Gravid med nr 2, men ambivalent, noen råd?

[Anonym bruker]

Nr 1 var et veldig ønsket barn. Hadde en fin graviditet, fin barseltid og koser meg glugg med barnet.. Nå er jeg gravid i uke 20 med nr 2, dette barnet er også veldig ønsket! Allikevel er jeg så mye mer negativt innstilt denne gangen.. Har et fint svangerskap foreløplig, men jeg veksler altså mellom å være glad og trist/stresset. Tror jeg har mere realistiske forestillinger om hvordan det kommer til å bli, bekymrer meg for kabalen, søvnløse netter, ingen rutiner, amming, og hvordan jeg skal klare å ta vare på min 2 åring oppi alt dette. Innimellom tviler jeg også på om jeg faktisk ønsker to tette allikevel.. Jeg skjønner ikke hvorfor, men jeg bare er så negativ innimellom.. Og det ligner absolutt ikke meg! Denne gangen har jeg såvidt tatt magebilder, snakket med lille, fulgt med på apper, tatt meg tid til å nyte og kjenne på alle forandringer og de første sparkene.. Det er så trist at jeg har blitt sånn.. Jeg er også veldig stresset fordi jeg er den første i venninnegjengen som får barn, og nå får jeg attpåtil to.. Redd for at mitt sosiale nettverk forsvinner i daglige gjøremål, stell, lek osv.. Venninnene mine var veldig oppmerksomme med nr 1, men denne gangen er det liksom ikke så stort..  

 

Jeg trenger gode råd og gjerne andres erfaringer - hva kan jeg gjøre for å snu trenden? Ingen vet hva jeg egentlig føler  

Anonymous poster hash: b0e98...cfa

[atsjo]

Tenk så fint det blir for eldstemann å få søsken. Det er gull verdt. Lett å tenke negativt når man er gravid og kanskje allerede føler seg sliten av både jobb og unge fra før. Det går nok helt fint. Gutten din blir kanskje både sjalu og vil få mindre oppmerksomhet men det er jo helt normalt. Vil nok få mye glede av hverandre når de blir større og babyen blir mer leken:) jeg var også myyye mer opptatt av magen og den lille første gang. Tok gravidbilder og dokumenterte alt. Har mye mindre bilder lagret på maskinen av nr to enn førstemann;)

[Anonym bruker]

Det er nok helt normalt å ha slike tanker. Men det kommer til å gå veldig fint. Vi mennesker er så flinke til å omstille oss og innarbeide nye rutiner. Kanskje blir det litt hektisk en stund, men det går seg til.

 

Jeg tenker at du kanskje er litt mer sliten nå enn sist du var gravid, nå som du har et annet barn og følge opp i tillegg. Det er greit å føle at du ikke klarer å være helt engasjert akkurat nå. Du må kanskje prøve å ta det litt mer med ro og få litt ekstra hvile. Overskudd blir ofte mangelvare, og da er nok de negative tankene og tungsinnet ikke langt unna. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for dette. Tenker du kanskje kunne tatt en prat med jordmor om disse tankene. Hun har nok hørt det før. Så kan du følges litt ekstra opp i fall du er på vei mot å utvikle depresjon. Legg i alle fall bort den dårlige samvittigheten. Det at du har slike tanker betyr ikke at du kommer til å elske dette barnet noe mindre.

 

Jeg hadde to år mellom mine to, og det gikk veldig mye bedre enn forventet til tross for kolikkbaby. Toåringen forsto mye mer enn hva jeg hadde trodd. Hun var veldig fascinert over babyen og ammingen, og satt gjerne sammen med meg og observerte. Hun fikk være med på det meste. Og så ikke på baby som en konkurrent, men som noe som var hennes. Noe hun var med på å ta vare på. Hun lå ofte på gulvet sammen med babyen og så på babylekene og lekte. Det var egentlig en fantastisk tid, og jeg er så glad for at vi fikk to tette. De er så gode venner og lekekamerater i dag. De er veldig knyttet til hverandre og det føles godt å tenke på at de har hverandre.

 

Anonymous poster hash: d9bad...eed

[Anonym bruker]

 

Nr 1 var et veldig ønsket barn. Hadde en fin graviditet, fin barseltid og koser meg glugg med barnet.. Nå er jeg gravid i uke 20 med nr 2, dette barnet er også veldig ønsket! Allikevel er jeg så mye mer negativt innstilt denne gangen.. Har et fint svangerskap foreløplig, men jeg veksler altså mellom å være glad og trist/stresset. Tror jeg har mere realistiske forestillinger om hvordan det kommer til å bli, bekymrer meg for kabalen, søvnløse netter, ingen rutiner, amming, og hvordan jeg skal klare å ta vare på min 2 åring oppi alt dette. Innimellom tviler jeg også på om jeg faktisk ønsker to tette allikevel.. Jeg skjønner ikke hvorfor, men jeg bare er så negativ innimellom.. Og det ligner absolutt ikke meg! Denne gangen har jeg såvidt tatt magebilder, snakket med lille, fulgt med på apper, tatt meg tid til å nyte og kjenne på alle forandringer og de første sparkene.. Det er så trist at jeg har blitt sånn.. Jeg er også veldig stresset fordi jeg er den første i venninnegjengen som får barn, og nå får jeg attpåtil to.. Redd for at mitt sosiale nettverk forsvinner i daglige gjøremål, stell, lek osv.. Venninnene mine var veldig oppmerksomme med nr 1, men denne gangen er det liksom ikke så stort..

 

Jeg trenger gode råd og gjerne andres erfaringer - hva kan jeg gjøre for å snu trenden? Ingen vet hva jeg egentlig føler

 

Anonymous poster hash: b0e98...cfa

Jeg tenker du har en liten svangerskapsdepresjon. Veldig vanlig, men det ante ikke jeg før det samme skjedde med meg da jeg var gravid med nr 2. Jeg var deppa i 9 mnd uten grunn. Tilfeldigvis fortalte en nabo at hun hadde opplevd det samme og jeg fikk tips om psykolog på helsestasjonen.

 

Jeg var ikke deprimert med nr 1 og 3.

 

Anonymous poster hash: b6b9f...494

[Anonym bruker]

Takk for gode svar og råd! Jeg håper det går seg til og at jeg får et annet forhold til babyen etter at vi har vært på oul! ☺️

 

Hi

 

Anonymous poster hash: b0e98...cfa