Dere som har barn fra før og ny mann

[Anonym bruker]

Hvordan opplever dere dette? Er den nye mannen oppriktig glad i barnet(jeg skjønner jo at han antageligvis er det)? Hvor mye del tar han i barnets liv og hverdag? Hvordan tenkte og følte dere om dette i starten av forholdet?

Jeg er nettopp blitt alene med en liten gutt på snart tre år, faren har vanlig samvær, annenhver helg og en dag i uka. Og jeg tenker mye på det å skulle ha en ny mann, hvordan det er. Det er nesten slik at jeg ikke ønsker det, på grunn av sønnen min, jeg vil ikke at han skal måtte dele meg med noen andre som ikke er pappaen hans. Og hva hvis den nye mannen og barnet ikke går sammen, ikke liker hverandre? Og så er det rart å tenke på at den nye mannen antageligvis skal være mer sammen med barnet enn pappaen, hvis vi flytter sammen....

Og hvordan gjorde dere det med dating, når man stort sett har barnet hos seg hele tiden?

Mange tanker... Best å forbli singel, tror jeg...

 

Anonymous poster hash: ede63...c5c

[Gjest]

Tror du skal fokuserer på noe helt annet enn mannfolk akkurat nå Den tid den sorg og ta tiden til hjelp, OG at du ikke skal forhaste deg inn i noe - bare for å få et mannebein innomhus.

[Anonym bruker]

Tror du skal fokuserer på noe helt annet enn mannfolk akkurat nå Den tid den sorg og ta tiden til hjelp, OG at du ikke skal forhaste deg inn i noe - bare for å få et mannebein innomhus.

Jeg mener absolutt ikke å få meg noe nytt mannebein, jeg skriver jo nettopp det, at jeg ikke kan tenke meg det nå. Jeg ville bare lufte tankene mine, og høre hva slags erfaringer andre har. Jeg vil tro at disse tankene er ganske vanlige for nysingle mennesker...

 

Anonymous poster hash: ede63...c5c

[Gjest]

Hehe kan bar snakke for meg selv altså, og jeg skydde mannfolk som pesten ganske så lenge etter bruddet. Brukte all min energi på ungene Men så klart, hadde jo "venn" som ble besøkt i de barnefrie helgene en gang i blandt.

 

Uansett, selv med  ( den gangen) 3 barn så har det ikke skortet på friere. Så håp er det for alle, selv om en er overvektig.

[Anonym bruker]

Jeg er i et forhold hvor jeg har et barn fra før.

 

Jeg satte krav på forhånd til kjæresten.

Hvis han skulle møte mitt barn og vi skulle være i et seriøst forhold, da skulle det være noen regler.

 

Ja han skal ta ansvar, leke med barnet, være engasjert i barnet, stille opp på fritidsaktiviteter/barnehagefester/osv, respektere mitt vennskap til barnets far, osv osv

Han har full rett til å si nei, men da er jeg heller ikke interessert i et forhold

 

Anonymous poster hash: a70dd...e8e

[Leeloo76]

Jeg har to barn med to pappaer (en som er lite til stede og én som er pappa for begge, med 50/50 på felles og kanskje 25% med bonusbarnet). Jeg vil ikke ha noen ny samboer, kun kjæreste/særbo er aktuelt før barna er på vei ut. Vil ikke ha fler barn, og har ikke lyst på hverken ny stefar eller å være stemor. Har selv dårlig erfaring både med å ha steforeldre og å være en, derav avgjørelsen.

 

Dater når jeg har tid, nettdating er som skapt for aleneforeldre, langt flere gode kandidater der nå enn da jeg først prøvde det for 10 år siden 😄

[Anonym bruker]

Hehe kan bar snakke for meg selv altså, og jeg skydde mannfolk som pesten ganske så lenge etter bruddet. Brukte all min energi på ungene Men så klart, hadde jo "venn" som ble besøkt i de barnefrie helgene en gang i blandt.

 

Uansett, selv med ( den gangen) 3 barn så har det ikke skortet på friere. Så håp er det for alle, selv om en er overvektig.

Det er nettopp det jeg også kjenner at jeg gjør, jeg skyr dem(mulig jeg formulerte meg klønete, det så kanskje ut som at jeg planla når neste skulle flytte inn😝), og kan ikke skjønne hvordan jeg noen gang skal ønske å få en mann inn i livet mitt igjen. Av mange grunner det altså, men mye fordi jeg faktisk har et barn. Jeg syns det er rart å tenke på å være i en annen familie enn den vi har hatt tidligere da, hvis du skjønner meg

 

Og du har helt helt rett, frierne står i kø for single mammaer, det trodde jeg heller ikke på forhånd 😂

 

Anonymous poster hash: ede63...c5c

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar til dere to andre også

 

Anonymous poster hash: ede63...c5c

[Anonym bruker]

Nå bor vi ikke sammen ennå, men skal det på sikt Jeg har en på 9 år, han har ingen barn.

 

Han engasjerer seg veldig i datteren min, han sa på forhånd at om ikke de to fungerer, så er det ingen vits for han og meg Han tar absolutt hele pakken, og hadde han ikke det hadde jeg ikke ville ha han..Han tar datteren min med på turer og annet, han passer henne om jeg skal på senvakt(ellers er det foreldrene mine som har henne), de "rotter" seg litt sammen mot meg og jeg ser på det som en måte for dem å lage egne bånd og bygge tillit og bli kjent. 

 

Nå jobber han med barn på fritiden og er veldig glad i barn, og de er veldig glad i han, så han har jo den "fordelen"

Anonymous poster hash: aa252...ad4

[Anonym bruker]

Her er det 7 år siden jeg og barnefar gikk fra hverandre. Jeg fikk ny kjæreste 1 år etterpå, men selv om vi var sammen i 2 år, så var det ikke aktuelt å flytte sammen. Og han så ikke barna mine mye. Tror bare ikke jeg var så klar for å slippe en mann inn i livet vårt.

Nå har jeg møtt en helt fantastisk mann, og jeg bare gleder meg til den dagen vi kan flytte sammen. Han har barn han og, og her er vi veldig enige om at barna skal behandles veldig bra, vi skal ikke gjøre forskjell.

Anonymous poster hash: 963ab...445

[Anonym bruker]

Da jeg ble alene med to små, var ny mann utenkelig, av flere grunner. Jeg var fast bestemt på å leve alene, skuffe av alt som het forhold.

Jeg traff seff noen i blandt, men ikke noen som hadde noe med barna å gjøre.

Jeg var alene i 6år før jeg ble hodestups forelsket Selv da føltes dette rart. Han fikk kjørt seg litt han her, hvem han var, verdier, hva han syntes om barn osv, mye som skulle på plass før jeg lot den nye møte barna stakkars... men nødvendig for meg

Det gikk en stund før jeg sa noe til barna, vi møttes som venner (for barna)og fant på koselige ting sammen. Jeg var faktisk superflau den dagen jeg skulle si han var kjæresten min haha...

I dag bor vi sammen, har det kjempefint, og han er en naturlig del av familien vår, tom x og x svigermor har vi et godt forhold med, klissete lykkelig ble dette

Han er her for oss, men jeg tar selvfølgelig mest ansvar, jeg pålegger han ikke noe utover det vanlige, som for meg er at han er her for oss, er her for barna om de trenger noen å snakke med

Barna mine er mitt ansvar, så jeg følger, henter, leverer og betaler for alt de trenger. Dette synes jeg ikke er hans ansvar, men han hjelper gladelig til om vi spør

 

 

Anonymous poster hash: 262b4...51f

[Anonym bruker]

Da jeg ble alene med to små, var ny mann utenkelig, av flere grunner. Jeg var fast bestemt på å leve alene, skuffe av alt som het forhold.

Jeg traff seff noen i blandt, men ikke noen som hadde noe med barna å gjøre.

Jeg var alene i 6år før jeg ble hodestups forelsket Selv da føltes dette rart. Han fikk kjørt seg litt han her, hvem han var, verdier, hva han syntes om barn osv, mye som skulle på plass før jeg lot den nye møte barna stakkars... men nødvendig for meg

Det gikk en stund før jeg sa noe til barna, vi møttes som venner (for barna)og fant på koselige ting sammen. Jeg var faktisk superflau den dagen jeg skulle si han var kjæresten min haha...

I dag bor vi sammen, har det kjempefint, og han er en naturlig del av familien vår, tom x og x svigermor har vi et godt forhold med, klissete lykkelig ble dette

Han er her for oss, men jeg tar selvfølgelig mest ansvar, jeg pålegger han ikke noe utover det vanlige, som for meg er at han er her for oss, er her for barna om de trenger noen å snakke med

Barna mine er mitt ansvar, så jeg følger, henter, leverer og betaler for alt de trenger. Dette synes jeg ikke er hans ansvar, men han hjelper gladelig til om vi spør

 

 

Anonymous poster hash: 262b4...51f

Jeg hadde nok også -gjort det nederste- ikke forventa mer. Men hadde blitr rimelig skuffa dersom en jeg bodde med måtte bli spurt for å bidra. Er dere ikke en familie? Deler man ikne på ting i en familie? Han burde vel både kunne følge, hente og slike ting dersom det er ok for barna spør du meg.

Kanskje derfor jeg er singel;) orker ikke sånne mannfolk

 

Anonymous poster hash: e8f94...c35

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest de andre svarene, men jeg har barn og "ny" kjæreste.

 

Jeg var veldig klar på det helt fra starten at det å flytte sammen er uaktuelt på lang, lang tid. Vi har nå vært sammen i snart tre år og har det fantastisk sammen. Han har møtt barnet mitt flere ganger og vi gjør små ting som å invitere på vafler er søndag f.eks, men ikke noe særlig familieliv utover det. Kjæresten kommer hit etter barnet har lagt seg og sover her kun de helgene jeg ikke har barnet. Jeg får det beste av to verdener: full tid og fokus når eg er med barnet, full tid og fokus når jeg er med kjæresten Slipper i tillegg hverdagslogistikk og "krangling", helt perfekt for meg

 

Ang dating, det gikk veldig fint, vi dro ut og gjorde ting når barnet var hos far, også hadde vi hjemmedater her hos meg når barnet var hjemme (etter ungen var lagt).

 

Jeg sier ikke at dette passer for alle, men det har vært en strålende løsning for alle parter her

 

Anonymous poster hash: 15d52...16a

[Anonym bruker]

 

Da jeg ble alene med to små, var ny mann utenkelig, av flere grunner. Jeg var fast bestemt på å leve alene, skuffe av alt som het forhold.

Jeg traff seff noen i blandt, men ikke noen som hadde noe med barna å gjøre.

Jeg var alene i 6år før jeg ble hodestups forelsket Selv da føltes dette rart. Han fikk kjørt seg litt han her, hvem han var, verdier, hva han syntes om barn osv, mye som skulle på plass før jeg lot den nye møte barna stakkars... men nødvendig for meg

Det gikk en stund før jeg sa noe til barna, vi møttes som venner (for barna)og fant på koselige ting sammen. Jeg var faktisk superflau den dagen jeg skulle si han var kjæresten min haha...

I dag bor vi sammen, har det kjempefint, og han er en naturlig del av familien vår, tom x og x svigermor har vi et godt forhold med, klissete lykkelig ble dette

Han er her for oss, men jeg tar selvfølgelig mest ansvar, jeg pålegger han ikke noe utover det vanlige, som for meg er at han er her for oss, er her for barna om de trenger noen å snakke med

Barna mine er mitt ansvar, så jeg følger, henter, leverer og betaler for alt de trenger. Dette synes jeg ikke er hans ansvar, men han hjelper gladelig til om vi spør

 

 

Anonymous poster hash: 262b4...51f

Jeg hadde nok også -gjort det nederste- ikke forventa mer. Men hadde blitr rimelig skuffa dersom en jeg bodde med måtte bli spurt for å bidra. Er dere ikke en familie? Deler man ikne på ting i en familie? Han burde vel både kunne følge, hente og slike ting dersom det er ok for barna spør du meg.

Kanskje derfor jeg er singel;) orker ikke sånne mannfolk

 

Anonymous poster hash: e8f94...c35

Han hadde hjulpet om jeg spurte.

Men jeg vil ikke forlange dette av en mann som ikke er faren. De har far, han stiller opp. Dette holder. Jeg fikk meg ikke kjæreste for at han skulle ta vare på barna mine, dette klarer jeg fint selv Hanner en naturlig del på alle andre områder. Tror ikke du skal forvente for mye av en evt ny mann i livet ditt!

 

 

 

Anonymous poster hash: 262b4...51f

[Anonym bruker]

Jeg hadde to barn da jeg fikk ny samboer, selv om far har hatt jevnlig samvær så er det min mann som er pappa i det daglige. Han har tatt hele rollen fra dag 1, både praktisk og økonomisk så deler vi alt som om de var hans egne. Det samme gjelder familien hans som har tatt imot oss med åpne armer.

 

Nå etter snart 6 år har vi fått to barn sammen og giftet oss.

 

Når det er sagt, så møttes vi på jobb og ble kjent før vi ble et par. Faktisk så gikk jeg fra min eksmann til fordel for han, noe som svært få vet per idag. Han ble også gjort kjent med at det enten var full pakke, eller ingenting.

 

Han hadde ingen barn fra før av, og mine var under skolealder, de hadde møtt han flere ganger tidligere og hadde god kjemi med han.

 

Idag bor barna mest hos oss, og er hos faren sin annenhver helg pluss ferier. De er glad i faren deres, men det er min mann og jeg som kjører til skolen, henter, lager mat og matpakker, er med på treninger, gjør lekser med dem, tar de med på fjellturer og ferier, setter grenser og trøster.

 

For meg ville det vært utenkelig å ikke slippe til han i det daglige, hvis vi skal fungere som en familie og likestilte partnere i hjemmet vårt.

 

Anonymous poster hash: 0140f...478

[Gjest Sekretøsa]

Nå flyttet jeg fra barnets far pga en ny mann da, så jeg var ikke så lenge alene. Men han har tatt del i hennes liv fra dag én. Jeg satt nok standarden når vi overnatta der første gang og jeg sa han måtte skifte bleie :-) Han tok utfordringen på strak arm og siden det har det aldri vært "nei, det er din unge så det må du ornde". Han følger til tannlege, stiller opp på dugnad, er med på foreldremøter og gjør alt på linje med meg.

Han er nok ikke like glad i henne som han er i de vi har felles, men han ville ofra livet for henne likevel

[Roheryn]

Jeg har en sjuåring fra tidligere, hun var tre da vi flyttet sammen med mannen. Han behandler henne som sin egen, og jeg vet at han er like glad i henne som sine egne. Datteren min teller helt naturlig seg selv som et av hans barn, og jeg tenker at det ville hun ikke gjort om hun ikke følte seg helt likestilt.

 

Nå som vi har baby i hus tar han morgenstell og får henne på skolen, henter på sfo (småen tar ikke flaske, spiser ofte og hater å kjøre bil), kjører til og fra samvær, følger på fritidsaktiviteter osv. Han er med største selvfølgelighet med på vennegrupper, og gjerne på foreldresamtaler på skolen (med eksens velsignelse selvsagt). Han har skiftet bleier, tørket henne bak, vasket spy - og det er "hans jobb" å vaske håret hennes i dusjen. Av en eller annen grunn er han flinkere til det og hun står rolig uten å tulle når han gjør det... Han er en bonusforelder i aller høyeste grad, og helt klart en berikelse i livet hennes.

 

De har kjent hverandre så lenge hun kan huske, for vi var bestevenner i flere år før vi ble sammen. Og han forgudet henne allerede da, så jeg visste at forholdet dem i mellom aldri ville bli et problem.

[Anonym bruker]

Fikk ny kjæreste to år etter brudd. Vesla var da nesten fire. I starten besøkte han meg og jeg han. Etteehvert flyttet vi sammen. Han har levert og hentet i BHG like mye som meg. Delt alle regninger med meg. Kjøpt henne mer klær og leker enn hva hennes far gjør (hvilket er..aldri) vi har nå et felles barn også og han forskjellsbehandler dem ikke. Traff han på byen en barnefri helg!

 

Anonymous poster hash: 18ccb...9d3

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen

 

Anonymous poster hash: ede63...c5c

[Anonym bruker]

Jeg har en på ti år fra før.

Og da jeg skulle velge "på nytt", så valgte jeg fra første hylle.

Han er ikke glad i og engasjert i fordi det var ett kriterie, snarere fordi det er hans personlighet.

Han er ekstremt knyttet til de få han har i sin innerste sfære.

Han er like glad i barnet mitt er jeg sikker på som faren er.

Han her kjøpte en svær villa i barnet mitt sitt skoleområde, flyttet fra storbylivet og investerte alle pengene i oss.

 

Han sparer penger til barnet mitt, kjøper alt han trenger, behandler han som sin egen (han har ingen biologiske), han vil heller at vi har med gullet enn å reise på weekendtur når barnet er hos far.

"Tenk som han ville kost seg der da", sier han til meg.

Han har stått opp med ham mer enn meg, han bygger ting, spiller fotball, spiller spill, finner på ting og er overengasjert i bonusbarnet sitt.

Og det er unikt å se hvor uendelig glad mitt barn er blitt i ham også.

 

Jeg er heldig!

 

Anonymous poster hash: ffe7d...53d

[Anonym bruker]

Jeg har en på ti år fra før.

Og da jeg skulle velge "på nytt", så valgte jeg fra første hylle.

Han er ikke glad i og engasjert i fordi det var ett kriterie, snarere fordi det er hans personlighet.

Han er ekstremt knyttet til de få han har i sin innerste sfære.

Han er like glad i barnet mitt er jeg sikker på som faren er.

Han her kjøpte en svær villa i barnet mitt sitt skoleområde, flyttet fra storbylivet og investerte alle pengene i oss.

 

Han sparer penger til barnet mitt, kjøper alt han trenger, behandler han som sin egen (han har ingen biologiske), han vil heller at vi har med gullet enn å reise på weekendtur når barnet er hos far.

"Tenk som han ville kost seg der da", sier han til meg.

Han har stått opp med ham mer enn meg, han bygger ting, spiller fotball, spiller spill, finner på ting og er overengasjert i bonusbarnet sitt.

Og det er unikt å se hvor uendelig glad mitt barn er blitt i ham også.

 

Jeg er heldig!

 

Anonymous poster hash: ffe7d...53d

Du er heldig ja. Og jeg er glad for å høre at det finnes sånne menn, og for at du har funnet en av dem!

Jeg tenker også at HVIS jeg skal ønske en ny mann, må det være fordi han er av øverste hylle, at han er så bra for barnet mitt og meg, at jeg ikke kan la han gå.

 

 

Anonymous poster hash: ede63...c5c