Dere som har barn

[Anonym bruker]

Jeg har for noen dager siden født en vakker gutt men jeg er så utrolig nervøs for å løfte han, skifte bleie og ta i han. Jeg er fortsatt på sykehuset men jeg føler jeg ikke får noe informasjon her, selvom jeg spør!

Er det normalt å være så nervøs for å ta i sitt eget barn? Kommer det seg fort? Jeg skal hjem i morgen å er kjempe redd!

 

Anonymous poster hash: a3424...c39

[Anonym bruker]

Dette går så fint! De virker utrolig skjøre, men tåler nok mer enn man tror. Pass på nakken når du løfter, men det vet du sikkert. Alt det andre kommer naturlig når du har vært mamma noen dager til. Lykke til og gratulerer:)

Anonymous poster hash: 42495...7ac

[Tessa3]

Helt normalt☺

De ser jo så små og skjøre ut, men du lærer fort at de tåler å bli tatt i😉 Gi det noen dager så kommer det seg.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid syntes det var skummelt å løfte andre sine babyer. Redd for å "ødelegge" de. Men når jeg fikk min egen. Føltes alt naturlig fra første stund.

 

Anonymous poster hash: 4da7a...9d4

[Monajenten]

Jeg har alltid syntes det var skummelt å løfte andre sine babyer. Redd for å "ødelegge" de. Men når jeg fikk min egen. Føltes alt naturlig fra første stund.

 

Anonymous poster hash: 4da7a...9d4

Det var nok et oppmuntrende svar til hi...!

 

Kjære hi, gratulerer med sønnen din

Det virker ofte litt skummelt i starten, husker jeg også syns der var så merkelig at de "slapp ungen ut sammen med MEG", hvordan i alle dager skulle jeg klare det?! 😂 Men det går nok ikke så mange dagene før det føles naturlig for deg og du slutter å bekymre deg Du kommer ikke til å miste ham

 

Gratulerer igjen og lykke til Prøv å nyte barseltiden, plutselig har du "konfirmant"

[Anonym bruker]

Eg turte nesten ikkje å ta i dottera mi starten, ho var jo so liten og skjør, men etter kvart tar det seg til og no lever ho nesten i armane mine! 
Eg skifta vell ei bleie på sjukehuset, litt på grunn av ekstrem blodmangel, men og fordi eg rett og slett ikkje turte det, men det går fint, etter kvart vil alt føles naturlig, det er ein heilt normal tankegang å ha! 

Anonymous poster hash: 49093...2ba

[Anonym bruker]

Dette er helt normalt har jeg blitt fortalt på fødestua. Ta tak i en barnepleier eller jordmor og fortell hvordan du har det, det kommer til å ende opp med en god samtale som hverdagsliggjør det du føler på nå. Slapp av, dette er heeeelt innenfor - Du kommer til å bli en god mor.

 

Anonymous poster hash: d81ba...da2

[Anonym bruker]

Jeg var glad i sønnen min fra første gang seg så han, men jeg følte ikke jeg kjente han så godt som jeg trodde når han var i magen. Tok litt tid før jeg følte jeg kjente han og jeg var trygg på meg selv som mor. Når jeg fikk datteren min var det akkurat så da også! Det er et nytt lite menneske og det er en ny rolle, men om noen dager eller uker føler du deg tryggere på løfting og alt det andre:) gratulere foresten!

 

Anonymous poster hash: 00ef5...5c9

[Anonym bruker]

Som flere andre sier er det helt normalt. Fikk en sønn selv for snart to uker siden. De to første dagene synes jeg det var skummelt å holde ham og ta ham opp. Det gikk heldigvis over etter tre-fire dager. De tåler mye mer enn man tror.

 

Anonymous poster hash: 3abb6...09c

[Anonym bruker]

Tusen takk for beroligende svar alle sammen 💙 Men hvordan var det når dere fikk reise hjem, og kom hjem? :-)

 

Anonymous poster hash: a3424...c39

[Anonym bruker]

Tusen takk for beroligende svar alle sammen 💙 Men hvordan var det når dere fikk reise hjem, og kom hjem? :-)

 

Anonymous poster hash: a3424...c39

Gjør det lett for deg selv, og akseptér først som sist at å få barn kan være både stressende og angstfylt. Gi deg selv lov til å føle det du gjør, det er helt normalt. Etterhvert som tiden går, stiger selvtilliten i din nye rolle som mamma. Ta en dag av gangen.

Å få barn, er å skaffe seg en livslang glede -og bekymring.

 

Anonymous poster hash: 4a2a5...2bd

[Gjest Antarctica]

Hva om du tenker at barnet faktisk foretrekker å bli tatt i med litt fast grep? De er vant til at det er trangt. I gamle dager reivet man ungene fordi de roet seg ned når de var stramt innsvøpt. De trenger nærhet og tett grep. Øv deg, og husk at du kan ikke brekke noe på dem. Knoklene er seige som unge kvister på ei selje om våren...

[Anonym bruker]

Da dattera mi ble født og vi var på sykehuset, syns jeg det var så merkelig at mannen og jeg liksom skulle bestemme alt selv over dette lille mennesket! Og da vi skulle dra derfra, kjente jeg at det var helt vilt at de bare slapp oss ut, uten å avtale noe oppfølging eller noe som helst. Haha 😂😂 da vi kom hjem, ante jeg ikke noe som helst, hvor skulle vi ha ho, hva skulle vi gjøre nå, skulle vi bare sitte der og vente på hva da? Det var veldig rart alt sammen, og jeg var veldig redd.

Prøv å snakk med noen, enten mannen din eller noen på sykehuset. Det er totalt normalt å ha det sånn som du har det, men det kan bli vondt for deg å gå og være nervøs alene.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 22195...4c8

[Anonym bruker]

Jeg syntes det var kjempeskummelt å løfte på lillesnupp på sykehuset. Tvang meg selv til å gjøre det, men endte i tårer hver gang.

Etter at vi kom hjem endret det seg helt. Jeg slappet mye bedre av hjemme hos meg selv, og så fort jeg skjønte at dette faktisk var den ungen jeg hadde båret i mange måneder allerede var det helt greit.

Ble fortalt på sykehuset at mange gjerne opplever det stressende nok å være der at alt det stresset blir overført på små handlinger som for eksempel å holde barnet.

Anonymous poster hash: b5ad5...dca

[Anonym bruker]

Trist å høre at du ikke får den hjelpen og støtten du trenger! Er de virkelig ikke noen av jordmødrene eller barnepleierne du kan henvende deg til?

 

Spør om å få en som kan komme å bistå deg. Da skal du få det!

 

Det går så fint så! (jeg var ikke redd, men jeg var fryktelig svak, faren hadde fått opplæring da jeg var sengeliggende. Jeg fikk beskjed om å "fikse det selv" mens jeg sto og svaiet med en pre- og dysmatur unge, så jeg tror jeg vet litt om hvordan du har det)

Anonymous poster hash: 75938...0c5

[Anonym bruker]

Hehe jeg turte ikke løfte babyen de første par dagene, mannen måtte ta seg av stellet og løfte ham opp til meg når jeg skulle amme. Gikk vel en uke før jeg turte å bade ham. Men da jeg først hadde gjort det, så gikk alt som en lek. Det var liksom den ultimate testen som viste at jeg klarte det jeg også.

Anonymous poster hash: 23040...938

[Anonym bruker]

Jeg lurte forresten også fælt på hvor det ble av informasjonen og instruksjonene... Syntes det var helt merkelig at de kunne overlate en baby alene til meg som ikke ante hva jeg skulle gjøre med den. Det var jo totalt uforsvarlig.

Anonymous poster hash: 23040...938

[Anonym bruker]

Eg syns sjukehuset var fullstendig uansvarlige som sendte siden stakkars jenta vår heim aleine med berre oss!

Men, det gjekk seg ganske raskt til heime og vart ganske normalt. Tok litt tid før eg var komfortabel med å bada ho, men alt blir ein vane ettersom ein vert betre kjend og tryggare i situasjonen. Skal sjåmdet går fint med deg og, lukke til!

 

Anonymous poster hash: 9fc00...368

[Anonym bruker]

Jeg er ganske sikker på at følelsen du har nå er den normale, så slapp helt av. Jeg ble mor som veldig ung, uten noen erfaring med andre små barn. Husker jeg var gravid og overhørte andre mødre på cafe ol si :"å, nå er han sikkert sulten", "hun er kjempetrøtt, jeg tror jeg får trille litt" osv. Lurte veldig på hvordan de kunne vite sånt, og tenkte at jeg kom til å være helt udugelig og aldri legge merke til når ungen var sulten og trøtt. Jeg ble på sykehuset til jeg var klar, ca ti dager. Tilkalte barnepleierene ved den minste ting de første dagene, og trengte veiledning og trygging på nesten alle oppgavene. I løpet av de ti dagene fikk jeg opplæring og svar på alle spørsmål, og dro derfra som en trygg mamma, og har aldri tvilt på min rolle som mor. Du kommer til å klare deg helt fint!

 

Anonymous poster hash: 1f18a...0d4

[Anonym bruker]

Vi kom hjem fra sykehuset med babyen sovende i bilstolen. Satte den på gulvet og så på hverandre og lurte på "hva gjør vi nå?"

 

Diskuterte en stund om han bare skulle få sove til han våknet, om vi skulke legge han i senga eller vogna. Det ble vogna mens vi satt ved siden av og ventet på at han skulke våkne.

 

Vi følte oss helt rådville og hjelpeløse! Det gikk fort over!

 

Anonymous poster hash: 4f7ed...a45