Hvordan fortalte dere foreldrene deres om graviditeten?

[Anonym bruker]

Hei! Jeg og samboer fant ut for et par uker siden at vi venter barn etter prevensjon svikt. Vi begge ønsker å beholde barnet.

 

Problemet er foreldrene mine. Jeg er ung og har enda ikke rukket å fullføre noen utdanning. I deres øyne er utdanning noe av det viktigste. De begge ventet til de var ferdig utdannet, full jobb osv. Faren min var 32 når de fikk sitt første barn. Jeg derimot er en del yngre. Jeg redd faren min kommer til å bli sint, moren min kanskje mer skuffet.

 

Svigers er helt motsatt, fikk barn enda yngre enn hva jeg er og snakker mye om hvor gjerne hun vil bli bestemor. Jeg har hele tiden sagt at vi skal vente noen år, men dette tok nå en brå vending.

 

Noen som har vært i lignende situasjoner? Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f

[Anonym bruker]

Jeg ble også gravid mens jeg studerte, fikk barnet da jeg var 22 år og hadde 1/2 år igjen av studiet. Tok 1 års permisjon og fullførte etter det. Vi fortalte det begge rett ut til våre foreldre, de syntes ikke det var så veldig smart. Men de hadde jo ikke noe de skulle ha sagt egentlig, det er vårt liv, vi var voksne og bestemmer selv. Jeg tenker du skal bare si det som det er, ikke noe å tenke på.

Anonymous poster hash: 48848...f4e

[TinaK 1990]

Hvor gammel er du da? Stor forskjell på 18 og 24 liksom

[Anonym bruker]

Send en sms til foreldrene dine, så slipper du se den umiddelbare reaksjonen. Det kan godt hende de blir både irritert og skuffet over at du velger annerledes enn de selv gjorde, og det har de jo rett til. Men du kan bli såret av den reaksjonen, og uansett hva de måtte mene er det ditt liv og de må bare svelge den reaksjonen og klistre på seg smilet og akseptere ditt valg.

For å skjerme deg selv synes jeg du skal fortelle det skriftlig, da får de den første reaksjonen uten deg som tilskuer og kan legge ansiktet i riktige folder før de møter deg igjen. De er jo helt nødt til å respektere ditt valg uansett...

 

Vær ærlig og skriv f.eks

 

Ops, en liten overraskelse ligger til gjæring. Ikke helt etter planen, men likevel veldig velkommen. Dere skal bli besteforeldre til våren. Selv om det kommer som et lite sjokk håper vi dere kan glede dere sammen med oss over denne lille overraskelsen, vi elsker allerede denne lille krabaten som har bestemt at vi skal bli foreldre. Ring når sjokket har lagt seg og dere er klare for å gratulere oss, klem.

 

Anonymous poster hash: 8f2f1...6b8

[Anonym bruker]

Siden du er redd faren din blir sint og moren din skuffet tipper jeg du er under 18 år....hvis du er over 18 hadde jeg ikke kastet bort energien du bruker å bekymre deg om det..

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

[Anonym bruker]

Siden du er redd faren din blir sint og moren din skuffet tipper jeg du er under 18 år....hvis du er over 18 hadde jeg ikke kastet bort energien du bruker å bekymre deg om det..

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

Jeg er 21. Tydligvis har ikke du vokst opp med foreldre som har strenge rammer.

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f

[Anonym bruker]

 

Send en sms til foreldrene dine, så slipper du se den umiddelbare reaksjonen. Det kan godt hende de blir både irritert og skuffet over at du velger annerledes enn de selv gjorde, og det har de jo rett til. Men du kan bli såret av den reaksjonen, og uansett hva de måtte mene er det ditt liv og de må bare svelge den reaksjonen og klistre på seg smilet og akseptere ditt valg.

For å skjerme deg selv synes jeg du skal fortelle det skriftlig, da får de den første reaksjonen uten deg som tilskuer og kan legge ansiktet i riktige folder før de møter deg igjen. De er jo helt nødt til å respektere ditt valg uansett...

 

Vær ærlig og skriv f.eks

 

Ops, en liten overraskelse ligger til gjæring. Ikke helt etter planen, men likevel veldig velkommen. Dere skal bli besteforeldre til våren. Selv om det kommer som et lite sjokk håper vi dere kan glede dere sammen med oss over denne lille overraskelsen, vi elsker allerede denne lille krabaten som har bestemt at vi skal bli foreldre. Ring når sjokket har lagt seg og dere er klare for å gratulere oss, klem.

 

 

Anonymous poster hash: 8f2f1...6b8

Tusen takk for fint svar og en fin løsning

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f

[Anonym bruker]

 

Siden du er redd faren din blir sint og moren din skuffet tipper jeg du er under 18 år....hvis du er over 18 hadde jeg ikke kastet bort energien du bruker å bekymre deg om det..Anonymous poster hash: 87c45...c65

Jeg er 21. Tydligvis har ikke du vokst opp med foreldre som har strenge rammer.Anonymous poster hash: 5478c...a0f

sett tilbake, så hadde jeg heller skulle laga baby mens jeg utdanna meg. Det går fint!

Alt ordner seg

 

Anonymous poster hash: 35f5c...128

[Anonym bruker]

I dag er det veldig vanlig å få barn mens man studerer og det går nok bare fint. Foreldrene dine blir kanskje litt sjokkert med det samme, men jeg vil tro at de vil endre mening når sjokket har lagt seg. De vil nok bare det beste for deg

 

Det ordner seg nok. Og gratulerer så mye

 

Anonymous poster hash: 196db...b12

[Anonym bruker]

Jeg var 22 når jeg var student og nygravid, og sikkert like nervøs som deg. Jeg spurte, som om jeg hadde noe sladder: "gjett hvem som skal bli mormor og morfar", og da gjettet min mor det med en gang. Den umiddelbare reaksjonen deres var latter glede og tårer, de var veldig lykkelige for å bli besteforeldre, og stilte ofte opp for at jeg skulle få fullføre studiene. Jeg hadde et halvt år igjen av studiet når jeg fødte, og jeg klarte faktisk å fullføre med babyen og alt, pga støttende familie og god hjelp. Dette går helt fint bare dere planlegger godt. Et forslag er å innlede med et spørsmål om de kunne tenke seg å hjelpe deg en del om x antall mnd, for da trenger du barnevakt når du skal på skolen. Uansett hvordan du gjør det - lykke til og gratulerer så mye med en liten skatt i magen <3

 

Anonymous poster hash: 26933...d92

[Anonym bruker]

Gratulerer jeg var 19 år, og jeg sendte sms til mamma og pappa fordi jeg orket ikke reaksjonen dems face to face. jeg rakk å fullføre første år av spl studiet før jeg måtte ta et års permisjon, og så fullførte jeg studiet etter det. nå er jeg spl

Anonymous poster hash: 90bd8...93f

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange støttende svar. Det høres ut som en plan å fortelle det over sms. Så slipper jeg første reaksjonen deres

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med stremme rammer og en klar beskjed om at barn ikke burde være aktuelt i ung alder og at abort er en fin løsning. Som 20-åring satt jeg der med sjegget i postkassen etter prevensjonssvikt (hadde vært syk, og ikke tenkt over at jeg sannsynligvis hadde kastet opp p-pillene ved ett par anledninger). 
Jeg var veldig stresset over hvordan foreldrene mine ville ta dette, og kom til slutt frem til at en sms måtte bli løsninger. 

Jeg skrev "Hei! Jeg er gravid og venter smått i jan/feb. Vær så snill og ikke ring meg før du er positiv og vil støtte meg. Jeg har tatt mitt valg, og du skal bli bestemor! Gratulere!

 

Etter dette slo jeg av telefonen og la meg ned for å gråte. Noen timer senere kom mamma og pappa på besøk med en eske full av godteri, egenpleie ting til meg (ansiktsmaske, hudkrem, såpe og andre selvpleieprodukter, samt et babyteppe og en sparkedrakt til den lille <3 Mamma hadde også bakt ei kake som hun tok med!

Hadde aldri trodd jeg skulle få slik respons, for etter alt de har sagt ang graviditet i ung alder var jeg livredd for å bli kjefta huden full. Jeg fikk faktisk et mye bedre forhold til min mor etter dette, selv om jeg vet at det ikke var dette hun ønsket for meg. Men når skaden først var skjedd, har hun vært der og hjulpet til. Hun stiller gladelig opp som barnevakt, og henter mer enn gjerne lillemann for å ta han med på opplevelser. 

 

 

Håper virkelig for din del også at du får støtte og hjelp. Jeg følte at jeg skrev en SMS hvor mamma og pappa ikke hadde noe valg. Jeg hadde ikke taklet at dem kjeftet på meg, husk at det er ditt barn og din fremtid. Kanskje dem har andre ønsker for deg, men det er du som skal bestemme hvordan du ønsker at ditt liv skal være- ikke foreldrene dine

Selv har jeg fullført 2 år på sykepleien og er hjemme i permisjon frem til sommeren. Dro med meg lillemann på skolen de første 5 mnd, slik at jeg fikk fullført andre året. For meg var dette en god løsning, siden han likevel som mestparten av tiden. Nå kan jeg fokusere fullt og helt på han, føler han trenger meg mer nå

Ønsker deg masse lykke til, og gratulere så mye med fraviditeten!

Anonymous poster hash: 68009...910

[Anonym bruker]

 

Siden du er redd faren din blir sint og moren din skuffet tipper jeg du er under 18 år....hvis du er over 18 hadde jeg ikke kastet bort energien du bruker å bekymre deg om det..

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

Jeg er 21. Tydligvis har ikke du vokst opp med foreldre som har strenge rammer.

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f

Jo....det har jeg. Men du er 21 år. ...3 år siden du ble myndig og du er redd faren din reagerer med sinne?

 

 

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

[Anonym bruker]

Jeg hadde samme situasjon.

 

Jeg var 21 og kom fra en familie hvor man helst skulle utdanne seg først.

 

Men vet du hva? Mine foreldre elsket sitt barnebarn i samme sekund de visste at barnet var på vei.

Jeg håper dine foreldre klarer å se det positive i situasjonen på samme måte som mine.

 

Jeg var like nervøs som deg, men det gikk over all min forventning da jeg fortalte det.

 

Lykke til! De kommer til å elske sitt barnebarn :-)

Mitt barn er 5 år nå og jeg studerer. Så man kan fortsatt få en utdannelse til tross for at blir mor tidlig :-)

 

Anonymous poster hash: 8758c...f1b

[Anonym bruker]

 

 

Siden du er redd faren din blir sint og moren din skuffet tipper jeg du er under 18 år....hvis du er over 18 hadde jeg ikke kastet bort energien du bruker å bekymre deg om det..

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

Jeg er 21. Tydligvis har ikke du vokst opp med foreldre som har strenge rammer.

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f

Jo....det har jeg. Men du er 21 år. ...3 år siden du ble myndig og du er redd faren din reagerer med sinne?

 

 

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

 

Det svaret hjalp ikke Hi en eneste centimeter.

Det koster deg ikke en kalori å se situasjonen fra et annet perspektiv.

 

Noen har et mer anstrengt forhold til sine foreldre, og noen har såpass respekt for egne foreldre at de ikke tillater seg å bare gi en god faen i sine foreldre sin mening kun fordi de fyller 18 år.

Selv synes jeg det er fornuftig. Man kjenner ikke alle svar kun fordi man blir myndig og ens foreldre kan fortsatt veilede ganske bra.

 

Anonymous poster hash: 8758c...f1b

[TinaK 1990]

Hadde jeg vært 21 hadde jeg virkelig ikke bekymret med over foreldrenes reaksjon. Som en nevner her, 3 år siden du ble myndig

[Anonym bruker]

Hvordan går det HI, har du sendt melding?

 

Anonymous poster hash: b50d2...636

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt at du bekyrmer deg over foreldrene dine sin reaksjon, så de som sier noe annet her mangler vilje til å se ting fra andre perspektiver. Overse de.

 

Jeg selv ville synes det var leit om min datter var så redd for å fortelle meg noe slikt, at hun gjorde det over sms. Du gjør jo det du synes blir best, men kanskje er det en lett vei ut, og bare vil skape litt mer "agg"...

 

Før du forteller det, så pass på å ha gjort deg opp en plan, så om dine foreldre begynner å snakke om utdanningen som må komme først, så kan du komme med i forkjøpet med at du også skjønner at det er viktig, og hvordan du har tenkt til å løse det.

 

Jeg er gravid nå, og er halveis i bacheloren når beibien kommer, og har lagt planer rundt det. Både noen tanker om å kanskje ta 10 studiepoeng i de to semesterne jeg går i permisjon, for å dermed ha litt å gå på i forhold til normert studietid. Men, om ikke det går, så tar jeg 30 studiepoeng det semesteret jeg begynner på. 

Snakk med rådgiver på skolen din, og ha en plan klar. Da kan det hende endel av innsigelsene som (kanskje) kommer blir møtt med fornuftige svar.

 

Også kan de hende foreldrene dine overrasker deg...Lykke til!

Anonymous poster hash: 7b1b8...552

[Anonym bruker]

 

 

Siden du er redd faren din blir sint og moren din skuffet tipper jeg du er under 18 år....hvis du er over 18 hadde jeg ikke kastet bort energien du bruker å bekymre deg om det..

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

Jeg er 21. Tydligvis har ikke du vokst opp med foreldre som har strenge rammer.

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f

Jo....det har jeg. Men du er 21 år. ...3 år siden du ble myndig og du er redd faren din reagerer med sinne?

 

 

 

Anonymous poster hash: 87c45...c65

Hehe, jeg er 35 og kan fremdeles grue meg til å fortelle noe til mine foreldre om jeg tror de ikke liker det

 

Anonymous poster hash: dd898...c3c

[Anonym bruker]

Hei igjen! HI her

Tusen takk for alle gratulasjoner og for mange støttende svar!

 

Jeg har ikke sendt melding enda. Samboer og jeg ønsker å planlegge litt mer, som det blir skrevet om over; ha en litt mer gjennomtenkt plan klar Jeg kommer til å fortelle det i god tid før jul, når vi skal feire jul sammen med mine foreldre i år. Ønsker ikke ha en rar stemning mellom oss i jula.

 

Anonymous poster hash: 5478c...a0f