftveisinfeksjon som ALDRI går over, føler jeg higer etter pusten ved hver minste anstrengelse.

For en mnd siden jobbet jeg fullt, tok meg av hus og familie og løp flere mil i uka. Og nå er det slitsomt å gå opp trappa Skjønner ikke hva jeg skal gjøre jeg...

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

 

Har du undersøkt om du kan ha stille lungebetennelse eller Mykoplasmainfeksjon?

 

Anonymous poster hash: fd6bb...b80

Samme tenkte jeg..

 

 

 

Anonymous poster hash: 5f8bc...805

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner at du er redd for å miste jobben. Men vet du hva? Helsa di er faktisk viktigere! Du trenger nok en 100% sykemelding. Og jeg tenker at den blir nok helt sikkert langvarig. Har man møtt veggen, så kan det ta veldig lang tid å komme seg ovenpå igjen.

 

Jeg var også sånn som deg, at jeg ikke helt skjønte vitsen med å bare gå hjemme og slappe av. Hvordan det skulle bli bedre av det. Til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg mistet konsentrasjonen på jobb, og begynte å rote veldig. Husket ikke hva jeg hadde gjort og ikke gjort. Det ble bare surr. Men etter å ha vært 100 % sykemeldt i 6 uker merker jeg at det er en forskjell. Jeg har roet helt ned i de ukene jeg gikk hjemme. Lagt bort all dårlig samvittighet. Gjort det jeg har følt for når jeg har følt for det. Latt meg selv få være skikkelig syk. Først da begynte jeg å bli bedre. Når jeg lyttet til kroppen. Har begynt å arbeide litt, men kjenner at jeg fortsatt ikke har blitt meg selv igjen. Må være skikkelig OBS på å ikke stresse, for da går jeg rett i kjelleren.

 

Du greier deg nok om du mister jobben. Og det er vel ikke helt sikkert at du ikke får jobbe videre heller? Når du har blitt frisk igjen er det uansett mye lettere å ta grep igjen og se nye muligheter.

 

Du er ikke svak selv om du er utmattet. Jeg kan tenke med du bare er litt for flink til å bære tanker i hodet. Huske på alt mulig, gjøre ditt beste på jobb, ta vare på hjem og familie, kreve av deg selv... Det kan bidra til å skape indre stress, som igjen fører til høyt kortisolnivå. Når dette skjer over lengre tid blir kroppen utslitt og utmattet. Det er også kort vei mellom utmattelse og depresjon. Som deg føler jeg også at jeg blir deprimert når jeg ikke orker noe, og så klart når man bare går rundt å er irritert, frustrert og kjefter og bare vil ha ro... Det er jo ikke sånn man ønsker å ha det.

 

Noen tips er at du forsøker å skrive ned alt. Jo mindre du slipper å gå rundt å tenke på, og huske på, jo mindre surr blir det i hodet. Forsøk meditasjon, mindfullness eller yoga. Noen få minutter om dagen er veldig effektivt for å takle indre og ytre stress. Vær litt egoistisk. Si nei oftere. Ta imot hjelp og avlastning. Utsett prosjekter til senere. Har du f.eks noe som trenger oppussing, så legg det til siden og si til deg selv at det er greit om du venter til sommeren med dette her. Ingen lider av det. Ikke gå rundt og tenk at "skulle ha..." "burde ha..." Noter det ned, se for deg når det passer å gjøre dette og sett opp et tidspunkt. Ikke organiser alt oppe i hodet. Få det ut og på papir.

 

Du er nødt til å lytte til kroppen nå. Dette blir ikke bedre av seg selv. Du kommer ikke til å angre på at du tok hensyn til deg selv, men at du ventet så lenge med å gjøre det...

 

Anonymous poster hash: c1da1...640

 

 

Tusen takk for fint svar Det hele bare føles litt håpløst om dagen. Og føler jeg bare syter og klager til mannen min som da går rundt og blir litt småirritert. Og de stakkars små barna mine, som er som barn flest. Krangler og skriker og alt som hører med. Er bare at jeg takler det så sykt dårlig. Blir bare sint. Klarer ikke være litt tålmodig en gang. HVER morgen ender med krangling og skriking før levering i barnehagen. Og jeg kommer hjem, utslitt og sykt trist Men jeg klarer seriøst ikke å kontrollere meg mer.

Samtidig så er jeg redd jeg bare tenker meg syk, at jeg ikke er så sliten, at det hadde gått bra om jeg bare innstilte meg på at "jeg er frisk, jeg kan jobbe 100%, fungere normalt og løpe flere mil". Kanskje jeg bare har tenkt at "nei nå er jeg utmattet", også blir man det fordi man tror man er det? Æsj, jeg er jo gal

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

[Anonym bruker]

Har du sjekket folat og d-vitamin?

 

Disse hører ikke til under de vanlige prøvene og man må be ekstra om de.

 

D-vitamin er innenfor om man ligger på 50, jeg har det som deg om min verdi er 50, og nyere forskning i utlandet viser man bør ligge mye høyere enn det.

 

Ta en telefon til legekontoret og spør om disse prøvene er tatt.

 

Anonymous poster hash: 5cddc...8f9

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i din historie.Jeg er 100 prosent sykemeldt og jobber 100 prosent i et vikariat jeg fikk beskjed at jeg har vært mye vekke og at de måtte se på vikariatet om jeg fikk fortsette.Jeg ville ha snakket med sjefen din om dette så du ikke risikerer dette,Det som er at slik som livet er no som småbarns mor kunne jeg tenkt meg 80 prosent men det var ikke mulig.Så mulig jeg må finne noe jobb som er mindre prosent jeg er tilsluttet et vikarbyrå så må få de til å hjelpe meg.

Har du sjekket stoffskifte,vitamin status?

 

 

Anonymous poster hash: 0aef2...6bb

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i din historie.Jeg er 100 prosent sykemeldt og jobber 100 prosent i et vikariat jeg fikk beskjed at jeg har vært mye vekke og at de måtte se på vikariatet om jeg fikk fortsette.Jeg ville ha snakket med sjefen din om dette så du ikke risikerer dette,Det som er at slik som livet er no som småbarns mor kunne jeg tenkt meg 80 prosent men det var ikke mulig.Så mulig jeg må finne noe jobb som er mindre prosent jeg er tilsluttet et vikarbyrå så må få de til å hjelpe meg.

Har du sjekket stoffskifte,vitamin status?

 

 

Anonymous poster hash: 0aef2...6bb

Ja alle verdier av alt er helt normale. Så aner ikke hva som er problemet.

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skjønner at du er redd for å miste jobben. Men vet du hva? Helsa di er faktisk viktigere! Du trenger nok en 100% sykemelding. Og jeg tenker at den blir nok helt sikkert langvarig. Har man møtt veggen, så kan det ta veldig lang tid å komme seg ovenpå igjen.

 

Jeg var også sånn som deg, at jeg ikke helt skjønte vitsen med å bare gå hjemme og slappe av. Hvordan det skulle bli bedre av det. Til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg mistet konsentrasjonen på jobb, og begynte å rote veldig. Husket ikke hva jeg hadde gjort og ikke gjort. Det ble bare surr. Men etter å ha vært 100 % sykemeldt i 6 uker merker jeg at det er en forskjell. Jeg har roet helt ned i de ukene jeg gikk hjemme. Lagt bort all dårlig samvittighet. Gjort det jeg har følt for når jeg har følt for det. Latt meg selv få være skikkelig syk. Først da begynte jeg å bli bedre. Når jeg lyttet til kroppen. Har begynt å arbeide litt, men kjenner at jeg fortsatt ikke har blitt meg selv igjen. Må være skikkelig OBS på å ikke stresse, for da går jeg rett i kjelleren.

 

Du greier deg nok om du mister jobben. Og det er vel ikke helt sikkert at du ikke får jobbe videre heller? Når du har blitt frisk igjen er det uansett mye lettere å ta grep igjen og se nye muligheter.

 

Du er ikke svak selv om du er utmattet. Jeg kan tenke med du bare er litt for flink til å bære tanker i hodet. Huske på alt mulig, gjøre ditt beste på jobb, ta vare på hjem og familie, kreve av deg selv... Det kan bidra til å skape indre stress, som igjen fører til høyt kortisolnivå. Når dette skjer over lengre tid blir kroppen utslitt og utmattet. Det er også kort vei mellom utmattelse og depresjon. Som deg føler jeg også at jeg blir deprimert når jeg ikke orker noe, og så klart når man bare går rundt å er irritert, frustrert og kjefter og bare vil ha ro... Det er jo ikke sånn man ønsker å ha det.

 

Noen tips er at du forsøker å skrive ned alt. Jo mindre du slipper å gå rundt å tenke på, og huske på, jo mindre surr blir det i hodet. Forsøk meditasjon, mindfullness eller yoga. Noen få minutter om dagen er veldig effektivt for å takle indre og ytre stress. Vær litt egoistisk. Si nei oftere. Ta imot hjelp og avlastning. Utsett prosjekter til senere. Har du f.eks noe som trenger oppussing, så legg det til siden og si til deg selv at det er greit om du venter til sommeren med dette her. Ingen lider av det. Ikke gå rundt og tenk at "skulle ha..." "burde ha..." Noter det ned, se for deg når det passer å gjøre dette og sett opp et tidspunkt. Ikke organiser alt oppe i hodet. Få det ut og på papir.

 

Du er nødt til å lytte til kroppen nå. Dette blir ikke bedre av seg selv. Du kommer ikke til å angre på at du tok hensyn til deg selv, men at du ventet så lenge med å gjøre det...

 

Anonymous poster hash: c1da1...640

 

 

Tusen takk for fint svar Det hele bare føles litt håpløst om dagen. Og føler jeg bare syter og klager til mannen min som da går rundt og blir litt småirritert. Og de stakkars små barna mine, som er som barn flest. Krangler og skriker og alt som hører med. Er bare at jeg takler det så sykt dårlig. Blir bare sint. Klarer ikke være litt tålmodig en gang. HVER morgen ender med krangling og skriking før levering i barnehagen. Og jeg kommer hjem, utslitt og sykt trist Men jeg klarer seriøst ikke å kontrollere meg mer.

Samtidig så er jeg redd jeg bare tenker meg syk, at jeg ikke er så sliten, at det hadde gått bra om jeg bare innstilte meg på at "jeg er frisk, jeg kan jobbe 100%, fungere normalt og løpe flere mil". Kanskje jeg bare har tenkt at "nei nå er jeg utmattet", også blir man det fordi man tror man er det? Æsj, jeg er jo gal

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

 

 

Det du opplever er nok helt reellt. Du er heller ikke gal. Det er vanskelig å akseptere at man "bare" er sliten. Jeg trodde selv lenge det var noe fysisk galt med meg. Er fortsatt ikke helt overbevist om at det "bare" er psykisk. Men jeg prøver å huske på at det psykiske og det fysiske henger mer sammen enn man ofte tror. At man kan slite seg så ut mentalt at man blir fysisk syk av det. Kroppen blir rett og slett overbelastet av å gå på høygir så lenge. Til slutt vil den ikke mer, og man blir helt tom for energi.

 

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Tankene og følelsene. Det at du ikke skjønner helt hva som gjør at du blir så sliten. At du føler du er svak eller gal. At du bare burde ta deg sammen... Men disse tankene hjelper deg ikke. Du må rett og slett akseptere tingenes tilstand. Gi litt slipp på alle de tankene som graver deg ned. La deg selv få lov å være sliten. Godta at du trenger hvile. Dette vil ikke vare for bestandig. Men skal det gå over, så må du lytte til signalene fra din egen kropp og ta de på alvor.

 

Det her er ikke sunt for hverken deg eller familien din. Både du og familien din fortjener at du tar vare på deg selv. Det er så viktig! Og jo lengre du venter, desto lengre tid vil det ta å komme seg igjen, så det er nå du må ta grep!

 

Anonymous poster hash: c1da1...640

[Anonym bruker]

Men det blir jo litt sånn når man går hjemme, at man fokuserer veldig på hva som er galt og at man ikke får til det og det osv. Sitter mye på nettet for å "finne ut" hva som kan være galt med meg, og jeg skjønner godt at det ikke hjelper på. Men klarer liksom ikke bare være hjemme.

Og nå mister jeg motet når jeg på nytt får en forkjølelse Er pottetett i nesa og la meg med øreverk i går. Og i dag skal jg så klart på jobb, og har sovet veldig lite grunnet barn som var mye våkent.

Og dagene jeg liksom har hjemme for å hvile går med til helt andre ting

Fra neste uke begynner jeg med en slags utredning for å finne ut om det er fysisk eller kun psykisk, og da går jo sikkert en av dagene jeg er hjemme i uka med til evt behandling.

Samtidig har jeg et barn som skal observeres av BUP, og vi får hjelp med familieveiledning ol. Og dette tar sikkert den andre dagen jeg er hjemme Så det er mye. 

Igår var jeg på farten hele dagen og det straffer seg med dårlig humør og vondt i kroppen resten av helgen

Men har jo ikke tid til å stoppe opp mer

Og får mest sannsynlig forlenget vikariatet mitt, har fått beskjed om det, men vil ikke starte det med å bli fullt sykemeldt. Nå har jeg jo luftveisinfeksjon jeg kan "legge skylden på"...

Æsj, hvorfor måtte alt skje nå?

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

[Anonym bruker]

 

Kjenner meg igjen i din historie.Jeg er 100 prosent sykemeldt og jobber 100 prosent i et vikariat jeg fikk beskjed at jeg har vært mye vekke og at de måtte se på vikariatet om jeg fikk fortsette.Jeg ville ha snakket med sjefen din om dette så du ikke risikerer dette,Det som er at slik som livet er no som småbarns mor kunne jeg tenkt meg 80 prosent men det var ikke mulig.Så mulig jeg må finne noe jobb som er mindre prosent jeg er tilsluttet et vikarbyrå så må få de til å hjelpe meg.

Har du sjekket stoffskifte,vitamin status?

 

 

Anonymous poster hash: 0aef2...6bb

Ja alle verdier av alt er helt normale. Så aner ikke hva som er problemet.

 

Anonymous poster hash: 20f60...9ea

 

Be om tallet på D-vitamin. Ved lager på 50 har jeg ganske klare symptomer på mangel. Feks fatigue, muskelsmerter, dårlig konsentrasjon. 

 

Anonymous poster hash: 5901c...286