I dag har jeg bare kjeftet på barna

[Anonym bruker]

Føles sånn ihvertfall. Vært inne pga sykdom, men barna har likevel vært i form nok til å krangle, terge og slåss med hverandre. Jeg har ikke hatt tid til å stelle meg engang pga at jeg har blitt avbrutt hele tiden.

Har satt meg ned på gulvet og lekt, spilt spill, aktivisert med plasterlin og tegning osv osv. Men så snart jeg gjør noe annet er det ene barnet borte og terger det andre, og i løpet av sekunder så springer de etter hverandre gjennom hele huset og det ender opp med at minste slår og sparker eldste. Prøver jeg å få øyenkontakt med barnet, så er det helt umulig. H*n smiler og unngår meg, prøver å stikke av og respekterer meg ikke. Skylder på søskenet for st h*n slo. Tar vekk goder, men da bare ler h*n. Det er som om h*n går inn i seg selv, vanskelig å forklare. Er jeg heldig så roer det seg. Ellers kan det eskalere. H*n skal alltid ha siste stikk.

Dette tapper meg sånn for krefter. Jeg blir sint og kjefter, får dårlig samvittighet og har bare lyst til å gråte. Klarer ikke å ha det sånn lenger. Kan noen være så snill og komme med råd?

 

Anonymous poster hash: de816...6a4

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det er noen trøst, men dette høres fullstendig normalt ut. Sånne dager har vi her og med jevne mellomrom.

Trikset er å aktivisere. Når de kjeder seg eller har vært inne for lenge i fri lek, begynner da å krangle, sutre, sloss, terge, sladre.... Så når man er syk, eller barna er syke, multipliserer dette seg.

 

Her og kan jeg føle meg som en ordentlig kjeftakjærring tidvis. Men når alt kommer til alt, vet barna at jeg er glad i dem.

 

I desperasjon og sykdom er det lov m ipad, videofilm, noe ekstra god mat.... Som occupier dem litt Ellerr tenker jeg tegnebøker, lego, maling, plastelina, perling..... Alt som holder dem opptatt - og kanskje litt hver for seg så de ikke går oppå hverandre hele dagen.

 

 

 

Anonymous poster hash: c7d9d...4ca

[atsjo]

Har ofte slike dager her også. Eldstemann har adhd og kan vere full av energi. Får han ikke oppmerksomhet må han finne på ting som han får oppmerksomhet på. Vi kan aldri vere inne en hel dag da blir det bare styr. Må alltid finne ut på forhånd hva jeg kan aktivisere de med ellers så vet jeg hvordan dagen blir og jeg sitter igjen med dårlig samvittighet på kvelden når de er i seng. Skriv ned en liste av ulike aktiviteter som du kan dra frem når du er motløs og ikke kommer på noe😊 Forberedelser er tingen her i hus. Ipad og tv når jeg MÅ ha en pause;)

[Anonym bruker]

Ungene bare blir sånn når de ikke får være ute en dag Blir helt gæren her og når vi må ha innedag!

 

Anonymous poster hash: d8c12...6ff

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvordan dere orker å ha det sånn hjemme😱

 

Anonymous poster hash: 8cc65...c69

[Gjest]

Be de springe 10 ganger rundt huset.

[Anonym bruker]

Føles sånn ihvertfall. Vært inne pga sykdom, men barna har likevel vært i form nok til å krangle, terge og slåss med hverandre. Jeg har ikke hatt tid til å stelle meg engang pga at jeg har blitt avbrutt hele tiden.

Har satt meg ned på gulvet og lekt, spilt spill, aktivisert med plasterlin og tegning osv osv. Men så snart jeg gjør noe annet er det ene barnet borte og terger det andre, og i løpet av sekunder så springer de etter hverandre gjennom hele huset og det ender opp med at minste slår og sparker eldste. Prøver jeg å få øyenkontakt med barnet, så er det helt umulig. H*n smiler og unngår meg, prøver å stikke av og respekterer meg ikke. Skylder på søskenet for st h*n slo. Tar vekk goder, men da bare ler h*n. Det er som om h*n går inn i seg selv, vanskelig å forklare. Er jeg heldig så roer det seg. Ellers kan det eskalere. H*n skal alltid ha siste stikk.

Dette tapper meg sånn for krefter. Jeg blir sint og kjefter, får dårlig samvittighet og har bare lyst til å gråte. Klarer ikke å ha det sånn lenger. Kan noen være så snill og komme med råd?Anonymous poster hash: de816...6a4

Les over hva du har skrevet. Og så gå i deg selv. Tenker du denne maktkampen mellom deg og ene barnet er heldig? Tenker du at barnet vil endre oppførsel når han helt tydelig lærer kjefting og straff av deg, eller er dette metoder han selv har lært og viderefører på sitt yngre søsken? Fungerer det og ta vekk goder? Hva fungerer av det du gjør i dag? Kjefting og harde konsekvenser endrer IKKE atferd, det gjør barnet bare redd og usikkert. Dette er det forsket på. Jeg sier ikke at barnet ikke skal ha grenser, jeg er veldig for tydelig rammer og forutsigbarhet.

Vanskelig å svare deg på en konstruktiv måte, fordi min oppdragerstil er så langt unna din som den kan komme. Kommunen har kurs som kan være nyttige for å lære mer om seg selv om foreldrerollen. Dersom du ikke snur dette mønsteret nå vil det eskalere og du vil møte langt større utfordringer når barnet blir eldre. Selv om alle sier "sånn har vi det og", får jeg faktisk lyst til å forsvare det "umulige" barnet litt og vil gå så langt som å si at dette har du skapt selv. Men du kan også endre dette selv!

Du sier du ikke klarer å ha det sånn lenger, derfor vil jeg tro dette er et vedvarende problem, og ikke bare noe som var et problem i går. Håper du startet dagen med en god samtale med det umulige barnet, sier unnskyld for at du kjeftet og at ting skal endre seg. Ta barnet på alvor og spør om hva som skal til for at dere får det bedre sammen i familien. I tillegg til at dere ikke har det noe hyggelig sammen er du med på å skape splid mellom søsknene.

 

Anonymous poster hash: 7a2d0...c47

[Anonym bruker]

 

Føles sånn ihvertfall. Vært inne pga sykdom, men barna har likevel vært i form nok til å krangle, terge og slåss med hverandre. Jeg har ikke hatt tid til å stelle meg engang pga at jeg har blitt avbrutt hele tiden.

Har satt meg ned på gulvet og lekt, spilt spill, aktivisert med plasterlin og tegning osv osv. Men så snart jeg gjør noe annet er det ene barnet borte og terger det andre, og i løpet av sekunder så springer de etter hverandre gjennom hele huset og det ender opp med at minste slår og sparker eldste. Prøver jeg å få øyenkontakt med barnet, så er det helt umulig. H*n smiler og unngår meg, prøver å stikke av og respekterer meg ikke. Skylder på søskenet for st h*n slo. Tar vekk goder, men da bare ler h*n. Det er som om h*n går inn i seg selv, vanskelig å forklare. Er jeg heldig så roer det seg. Ellers kan det eskalere. H*n skal alltid ha siste stikk.

Dette tapper meg sånn for krefter. Jeg blir sint og kjefter, får dårlig samvittighet og har bare lyst til å gråte. Klarer ikke å ha det sånn lenger. Kan noen være så snill og komme med råd?Anonymous poster hash: de816...6a4

Les over hva du har skrevet. Og så gå i deg selv. Tenker du denne maktkampen mellom deg og ene barnet er heldig? Tenker du at barnet vil endre oppførsel når han helt tydelig lærer kjefting og straff av deg, eller er dette metoder han selv har lært og viderefører på sitt yngre søsken? Fungerer det og ta vekk goder? Hva fungerer av det du gjør i dag? Kjefting og harde konsekvenser endrer IKKE atferd, det gjør barnet bare redd og usikkert. Dette er det forsket på. Jeg sier ikke at barnet ikke skal ha grenser, jeg er veldig for tydelig rammer og forutsigbarhet.

Vanskelig å svare deg på en konstruktiv måte, fordi min oppdragerstil er så langt unna din som den kan komme. Kommunen har kurs som kan være nyttige for å lære mer om seg selv om foreldrerollen. Dersom du ikke snur dette mønsteret nå vil det eskalere og du vil møte langt større utfordringer når barnet blir eldre. Selv om alle sier "sånn har vi det og", får jeg faktisk lyst til å forsvare det "umulige" barnet litt og vil gå så langt som å si at dette har du skapt selv. Men du kan også endre dette selv!

Du sier du ikke klarer å ha det sånn lenger, derfor vil jeg tro dette er et vedvarende problem, og ikke bare noe som var et problem i går. Håper du startet dagen med en god samtale med det umulige barnet, sier unnskyld for at du kjeftet og at ting skal endre seg. Ta barnet på alvor og spør om hva som skal til for at dere får det bedre sammen i familien. I tillegg til at dere ikke har det noe hyggelig sammen er du med på å skape splid mellom søsknene.

 

Anonymous poster hash: 7a2d0...c47

Jeg elsker denne typen svar. Dette gjenspeiler en fullstendig manglende forståelse for at ikke alle barn er like og at der er faktisk barn som har en personlighet som tilsier at det faktisk ikke er mulig å nå igjennom, som rett og slett er stri av natur.

 

Det at du har fått et barn som hører etter og gjør som du ber om, så er nok ikke det ensbetydende med at metoden din fungerer. Dette vil du nok oppdage ved barn nr 2 som er støpt i samme form, etter samme oppskrift og lever opp under samme forhold med samme sett regler. Da vil du innse at denne type svar tyder ene og alene på uvitenhet.

 

Men, tilbake til det HI spurte om. Dette er desverre normalt. Yngste min blir også heilt bananas når hun har vært inne en hel dag. Derfor prøver jeg, på tross av sykdom, og under forutsetning av at hun er i form til det, å få tatt en liten tur i hagen. Rett og slett bare for å få litt luft...

 

Anonymous poster hash: 7faa9...32b

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, to "enkle", to litt mer krevende. Ene barnet har mest sannsynlig en eller flere diagnoser, sliter med eksplosivt sinne, er skjør og svært sårbar. Jeg har stor forståelse for at alle barn ikke er like, men det er ikke barnet som skal tilpasse seg de voksne, det er faktisk motsatt.

Vi har et harmonisk familieliv, og jeg har aldri (nei, aldri! Kjeftet på barna). Jeg tror på å være i forkant, tilrettelegge, rose, samtaler, ha en empatisk tilnærming, tydelige regler og rutiner, struktur og rammer.

 

Anonymous poster hash: 7a2d0...c47