Sønnen til ei venninne.

[Anonym bruker]

Har så utrolig merkelig oppførsel.

Han virker aldri genuint glad for noenting.

Med mindre det har med dyr å gjøre, der er han oppslukt!!

Alle dyr og insekter, hele tiden.

Han gjør nesten konstant ting en 7 åring burde forstått er uakseptabelt. River opp sofaputer, spytter i glasset, skriker, roper bæsj BÆÆÆÆÆSJUNGE osv utrolig høyt, klarer IKKE å ta i mot en beskjed, det er akkurat som om det ikke når inn til han. Det er akkurat som om han nesten ikke har sjel, jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg.

Hvis jeg spør: Vil du ha en pastill? Så svarer han: Jeg vil ha TOOOOO!!!!

Og kan bli mer lei seg over at han ikke fikk to enn at han faktisk fikk en.

 

Han har liksom ingen venner han er nære, bare suller rundt i sin egen verden omtrent, og kobler seg på innimellom.

 

Venninnen min er konsekvent og flink med ham, og jeg forstår hva enkelte nå mener med at å oppdra barn er vanskelig.

 

Anonymous poster hash: e449d...905

[Anonym bruker]

Dette høres jo ut som et diagnosebarn?

 

Jeg har 4 barn selv, og har i perioder jobbet med barn. De du beskriver er ikke normal oppførsel...

Anonymous poster hash: b5a90...089

[Anonym bruker]

 

Dette høres jo ut som et diagnosebarn?

 

Jeg har 4 barn selv, og har i perioder jobbet med barn. De du beskriver er ikke normal oppførsel...

 

Anonymous poster hash: b5a90...089

Nei, jeg aner ikke?

Er vi på stranden så vil han ingenting. Før han plutselig kan bestemme seg for å se etter fisk. De andre ungene leker i vannkanten, bader, er kreative og finner på ting, han suller for seg selv. Selv om både vi og ungene prøver å inkludere ham.

 

Stakkar. Føler liksom ikke jeg får noe kontakt med ham selv om han prater på inn og utpust hele tiden om helt uvesentlige ting. Sier til jentene mine ting som: Visste dere at en bille kan krype fortere enn en mus? Og er ellers veldig barnslig for alderen.

 

Hvordan kan jeg komme mer inn på gutten?

 

Anonymous poster hash: e449d...905