Sammen i 19år, men har gjør jo som han vil....

[Anonym bruker]

Jeg og min mann har vært gift i 11år og sammen i 19år. Saken er den at han har begynnt og kjøre sitt eget løp, drar ut i helgene når det passer han, drar på konserter når det passer han. Spør aldri meg om jeg vil være med. Han er veldig glad i en øl eller sju når helgen kommer og da reiser han bort når min frihelg kommer. Vi finner Skjeldent på noe sammen mere. Sammen har vi to barn på 5 og 8 år, og som regel er det jeg som gjør noe sammen med de. Jeg står alltid opp kl6:00 om morningen uansett jobb eller fri, jeg leverer på skole og bhg, jeg henter så fremt jeg ikke er på jobb, jeg lager alltid matpakke, ja jeg må påstå at jeg gjør det meste som har med barna og gjøre. Det han gjør er å kjefte når de bråker eller er urolige.

Så tanken har slått meg at jeg bare burde flyttet fra han så får han leve sitt eget liv, også kan vi dele på ungene. Jeg orker ikke å ha en mann som ikke kan være tilstede for meg/oss. Synest dere jeg er naiv??? Men så tenker jeg, da må vi selge huset vårt, hva om vi ikke får nok til at jeg ikke kommer inn på boligmarkedet igjen? Summen skal jo deles på to. Hadde dere vært bekymret for det??

 

 

Anonymous poster hash: ef096...3c7

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om forholdet mellom meg og min tidligere samboer. Han og begynte dette selvsentrerte/egoistiske kjøret og det foregikk over flere år. Jeg kom til slutt til et punkt der jeg måtte ta en avgjørelse i forhold til å akseptere han for den han er eller gå. Jeg valgte det første og lot han dermed fortsette å kjøre over meg.

 

Dette foregikk heilt til han plutselig kom og fortalte at han ville flytte. Jeg var årsaken til at han følte at han ikke kunne være seg selv og jeg la begrensninger på han...? Den følelsen av å bli så til de grader tråkket på, utnyttet og sviktet som jeg nå føler unner jeg ingen. Og jeg har mange ganger tenkt at jeg burde ha gått når jeg vurderte det. Men, så vet jeg også at ift barna så var avgjørelsen min da heilt riktig.

 

Nå føler jeg nesten en lettelse for at han tok dette valget. For jeg tror ikke at jeg hadde kommet til å gjøre det. For ser vi bort fra at jeg kom alltid i siste rekke hos han, så fungerte vi veldig godt i hverdagen. Vi snakket og fleipet med hverandre, enige i oppdragelsen, hadde et veldig godt sexliv og han fungerte ift barna ved at han var der når han var hjemme. Derfor følte jeg at så lenge barna hadde det godt og at jeg ikke hadde det dårlig så var det greit. Men, med at han har tatt dette valget så har jeg nå muligheten til å finne lykken. Finne noen som bryr seg om meg, som ser meg, respekterer meg og er der for meg. Denne personen kan være en ny eller det kan for håpentligvis være x'en som våkner. Men, dette er ikke pri en akkurat nå. Nå er det jeg selv og barna som er prioriteten i livet mitt og at vi skal ha det godt.

 

Ift det skummle med å bli aleine, så er det skummelt. Men, du vil klare det. Snakk med banken, kommunen for startlån, sjekk hva du har krav på fra nav osv.

 

Så i forhold til situasjonen din har du tre valg. Enten akseptere han for den han er, sette ned foten og ta krangelen når han kjører sitt selvsentrerte løp, eller flytte. Her må du bare finne ut hva du ønsker selv og hva som er best for dere alle. Uansett så får du ha lykke til, fo uansett valg du tar så blir det vanskelig...

 

Anonymous poster hash: 9ce84...e32

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd terapi før følelsene dine slukner helt. Du må gjøre en skikkelig innsats og kreve det samme av han før du gir opp.

 

Anonymous poster hash: 64e73...547

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om forholdet mellom meg og min tidligere samboer. Han og begynte dette selvsentrerte/egoistiske kjøret og det foregikk over flere år. Jeg kom til slutt til et punkt der jeg måtte ta en avgjørelse i forhold til å akseptere han for den han er eller gå. Jeg valgte det første og lot han dermed fortsette å kjøre over meg.

 

Dette foregikk heilt til han plutselig kom og fortalte at han ville flytte. Jeg var årsaken til at han følte at han ikke kunne være seg selv og jeg la begrensninger på han...? Den følelsen av å bli så til de grader tråkket på, utnyttet og sviktet som jeg nå føler unner jeg ingen. Og jeg har mange ganger tenkt at jeg burde ha gått når jeg vurderte det. Men, så vet jeg også at ift barna så var avgjørelsen min da heilt riktig.

 

Nå føler jeg nesten en lettelse for at han tok dette valget. For jeg tror ikke at jeg hadde kommet til å gjøre det. For ser vi bort fra at jeg kom alltid i siste rekke hos han, så fungerte vi veldig godt i hverdagen. Vi snakket og fleipet med hverandre, enige i oppdragelsen, hadde et veldig godt sexliv og han fungerte ift barna ved at han var der når han var hjemme. Derfor følte jeg at så lenge barna hadde det godt og at jeg ikke hadde det dårlig så var det greit. Men, med at han har tatt dette valget så har jeg nå muligheten til å finne lykken. Finne noen som bryr seg om meg, som ser meg, respekterer meg og er der for meg. Denne personen kan være en ny eller det kan for håpentligvis være x'en som våkner. Men, dette er ikke pri en akkurat nå. Nå er det jeg selv og barna som er prioriteten i livet mitt og at vi skal ha det godt.

 

Ift det skummle med å bli aleine, så er det skummelt. Men, du vil klare det. Snakk med banken, kommunen for startlån, sjekk hva du har krav på fra nav osv.

 

Så i forhold til situasjonen din har du tre valg. Enten akseptere han for den han er, sette ned foten og ta krangelen når han kjører sitt selvsentrerte løp, eller flytte. Her må du bare finne ut hva du ønsker selv og hva som er best for dere alle. Uansett så får du ha lykke til, fo uansett valg du tar så blir det vanskelig...

 

Anonymous poster hash: 9ce84...e32

Takk for bra svar😊👍🏻

Men hvordan fordeler dere barna?

HI

 

 

Anonymous poster hash: ef096...3c7

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd terapi før følelsene dine slukner helt. Du må gjøre en skikkelig innsats og kreve det samme av han før du gir opp.

 

Anonymous poster hash: 64e73...547

Jeg gjør en sikkelig innsats men får ingenting tilbake. Vi skal til familierådgiver om ca 10dager.

HI

 

 

Anonymous poster hash: ef096...3c7

[Anonym bruker]

Har du snakket med han om dette i klartekst, ingen hinting? For menn skjønner sjeldent hint...😊

 

Han høres ikke ut som en bra mann/far, men du har også et ansvar her. Hvorfor har situasjonen din blitt slik? Hva har du krevd av han?

 

Anonymous poster hash: 4a2b7...3ac

[Anonym bruker]

 

Dette er som å lese om forholdet mellom meg og min tidligere samboer. Han og begynte dette selvsentrerte/egoistiske kjøret og det foregikk over flere år. Jeg kom til slutt til et punkt der jeg måtte ta en avgjørelse i forhold til å akseptere han for den han er eller gå. Jeg valgte det første og lot han dermed fortsette å kjøre over meg.

 

Dette foregikk heilt til han plutselig kom og fortalte at han ville flytte. Jeg var årsaken til at han følte at han ikke kunne være seg selv og jeg la begrensninger på han...? Den følelsen av å bli så til de grader tråkket på, utnyttet og sviktet som jeg nå føler unner jeg ingen. Og jeg har mange ganger tenkt at jeg burde ha gått når jeg vurderte det. Men, så vet jeg også at ift barna så var avgjørelsen min da heilt riktig.

 

Nå føler jeg nesten en lettelse for at han tok dette valget. For jeg tror ikke at jeg hadde kommet til å gjøre det. For ser vi bort fra at jeg kom alltid i siste rekke hos han, så fungerte vi veldig godt i hverdagen. Vi snakket og fleipet med hverandre, enige i oppdragelsen, hadde et veldig godt sexliv og han fungerte ift barna ved at han var der når han var hjemme. Derfor følte jeg at så lenge barna hadde det godt og at jeg ikke hadde det dårlig så var det greit. Men, med at han har tatt dette valget så har jeg nå muligheten til å finne lykken. Finne noen som bryr seg om meg, som ser meg, respekterer meg og er der for meg. Denne personen kan være en ny eller det kan for håpentligvis være x'en som våkner. Men, dette er ikke pri en akkurat nå. Nå er det jeg selv og barna som er prioriteten i livet mitt og at vi skal ha det godt.

 

Ift det skummle med å bli aleine, så er det skummelt. Men, du vil klare det. Snakk med banken, kommunen for startlån, sjekk hva du har krav på fra nav osv.

 

Så i forhold til situasjonen din har du tre valg. Enten akseptere han for den han er, sette ned foten og ta krangelen når han kjører sitt selvsentrerte løp, eller flytte. Her må du bare finne ut hva du ønsker selv og hva som er best for dere alle. Uansett så får du ha lykke til, fo uansett valg du tar så blir det vanskelig...

 

Anonymous poster hash: 9ce84...e32

Takk for bra svar😊👍🏻

Men hvordan fordeler dere barna?

HI

 

 

Anonymous poster hash: ef096...3c7

Barna har vi valgt "standard" samvær ned annenhver helg og en dag i uka. Eller rettere sagt torsdag til mandag annenhver uke samt en felles forståelse for at barna trenger pappa mer en dette. Så han blir invitert til oss på middag og teater ol, samtidig som han også er med og følger opp barna på fritidsaktiviteter når han kan. Vi kom frem til at dette var den samværsordningen som skapte mest stabilitet for barna. For det er tross alt de som må prioriteres nå. Og dette er han utrolig nok heilt enig i.

 

Jeg tror og håper at dette faktisk skal være positivt ift forholdet mellom far og barn. Nå er ikke jeg der lenger og kan avlaste/ta ansvaret lenger. Så nå må han være der for barna og vie de den hele og fulle oppmerksomheten.

 

Men, selv om dette høres veldig rosenrødt så tygger nok både han og jeg kameler som smågodt. De går ned på høykant med hud og hår for å få dette til å fungere for barna. Vi er heilt avhengig av å ha et godt forhold for at de små skal ha det bra. Og da smaker ikke kamelene så ille lenger. Man venner seg til smaken...😄

 

Anonymous poster hash: 9ce84...e32